Tanker

Én tanke om å tørre og spørre

Denne uka hørte jeg noen si noe sånt som “mange gode opplevelser kan komme av at du bare spør om noe. Om du ikke spør derimot så kommer det ikke til å skje.” Og det fikk meg til å tenke. For den eneste måten du kan påvirke en situasjon er jo ved å prøve å få noe til å skje på egenhånd. Det kan såklart gjelde så mangt, men bare for å trekke det ned til noe konkret så tenkte jeg på den rare DualUp-skjermen som jeg snakka om i det forrige nyhetsbrevet. Den skulle jeg gjerne testa. Og det beste hadde egentlig vært hvis jeg ikke trengte å kjøpe den, men bare kunne prøve den en stund.

I et øyeblikk av inspirasjon og overraskende lite hemninger så sendt jeg derfor en mail til LG – selskapet som lager den skjermen – og spørte om de var interessert i et samarbeid.

Nøyaktig hva det samarbeidet skulle gå ut på var jeg ikke så nøye på. Det kan vi finne ut av seinere, tenkte jeg. Nå har jeg riktignok ikke fått noe svar i løpet av den uka som har gått, og når jeg tenker meg om så tror ikke jeg kommer til å få det heller. Det har derimot gitt meg mer mot til å tørre og prøve. gitt meg mer mot til å tørre og prøve.

For som jeg nevnte tidligere – hvis du ikke spør så kommer det iallefall ikke til å skje. Ingen kommer til å gi meg en skjerm uten at jeg gjør det tydelig at jeg har lyst til å prøve den. Samtidig må jeg kunne si noe om hva jeg kan gjøre i retur, for at det skal være verdt byttehandelen. Akkurat det gjorde jeg ikke i denne omgangen, selv om jeg innså rett før jeg sendte eposten at det hadde vært en proff ting å gjøre. Som leder meg inn på en digresjon som jeg gjerne skulle hatt din mening på.

Influencer-livet

For når jeg åpner opp for samarbeid med selskaper så vil jeg være tydelig på hva jeg vil, og hva jeg ikke vil tilby. I tilfellet med LG f. eks så kunne jeg sagt i bytte mot å få, eller å låne skjermen, så skal jeg lage f. Eks tre nyhetsbrev, som går ut til mine 16 trofaste lesere. Nei, jeg tror ikke det er sånn jeg vil bruke nyhetsbrevet nødvendigvis. Det føltes ikke riktig å skrive det en gang.

Nyhetsbrevet er jo egentlig ikke noe jeg har lyst til å tjene penger på. Det viktigste for meg er at det er et slags fristed hvor jeg kan utforske tanker som jeg ikke ville tatt meg tid til ellers. Med en fast frekvens. Samtidig så har jeg skrivi et ukentlig nyhetsbrev i snart et år nå, hvor jeg virkelig går i dybden på noen temaer. Den tilnærminga, kombinert med en jevnlig frekvens og forutsigbarhet, har en viss verdi. Og hvis jeg kan dykke dypere ned i en tankebane ved å bruke det som et salgsargument til selskaper som selger ting eller tjenester jeg har lyst til å teste ut, så syns jeg det høres greit ut.

Men hva tenker du egentlig? Får du avsmak med en gang jeg snakker om det “influencer-livet”? Eller gir det mening, så lenge jeg holder meg til prinsippene mine?

Truls Henrik tipsa meg nylig om en youtube-kanal som heter No Boilerplate. Hvor det er ganske så korte, men skikkelig konkrete og gjennomtenkte videoer. Han har blant annet snakka om noe som heter “The cult of done”. Som er 13 prinsipper, skrivi av Bre Pettis og Kio Stark, som løfter fram det å få ting gjort, i stedet for å streve etter perfeksjon.

Refleksjon

Som designer vil jeg utvilsomt se på meg sjøl som en perfeksjonist, eller iallefall en som har vært i en slags perfeksjonist-rehab de siste ti årene. Av de 13 prinsippene var det 4 stykker som virkelig traff meg:

• Accept that everything is a draft. It helps to get it done.
• The point of being done is not to finish but to get other things done.
• Laugh at perfection. It’s boring and keeps you from being done.
• Done is the engine of more.

Det som er ekstra gøy er at manifestoet i sin helhet blei skrivi på 20 minutter, bare fordi det var det de hadde tilgjengelig, der de satt i senga, en morgen i 2009.

Hva er det vanskelige valget

Det vanskelig valget, eller den vanskelige tingen du må gjøre, kan ofte være det som er viktig å gjøre. Som vil gi deg framdrift i etterkant, men som vil holde deg nede som et slags anker, så lenge du utsetter å ta tak i det.

Den tanken her har jeg lyst til å utforske videre, for det er godt mulig jeg endrer mening om kort tid, men det er noe interessant der.

Ordet kolofon er bare en fancy måte å si “her finner du informasjon om hvordan pølsa blei lagd”. Som oftest handler det ikke om pølser, men heller informasjon om hvem som har bidratt til et prosjekt.

En bok kan være et fint eksempel, hvor kolofonsidene gjerne sier noe om hvem som lagde omslaget til boka, forfatteren, utgiveren, trykkeriet, og hvilke skrifttyper som er brukt på teksten.

Det kan også være hvordan jeg har lagd denne sida.

Det er vanskeligere å skrive noe du tror andre vil like, både fordi 1) det er godt mulig du tar feil, og at det du tror andre vil lese egentlig ikke stemmer, og 2) det er mindre morsomt siden det ikke nødvendigvis var det samme som du ville skrive om. En såkalt dobbel-negativ det der altså. Derfor vil jeg slå et slag for å skrive for deg sjøl.

Det vil alltid være noe du burde lære deg. Samtidig er det sjeldent moro å lære seg noe nytt når du får det “prakka på deg”. Om du er “nødt” til å lære deg noe du ikke kan. Eksempler på det kan være å sette seg inn i fondsparing, pensjon, eller boliglån, bare fordi du veit at det er noe man “burde kunne mer om”.

Kanskje det er en arbeidsoppgave du gjør på jobb som du veit at du kan sikkert gjøre den fortere, hvis du bare lærte deg en annen tilnærming som går litt fortere.

Om du derimot følger interessene dine, følger nysgjerrigheten rett og slett, så vil det smitte videre til andre områder. Derfor er det viktigere å bygge opp en slags lyst til å lære, eller en glede av å lære, enn det er å lære seg “den rette tingen”.

Jeg tror jeg har undervurdert skjermbilder.

Matt Birchler, som jeg nylig snubla over i den store verden av internett, nevnte det her med at man burde ta mye mer skjermbilder. Nettopp på grunn av den nostalgiske verdien av at ting endrer seg. Hva som er moderne design i dag kommer til å se helt annerledes ut om 3-5, ikke minst 10 år. Bare se på det vi var vant med på internett i 2010. Det er ganske så annerledes enn hva vi anerkjenner som “fint design” i dag.

Tidligere i år dykka jeg dypt ulike måter å backe opp bilder på. Ikke at jeg nødvendigvis landa på en solid løsning da, men det gikk akkurat opp for meg at jeg ikke ett sekund vurderte å inkludere skjermbilder i det. Når jeg ser for meg bilder jeg vil spare på, og se tilbake på, så er det øyeblikk med familie og venner. Ikke nødvendigvis det prosjektet jeg jobba på i to måneder. Men det har jo utvilsomt den samme effekten. Når jeg blar gjennom skjermbildene mine nå så husker jeg jo de øyeblikkene krystallklart! Og det hadde jeg absolutt ikke gjort uten skjermbildene som dokumentasjon.

Så nå må jeg revurdere hvordan jeg lagrer skjermbilder. Kan nok hende at de har en lengre levetid enn jeg har tenkt over tidligere.