Simen skriver

Friksjon

Simen Strøm Braaten — Sun, 10 May 2026 00:00:00 GMT

En ting jeg tenker på i det siste er friksjon. Og hvordan vi tilrettelegger for det i hverdagen, helst på en god måte. Jeg har lest litt i boka til Øyvind Kvalnes, om "hvordan mobilisere motstemmer og skape samarbeidsmirakler". Der argumenterer han for at:

..Friksjon er nødvendig for at mennesker som klarer å legge av seg uvaner og bryte ut av dårlig tankemønstre. Uten friksjon fortsetter verden ufortrødent videre på samme sporet som før, og vi trenger friksjon for å unngå å bli slaver av egne vaner rutiner og væremåte.

En annen ting jeg syns var fascinerende var:

Mange av oss går rundt grøten i stedet for å si rett ut at vi fortjener høyere lønn, kjenner oss forbigått, og lite verdsatt blant kollegaer. At vi trenger hjelp til å bli ferdig med en oppgave. Har behov for mer omsorg. Er lei av at partneren alltid maser. ..Vil gjøre noe helt annet denne ferien.

Jo lengre tid vi bruker på å gå rundt grøten desto vanskeligere blir det å si ifra om hva vi faktisk har på hjertet. Når vi så først gjør det vil den andre lett kunne bli paff, og lurer på hvorfor hvorfor ikke vi har sagt fra tidligere.

Og til slutt:

En viktig grunn til at vi nøler med å ta ordet er frykten for å si noe som er feil. Du kan ha misforstått situasjonen, og det kommer alle de andre i rommet til å bli klar over om du ytrer deg nå. Tanken kan være at hvis du sitter stille og lar være å si noe nå så gjør du i hvert fall ikke noe som er feil.

Den som sitter stille i båten kan ikke kritiseres seinere for å ha gjort noe som skapte bølger. Denne innstillingen bygger på en misforståelse siden det å la være å si noe, eller gjøre noe, i mange tilfeller kan være en alvorlig feil.

Fordi:

Det er et skille mellom aktive og passive ytringsfeil. Hvor en aktiv ytringsfeil går ut på å si noe som det viser seg at du ikke at du ikke burde ha sagt. Mens en passiv ytringsfeil består i la være å si noe som du burde ha sagt. Den som velger det tilsynelatende tryggeste alternativet vil la være å si noe som helst, og står da i fare for å begå en passiv ytringsfeil.

Hvordan du kan eksportere alle meldingene dine til en mac

Simen Strøm Braaten — Thu, 15 Jan 2026 00:00:00 GMT

Jøss. Jeg eksporterte akkurat alle meldingene fra iPhonen til en lokal mappe på dataen, som jeg kan sikkerhetskopiere nøyaktig som jeg vil. Skulle jo nesten tro at det var en mulighet Apple gir deg, men å neida du!

Derav overraskelsen min. For når jeg ser sånne steg-for-steg-oppskrifter som inneholder flere kommandoer som må skrives inn i terminalen blir jeg svett av tanken. Men det her gikk overraskende feilfritt.

Det kuleste er egentlig at i prosessen konverteres alle bilder og film-filer fra apple sitt egne format (HEIC og MOV) til JPEG og MP4, som kan vises på uansett hva slags datamaskin eller telefon du er på.

Om du vil grave deg ned i dypet, og forstå hva du kan gjøre med dette verktøyet finner du en oversikt over alle mulighetene her. Takk og lov for ildsjeler og open source-kode når du møter veggen av Apple sitt lukka økosystem.

Personlig fulgte jeg en forenkla forklaring fra Lifehacker.com, men jeg limer den inn her for enkelhets skyld.

Fremgangsmåten er skrevet av Pranay Parab: If all your iMessages are also available on your Mac, and you’re OK with dipping into Terminal commands, you should try iMessage Exporter, created by Reddit user /u/ReagentX. The program will export just about any iMessage data you have, including saved audio messages, Apple Pay records, edit histories for messages, replies, reactions, and more. It’s easy to use, but it requires a bit of work to set up. Here’s the process:

First, open Terminal and use the following command to install Rust:

curl [https://sh.rustup.rs](https://sh.rustup.rs/ "open in a new window") -sSf | sh

When that’s done, you’ll see a message that says Rust is installed. You may see a prompt in the Terminal that asks you to configure your current shell. Use the next command to do that:

source "$HOME/.cargo/env"

You’re now ready to install iMessage Exporter. Paste and run this:

cargo install imessage-exporter

Your Mac may prompt you to install Xcode command-line tools. Accept the prompt and let the installation complete. Run the previous command again to finish installing iMessage Exporter.

That’s it! You can now start exporting all the messages stored on your Mac. This page has a few useful examples of commands you can run to export your messages, and includes instructions on where to find stored iMessages. If that’s too overwhelming, run this command to finish exporting quickly:

imessage-exporter -f html -c full

Ta ansvar for egen skjermtid

Simen Strøm Braaten — Fri, 21 Nov 2025 00:00:00 GMT

Siden sønnen min blei født for åtte måneder siden har jeg tenkt mye på dette med "skjermtid", og hvor mye jeg bruker mobilen spesielt.

For det er både fascinerende og skummelt å se hvordan mobiltelefonen har blitt en så integrert del av hverdagen vår. Samtidig har jeg begynt å stille spørsmål ved hva det betyr for meg, og hvordan jeg lever livet mitt.

Refleksjoner rundt min egen mobilbruk

Som folk flest havner jeg i en slags «doom scroll»-loop støtt og stadig. Hvor jeg scroller på sosiale medier eller i nettleseren i en liten evighet.

Det har blitt ekstra tydelig for meg når jeg prøver å være til stede i de øyeblikkene som virkelig betyr noe. Som når jeg er med familien min. Da vil jeg ikke bli distrahert av et varsel om en interessant Finn-annonse, eller en Teams/Slack-melding fra en kollega. Når jeg egentlig holder på å lage middag, eller leike med sønnen min. Samtidig er det jo så altfor lett å bare la det skje.

Så hvordan kan du egentlig "fikse" det der?

Utforsker løsninger

For noen er det sikkert lettere å gå "cold turkey", og tvinge seg sjøl til å stoppe. Uten noen form for erstatning for vanen av å scrolle på telefonen.

For min egen del blir jeg jo fort gira av duppeditter og dingsebomser, så jeg ville se om jeg om kunne bruke det engasjementet til noe nyttig. Til å tenke annerledes rundt det å bruke en telefon nå til dags. Utenom at den skal bruke meg. Som jo er tilfellet for de fleste av vårs.

Mangelen på kontroll

For et års tid siden skreiv jeg om hvordan du kan dumme ned smarttelefonen din. Siden da har faktisk TV2-nyhetene plukka opp hva jeg har gjort, og skreiv en egen artikkel om det.

Utover intervjuet med meg så snakka de også med John Petter Fagerhaug (psykolog), som tydeligvis har satt seg inn i hvordan skjermtid påvirker vårs. Og noe av det jeg syns var mest treffende var det her:

Han (John Petter) trur mange nordmenn skammar seg over eigen skjermbruk. Men kvifor gjer vi det, når «alle andre» og brukar tid på skrolling?

– Vi skammar oss når vi gjer noko vi ikkje vil gjere, svarar han.

Han legg til at det er særleg lett å skamme seg over ting som opplevast som både negative og private. Og å skamme deg over noko du bruker mykje tid på kan det få deg til å føle at du ikkje har kontroll.

Nettopp den følelsen om at du ikke har kontroll tror jeg treffer blinken.

Og i et forsøk om å ta tilbake kontrollen over sin egen telefonbruk er det mange som ser på såkalte dum-telefoner.

Dum-telefon

I prosessen av å dumme ned iphonen min kikka jeg også på hva som finnes av dum-telefoner i dag. Det er jo lett å tenke på sånne Nokia-telefoner f. eks, som mange av vårs hadde på 90-og tidlig 2000-tallet. Samtidig finnes det noen moderne alternativer der ute, som:

Helt fram til jeg så noen på Reddit som nevnte at de hadde brukt en Apple Watch som telefon over en lengre stund. For på papiret har jo den faktisk alt du trenger. Du kan ringe, sende meldinger, høre på musikk, lydbøker, og podkaster, bruke google maps til å navigere. Kan det være "the holy grail"? Kort fortalt, nei.

Smartklokke som dum-telefon

Det å bruke en smartklokke som en dum-telefon er egentlig en utrolig spennende tanke. For det fysiske formatet aleine begrenser hva du vil bruke den til. Den eneste utfordringa er at.. Det fungerer ikke i praksis. Ikke på den måten du er vant til å stole på en telefon.

Vi er alle vant til forutsigbarheten av at du får varselet om en ny melding eller telefonsamtale – uansett om du vil eller ikke. Hvis du vil dykke ned i hvorfor det ikke funker, kan du lese mer om hva jeg lærte av å bruke en Apple Watch som dum-telefon.

Paradokset med dum-telefoner

Det som er interessant er at når jeg leser andres erfaringer med å bruke dum-telefoner, uansett om det er den eller andre, så virker det som alle lander på samme konklusjon. Det er nemlig denne typen ting jeg ender opp med å lese når jeg doomscroller.

Det er denne tanken om "Hvis den bare hadde Spotify...", "Hvis den bare hadde Google Maps...", "Hvis den bare hadde BankID/Vipps/Kollektivtransport..." – da hadde den vært perfekt. Først da hadde det funka.

Omtrent rundt den tida sa en kompis av meg at:

Det er ikke en dum telefon du egentlig vil ha, det er en kjedelig telefon man er ute etter.

Det er nok også grunnen til at Cat S22 har blitt en favoritt for mange, siden den kjører en forenkla versjon av Android. Så du kan bruke alle de appene du trenger. Det er bare ikke like fristende fra en "gammeldags" flip-telefon.

Det er også noen luringer på reddit som har modifisert Lightphone 3 til å åpne opp for de appene som de savner, ved å dykke ned i utviklerverktøyene på telefonen. Selv om du da forbigår garantien, om jeg ikke tar helt feil.

Sånn sett går vi "full circle", for da er vi tilbake på smarttelefonen. Men hvordan ser en kjedelig smarttelefon ut?

En kjedelig smarttelefon

Jo, den ser sånn her ut:

Det du ser her er en såkalt Jelly Star, fra et selskap som heter Unihertz. Det er en fullt fungerende Android-telefon, bare at den er knøttliten. Hvor liten, lurer du på? Jo, den er 9,5 cm høy, 5 cm bred, 1,9 cm tjukk. Til sammenligning er bredden og høyden omtrent like stor som en vanlig datamus. Eller så kan du se den ved siden av en iphone 13 mini. Som jo ligger i navnet, at den er blant de desidert mindre telefonene du finner nå til dags, men ikke i nærheten så mini som Jelly Star.

Denne lille rakkeren kosta meg 2500 kr, og etter litt knoting vil jeg si det er et av de bedre kjøpene jeg har gjort på lenge.

Mange vil nok si at iphonen min også så ganske kjedelig ut, men det er så lett og fristende å bruke den til noe gøy. Enten om det er å lese noe på nett, og gå inn i research-modus, eller om det er sosiale medier og den slags.

Og jeg tror størrelsen på telefonene egentlig er relevant her. For det er bare mer engasjerende. Det er jo morsommere å se en film på kino, sammenligna med en liten ipad. Det er det ikke noe tvil om. Det samme gjelder bilder av venner, filmsnutter av det ene og det andre, og hva enn du bruker dine fire timer med skjermtid om dagen på.

Størrelsen er jo én ting, men det skal sies at jeg har gjort en del tilpasninger på den. Les mer om tilpasningene på den minste telefonen.

Den minste telefonen

Simen Strøm Braaten — Sat, 25 Oct 2025 00:00:00 GMT

Det er noe spennende med å prøve noe nytt. Samtidig er det ikke alltid like lett.

I det siste har jeg gått over til en kjedelig smarttelefon-løsning. Mer konkret å bruke en smarttelefon som heter Jelly Star, fra et selskap som heter Unihertz.

Viktigst av alt

Det første spørsmålet jeg får, når noen hører om eller ser denne telefonen, er "Men kan du bruke BankID/Ruter/Spotify osv.", og svaret på det er et rungende – Jepp!

Under kan du se et eksempel fra månedskortet mitt hos Ruter, og en deilig låt som heter Nevada, fra Kerala Dust.

For på lik linje som en iPhone 13 eller 17, Samsung S24, Pixel 10 eller alt annet, så kan du laste ned alt av apper på denne lille rakkeren også.

Selve boksen den kommer i er faktisk på størrelse med to airpods oppå hverandre. For den er altså 9,5 cm høy, 5 cm bred, 1,9 cm tjukk.

Med andre er den 1 cm høyere enn et bankkort.

Jelly Star, tross det tullete navnet, er bare nok en Android-telefon. Forskjellen mellom dem riktignok, utover størrelsen, er at om du kjøper den aller nyeste Samsung-telefon f. eks i 2025, så bruker den Android 16-operativsystemet, mens Jelly Star bruker Android 13.

Hvorfor er det verdt å vite?

Android 16 blei lansert i juni 2025, mens Android 13 kom ut i august 2022 (kilde). Det vil si at når du får en splitter ny Jelly Star i postkassa di, starter du med et operativsystem som er tre år gammelt. Fordi de tekniske byggeklossene som telefonen er satt sammen av (hardware, med andre ord) ikke er i stand til å bruke Android 14, 15, eller 16.

Når du starter den opp for første gang ser den sånn her ut:

Per i dag, desember 2025, er Android 13 den eldste versjonen som fortsatt får sikkerhetsoppdateringer fra Google (som drifter Android). Men såvidt jeg skjønner kan man fremdeles fortsette å bruke en telefon som ikke lenger får sikkerhetsoppdateringer, men da handler det jo om hva du er personlig komfortabel med.

Hvilke tilpasninger jeg har gjort

Dette kommer jeg til å gå litt fort gjennom, men her har du et før-og-etter-bildet.

For å komme dit har jeg:

Gjort skjermen svart-hvitt, på samme måte som med iphonen min tidligere
For å forenkle hjemskjermen bruker jeg Niagara launcher
- For øyeblikket er det disse appene jeg har på hjemskjermen: 1password, Telefon, Beeper (kommer tilbake til den), Snipd (podkast), Google kalender, Tidal, og Synology Photos (kommer tilbake til den og)
Skjult Google Chrome, for å ikke ha en nettleser lett tilgjengelig (utvilsomt den største tidstyven når du først har fjerna sosiale medier)
Begynt å bruke "swipe typing" for å skrive fortere, og med mer presisjon (bokstavene er temmelig små)

Oppdaterer denne lista hvis jeg kommer på noe mer.

Konklusjon

Nå har jeg brukt denne lille telefonen i det daglige siden slutten av oktober, altså to måneder.

Noe av det som overraska meg mest er bare hvor kjapp telefonen føles i bruk. En dum-telefon vil aldri kunne føles så kjapp etter min mening.

I praksis betyr det at jeg bruker Jelly Star-telefonen til egentlig alt, men akkurat betalinger er jeg vant til å gjøre med apple-klokka mi, så jeg har ikke gått over til Google Pay ennå.

Det vil også si at jeg har fremdeles en iPhone 13 mini liggende, men nå bruker jeg den egentlig bare for å gjøre oppdateringer eller endringer på apple-klokka.

Eventuelt de sjeldne tilfellene hvor jeg tar et skippertak på bankoverføringer og må bruke bankID eller faceID mange ganger. Hopper nemlig Bulder (personlig bruk), DNB (fellesøkonomi med kona), og Kron for langsiktig sparing.

Du kan gjøre alt sammen fra Jelly Star og, men det skader jo ikke å bruke et bedre verktøy for en mer krevende oppgave akkurat.

Viktig å vite hvis du vurderer å bruker to telefoner

For å kunne bruke begge telefonene måtte jeg altså ha et tvilling Sim-kort. Hvis du ikke har planer om det, men hopper hodestups inn i Jelly Star-verden som hovedtelefon (som du fint kan gjøre) trenger du ikke tenke på det jeg skal si nå.

For hvis du kun har ett sim-kort blir det ikke noe forvirring. Når du introduserer et tvilling sim-kort derimot er det viktig å vite noen få ting:

Det skilles mellom "hoved sim-kort" og "tvilling sim-kort"
Bildemeldinger (MMS), og lange SMSer (over 140 tegn ca) kan kun sendes og mottas på telefonen med hoved sim-kort
Telefonen som har tvillingkortet vil også få et såkalt "skyggenummer", som er unormalt langt (12 tall i stedet for 8 som du er vant til)
Hvis du ringer noen fra telefonen med tvillingkort vil mottageren se hovednummeret ditt (altså ditt vanlige telefonnummer)
Om du sender en bildemelding fra telefonen med tvillingkortet vil mottageren se ditt 12-sifra skyggenummer (som ser veldig spæmmete ut)

Jeg visste ikke om det der nemlig. Derfor endte jeg opp med å bruke den første måneden på å skjønne hvorfor jeg ikke mottok bildene som kona mi sendte av sønnen vår.

Takk til den trivelige dama hos Telia som lot være å mansplaine det her, som jeg forstod var en selvfølgelighet for alle som jobber med telefoni.

Det negative

Den ene tingen som jeg syns har fungert dårligst er fingeravtrykkleseren på baksida av telefonen.

Jeg opplever at jeg må prøve 5-8 ganger før jeg får det til å funke. Det finnes faceID og, men såvidt jeg kan se kan man ikke velge å bruke det framfor fingeravtrykkleseren, så bank-apper osv. "velger" fremdeles fingeravtrykk (by default) framfor faceID for autentisering.

Hva jeg savner fra iPhone-dagene

Det er noen funksjoner ved Apple-økosystemet som jeg har satt pris på, men som jeg har måtte løsrive meg fra nå. Hvor jeg ikke har tenkt over hvordan det faktisk fungerer tidligere, eller hvor begrensende de tjenestene er i praksis.

Meldinger og facetime

For eksempel dette med å sende meldinger til andre fra iPaden eller datamaskinen. Det har jeg gjort veldig ofte.

For at det skal fungere må du være logget inn med Apple-kontoen for å sende det som iMessage.

Det som er verdt å tenke over da er at hvis venninna di sender deg en melding så sendes den som iMessage hvis den kan, og tekstmelding hvis det er helt nødvendig.

Problemet da er at så lenge du har en Apple-enhet som er logga iMessage, vil alle andre iPhoner eller Apple-enheter også prøve å sende meldinger til deg som iMessage før de sender tekstmelding.

Det skjedde med meg iallefall, og da havna jeg i en uforutsigbar limbo hvor meldingene går til iphonen, men ikke til Jelly Star som var den telefonen jeg egentlig brukte. Som betyr at jeg måtte bruke begge telefonene i det daglige for å føle meg trygg på at jeg ikke gikk glipp av meldinger eller telefonsamtaler.

Først når alt dette er skrudd av eller logget av, vil meldinger som kommer til deg sendes som tekstmelding først, fordi iMessage ikke lenger er et alternativ.

Det som også er kjipt er at når du skrur av iMessage kan du heller ikke ringe eller motta FaceTime-samtaler.

Så hva gjør man da?

Det er lett å tenke at man er avhengig av de tjenestene her, eller hvor lett det gjør hverdagen, men det finnes såklart alternativer.

Videosamtaler

Enkelt og greit så kan du bruke Messenger, Whatsapp, Telegram, hva enn Google/Android har som default, som alternativer. Og i noen tilfeller fungerer det bedre enn Facetime, utfordringa er bare at det er ikke like utbredt blant folk. Om du har en iphone har du facetime liksom. Du må ikke ha Telegram eller Whatsapp.

Sende meldinger fra dataen/ipaden

For å kompensere for å sende meldinger fra dataen eller iPaden har jeg begynt å bruke Beeper. Som er en app som lar deg koble sammen mange meldingstjenester i én. Og som finnes til android/mac/ipad/iphone.

Jeg bruker bare gratisversjonen, men får egentlig dekka behovet mitt med det, siden du kan koble til opp til fem ulike tjenester.

Passende nok bestemte akkurat Meta (selskapet som eier Facebook) å legge ned Messenger-appen på mac (og windows), nå i desember 2025, så da passer det jo godt å teste en ny tilnærming for de av dere som er vant til å bruke den.

Bilder

Som en Android-telefon så lagres bildene som standard i Google Photos. Men jeg bruker egentlig Bilder-appen på macen til å importere og bare se på bilder, rett og slett. Så her blei det en liten workaround. For ved å hoppe inn på icloud.com i nettleseren, navigere til bildesida, så kan du legge til den på hjemskjermen gjennom Niagara Launcher-appen.

Utfordringa da er at jeg må laste opp bildene manuelt. Når sant skal sies lagrer jeg egentlig bildene mine på to steder — på iCloud, og på en ekstern harddisk som er kobla til internett (også kjent som en "NAS" – Network Attached Storage). Gjennom en app som heter Synology Photos sikkerhetskopierer alle bildene fra telefonen automatisk, og lagres på NASen. Men det er litt mer knot på macen, hvor du må logge inn i nettleseren, og se dem derfra.

Prøvde meg på å gjøre nettsida til en app på macen, men må fremdeles logge inn hver gang, som sikkert er et smart sikkerhets-grep som er der som standard, men i det daglige blir det litt frustrerende.

I praksis sjonglerer jeg altså begge delene. Det er ikke noe perfekt system akkurat, men det funker greit nok for meg.

Helt til slutt

Personlig har jeg fått en mye bedre opplevelse med telefonen jeg bruker i det daglige. Til tross for mangelen av facetime, meldinger som sendes sømløst fra dataen til andres telefoner, og som jeg kan fortsette med på ipaden.

Om jeg ser på skjermtida mi på Jelly Star-telefonen nå, som faktisk har blitt den eneste telefonen jeg bruker, er det et gjennomsnitt på ca 45 minutter per dag. For å være presis ligger jeg mellom 29 minutter på en god dag, og rundt 1 time på en mer aktiv dag.

Noe mindre enn det tror jeg nesten ikke er mulig i dag. Med tanke på at du bruker telefonen til å reise kollektivt, høre på podkast, musikk, sende meldinger osv.

Det som er ekstra gøy er at når jeg tar toget, og viser billetten til konduktøren, får jeg jevnlig kommentarer som:

Det er den minste telefonen jeg har sett!

Eller, "Næ, så søt!". Og i en verden av telefoner som har blitt så store som ipader/nettbrett kjenner jeg at jeg blir like glad hver gang jeg får de kommentarene der.

Hvorfor 3D-printing plutselig er så spennende

Simen Strøm Braaten — Tue, 08 Jul 2025 00:00:00 GMT

Jeg liker å forbedre ting. Forbedre arbeidsflyter og prosesser. Helt ærlig så bruker jeg ofte mer tid på å tilrettelegge et system for å gjøre en oppgave lettere å utføre, enn å gjøre selve oppgava.

Sånn sett er det lett å tenke at det er bortkasta tid, men samtidig koser jeg meg med prosessen. Jeg liker utfordringa av å finne svaret på spørsmålet, "Hvordan hadde dette sett ut hvis det var enkelt?", som Tim Ferriss ofte nevner.

Kall det prokrastinering, om du vil, men for min del er det i så fall produktiv prokrastinering.

Skriv til en, del med alle

Simen Strøm Braaten — Sun, 18 May 2025 00:00:00 GMT

Når nysgjerrigheten overlapper

Å nerde ut om det ene og andre temaet er jo i stor grad det jeg gjør her. I øyeblikket føles det ofte snevert – som at det bare er jeg og noen få andre som tenker på det. Som for eksempel:

Plutselig havner jeg i en prat med noen som er nysgjerrig på akkurat det samme temaet. Bare at vedkommende har såvidt skrapa overflaten av det jeg veit er et dyyypt kaninhull.

I de øyeblikkene er det utrolig gøy å bare ha muligheten til å sende en link til en artikkel hvor jeg har samla refleksjoner og erfaringer, fra da jeg utforska nøyaktig det samme temaet. Med den samme nysgjerrigheten som personen jeg snakker med har der og da.

Men hvor ofte skjer det egentlig?

Du skulle tro det bare var noe som skjedde en gang i blant, men ettersom jeg skriver mer og mer skjer det også oftere og oftere. Rett og slett fordi jeg har en større bredde å ta av.

Det virker åpenbart når jeg sier det på den måten, men jeg hadde ikke kommet dit uten å være bevisst på at det kan skje. I stedet for å se på det som et artig unntakstilfelle prøver jeg nå å tilrettelegge for det.

Ved å skrive ned tankene mine som om det var ment til én person — og fokusere på å lære åpent — kan jeg også dele det med alle i etterkant.

Det aller beste argumentet er også at om noen uker, måneder eller år så kommer heller ikke du til å huske hva du tenkte da du leste en spesifikk setning. Du kommer ikke til å huske hvorfor de ordene traff deg der og da. Derfor trenger ikke målgruppa di å være noen andre enn ditt framtidige, fremmede jeg.

Du trenger ikke vente på at noen skal spørre deg om et tema du kan mye om for å reflektere på det. Bare start der du er nå, og dokumenter det du lærer. Og del det på en eller annen måte som er enklest for deg. På den måten kan både ditt framtidige deg, jeg, og alle andre få glede av det.

Smartklokke som telefon

Simen Strøm Braaten — Fri, 04 Apr 2025 00:00:00 GMT

Innledning

Sånn i teorien kan du bruke en smartklokke som en telefon. Siden du kan motta meldinger og telefonsamtaler uavhengig fra telefonen, så lenge klokka di har et såkalt eSim-kort. Men hvordan fungerer det i praksis? Kan man egentlig erstatte telefonen med en smartklokke?

Long story short – Nei, ikke på den måten du forventer, men det er verdt å forstå nyansene av hvorfor det ikke går.

Hva du trenger fra en moderne dum-telefon

Dine og mine behov vil nok variere litt, men hovedsakelig kan vi dele det opp i to kategorier – Det du må ha, og det du vil ha.

Må ha-kriterier

Som en erstatning for en telefon er det i grunn bare to ting du virkelig må ha:

Ringe, og ta i mot telefonsamtaler
Lese og skrive meldinger

Samtidig har vi blitt så vant til at telefonene våres kan gjøre så og si alt. Lista for hva vi vil ha blir dermed betydelig lenger.

Vil ha-kriterier

I tilfeldig rekkefølge:

Ta bilder
Bruke ApplePay til å betale
Sette alarmer, nedtellinger, eller bruke den som vekkeklokke
Spille musikk
Spille podkaster/lydbøker
Vise kalenderhendelser
Vise billett på kollektiv transport
- Og aller helst kjøpe billett, og se når neste tog/buss går fra et gitt sted
Bruke kart til å finne fram til steder
Hente fram en QR-kode på en epost i ny og ne når du skal på konsert

I tillegg er det så klart kjekt å kunne skrive ned et kjapt notat, eller en påminnelse til deg selv.

Best på "vil ha"

Det som er interessant (og utrolig frustrerende) er at smartklokker er utvilsomt best på det du vil ha, og ikke det du må ha.

Av de 9 "vil ha"-kriteriene kan du gjøre alt utenom å vise billett på kollektiv transport. Det er ikke noe kollektivselskapene i Norge har prioritert, viser det seg. Siden det sannsynligvis er en "quality of life"-greie for de fleste, og ikke en nødvendighet for å reise kollektivt.

Nå tenker kanskje noen av dere, "Men Simen, man kan da fint ringe og lese meldinger på en smartklokke?". Og ja, det går absolutt an det, men har du prøvd å stole på det i det daglige? Altså skru av telefonen og la den ligge hjemme, mens du drar på jobb med kun klokka som telefon?

For det er da du møter på såkalte "bugs", som vi ofte snakker om i verden av digitale greier. Altså uforutsette feil i brukeropplevelsen, som i dette tilfellet er å bruke en smartklokke som en erstatning for telefonen. Sånne feil kan være vanskelig å se for seg, men utrolig frustrerende når du ikke kommer deg rundt dem.

Bugs

Vi kan starte med feil som oppstår rundt det klokka må kunne gjøre som en erstatning for telefonen:

Meldinger

Brukte tale-til-tekst for å skrive en melding og trykka på send, men da jeg så på telefonen seinere den dagen har det aldri blitt sendt noen melding.

Det har skjedd gjentatte ganger, og jeg kan garantere deg at du blir fort lei av å måtte diktere den samme meldinga flere ganger. Spesielt når det inkluderer å si "punktum/spørsmålstegn/komma" ut høyt – som i:

Jeg er hjemme om 40 min punktum skal jeg kjøpe med noe på veien hjem spørsmålstegn

Telefonsamtaler

Dårlig dekning (på steder hvor jeg veit at jeg ville hatt god dekning med telefonen). Det har også blitt bekreftet av andre med samme klokka.

Mister tilkoblinga til Airpodsene i øyeblikket en samtale starter, selv om jeg var tilkobla (og hørte på musikk) fra før. Som fører til at jeg blir han karen på gata som snakker i telefonen på høytaler, bare at jeg gir ut mer Secret Service-vibes i og med at jeg snakker til klokka mi

Det som er irriterende er at min gode venn, Kjartan, nevnte akkurat de samme utfordringene før jeg kasta meg ut i det:

Smartklokkene kan jo ikke måle seg med en smarttelefon, så alt blir halvveis.

Hvis du ønsker å ta bilde av noe, sjekke opp en oppskrift eller andre ting (med intensjon) så havner du på kjøret med å bruke begge uansett.

Den var også såpass ustabil i dekningen at kona mi ikke fikk tak i meg til tider. For meg blir smartklokker en helt ny verden av støy og det endte med at jeg slo av egentlig alt på klokka og satt igjen med et hånd-ur med alarm og forferdelig batteritid.

Samtidig trodde jeg liksom ikke helt på det, og antok heller at det var et særtilfelle for han.

Et uventet behov dukker opp

Og heeer kan vi nok si at jeg lot jeg meg lure på flere måter.

Ikke bare ved å tro at Kjartan sitt tilfelle utelukkende gjaldt han og hans klokke, men også ved å kjøpe en Apple Watch Ultra 2.

For etter å ha lest andres (positive) erfaringer og saumfart Finn-annonser når jeg egentlig burde sove, rettferdiggjorde jeg for meg sjøl å kjøpe toppmodellen Apple har å by på. "For det må jo være mer stabilt", tenkte jeg. Meeen nei.

Batteritida er riktignok dobbelt så lang, så du trenger ikke lenger lade klokka hver dag (som egentlig ikke er et problem). Action-knappen på sida gjorde det veldig kjapt å sette på en nedtelling, som jeg gjør overraskende ofte. Utover det var det de samme problemene.

Skal sies at smartklokker er ikke lagd for å brukes som erstatning for telefoner, men heller i tillegg, og i kombinasjon.

Hvis noen veit om noen klokker som faktisk er lagd som en "stand-alone device" så må dere gjerne si i fra, for det hadde vært gøy å teste. Når jeg tenker meg om så er det kanskje noen eksempler på det for barn? Ah.. Men vil jeg være han karen som går rundt med en smartklokke for barn da? Vi får se.

Uansett. I digress!

Enden på visa

Alt i alt, så var det et morsomt, men også frustrerende eksperiment. Jeg gav det et solid forsøk i ca to måneder, men det var all uforutsigbarheten jeg gadd å leve med. Ultra-klokka solgte jeg videre til noen som fikk mer bruk for den, mens jeg gikk videre til å fokusere på en kjedelig telefon, framfor en dum telefon.

Det tredelte AI-grensesnittet

Simen Strøm Braaten — Sun, 23 Mar 2025 00:00:00 GMT

Oversikt. Chat. Fortløpende resultat.

I verden av grensesnitt for AI-chatter er det de tre fasene eller stegene som går igjen. Du har oversikten på venstre side. Chatten i midten, hvor du starter med en løs tanke, og spisser det gradvis inn i det som blir resultatet ditt.

Her kan du se det i ChatGPT:

Og sånn her ser det ut i Claude:

Oversikten og chatten har blitt mer og mer etablerte bruksmønstre de siste årene. Oversikten viser en historikk over tidligere samtaler eller tråder, hva enn du vil kalle det. Chatten er der du skriver fram og tilbake med språkmodellen du har valgt. Det resultatet på høyresida derimot, som oppdateres fortløpende, det er nytt.

Det fortløpende resultatet

Anthropic, selskapet bak Claude, kaller det "Artefacts". OpenAI, selskapet bak ChatGPT, kaller det "Canvas". De fungerer litt ulikt, men essensen er det samme.

Fellesnevneren er at de enten samler resultatene fra chatten, f. eks hvis du skriver en artikkel som denne, eller at forslag på kode skrives ut foran øya dine. Grafer lages basert på tallene du har gitt i chatten, også videre.

Den store fordelen med et panel som viser deg et fortløpende resultatet er at en AI-chat blir fort rotete hvis du ikke har en måte å ta vare på de gode svarene underveis. En setning her, og en setning der. Sånn klipper du og limer sammen det endelige resultatet ditt.

Markere for å interagere

Det første svaret du får er sjeldent det beste, og det siste svaret mangler kanskje noen viktige punkter som har blitt nevnt tidligere. Derfor er det et behov for å spare på ting underveis, og samle det.

Optimalt sett kunne du markert teksten du vil ta med deg videre fra chatten, på samme måte som du guler ut noe i en bok, samtidig som det da listes opp i panelet på høyresida. Eller at du i det minste får en dialogboks med handlinger, som du gjør i Cursor.

Både ChatGPT og Claude gir deg muligheten til å redigere teksten på den måten, men kun i panelet på høyre side – i selve resultatet du har fått. Ikke i chatten.

Videre utforskning

NotebookLM, fra Google, bruker den samme tredelingen, men bruker heller det venstre panelet til kilder, og det høyre panelet til lag-en-podkast-ut-av-hva-som-helst-funksjonen deres.

Oversikten over trådene, eller i dette tilfellet "notatbøkene" finner du på en dedikert side ved å trykke på hjem-ikonet øverst til venstre ved tittelen.

Google har også gjort noen snedige valg når det kommer til å tilpasse designet til skjermstørrelsen. Når skjermen blir mindre enn en viss størrelse blir panelene delt opp i faner i stedet.

Det er også noe utrolig tilfredsstillende ved å vise og skjule de ulike panelene nettleseren. Samtidig som du beholder noe av den grunnleggende funksjonaliteten som ligger der, så lenge du veit hva du ser etter.

Avslutning

Det tredelte grensesnittet er ingen fasit. Samtidig er det spennende å se at det dukker opp mønster for hvordan vi bruker kunstig intelligens for å blant annet generere tekst.

Vi nordmenn er verstinger på elektronisk søppel

Simen Strøm Braaten — Sat, 25 Jan 2025 00:00:00 GMT

Verstinger på elektronisk søppel

De fleste av vårs har ting vi ikke bruker lenger, liggende i en skuff. Kanskje det er den telefonen du brukte for 8 år sida? Eller den iPaden du kjøpte på ferie i 2011, for du trodde du kom til å bruke den masse til lesing og ta notater på skolen, meeen som har vært i en boks i boden siden da.

Mange av vårs, meg selv inkludert, liker gadgets, duppeditter, og dingsebomser. Faktisk så er det ingen andre i verden som kjøper så mange duppeditter som vårs (per innbygger)!

Vi nordmenn blir faktisk kalt “verstinger” når det kommer til å samle opp elektroniske greier i hyller og skap. Hvorfor? På grunn av to tall – 7,8 og 28.

Elektronisk avfall fordelt per person (årlig) Hvis du tar et gjennomsnitt av alle land så har én person 7,8 kilo med elektronisk avfall hvert år. Nordmenn derimot – vi har hele 28 kilo (!) i året, i følge FN.

Vi ligger altså ligger laaangt forbi verdens gjennomsnitt 🤯

Innsatsen din betyr mer enn du tror

Det som er deilig er at det er så lett å bidra, og hjelpe til. Alt du og jeg trenger å gjøre er å resirkulere tingene våre.

For å gjøre det mer motiverende vil jeg se hvor mye vi klarer å samle inn, som et lag. For vi står jo i dette sammen.

Du kan faktisk se en oversikt over hva som er samla inn hittil, og la deg inspirere.

5 dingsebomser resirkulert så langt! 💪

Start: 23.01.2025. Sist oppdatert: 25.01.2025

Antall	Resirkulert duppeditt
2	Telefoner
1	Stavmikser
1	Melkesteamer
1	Rettetang

Denne oversikten kommer altså til å oppdatere seg fortløpende. Alt du trenger å gjøre er å si i fra til meg når jeg skal legge til en ny ting på lista. Ta kontakt på en eller annen måte som funker for deg, eller <a href="mailto:strombraaten@gmail.com?subject=Resirkulert%20dingseboms" target="_top">send meg en mail ved å trykke på denne linken.</a>

Kanskje du skal finne fram én ting nå, mens du har det ferskt i minne?

Det store bildet

Når du og jeg resirkulerer går det gjennom systemet for EE-avfall, og råmaterialene går da tilbake igjen i det sirkulære kretsløpet, sånn at man kan lage nye ting.

Bare for å gi deg et bilde på hvor stor forskjell resirkulering kan gjøre så kan du prøve å se for deg et Boing 747-fly. Det ser altså sånn her ut:

Ser du han lille mannen i refleksvesten der? Ja, det sier noe om hvor stort flyet er.

I 2022 var det så mye som 6 milliarder kilo metaller som kom tilbake i det sirkulære kretsløpet, takket være resirkulering.

Det er jo et vanvittig tall å se for seg, men det er omtrent det samme som vekten til 13 000 Boeing 747-fly (kilde: The Global E-Waste Monitor 2024).

Problemet er bare i det samme året, 2022, var det også 14 milliarder kilo med elektronisk avfall globalt sett, som blei kasta i restavfallet. Hvor det ikke gjenvinnes.

(illustrasjonene er lånt fra Norsirk)

Men hvorfor er det problematisk?

Jo, det som er inni duppedittene kan nemlig brukes til å lage nye duppeditter. Råstoffene og mineralene som er selve byggeklossene kan i veldig mange tilfeller brukes på nytt og på nytt.

Ikke bare kan de gjenbrukes, men de er mangelvare. De råmaterialene vi trenger i dingsene våre kommer nemlig fra veldig få land totalt. Som et eksempel står Russland for 18 av de 30 mest kritiske råmaterialene, i følge en liste fra EU. For ikke å glemme at vi tilrettelegger for å bruke mer råmaterialer enn jorda har å by på i utgangspunktet.

Så hva kan du egentlig gjøre, og hvor starter du?

Hva kan du gjøre?

For det første. Se gjennom hva du har liggende. Enten ta et skippertak og få det unnagjort i en fei. Eller sett fram en liten boks hvor du kan putte gammel elektronikk som ikke brukes eller ikke fungerer.

Et par spørsmål som kan være nyttig å stille seg er:

Har jeg brukt denne i løpet av det siste året?
Hadde jeg virkelig savnet den hvis den ikke var her lenger?
Gir den meg egentlig noe glede av å bare ligge her?

Hvis du ser i roteskuffen din, med tre telefoner liggende der, og svarene på spørsmålene over er Nei, er det et godt tegn på at du bør kaste dem.

Om du av en eller annen grunn ikke vil kaste en av telefonene, kan du kanskje gi dem bort til noen i familien din som kan ha glede av en telefon som kanskje er i bedre stand enn sin egen? Eller selg den til noen andre som kan fortsette å bruke den.

Fun fact

Visste du at en gammel Nokia 3210 kan faktisk være mer verdifull enn nyere telefoner? I følge Stig Ervik, som er daglig leder i Norsirk:

En Nokia 3210 har faktisk mer av enkelte mineraler i seg, både av kobber og mer gull og sølv. (kilde)

Smelteverdien på en telefon fra 1999 vil altså være høyere enn en telefon fra 2025!

Viktig å vite

Når du finner noe som du ikke trenger lenger er det verdt å vite noen få ting:

All elektronikk kan leveres til resirkulering på butikker som selger elektronikk (Elkjøp, Power, Clas Ohlson osv.)
- De er nemlig pliktig til å ta det i mot i retur
Husk å tilbakestill mobiltelefoner til fabrikkinnstillinger, og fjern “behovet” for å taste inn pin-kode for å låse opp
- Da får man mye mer ut av resirkuleringa 🤯
- Hvis du er i tvil på hvordan du gjør det kan du se på instruksjonene fra Elkjøp eller Power f. eks

Personvern

Og en ting som kan betrygge deg. Selv om du leverer inn en gammel telefon til f. eks Elkjøp, så trenger du ikke være redd for at innholdet på telefonen skal oppdages av noen andre. Ifølge Norsirk "har de fleste steder nemlig en såkalt s-boks (sikker boks). Selve denne boksen er låst, og oppbevares trygt innelåst fram til Norsirk henter den."

Norsirk er nemlig de eneste som har nøkkelen til de sikre boksene. I tillegg blir også harddisken kverna som kjøttdeig i selve gjenvinningsprosessen.

Eksempel på hva som kan skje når det resirkuleres

Et av de kuleste eksemplene på håndtering av gamle dingser kommer fra Apple.

De har bygd en robot som de kaller Daisy, som kan ta fra hverandre, og tømme gamle iphoner for råmaterialer. Faktisk så mange som 200 stykker i timen. Det som er frustrerende er at Daisy har mer kapasitet å gå på, men det er ikke sååå mange telefoner som leveres inn fra folk som deg og meg.

Til tross for at Apple har et eget resirkuleringsprogram.

Vil du lære mer?

I podkast-episoden min med Elisabeth Nissen Eide snakker vi blant annet om dette med resirkulering av elektronisk avfall, hvor hun kommer med enda mer spinnvill statistikk.

Rapporten fra FN (2024) som utdyper avfallsmengden (hva den innebærer og hvordan den er fordelt på de ulike verdensdelene).

Denne artikkelen fra UNICEF (2022) ser på hvordan levevanene våre i Norge, og vårt overforbruk, negativt påvirker folkehelsa til folk andre steder i verden.

Det ene leder til det andre

Simen Strøm Braaten — Sun, 29 Sep 2024 00:00:00 GMT

I dag blir det en tematisk kollasj av skriverier. Hvor jeg samler noen setninger herfra og derfra, fra tidligere nyhetsbrev og skriverier. For når jeg ser tilbake på dem handler egentlig alle om det samme temaet, nettopp at det ene leder til det andre.

Det høres veldig forenkla ut, men for min egen del iallefall er det den beste tilnærminga for å ikke sette meg fast. For å ikke overtenke noe.

Marinere i sine egne tanker

I ny og ne setter jeg meg nemlig ned for å skrive, uten noe mål og mening. Bare for å marinere i tankene mine. For å se om jeg forstår noe bedre nå, eller om jeg klarer å forklare et konsept bedre enn da jeg opprinnelig satte ord på tanken. Det er det som er så spennende med en tanke i utvikling.

Siden jeg har alle skriveriene mine lett tilgjengelig i obsidian, min foretrukne skrive-app, kan jeg kjapt hoppe mellom gamle og nye tanker. Som du kan se på bildet under, har jeg oversikten over alle filene på venstresida (1), og som regel et annet notat åpent på høyresida (2) av det jeg faktisk skriver på (3).

Som oftest er det flere faner og, hvis jeg har marinert i tankene over en times tid.

På den måten snubler jeg stadig over noe jeg har skrevet om tidligere, som handler om det samme temaet. Som f. eks at:

Alt blir nemlig så mye lettere når du har flere ideer du kan skrive på.

..Som jeg kom fram til, da jeg reflekterte på hva jeg lærte av å skrive 25 artikler på 23 dager.

Det er også noe av det jeg liker aller best med å skrive – det å hoppe fra én tanke til den neste. Å bare utforske hvor tankene tar veien. Du kan se på det som assosiativ skriving.

Hva er assosiativ skriving?

Ofte starter det med at jeg rabler ned noen tanker, skriver tre-fire avsnitt, og plutselig skriver jeg noe som burde utdypes i større grad. Hvor en setning utløser en rekke med andre tanker, som er vel så spennende å utforske. Det er da jeg begynner på et nytt notat, som altså blir en ny fane i Obsidian. Som fort vekk leder til enda et nytt notat og enda en ny fane.

Over tid har jeg lært meg å følge nysgjerrigheten, og ikke stritte i mot. For jeg veit at momentum skaper momentum, og hvis du er streng med deg sjøl og tvinger fokuset tilbake til det du starta å skrive om, da kan det også være vanskelig å fortsette.

Når én ting skjer er det mer sannsynlig at noe annet skjer. Det er noe jeg må minne meg sjøl på støtt og stadig.

Om dørstokkmila er ekstra lang en dag så handler det ikke lenger om å løpe en mil, eller bli ferdig med alt på oppgavelista di, da handler kun om å skape momentum.

For det er lettere å løpe 5 km når du allerede har gått 500 meter. Og det er lettere å tilrettelegge for en ny tilfeldighet når du holder på å lande den forrige.

Dette gjelder så mange ulike områder, men la meg gi deg noen eksempler.

Hvordan momentum skaper momentum

Ekspert-testing som alternativ til brukertesting

Jeg digger brukertesting, men det kan ta mye tid å finne de rette folka. Og selve formatet for en brukertest kan også være tidkrevende å sette sammen. I blant kan det derfor være mer fornuftig med ekspert-testing. Som en måte å skape momentum, ved å stoppe og tenke, og heller gjøre. Å lære av designet i bruk, i stedet for at du skal tenke deg ut av en problemstilling.

Når alt kommer til alt vil såklart sluttbrukeren være eksperten på selve oppgaven de skal oppnå med verktøyet ditt. Samtidig vil en designer kunne "arrestere deg" dersom du har gjort noe som strider mot etablerte designprinsipper. En utvikler vil stille deg spørsmål som:

Om du kan fjerne den infoboksen der, skal den da være borte for alltid? Eller skal den komme tilbake igjen?

Derfor kan det være nyttig å innføre ekspert-tester som en del av prosessen din, for å skape momentum, og vurdere brukeropplevelsen fortløpende.

Samarbeidet mellom design og utvikling

Tidligere har jeg snakka om hva jeg har lært av utviklere om designprosessen. En av lærdommene der er verdien av å starte med noe smått, og bygge videre derfra. I en designsammenheng har jeg kjent på hvor nyttig det kan være å jobbe litt rotete i Figma til å starte med, bare for å få visualisert en tanke, også heller rydde opp seinere. Nettopp for å skape momentum.

Utforske en tanke med kunstig intelligens

Personlig har jeg brukt kunstig intelligens som sparringspartner for å skape en form for momentum når jeg skal tenke meg fram til noe.

For når jeg har momentum så kan det ene lede til noe annet, og da er det lettere å komme seg en vei. Det motsatte er nøyaktig det jeg vil unngå. Nettopp det å stå stille. Den følelsen av å ha satt seg fast i et tankemønster. Som hvis du har kjørt deg fast i gjørma uten nubbsjangs til å flytte på deg, og du aner ikke hva du kan gjøre for å komme deg videre.

Der har kunstig intelligens vist seg å være skikkelig nyttig. Som en metaforisk traktor som drar meg ut av gjørma.

Avslutning

Hva med deg sjæl? Hva gjør du når du føler at du sitter fast?

Hva om favoritt-podkasten din hadde en egen chatbot?

Simen Strøm Braaten — Mon, 23 Sep 2024 00:00:00 GMT

Mot slutten av 2022 lagde Dan Shipper en chatbot basert på alle episodene fra the Huberman Lab-podkasten (fra Andrew Huberman).

Det er snart to år siden, og med tanke på hvor fort utviklinga går innenfor kunstig intelligens er det vel nærmere en mannsalder. Selv om det ikke er en rykende fersk nyhet akkurat, syns jeg det er verdt å utforske tanken av å trene opp en chatbot på det som sies i en podkast. For det er definitivt relevant den dag i dag, og ikke utbredt på langt nær så mye som det kunne vært.

Hvorfor er en chatbot relevant for en podkast?

For det første er det utrolig fascinerende å tenke over at du da kan stille spørsmål, og få svar, basert på hva som sies en podkast som har høy troverdighet i seg selv. Hvor både verten og gjestene er blant de mest kunnskapsrike innenfor sitt felt.

En annen ting jeg likte godt med artikkelen til Dan Shipper var at han adresserte nettopp det her med troverdighet. Om hva du trenger av info for å sitte igjen med følelsen av at svaret du får fra chatbotten er sant:

If every time it answered a question it told me its source—e.g., where in the episode I could go to find more information—it wouldn't matter as much if the answer was vague or slightly wrong because I could check its work.

Han nevner også at det er fullt mulig med det som var dagens teknologi, i 2022, og som jeg skal vise deg et eksempel på, men det tar vi mot slutten.

Mer verdi ut av eksisterende innhold

For de som lager podkasten kan de da få mye mer verdi ut av det de lager, og allerede har lagd. Som Dan nevner i artikkelen:

To start, it means that there’s a new way to monetize any existing set of intellectual property.

You might not pay to access a back catalog of all Huberman Lab episodes—but if that back catalog was reformatted to be a chatbot that could instantly answer your science questions, there’s a good bet you’d input your credit card.

The same is true for all sorts of writers, podcasters, and YouTubers across the content creation spectrum.

Det er en utrolig spennende tanke, spør du meg. Ikke bare blir det lettere for alle og enhver å finne tilbake til ett spesifikt øyeblikk, som du kanskje husker sånn halvveis, men som du veldig gjerne skulle hørt igjen. Samtidig blir det en helt ny måte utforske episodene før du hører på dem.

Utforske podkaster gjennom søk

Dersom jeg ville lært mer om søvn kunne jeg oppsøkt Huberman-botten, og søkt opp "Hvilke tre grep kan jeg ta i dag for å forbedre søvnen min?".

For hvis jeg hadde prøvd å google det samme spørsmålet hadde jeg nok valgt en kilde som jeg ser på som troverdig. Og om jeg da hadde sett at ett av søkeresultatene kom fra Andrew Huberman er det nok den jeg hadde klikka meg inn på den.

Både fordi det er en type jeg har kjennskap til fra før av, eller som jeg har hørt på tidligere, som virker troverdig. Også fordi det er den måten vi velger hvilke søkeresultater som er relevante for vårs.

Om du blir presentert med 15 resultater på et søk, da velger du gjerne blant de 5 første, bare fordi du gidder ikke å se gjennom alt. Og dersom én av de 5 første resultatene også kommer fra en kilde du kjenner til fra før, er det sannsynligvis den kilden du velger å gå til for å lære mer.

Gira på å prøve?

Huberman-boten er riktignok gjemt bak en betalingsmur, så jeg har ikke prøvd den sjøl. Skal sies at du kan betale så lite som $1 i en prøveperiode, før det går over til $20 i måneden, så det er ikke den største prisen å betale for å gi det et forsøk. Samtidig virker den nettsida – Every som den heter – som et veldig bar sted å starte hvis du vil lære mer om kunstig intelligens, og hvordan det kan anvendes på ulike måter.

Men! Du kan faktisk teste en chatbot som er trent på episodene fra Tim Ferriss-pådden. Eller.. Strengt talt er det bare et vanlig søk (som er trent opp på transkriberingene fra podkasten). Det er ikke en faktisk chatbot hvor samtalen går fram og tilbake, men det gjør ikke noe, for sluttresultatet blir nok mer eller mindre det samme.

Eksempel fra Tim Ferriss-boten

Det som er litt komisk er at Tim Ferriss og Andrew Huberman er to typer som er ganske like, ut i fra hva de skriver og snakker om, så her blir det minimalt med omstilling.

Spørsmålet du stiller

Det første du blir møtt med er som sagt et søkefelt:

Deretter kan vi stille det samme spørsmålet som jeg nevnte tidligere. Her har det faktisk ingenting å si om du skriver på engelsk eller norsk. Den forstår begge deler, som egentlig er skikkelig kult.

Spørsmålet jeg stilte var altså:

Hvilke tre grep kan jeg ta i dag for å forbedre søvnen min?

Og svaret jeg fikk var det her:

I tilfelle det er vanskelig å lese hva som står på bildet kan du lese teksten nedenfor, eventuelt bare å hoppe glatt over til neste overskrift.

Svaret du får

Limit Caffeine Intake: Tim Ferriss suggests restricting caffeine consumption before midnight, as caffeine has a long quarter-life and may still be in your system by bedtime. Monitoring and reducing your caffeine intake, both in amount and timing, can significantly impact sleep quality. Tim tracks his sleep using the Oura Ring, a tool that helps him analyze interventions affecting sleep quality and different sleep stages.

Exercise and Sun Exposure: Engaging in exercise and getting sun exposure, particularly before lunch, can enhance sleep quality by promoting deep, restorative sleep and aiding in falling asleep faster. Prioritizing physical activity and natural light exposure earlier in the day can positively influence the onset and overall quality of your sleep.

Optimize Sleep Environment: Pay attention to your sleeping environment's temperature for better sleep quality. Tim Ferriss mentions using a cover from Eight Sleep on his bed, which he finds tremendously helpful for improving both the speed of falling asleep and overall sleep quality. Ensuring that your sleep environment is conducive to rest can lead to more restful and rejuvenating sleep.

Personlig har jeg hørt mye på den podcasten, og mye av det som nevnes her virker kjent, ut fra hva jeg har hørt tidligere.

Verdt å merke seg

Her har de faktisk tatt tak i det som Dan Shipper nevnte tidligere, hvor du får linker til episodene hvor informasjonen er henta fra.

Derimot så får du ikke det nøyaktige tidspunktet, eller tidskoden som det heter, som hadde gjort det enda mer brukervennlig, og økt troverdigheten i større grad, men det er definitivt en god start. For hvis jeg da vil lære mer om søvn kan jeg høre på de spesifikke episodene som er nevnt der.

Avsluttende ord

Shit in, shit out

Som med mye annet er det en "shit in, shit out"-situasjon. Med andre ord, om det som sies i podkasten ikke stemmer, at informasjonen faktisk er feil, så vil jo ikke det korrigeres. Resultatet du får er kun så bra som informasjonen du putter inn. På samme måte som med kaffe.

Om du bruker en kaffemaskin til 80 000 kr, eller en til 100 kr, har ingen verdens ting å si for smaken du sitter igjen med. Det vil uansett være avhengig av kaffen, altså de kverna bønnene du bruker. Så om de er ekstremt mørkbrent (høy temperatur over lang tid f. eks) så vil sannsynligvis ikke smaken komme tydelig fram.

Når det kommer til transkriberingene fra episodene til en podkast, vil det da både handle om det som sies, men også skrivefeil og formatering i teksten.

Hva som gjør det spennende

Konseptuelt sett er det en fascinerende tilnærming. Bare tenk på muligheten rundt det å utforske en ny podkast på.

Plutselig kan du spesifisere hvilke temaer du er interessert i, og få konkrete anbefalinger til episoder du kan like, som handler om nettopp de temaene. Du får altså en personlig tilpassa anbefaling, som egentlig ville vært vanskelig å komme fram til selv om du hadde spørt personen som lagde podkasten til å starte med.

Samtidig er det jo ikke utbredt den dag i dag, så kanskje det ikke er en måte folk ønsker å interagere med podkaster på i det hele tatt?

Hva tenker du? Er det noe du ville brukt? Ser du andre fordeler eller ulemper? Som alltid vil jeg gjerne høre hva du tenker. Bli med å diskuter det på discord, om du ikke er der allerede.

Gleden av assosiativ skriving

Simen Strøm Braaten — Sun, 22 Sep 2024 00:00:00 GMT

Noe av det jeg liker best med å skrive er å hoppe fra én tanke til den neste. Å bare utforske hvor tankene tar veien.

Over tid har jeg lært meg å følge nysgjerrigheten, og ikke stritte i mot. For momentum skaper momentum, og hvis du er streng med deg sjøl og tvinger fokuset tilbake til det du starta å skrive om, da kan det også være vanskelig å fortsette.

Én stor avgjørelse i stedet for mange små

Simen Strøm Braaten — Sun, 22 Sep 2024 00:00:00 GMT

Når enn jeg kan tar jeg heller én stor avgjørelse i stedet for mange små. Ta månedlig sparing som et eksempel. Fra måned til måned vil jeg gjerne sette av noe penger til framtidig sparing. Da er det fort gjort å vente til slutten av måneden, rett før jeg får lønning igjen, og bare spare det som er igjen. Hvis det er noe i det hele tatt.

Bare for eksempelets skyld kan vi anta at jeg har 1000 kr igjen på kontoen dagen før jeg får lønning. Hvordan skal jeg spare da? Går det til en bufferkonto? Ekstra pensjonsparing? Framtidig feriepenger? Eller bare en tilfeldig sparekonto uten mål og mening?

Sannsynligvis hadde jeg i så fall bare overført de 1000 kr til ett av de sparemålene, for jeg hadde nok ikke giddi å fordelt summen over 3-4 overføringer i nettbanken.

Om jeg hadde gjort det på denne måneden hadde jeg vært i samme situasjon igjen neste måned. Noen ganger hadde jeg heller ikke hatt penger igjen å spare, fordi jeg hadde brukt det på noe annet tidligere i måneden.

En alternativ avgjørelse

Hvordan kunne du sett ut dersom jeg heller skulle tatt én avgjørelse? Jo, for det første kan jeg sette opp et fast trekk i nettbanken, så jeg slipper å ta stilling til det.

Ved å bestemme at det faste trekket skal gjennomføres to-tre dager etter lønningsdagen sørger jeg også for at det faktisk er penger på kontoen, og at jeg ikke har brukt det på noe annet.

I tillegg veit har du da helgardert deg for de tilfellene hvor lønningsdagen din havner på en lørdag, og du ikke får utbetalt pengene før på mandag. Da er det en fordel at de faste trekkene ikke gjennomføres før to-tre dager etter lønningsdagen, og ikke på selve dagen.

I og med at det er et fast trekk må jeg også definere hvor mye penger som skal spares.

Akkurat det er avhengig av hva slags livssituasjon du har. Hvor mye penger som kommer inn, og hvor mye som går ut.

En singel student som leier leilighet, og får penga sine fra Lånekassa og en deltidsjobb, vil kanskje fokusere på å spare opp til ferie og BSU.

Om du derimot er i et forhold, og dere eier en leilighet, vil det være mer relevant å spare til buffer, pensjon, og store livshendelser (som de tre B'ene – bryllup, barn, og bil).

Work in progress

Dette vil jeg utdype mer seinere, men enn så lenge vil jeg heller publisere noe halvferdig enn å ikke publisere det i det hele tatt.

momentum skaper momentum

Simen Strøm Braaten — Sun, 22 Sep 2024 00:00:00 GMT

Når én ting skjer er det mer sannsynlig at noe annet skjer. Det er noe jeg må minne meg sjøl på støtt og stadig.

Om dørstokkmila er ekstra lang en dag så handler det ikke lenger om å løpe en mil, eller bli ferdig med alt på oppgavelista di, da handler kun om å skape momentum.

For det er lettere å løpe 5 km når du allerede har gått 500 meter. Og det er lettere å tilrettelegge for en ny tilfeldighet når du holder på å lande den forrige.

Dette gjelder så mange ulike områder, men la meg gi deg noen eksempler.

Eksempler

Samarbeidet mellom design og utvikling

Utforske en tanke med kunstig intelligens

Personlig har jeg brukt kunstig intelligens som sparringspartner for å skape en form for momentum når jeg skal tenke meg fram til noe.

Der har kunstig intelligens vist seg å være skikkelig nyttig. Som en metaforisk traktor som drar meg ut av gjørma.

Ekspert-testing som alternativ til brukertesting

Om du kan fjerne den infoboksen der, skal den da være borte for alltid? Eller skal den komme tilbake igjen?

Derfor kan det være nyttig å innføre ekspert-tester som en del av prosessen din, for å skape momentum, og vurdere brukeropplevelsen fortløpende.

Jeg starter en podkast

Simen Strøm Braaten — Sun, 15 Sep 2024 00:00:00 GMT

I det siste har jeg tenkt mye på det å lage en podkast. Og nå er et godt tidspunkt for å si at deeet.. kommer til å skje 🥳

Bakgrunn

Noen av dere veit kanskje at jeg har lagd en podkast tidligere – hvor jeg intervjua eldre folk om livene deres. Det er ganske nøyaktig 5 år siden jeg starta sesong 2 av Folk om fortida. Og i mars 2020 publiserte jeg episoden om Maria Gabrielsen, hvor hu forteller den tragiske historien om hvordan mora hennes var årsaken til at Maria – og resten av familien – blei sendt i konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig.

Da jeg publiserte den episoden i mars 2020 visste jeg ikke at det skulle bli den siste. Jeg hadde mange planer for en ny sesong, men med flere store endringer i livet på den tida, klarte jeg ikke å finne motivasjonen til å dra i gang en ny runde. Og siden den gang har det ikke føltes riktig å begynne på'n igjen.

Du skjønner, selv om jeg koste meg masse med kaffeslabberas hos eldre folk, og den kreative gleden av å lage intrikate lydbilder, så blei arbeidsmengden per episode altfor stor. Det tok rett og slett kverken på gleden av å lage podkast for min del. Fram til nå.

Folk om fortida, som prosjekt, ser jeg på som ferdig. Det kan tenkes at jeg plukker det opp en eller annen dag, men det har jeg ingen planer om. Nå derimot vil jeg gjøre noe annet. En litt annerledes podkast, med en annen tilnærming. Og jeg tror jammen meg den skal hete – Simen spør.

For er det én ting jeg alltid har gjort, og alltid kommer til å gjøre, så er det å stille spørsmål. Det tror jeg både familie, venner, kollegaer, og fjernt bekjente kan bekrefte.

Hvorfor nå?

Det er noe klokt i det å starte før du er klar. Da finner du heller ut av resten når du har kommet i gang. Du bygger båten mens du ror foråsirresånn.

Som forøvrig er et morsomt bilde å se for seg! For det må jo være noe sånt som det AI-bildet her, bare med en langt mer kaotisk stemning:

Psst! Et aldri så lite innsmett fra redigerings-Simen her. Etter et skråblikk fra min kjære kone viser det seg at utrykket handler ikke om å "bygge båten mens du ror", men "båten blir til mens du ror". Som jeg syns er to sider av samme sak, for å være ærlig, men rett skal være rett.

Det er flere ting jeg gjerne skulle hatt på plass, som f. eks et slags forsidebilde til pådden, og noen musikk-snutter som jeg kan bruke til starten, slutten, og noe midt i mellom (for de tilfellene hvor jeg må gjøre et særdeles lite elegant kutt midt i praten).

Samtidig er det mye som er på plass allerede, som jeg har jobba med i de siste ukene, og det skal jeg komme tilbake til seinere. For den arbeidsflyten jeg har tilrettelagt for meg sjøl nå er jeg temmelig fornøyd med.

Men.. du lurer kanskje på hva podkasten skal handle om?

Hva handler det om

Design og teknologi er to fristende samle-ord for å beskrive hva den skal handle om. For det virker så "enkelt", hvis du skjønner?

Samtidig, som du sikkert merker med nyhetsbrevet mitt så liker jeg å prate om mer enn som så. Og jeg vil at podkasten skal være en kilde for inspirasjon, som jeg deretter kan skrive om i nyhetsbrevet.

At samtalene i pådden kan være en måte å gå bredt ut, og utforske temaer jeg vil lære mer om. Noe du også kan være med på. Mens nyhetsbrevet er stedet hvor jeg kan snevre inn, og konkretisere tankene mine.

Engasjement framfor tema

Sånn sett handler podkasten mer om engasjement og nysgjerrighet. Og det smitter over til andre, meg sjøl inkludert. Det er Kristopher Schau sin nysgjerrighet som gjør Rekommandert-pådden så bra, kombinert med engasjementet til Andreas Viestad. Det samme med Tim Ferriss-show, og Radio Mørch. Selv om forarbeidet og nettverket der også spiller en viktig rolle.

Tilnærminga til Erlend Mørch er faktisk som inspirerte meg i stor grad. Han beskriver podkasten sin som en "podkast av og med Erlend Mørch, og folk han gjerne vil snakke med." Akkurat den siste biten der "folk han gjerne vil snakke med", det er den tanken jeg blir skikkelig gira av.

Og jeg mener det er viktig å slå til når entusiasmen din kan kombineres med noe du er unikt god på. Etter å ha gjort hundrevis av intervjuer veit jeg at jeg er unikt god til å snakke med folk, og at det er noe jeg liker veldig godt. Det er en av superkreftene mine, som jeg har lyst til å bruke i større grad.

I tillegg har jeg både det tekniske utstyret, og ferdighetene som trengs for å lage noe som bare føles smud. At det har "høy produksjonskvalitet" med andre ord.

Som du kanskje ser så nerder jeg mye ut på utstyr, så det skal ikke akkurat være til noe hinder.

Langsiktig fokus

Det at jeg fokuserer innholdet på hva jeg har mest lyst til å gjøre – selv om det virker mer ullent og vagt – er ett av grepene jeg tar, for å ikke miste motivasjonen underveis. Som gjør at det er noe jeg kan holde på med over lengre tid.

Jeg tror nemlig at jeg lærer mer av å (potensielt) lage mange episoder, og forstå hva podkasten kan bli over tid. Sammenligna med å bruke masse tid i forkant på å tenke meg fram til det beste temaet jeg kan snakke rundt, hvordan jeg kan vinkle det, og hva som skal skille meg fra alle andre, med en overhengende risiko om at jeg aldri kommer helt i gang.

For meg virker det altså viktigere å tilrettelegge for engasjement over lang tid, enn at jeg forholder meg til ett spesifikt tema.

Det å lage en podkast med høy produksjonskvalitet, som skal være engasjerende og gøy å høre på, kan være tidkrevende. Veldig tidkrevende. For min del er det derfor helt essensielt å finne den sweet-spotten mellom hvor mye tid og arbeid jeg legger inn i det, og hvor mye jeg føler at jeg får ut av det.

For å påstå at jeg er noe annet enn en perfeksjonist ville nok vært en løgn. Eller. Det føles mer som om jeg har vært på avvenning de siste 10-11 årene, hvor jeg har jobba aktivt med å flytte fokuset fra perfekt til godt nok.

Ved å se på podkasten som et eksperiment blir det mer oppnåelig for min egen del. Da føles ikke prosjektet like stort, og det er lettere å si meg fornøyd med det, i og med at.. Det er jo bare et eksperiment 🤷‍♂️

Begrensningene til eksperimentet

Jeg har skrevet om eksperimenter tidligere, og hvordan du kan tilrettelegge for et "bra" eksperiment. Ett av de beste tipsene jeg har lært meg er:

Sørg for å avgrense det i tid, eller antall ganger du skal gjøre det.

I dette tilfellet oversetter jeg det til antall episoder.

Mens jeg utforska det å starte en podkast, leste jeg at de fleste slutter etter 7 episoder. At da dør engasjementet ut, og de fleste gidder ikke lage mer. Det vil si at du har en svææær gravplass med podkaster som stoppa på 7 episoder.

Så hvis jeg da klarer å lage 8 episoder, altså kun én mer, da har jeg bevist meg for meg sjøl at jeg har kommet over kneika. At det er noe jeg kan holde gående, hvis jeg vil. Eller så kan jeg gi meg der, og si meg fornøyd med å være bittelitt seigere enn mange andre.

En annen begrensning er at jeg tilrettelegger for en podkast som er basert på videomøter. Altså at jeg ikke gjør intervjuene fysisk i samme rom. En av grunnene til det er bare for å gjøre logistikken enklere – øke sjansen for at det skal passe for begge parter. I utgangspunktet kan det høres ut som en negativ ting, men personlig blei jeg overraska over å finne ut at flere av podkastene jeg har hørt på i årevis har vist seg å være basert på videomøter.

Planlegge for pause

Men la meg hoppe litt tilbake. For apropos 8 episoder. Det tenker jeg også er en fin mengde på én sesong. Å ved å forholde meg til pådden som en sesongbasert greie bygger jeg inn en pause mellom sesongene. Et pusterom til å vurdere om jeg vil fortsette, eller om jeg vil endre på tilnærminga mi, eller arbeidsflyten. I stedet for å bare fokusere på å produsere opp nye episoder.

Alternativet her er jo å bare pushe ut episoder på løpende bånd, men hvis jeg da tar den samme pausen, mellom episode 8 og 9 f. eks, så mister du rytmen som lytter. Du forventer at det skal komme noe, men så skjer det bare ikke. Sånn sett blir det også lettere for meg å sette forventningene du kan ha til episodene.

Frekvens

En ting jeg ikke har bestemt meg for ennå er hvor ofte jeg skal publisere nye episoder. For å være mest mulig proff så har jeg lyst til å definere en fast frekvens med en gang, for å skape forutsigbarhet. For som lytter så blir jo podkaster ofte del av en annen rutine. At du hører på en spesifikk podkast når du pendler, går til jobb, eller tar oppvasken. At du ser fram til det øyeblikket i uka når det kommer en ny episode.

Det er riktignok krevende å leve opp til for meg som skal lage og publisere episodene. For livet skjer jo.

Plutselig er det en uke hvor det er mye på jobb, et par planer med venner på kveldstid, og noe familiegreier i helga, og da er det vanskelig å finne tid til å vedlikeholde en fast frekvens.

Enten så publiserer jeg noe nytt når jeg bare føler for det. Eller så kunne jeg sagt annenhver uke kommer det en episode. Sånn at det kommer nyhetsbrev én søndag, og podkast-episode den neste søndagen, også tilbake til nyhetsbrev søndagen etter. Det er en mulighet.

Hva tenker du om frekvensen? Jeg plukker gjerne opp tråden på discord, og hvis du ikke er der fra før så håper jeg du vil bli med i gjengen.

Avslutning

Med det sagt så gleder jeg meg virkelig til å komme i gang. Det var en kveld her hvor jeg ikke fikk sove fordi jeg var så gira over hvem jeg kunne snakke med. Så jeg sneik meg ut av soverommet, for å finne penn og papir, og skreiv ned en liste på 8-9 navn, og hva jeg ville snakke med dem om.

Da er det også ekstra gøy å si at to av dem har allerede sagt ja, og den første påddepraten er allerede nå på onsdag. Så her går det unna! Det betyr riktignok ikke at den publiseres med én gang, men du blir blant de første som får vite om det når det skjer.

Og sist, men ikke minst, til deg som var nysgjerrig på hvordan arbeidsflyten kommer til å se ut – Jeg lover deg at jeg skal komme tilbake til det snart, men i denne omgangen holdt det med å definere tankene rundt podkasten. Når du veit mer om fundamentet vil også valgene for arbeidsflyten gi mer mening.

Kultur for tilbakemelding

Simen Strøm Braaten — Sat, 07 Sep 2024 00:00:00 GMT

Tidligere har jeg snakka om hva basket har lært meg om å være en god kollega. Der forklarer jeg hvordan det å være åpen for veiledning er én av de fire egenskapene som må ligge til rette for å skape en "vinnende kultur", i mangel på bedre ord.

Eksempelet jeg bruker for å illustrere det å være åpen for veiledning er hvordan Mason Plumlee endevendte måten han skyter en basketball på. På samme måte som i fotball, hvor du lærer deg å skyte fra en veldig ung alder, så faller det seg ikke naturlig å plutselig bytte fra høyre til venstre bein på majoriteten av skuddene dine. Det var nettopp det Mason Plumlee gjorde derimot.

Jeg fortsetter med å skrive:

I en mer hverdagslig jobbsammenheng syns jeg det handler mer om hvordan du tar i mot tilbakemelding.

Jeg har en kollega av meg i Variant som har jobba på samme prosjekt som meg tidligere. En ting som har forbausa meg flere ganger er at han har spørt meg "Hva var det jeg kunne gjort bedre i den situasjonen?", selv når det egentlig har gått bra.

Han leiter altså etter områder han kan forbedre seg på, og tilrettelegger for en kultur hvor tilbakemelding oppfordres.

Men det er flere sider til hvordan du kan lage en kultur for tilbakemelding, og det tenkte jeg å se nærmere på nå.

Hvordan lage en kultur for tilbakemelding

Prøv deg fram med det negative

Gi tilbakemelding på noe som kan gjøres bedre, eller hvor du hadde forventa mer av en kollega

Personlig opplever jeg at det er vanskeligere å gi konstruktiv kritikk, hvor jeg påpeker noe negativt, sammenlignet med å komplimentere for noe positivt

Hvordan blir du mer åpen for veiledning?

For at du skal være åpen for veiledning opplever jeg at det er viktig å skille mellom deg som person, og ferdighetene dine, eller måten du gjør noe på. Ikke at du skal være en kynisk jævel akkurat, men det vil være vanskelig å ta i mot tilbakemelding dersom det føles som om det er retta mot din egen personlighet, altså selve måten du er. For det er vanskeligere å endre.

Om du har invitert folk til et møte f. eks, og du har fått i ansvar å dra i gang en workshop hvor dere skal utforske noe sammen, og du får følgende tilbakemeldinger:

Alternativ 1:

Jeg klarer ikke å henge med på opplegget ditt for du er så svevende og sykt lite konkret.

Alternativ 2:

Dersom du innleder workshopen med f. eks en agenda om hva som skal skje så kan det bli lettere for deltagerne å henge med på hvor du vil hen.

..Så går alternativ 1 mer på det personlige, på hvordan du er som person, mens alternativ 2 går mer på ferdighetene, på hvordan du kan bli bedre til å fasilitere et møte.

Dette er 100 % avhengig av personen som gir tilbakemeldinga og såklart, men det fantastiske er jo at du kan selv velge hvordan du velger å tolke tilbakemeldinga du får. Uansett om det er alternativ 1 eller 2, så kan du tvinge deg selv til å se etter potensialet for læring i det, i stedet for å se på det som en fornærmelse mot din personlighet.

Selv om det er vanskelig så kan du nemlig velge hvordan du ønsker å tolke det som sies.

Velg din egen reaksjon

Det blir såklart en helt annen situasjon, men jeg husker det var en de store lærdommene mine etter jeg leste boka "Man's search for meaning". Der skriver Viktor Frankl, som overlevde tre år i ulike konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig:

“Everything can be taken from a man but one thing: the last of the human freedoms—to choose one’s attitude in any given set of circumstances, to choose one’s own way.”

Bare å anerkjenne for deg selv at du står fritt til å velge din egen reaksjon til det som skjer, kan gi deg en sterkere følelse av å ha kontroll.

Work in progress

Dette vil jeg utdype mer seinere, men enn så lenge vil jeg heller publisere noe halvferdig enn å ikke publisere det i det hele tatt.

Å tilrettelegge for tilfeldigheter

Simen Strøm Braaten — Sun, 01 Sep 2024 00:00:00 GMT

Å tilrettelegge for tilfeldigheter

Du øker sjansen for å få en kul mulighet i fanget dersom du viser verden at du finnes.

Hva mener jeg med det? Jo, la meg forklare.

Et slags område av flaks

Jason Roberts har ordlagt det konseptet her på en skikkelig fin måte, som at vi alle har et slags område av flaks. Og med det, så kan du også forstørre ditt "luck surface area", som han kaller det.

Han mener at mengden med tilfeldige muligheter, eller tilfeldige gleder, har en sammenheng med to spesifikke faktorer:

"The degree to which you do something you're passionate about"
".. combined with the total number of people to whom this is effectively communicated"

Og at du på den måten er din egen lykkes smed.

Altså hvor mye du gjør av det du engasjerer deg i, kombinert med antall folk som får det med seg – klart og tydelig. Det er selve mattestykket for hvordan du kan øke ditt område av flaks.

Men jeg skal la han godeste Jason snakke for seg sjøl, for han forklarer det utrolig godt:

When you pour energy into a passion, you develop an expertise and an expertise of any kind is valuable. But quite often that value can actually be magnified by the number people who are made aware of it.

The reason is that when people become aware of your expertise, some percentage of them will take action to capture that value, but quite often it will be in a way you would never have predicted. Maybe they'll want to hire you, or partner with you, or invest in you, or who knows what.

Verdien av engasjement

Det jeg egentlig liker best derimot er at han ikke bare snakker om nettverking, og at du må publisere så hinsides mye. Han trekker også fram verdien av selve engasjementet ditt.

But it's not just the expertise that's important, the very passion that created the expertise has value in its own right.

This is because people want to be excited about things, and passion is infectious. When you do something you're excited about you will naturally pull others into your orbit. And the more people with whom you share your passion, the more who will be pulled into your orbit.

Marinér litt på den der du!

Fokuser på det du kan gjøre sjøl

Denne tanken om at du selv kan tilrettelegge for positive tilfeldigheter som oppstår liker jeg godt. For det kan jo ofte virke som at andre folk rundt deg får muligheter rett i fanget, men det kan du da virkelig ikke gjøre noe med. Så det gidder jeg ikke å tenke på egentlig. Da vil jeg mye heller fokusere på det jeg kan gjøre noe med sjøl. Og det har jeg faktisk et perfekt eksempel på.

Et eksempel på tilfeldigheter som oppstår

For litt siden var jeg med i en paneldebatt på IXDA i Oslo, sammen med tre andre designere – Sonja Porter, Kim Feenstra Kuiper, i tillegg til India Anderson som var moderator eller ordstyrer. Der var det plass til rundt 200 folk, og alle billettene blei snappa opp i løpet av 24 timer 🤯

Skal sies at billettene var gratis, og at paneldebatten vår var én av to innslag den kvelden, det er altså ikke utelukkende vi som trakk alle folka dit, men fremdeles! Jeg kan love deg at det er både kult og skummelt samtidig, å sitte på en scene og se ut mot såpass mange folk.

Men.. hvordan havna jeg egentlig der?

Vis verden at du finnes

Det er nemlig en slags tidslinje av hendelser som ledet til paneldebatten, og jeg skal komme tilbake til den. Starten av det hele derimot var at jeg skreiv en serie med artikler om Atomic UX Research, som blei publisert i slutten av desember, 2023. Datoen blir også mer relevant ettersom du blir bedre kjent med tidslinja vi jobber med.

For å være mer presis, så skreiv jeg de artiklene fordi jeg ville lære meg om den spesifikke metoden (#kompetanseheving). I den perioden hadde jeg ledig tid på jobben, og var gira på å lære meg metoder og tilnærminger for å analysere innsiktsarbeid på en enklere måte. For jeg syns det var så overveldende å sitte og se på store mengder notater etter å ha gjennomført intervjuer. Det var rett og slett vanskelig å vite hvordan jeg skulle komme meg videre, og hvordan jeg kunne komme i gang med analysen av det som hadde blitt sagt.

Sagt på en enklere måte – Jeg snubla over noe jeg hadde lyst til å lære meg (som jeg ikke kunne noe om fra før av), og brukte variant-bloggen for å dokumentere det jeg lærte.

For min del handlet det altså om å lære åpent, og ikke skjule prosessen min, men heller inkludere andre i det jeg lærte fortløpende.

Austin Kleon har en superrelevant bok om det her, som heter Show your work. Der snakker han blant om det å "getting found by being findable". Den tror jeg jammen meg jeg skal lese på nytt, but I digress.

Nøkkelpersonene i denne historien

Og det er nå det begynner å bli morsomt. For hva har Sonja Porter, fra USA, og India Anderson, fra Australia, til felles? Jo, de begge er med i et snevert Slack-samfunn som handler om det som kalles "ResearchOps".

Der blir de kjent på grunn av at Sonja har inkludert et norgesflagg i slack-profilen sin for å vise at hu holder til i Norge, mer spesifikt Oslo, noe India også gjør – heia Norge! 🇳🇴

Kort fortalt handler forresten ResearchOps om det å sette innsiktsarbeid i system, i den organisasjonen du jobber i. Ikke bare informasjonen du samler inn, men også rutinene for å gjøre jobben på en god måte. I tillegg til at det er et samfunn rundt det hele, med rundt 15 000 folk som har kjent på de samme problemene som meg og deg, men som også har satt ord på mulige løsninger på de problemene.

Sonja og India nerder ut om innsiktsarbeid og utfordringene med det, samtidig som de prøver å forstå hvor utbredt dette miljøet egentlig er i Norge. India, som har jobba med å skrive en artikkel om ResearchOps over en liten periode, innser nå at hu ikke burde skrive bare én artikkel, men heller flere. På den måten kan hu introdusere folk til temaet, samtidig som hu kan løfte fram enkeltpersonene i Norge som faktisk jobber med ResearchOps (altså organisering og forvaltning av innsiktsarbeid i organisasjoner).

En ting som er verdt å nevne her er at kompetanseheving også var motivasjonen til India da hu valgte å dykke ned i verden av ResearchOps, på samme måte som jeg gjorde med artiklene mine om Atomic UX research.

Det er nå snøballen begynner å rulle.

Tidslinja

Desember, 2023 – Jeg publiserer en serie med artikler.

Selv om snøballen begynner å rulle så tar ting tid. Derfor er det viktig å forstå når hendelsene skjer:

Januar, 2024 – Sonja leser artiklene mine, og tipser India om at jeg kan være relevant for artiklene hu skriver om ResearchOps
Januar – India spør meg om jeg vil bidra
Februar flyr forbi, hvor jeg har hodet mitt andre steder, og er ikke helt sikker hvordan eller hva jeg skal bidra med
Mars – India følger opp med meg på Slack, og forteller hva som har skjedd siden sist
Mars – India og jeg tar en kort videoprat for å forstå hva som er greia
April – Jeg skriver og leverer mitt bidrag
April – India lufter muligheten om paneldebatt for meg
Mai – Artiklene går gjennom noen runder med redigering blant flere folk
August (20. august for å være presis) – Artikkelen om ResearchOps i norske virksomheter publiseres på UX-Norge
1. august – Paneldebatt på IXDA (se opptaket her)

Ledet det til noe?

Ut fra artikkelen og paneldebatten har jeg fått noen hyggelige samtaler og kommentarer, møtt folk jeg ikke har sett på aldri så lenge, blitt kjent med noen nye flotte folk, og plukka opp kontakten med en person jeg er gira på å snakke mer med.

Du skjønner, momentum skaper mer momentum. Når én ting skjer er det mer sannsynlig at noe annet skjer. Det er noe jeg må minne meg sjøl på støtt og stadig.

Om dørstokkmila er ekstra lang en dag så handler det ikke lenger om å løpe en mil, eller bli ferdig med alt på oppgavelista di, da handler kun om å skape momentum. Det er lettere å løpe 5 km når du allerede har gått 500 meter. Og det er lettere å tilrettelegge for en ny tilfeldighet når du holder på å lande den forrige.

Noen faktorer som påvirka det hele

For det første så var det en lav terskel for Sonja å foreslå IXDA som en relevant arena å snakke om ResearchOps på, siden hu allerede hadde jobba med en av pådriverne der, Fredrik Matheson, over lengre tid.

For det andre fikk jeg en viktig oppfølging i februar av Variant-kollegaen min, Jon. Han var nemlig leid ut til samme selskapet som India jobber i (Ardoq), og hu hadde nevnt til Jon at hu hadde vært i kontakt med meg, angående artikkelen, men at jeg ikke hadde svart ennå. Den skammen der av å ikke ta en beslutning fikk meg til å prioritere det i større grad nååår..

..India fulgte opp med meg på Slack i mars, da jeg enda ikke hadde sagt ja eller nei til om jeg ville bidra. Det var den tredje faktoren som påvirka hendelsesforløpet i stor grad.

Hva har jeg lært

Du må ikke være en ekspert for å bli ansett som det

Lærdommen her, for min del, er at, for det første – artiklene jeg skreiv, for å lære meg mer om et tema som jeg ikke kunne fra før av, viser andre at jeg er både interessert i det temaet, og kan noe om det. Som i og for seg er sant, men jeg begynte jo å skrive artiklene nettopp for å lære meg det.

Skal sies at jeg kan temmelig mye om innsiktsarbeid generelt, men det var "innpakkingen" og profesjonaliseringen av det hele som jeg ville lære mer om.

De små handlingene synes også

Jeg fikk meg en liten overraskelse da jeg prøvde å nøste opp i tilfeldighetene som ledet til paneldebatten og artiklene. For jeg spørte Sonja og India om hvordan navnet mitt dukka opp, i og med at vi ikke kjente hverandre fra før av, hvor Sonja satte fingeren på noe jeg kjenner meg veldig igjen i:

Sonja: I also got the impression that you are a person that says yes, through seeing you at Variant, online, etc. So I figured it was a safe bet to recommend to India, as there was a high chance of you saying yes.

I stor grad kommer nok det av at jeg er ganske ivrig på UX-Norge-slacken, og kommenterer en del der. I tillegg skylder jeg en takk til markedsføringsgjengen i Variant, som i blant viser verden på linkedin og Instagram hvem jeg er, og hva jeg gjør. Og sist, men ikke minst, så deltar jeg titt og ofte på ulike fag-arrangementer, enten om det er på IXDA (som publikummer), hvor jeg gjør et poeng ut av det å stille det første spørsmålet etter et foredrag. Eller om det er på noe Variant har arrangert.

Alt i alt føles det der som "små" handlinger i det store bildet, men da er det ekstra artig å høre at innsatsen faktisk synes.

Og det er ingen hemmelighet at jeg liker å si ja. For jeg elsker følelsen av å hjelpe folk. Samtidig prøver jeg å bli dyktigere på å si nei litt oftere. Eller bare det å prioritere færre ting, for å få mer glede ut av få opplevelser, i stedet for lite glede ut av mange opplevelser.

Nettverkseffekten

Sist, men ikke minst, tror jeg også at troverdigheten min, og hvor god/relevant jeg er, forsterkes for hver felles bekjent jeg har med en annen person. Det er som at “de går god” for meg, bare ved å kjenne meg.

Nøyaktig hvor utslagsgivende det var i dette eksempelet er jeg neimen ikke sikker på altså, men det skada nok ikke at jeg har en kollega som jobba med India, og en annen kollega som jobba med Sonja.

Avslutning

Tilfeldigheter skjer, for all del, ofte utenom at du har noe du skulle sagt. Samtidig så tror jeg du definitivt kan øke sannsynligheten for hvor ofte de skjer, ved å vise verden at du faktisk finnes. Ved å vise hva du er interessert i. Uavhengig om du kan noe om det eller ikke, for det er ikke skamfullt å lære seg noe nytt. Tvert imot! Det viser bare at du tør å ta en sjanse.

Alt blir enklere med hypoteser

Simen Strøm Braaten — Sun, 25 Aug 2024 00:00:00 GMT

Jeg har en hypotese om at alt blir enklere dersom du tar utgangspunkt i det du veit i øyeblikket, og handler ut i fra det. Det er en temmelig trygg påstand, det tipper jeg vi begge er enige om. Samtidig er det noe overraskende befriende med det.

Bare så vi er på samme side så kan vi samles rundt definisjonen av en hypotese fra Store Norske Leksikon:

Hypotese er en gjetning, antagelse eller forklaring som synes rimelig ut fra foreliggende kunnskap, og som man forsøker å avkrefte eller bekrefte.

Men hva er det som er så bra med en sånn tilnærming?

Fordelene av hypoteser

Jo, for det første roer det ned frykten for å ta feil valg. For det andre blir det lettere å forsvare valget du vil ta. Du prøver jo bare å gjøre det beste du kan, med det du veit akkurat der og da. Hva mer kan man egentlig forvente av noen?

Flere av dere kjenner sikkert til den tilnærminga som "hypotesedrevet produktutvikling", men det her er sikkert et førsteklasses eksempel på stammespråk. Altså ord og begreper som er naturlig for en eller annen yrkesgruppe, men som overhodet ikke er kjent for hvermansen. Konseptet derimot, i sin enkleste form, kan fint overføres til livet sjæl.

Designerens hypoteser

Som designer jobber jeg med å ta valg på andres vegne. Jeg er med på å lage nettsider og apper som brukes av folk som har helt andre hverdager enn jeg har. Derfor er det så viktig å gjøre innsiktsarbeid – Å lære om hvem som er brukerne våre, hva de vil oppnå, og forstå hva som er situasjonen når tjenesten skal brukes.

Den tvilende følelsen

Til tross for innsiktsarbeid derimot, til tross for at jeg gjør intervjuer, og setter meg inn i hvem vi lager tjenesten for, er det fremdeles sjeldent jeg tar en avgjørelse med 100 % trygghet om at jeg tok det riktige valget.

Det er alltid en eller annen målgruppe jeg kunne hørt med. Det er flere faktorer jeg kunne vurdert, eller testa. Samtidig vil det ofte være verre å ikke gjøre noe i det hele tatt. Eller å bruke så lang tid på å si seg ferdig med noe at endringene ikke gjøres tilgjengelig for de som skal bruke det. At frykten for å ta feil valg står i veien for at du kan komme deg videre, og at du kan lære av å se hvordan nettsida eller appen brukes.

Tiltak for å redusere tvilen

Som designere er det flere grep vi kan ta underveis for å redusere risikoen for å ta feil:

Spørre og grave relevante personer for å forstå hvordan tjenesten skal brukes, hvordan omstendighetene er (om man er stressa eller om man har god tid, om det er god eller dårlig nettilgang, om man er inne i varmen eller ute i kulda osv.)
Lage superenkle skisser på innholdet og funksjonaliteten, som du kan få bekrefta eller avkrefta med sluttbrukerne (perfekt nivå for å se hvordan den digitale blyanten senker terskelen)
Vise skissene dine heller for tidlig enn for seint, for å hindre at du jobber med feil antagelser for lenge
Lage funksjonelle prototyper som gjøre det lettere for sluttbrukeren din å se for seg hvordan brukeropplevelsen vil være

Det grunnleggende er ofte det beste

Utgangspunktet for alle de grepene handler om å gjøre det beste du kan, med det du har av informasjon der og da. Du lager deg noen hypoteser som du deretter kan validere, for å se om du er helt på bærtur eller ikke.

Når jeg skriver det virker det så ufattelig grunnleggende, men i blant er også det å gå tilbake til det grunnleggende noe av det beste du kan gjøre. Du trenger ikke alltid den mest trendy metoden eller verktøyet. Du trenger bare å starte med det du veit, og se hva som skjer. Også kan du heller gjøre endringer basert på hva du lærer, og iterere videre.

Hvordan lure seg selv til å ta det beste valget

Uavhengig av om du jobber med design eller ikke tipper jeg det er relevant for deg med en hypotesedrevet tilnærming. En ting som er verdt å nevne riktignok er at det faktisk hjelper å si det ut høyt, eller skrive ned hypotesen. Ved å gjøre det så overtaler du deg sjøl til å tro at "basert på det jeg veit nå så tror jeg dette er det beste valget". Og ikke minst at det faktisk er helt greit. Spesielt om du føler at du sitter fast med noe, så vil det som oftest være den beste måten å komme seg videre på.

iPodens comeback

Simen Strøm Braaten — Mon, 19 Aug 2024 00:00:00 GMT

Inspirasjonen for hvorfor du burde dumme ned smarttelefonen din var en video fra Brandon Shaw (link nedenfor), hvor han gjorde ulike grep for å unngå algoritmene vi blir så påvirket av i dag.

Han ville nemlig ha større kontroll over hva han hørte på, uten kontinuerlige forslag fra Spotify. Noe av det første han gjorde var å kjøpe seg en brukt iPod, fra eBay. En iPod Classic, for å være presis, med 80 gigabyte lagring, og en batteritid på rundt 30 timer.

Her var det flere ting som jeg syns var overraskende interessant:

Jeg visste ikke at man kunne modifisere en iPod, og sånn sett øke lagringsplassen og forlenge batteritida
Hvorfor det er verdifullt å eie sin egen musikksamling

Jeg kjenner at det her er tanker jeg har tenkt lite på, så hvorfor ikke tenke på det nå?

Hvorfor eie din egen musikksamling

Spotify lisensierer jo musikken du hører på. Det vil si at de betaler en sum til plateselskapet for muligheten til å dele sangen som er lagd. Fra dag én har dette vært en stor diskusjon i musikkbransjen, i og med at musikerne som står bak musikken kommer langt dårligere ut av den avtalen enn det Spotify gjør.

Taylor Swift var en av de første, store artistene som protesterte mot Spotify, da hun sa følgende, i 2014:

..All I can say is that music is changing so quickly, and the landscape of the music industry itself is changing so quickly, that everything new, like Spotify, all feels to me a bit like a grand experiment.

I'm not willing to contribute my life's work to an experiment that I don't feel fairly compensates the writers, producers, artists, and creators of this music.

Resultatet her var at Taylor Swift trakk all musikken sin fra Spotify. Nå veit jeg ikke med deg, men personlig ser jeg ikke på meg sjøl som en "Swifty" akkurat. Uansett, bare se for deg at favoritt-bandet ditt fra ungdomstida di bestemmer seg for at dem har fått nok av Spotify, og trekker samtykket sitt. Da kan ikke heller Spotify dele musikken deres lenger (selv om det sikkert er mange tilfeller hvor det gjøres uansett).

Resultatet da er at om du vil høre musikken igjen må du oppsøke det på en annen måte. Men hvor? Det er jo da opp til hver enkelt artist. Noen velger å publisere det på Soundcloud, andre velger å selge musikken sin på iTunes, noen flytter det kanskje til en annen plattform som Tidal fordi de får andre vilkår der. Ikke veit jeg.

Poenget er at du har mista tilgang til musikken som var så viktig for deg i en periode av livet ditt. Du kan såklart oppsøke det bandet på Soundcloud f. eks når du plutselig husker på at de finnes, men siden det ikke er der du hører på musikk til daglig er det også liten sjanse for at det kommer til å skje.

Og det er vel derfor artistene også kommer tilbake igjen. For hvis du ser på Paul McCartney, Jay-Z, Taylor Swift, Adele, Neil Young, Joni Mitchell, Prince. Alle de artistene har fjerna musikken sin fra musikktjenester som Spotify og Apple Music, men det har kun vært i perioder. Som en protest mot måten de blir behandlet på. Et strategisk grep for å vekke oppsikt rundt saken.

Men som sagt, så virker det som at alle kommer tilbake igjen. For hvis ikke musikken din finnes der hvor alle folka er, hvordan skal man da få lyst til å høre på det?

Blir det egentlig bedre?

Dersom du går for iPod-livet, og sånn sett tar et stort steg tilbake i tid, blir det bedre? Eller blir det verre? Vanskeligere? Vil det gi deg mer glede? Eller fylle deg med mer frustrasjon? Ikke veit jeg.

Derimot ser jeg at det er mange som snakker varmt om det å spille musikk uten distraksjoner. Som en måte å ta bedre vare på oppmerksomheten. At det å høre på musikk blir en mer bevisst handling. Og at du kanskje gjenoppdager sanger og artister du har hørt på for lenge siden, i større grad enn du ville gjort med Spotify.

Sammenlignet med multi-verktøyet som er telefonene vi bruker nå til dags, er iPoden kun ment til å høre på musikk. Selv om det teeeknisk sett er mulig å både se på video, bilder, ta notater osv., men det tviler jeg på at noen ville benytta seg av den dag i dag.

Det er noe tilfredsstillende med ting som gjør én ting veldig bra. Som har ett enkelt formål. Noe jeg forresten har snakka om tidligere, relatert til verden av apper. For som jeg også nevnte i den artikkelen, "..Når du kan gjøre alt blir det også vanskeligere å gjøre noe i det hele tatt".

Før du løper avgårde for å kjøpe en brukt iPod på Finn er det to områder som er verdt å tenke på.

Kostnaden av ipod-livet

For det første kan det bli kostbart. Fram til nå har du sannsynligvis betalt Spotify ca 130 kr i måneden, altså 1500-1600 kr i året, for å høre på hva enn du vil. Med en iPod i hånda derimot må du gå over til å kjøpe én og én sang eller album. Prisen her vil variere, men stort sett koster én sang 9-12 kr, og et album koster nærmere 90-150 kr. Det vil si at for prisen av å bruke Spotify i ett år, kan du kjøpe rundt 130-170 sanger eller 10-17 album.

Samtidig er det vanskelig å sette en pris på følelsen av nostalgi, når du hører en sang du ikke har hørt på aldri så lenge, men som du spilte på repeat da du var yngre. Også kan vi ikke glemme den utrolig tilfredsstillende følelsen av å vri rundt på scrollehjulet på de gamle iPodene – holy moly altså! Den taktile følelsen der er av høyeste klasse. But I digress.

Brukeropplevelsen

En av de store fordelene med modifiseringa av ipoden, som Brandon viser i filmen jeg nevnte innledningsvis, er at du også kan bytte ut selve operativsystemet på iPoden.

Det er nemlig noe som heter Rockbox som lar deg unngå iTunes for å legge inn én og én sang. Du kan heller flytte mp3/wav-filer over til iPoden som du ville gjort med en hvilken som helst ekstern harddisk eller minnepinne du kobler til dataen.

Om du er nysgjerrig kan du se denne filmen av hvordan Rockbox ser ut i praksis. I filmen nevnes det også at selv om Rockbox har eksistert i over 20 år er det definitivt litt knot med å få det til å funke, og bruke, men det virker fremdeles som det beste alternativet. Også sammenlignet med iTunes.

Convenience vs verdier

Når man snakker om gode brukeropplevelser ser man ofte på om noe er "convenient", som de sier på engelsk. Er det lett tilgjengelig? Enkelt å bruke? Det skal ikke komme i veien, men heller hjelpe deg med å gjøre det du vil. Med lite innsats fra din side. Ordet defineres som "the state of being able to proceed with something with little effort or difficulty". I tillegg til "a thing that contributes to an easy and effortless way of life".

Spotify gjør begge de tingene. Samtidig er det kanskje ikke alltid at det skal være så lett?

Verdibaserte balg

Noen ting er verdt å gjøre, selv om det kan gjøres lettere. Noen ganger fordi det bygger karakter, eller forsterker en side av identiteten din, andre ganger fordi det bygger oppunder den personen du har lyst til å være.

Det å kjøpe musikken du setter pris på, sang for sang, album for album, kan være en mer direkte måte å støtte artistene du liker. Som igjen kan bidra til at artistene kan bruke mer tid på å lage mer musikk. Enten om det er ved å kjøpe en LP-plate på konsert, eller kanskje ved å kjøpe sangen på iTunes. Jeg veit ikke nok om prismodellen til Apple, og hvor mye artister får betalt av å ha musikken der, til å si noe sikkert.

Prosessen av å forme din egen smak

Brandon Shaw tok også en prat med Kyle Chayka, forfatteren av boka "Filterworld: How Algorithms Flattened Culture". For å tydeligere formulere opplevelsen han hadde, og få nye innspill. Her forklarer Kyle en tanke om at smaken din – hva du liker og ikke liker – er en prosess. Det er noe du må utvikle, og på sett og vis en jobb som må gjøres.

It's something you have to put work into, and cultivate intentionally. What comes after that is just cultivating something like a collection or a library, or an organization of things that you know you like. It could be a library of books, it could be an art collection, it could also be playlists on Spotify. Or it could be an iPod.

Noe som minner meg om konseptet rundt et anti-bibliotek, som du kan se på som alle bøkene du eier, men som du ikke har lest ennå. Det er bøker som du personlig er nysgjerrig på, og har lyst til å utforske.

Problemet (men også fordelen) med algoritmer er at vi i større grad enn før får tildelt en smak. Utenom at du trenger å ta bevisst stilling til det du hører på. Enten om det er gjennom radio-funksjonen, hvor du får den ene sangen servert etter den andre kun basert på én sang som passet stemningen der og da. Eller de "Daily mix"-spillelistene hvor du får forslag basert på det du har hørt på tidligere.

Til dels velger vi så klart hva vil høre på. Samtidig virker det sannsynlig at Spotify f. eks gir deg temmelig trygge forslag, med sanger som har en lav risiko for at du skal mislike det du hører på. Sånn sett kan jeg skjønne grunnprinsippet Kyle Chayka snakker om, at algoritmene "flater ut" kulturen.

Konklusjon

Personlig har jeg brukt Spotify nå i 15-16 år. Det er egentlig helt vanvittig å tenke på, at det finnes en tjeneste i som jeg har betalt for å kunne bruke på en månedlig basis, over såpass lang tid.

I løpet av den tida har jeg vent meg til at jeg kan finne så og si hvilken som helst sang, når som helst. Den luksusen vil jeg aldri få med en iPod.

Men kanskje det ikke er poenget? Kanskje det heller er snakk om å ta vare på de låtene og albumene som virkelig betyr noe for deg? At det å kjøpe et album på iTunes og legge det over på en iPod er som å kjøpe en vinylplate. Som å spare på et minne. Ikke veit jeg. For øyeblikket har jeg ingen ambisjon om å kjøpe en iPod sjøl, men jeg syns det er en forfriskende tanke.

Dum ned smarttelefonen

Simen Strøm Braaten — Sun, 11 Aug 2024 00:00:00 GMT

Dum ned smarttelefonen

For øyeblikket ser telefonen min sånn her ut:

Eller.. teknisk sett har jeg to andre hjem-skjermer som jeg også hopper mellom:

Nå lurer du kanskje på – hvorfor er alt svart-hvitt? Og hvor er app-ikonene? La meg spole tilbake, så skal jeg fortelle deg om hvordan jeg havna her. Og hvordan du kan gjøre det samme. Før vi runder av med å se på hvorfor jeg har gjort det i det hele tatt.

Bakgrunnen for det hele

Du skjønner, Kindle er en av mine favoritt-duppeditter noensinne. Av to grunner:

Den symboliserer en enkeltstående handling – nemlig å lese
Samtidig er det noe med skjermen som jeg liker veldig godt (antakeligvis at den er av typen "e-ink"), men skjermen er altså matt, så den gir ikke noe gjenskinn

En tredje grunn er også at selve brukergrensesnittet bærer ikke preg av at det skal være så fancy, eller rope etter oppmerksomheten din. Det er ikke noe "bells and whistles", som man sier. Det er bare ord på en skjerm.

Folk er jo forskjellige, så jeg veit at "bare ord på en skjerm" ikke appellerer til alle og enhver, men for meg er det akkurat sånn jeg liker det.

Sammenligna med det meste av teknologi nå til dags har den også holdt det gående forbausende lenge! Jeg har hatt min Kindle Paperwhite nå i sikkert 10-11 år, og i teknologiverden er jo det en evighet.

Her tror jeg selve bruksområdet spiller en viktig rolle, når det kommer til det å bruke en teknologisk duppeditt over såpass lang tid. For når du leser en bok trenger ikke grensesnittet være like snappy og responsivt som når du står i køen på matbutikken, og må overføre penger fra én konto til en annen, for å kunne betale akkurat der og da.

Kindle-opplevelsen blant smarttelefoner

Det er nettopp de positive sidene der – den matte skjermen, og at det ikke er så fancy – som gjør konseptet bak en "dum" smarttelefon så spennende. Noen av dere har kanskje hørt om Light-phone, som har eksistert i noen år nå, så konseptet er jo ikke nytt. Samtidig så virker det ikke som det har helt funka sånn som du vil at det skal funke.

Ut i fra anmeldelsene jeg har sett fra folk som har prøvd Light-phone så handler det nok en gang om bruksområdet. At du går inn i brukeropplevelsen med forventningene du har bygd opp over tid, av å bruke en moderne smarttelefon. I praksis vil de forventningene være vanskelige, om ikke umulige, å leve opp til. Samtidig vil en smarttelefon, smart som den er, ikke representere én enkeltstående handling, på samme måte som en kindle.

Men hva om du kunne dumme ned smarttelefonen du allerede har? Til et punkt hvor den er et enklere verktøy, og ikke en alt-mulig-maskin.

Det viser seg at det er fullt mulig, og det skal jeg vise deg nå. Etter "bruksanvisninga" for å gjøre telefonen din dummere skal du også få høre hvorfor jeg har valgt å gjøre det.

Hvordan jeg gjorde det

Advarsel: Dypt farvann

Først vil jeg bare anbefale deg å ikke gjøre alt på én gang, for det blir nok overveldende. Gå heller gjennom ett av tiltakene under, også kan du komme tilbake seinere når du har fått litt mestringsfølelse.

Jeg innser nemlig at det er ganske mange steg jeg har gjort, både bevisst og ubevisst, som nå har resultert i noe jeg har skikkelig troa på. For å gjøre det lett for deg å gjenskape kommer jeg til å dele skjermbilder og detaljerte beskrivelser. Så får du heller hoppe over det som ikke virker like relevant for deg.

Skal sies at denne guiden er basert på iPhone, siden det er det jeg bruker sjøl (iPhone 13 mini), men jeg veit du kan gjøre mye av det samme på Android og.

Oversikt

De ulike tiltakene vi skal dykke ned i er:

Hvordan gå fra ikonvisning av appene dine til enkle ord som snarveier
Matt skjermbeskytter
Svart-hvitt-modus
Prioritering og søkefunksjonen

Hvordan gå fra ikonvisning av appene dine til enkle ord som snarveier

Når du åpner opp telefonen din og ser på alle appene så ser du altså på det som kalles hjemskjermen din. Og der er det som regel mye som skriker om oppmerksomheten.

Ett enkelt grep vil jo være å slå av varslinger på alle appene dine, så du ikke får de små, rød rundingene, som indikerer at noe nytt har skjedd.

Om du er blant de overmenneskene som klarer å overse de 732 uleste epostene, de tre meldingene på Messenger, de fem oppgavene du skulle ha gjort i går, og det ene ubesvarte anropet du ikke har tatt stilling til, i tillegg til den systemoppdateringa du sikkert burde gjort for en stund sida, så all ære til deg altså 🙌

Personlig ville jeg riktignok ta det lenger enn som så, og blei dermed skikkelig gira da jeg fant ut om kategorien av "Minimalist app launchers".

Minimalistiske app-åpnere

Her er det flere apper som tilsynelatende gjør samma greia. Den jeg valgte heter Dumb Phone, men du kan også bruke en som heter Blank Spaces.

Ser ut som at alle appene har en prøveperiode, så du kan teste det ut en ukes tid. Hvis du vil bruke det videre derimot må du betale for det. Med Dumb Phone-appen f. eks står valget mellom å betale en gang i måneden (39 kr), en gang i året (129 kr), eller en engangssum for "livstid-bruk" (299 kr) som de kaller det.

Resultatet jeg kom fram til var da det her:

Hvordan gjør du det?

Utvikleren av Dumb Phone-appen har lagd en grundig gjennomgang av hvordan du setter det opp, så jeg anbefaler å heller lese gjennom den enn at jeg skal prøve å gjengi det her. Jeg kan riktignok gi deg en liten forsmak på det første steget (etter du har lasta ned appen) så du kan se hva det går i:

Disclaimer og nørd-alert

Bare så du veit om det så er ikke den tilnærmingen her heeelt feilfri, men nesten! Det er nemlig ikke uten grunn at Kjartan slutta å bruke det. Måten de snarveiene fungerer på er at utvikleren bruker Snarveier-appen til Apple. Og det er nyttig å vite fordi i blant kan det se ut som at du hopper innom én app før du blir sendt videre dit du vil. Og det er nettopp det som skjer.

Når du trykker på ett av ordene på hjemskjermen din aktiverer du Snarveier-appen, som deretter omdirigerer deg dit du ville.

Du skjønner, alle apper, såvidt jeg forstår, har en slags link (URL scheme, som det kalles). For eksempel så går sms://phonenumber til meldings-appen, mens photos-redirect:// går til Bilder-appen. På samme måte kan du også spesifisere i linken hvor brukeren skal ende opp – så tel://phonenumber åpner opp telefon-appen, og plasserer deg rett i tekstfeltet hvor du fyller inn telefonnummeret til den du vil ringe.

Og det er akkurat de linkene som gjemmer seg bak ordene på hjemskjermen din.

Personlig prøvde jeg å oppdatere telefonen min til betaversjonen av iOS 18, som kommer ut i september, tror jeg. Og da blei faktisk den overgangen mellom appene merkbart mindre. Altså, det er såpass sjeldent at jeg ser at det hoppes innom Snarveier-appen nå, at jeg er strålende fornøyd rett og slett.

Hadde jeg ikke oppdatert telefonen min derimot så kan det hende jeg hadde droppa den tilnærminga her, og heller prøvd meg på noe annet. Uansett, så er det verdt et forsøk, bare for å kjenne på hvordan det kan fungere.

Widgets, widgets, og mer widgets

Snarveier-appen er én del av det, mens "widgets" er den andre delen som får det hele til å fungere. Om du ikke er kjent med widgets fra før kan du se på det som at du trekker ut én enkelt funksjon av en app, og pakker det inn i en liten boks du kan plassere lett tilgjengelig på hjem-skjermen din.

Det er måten Dumb-phone-appen fungerer, og det samme gjelder også Blank Spaces-appen. Jeg tipper også det er samme tilnærming på de andre alternativene der ute.

Nå viste det seg faktisk at min gode venn, Kjartan, hadde prøvd det her før meg, og gjort seg noen erfaringer. En ting han påpekte var:

For meg er en «dummere» telefon en som du ikke trenger å åpne apper på, alt det viktigste er der bare i plain sight

Sitat, Kjartan Hovde

Så hva mer kan du gjøre med widgets?

Jo, du kan lage snarveier til de handlingene du utfører oftest. For min del er det:

Kjøpe billett til toget gjennom Ruter
Se en oversikt over kalenderen de neste dagene
- Her bruker jeg en app som heter MiniCal, for å få en helhetlig visning på hjemskjermen
Kjapt skrive ned en tanke om noe jeg har lyst til å skrive mer om seinere (som deretter havner i et dedikert notat i Obsidian)
- Her bruker jeg en app som heter Funnel som er den store firkanten hvor det står "Skriving"
Se en oversikt over hvilke oppgaver jeg burde gjøre i dag, i tillegg til å lage en ny oppgave som jeg må huske å gjøre seinere
- Her bruker jeg Things
Sjekke hvor mye penger jeg har på én spesifikk konto i nettbanken hos Bulder (den jeg bruker med Apple Pay)
Sjekke været for dagen gjennom Yr

Resultatet av det kan du se på de to skjermbildene nedenfor. Den minimalistiske snarvei-sida blir da den primære hjem-skjermen som jeg bruker mest, men dersom jeg blar til sida får jeg en oversikt over alt annet jeg har bruk for.

Det er såklart bare et knippe muligheter så her bør du heller utforske hva som kan være relevant for deg.

Matt skjermbeskytter

Jeg kjøpte telefonen min brukt (på Finn), og da hadde selgeren allerede satt på den matte skjermbeskytteren, så den skal jeg ha null ære for. Men i ettertid har jeg satt veldig pris på det. For da blir skjermen rett og slett mer behagelig å se på. Litt nærmere e-ink-skjermen til Kindle, som jeg liker så godt.

Den eneste jeg kan finne nå som ligner er denne fra Mothco. Den er tilpasset iPhone 13 mini, som er det jeg har, men de har andre størrelser og modeller også.

Dessverre finner jeg ingen som selger det i Norge, men om du vil se en demonstrasjon av produktet kan du se på denne filmen av en som tar på skjermbeskytteren for første gang.

Svart-hvitt-modus

For å gjøre telefonen mindre spennende å bruke har jeg også fjerna fargene, og gjort alt svart-hvitt.

Det høres drastisk ut, men vær litt tålmodig nå. For takket være tilgjengelighets-innstillingene så kan jeg trykke to ganger på baksida av telefonen for å aktivere det som heter "fargefiltre". Som betyr at jeg kan dobbel-tæppe bakpå telefonen for å aktivere eller deaktivere svart-hvitt-modusen. Lett som bare det!

Hvordan gjør du det?

Vi tar det steg-for-steg:

Først går du inn på innstillinger.
Velg "Tilgjengelighet"

Gå videre til "Berøring", under "Fysikk og motorikk"

Helt i bunnen finner du et punkt som heter "Trykk på baksiden"

Velg "Dobbelttrykk"

Bla ned til du ser "Fargefiltre", og velg den

Voilá! Nå kan du prøv å trykke to ganger bakpå telefonen din for å se om det blir aktivert.

Som regel vil det ta deg noen forsøk på å treffe riktig på rytmen foråsirresånn, så man må som regel prøve noen ganger for å aktivere/deaktivere det, men det er uansett raskere enn å leite seg fram til det menypunktet igjen for å skru det av eller på.

Prioritering og søkefunksjonen

Det som er veldig spennende med den minimalistiske tilnærminga er at du er nødt til å prioritere. Hva du bruker sjeldent, og hva du bruker ofte. Når du tar vekk den ene ene appen etter den andre blir du riktignok mer avhengig av søkefunksjonen. I alle fall i den første perioden, når du fremdeles ikke er sikker på hva som er de mest essensielle appene for deg.

Ekspert-tips

Apropos søkefunksjonen. Visste du at du kan dra ned fra midten av skjermen for å komme kjapt i gang med søket? Når du ser på hjemskjermen din tar du altså å plasserer fingeren midt på skjermen, og trekker den nedover, så vil den nok dukke opp. Om du ikke har oppdatert telefonen din på evigheter derimot kan det nok hende at det ikke er tilgjengelig dessverre.

Mine egne prioriteringer

På hovedskjermen min nå sitter jeg igjen med Safari (internett), Spotify (musikk), og Reader (artikler), i tillegg til de mer "vanlige" appene som Meldinger, Telefon, og Bilder. Hittil har det vært de jeg har hatt oftest bruk for i løpet av dagen.

I tillegg til at Artikkel-snarveien er et forsøk på å lure meg sjøl til å velge å lese en artikkel jeg har spart til seinere, framfor å se på youtube. Det er ofte mer fristende å se på youtube, men jeg føler meg som regel mer inspirert av å ha lest en artikkel, så derfor har jeg gjort den lett tilgjengelig.

Personlig har jeg eksperimentert fram og tilbake med ulike valg i løpet av de siste ukene, og jeg antar at det samme vil gjelde for deg og. Bruk mine valg som et utgangspunkt, også kan du heller prøve og feile litt etter det for å finne noe som funker for deg.

Forslag på søk

En annen ting Kjartan tipsa meg om var å skru av de automatiske forslagene som dukker opp i søket, på hvilke apper du sannsynligvis vil bruke der og da. Og jeg hadde ærlig talt ikke trodd at jeg skulle like det så godt.

For de "forslagene fra Siri", som det står, er da ganske nyttig, er de ikke det? Det er jo tross alt basert på hvordan du bruker telefonen din. Fremdeles. Bare gi det et forsøk. Bare prøv å skru det av i noen dager. Hvert søk blir plutselig mer bevisst, med en tydeligere intensjon enn før.

For det er vel ikke bare jeg som har tatt fram telefonen, med en klar og tydelig tanke om hva jeg skal gjøre, for så å bli distrahert av noe tilfeldig, og så totalt glemme hva jeg dreiv med 2 sekunder seinere?

Ved å skru av Siri-forslag begrenser du i alle fall at det skjer.

Hvordan skru av søkeforslagene

Gå inn på Innstillinger, og scroll deg ned til du ser "Siri". Velg den.

Huk av "Foreslå apper før søk"

Voilà! Du kan nå søke etter det du faktisk skulle gjøre, ikke det Apple foreslår at du skal gjøre.

Men.. hvorfor?

Noen av dere husker kanskje at jeg har fortalt om hvordan jeg prøver å ta vare på oppmerksomheten min? Hvis det ikke høres kjent ut kan jeg nevne at jeg f. eks har en 30-minutters youtube-grense på meg sjøl, på daglig basis, hvor jeg faktisk må spørre kona mi dersom jeg vil se mer. For det er hu som har koden.

Jeg er nemlig smertelig klar over hvor avhengig jeg kan være av telefonen min i blant. Og det prøver jeg å motarbeide så godt jeg kan. Enten om det er ved å slette instagram-appen (ikke kontoen riktignok), sette telefonen i flymodus også videre. Så jeg blei såklart gira da jeg så Brandon Shaw snakke om hvordan han hadde dumma ned telefonen sin for å gjøre den mindre spennende å bruke.

Utvikleren av Dumb-phone-appen, Michael Tigas, sa det egentlig på en veldig fin måte:

I wanted to permanently reduce the amount of visual distractions when I pick up and use my phone, such as colorful app icons and wallpapers, since I would always naturally be drawn towards them.

After creating Dumb Phone and using it every day for over a month, my screen time has nosedived. I notice I’m only opening apps if I really need to use them, since I no longer see their icon and associate it with the dopamine rush I’d get when tapping it.

Personlig så elsker jeg internett altså, men jeg vil gjøre det jeg kan for å være en mindre passiv forbruker. Og heller tilrettelegge for å skape mer – enten det er nyhetsbrev, artikler, eller generelt nye tanker jeg ikke har tenkt på før. Eller nye minner. For selv om jeg kan kose meg med å se på youtube en kveld så leder det sjeldent til et minneverdig øyeblikk, som jeg ser tilbake på når uka eller året er omme.

Om du gir det her et forsøk vil jeg veldig gjerne høre fra deg. Send meg en mail på strombraaten@gmail.com, eller bli med i discord-gjengen, også får du bare spørre hvis jeg kan hjelpe deg med noe.

Bonus

Tips nr. 1

I denne filmen kan du se en type som har gjort nøyaktig det samma som meg, bare at han har brukt Blank Spaces-appen i stedet for Dumb Phone. Der får du også se forskjellen på telefonen med og uten den matte skjermbeskytteren.

Tips nr. 2

Brandon Shaw som jeg nevnte tidligere, tok det prosjektet her så mye, mye lenger enn jeg har tenkt til. Hele veien til å modifisere en gammel iPod, og bruke en skrivemaskin i stedet for dataen. Kun i en 30-dagers periode riktignok, men refleksjonene hans rundt det hele er virkelig verdt å ta en kikk på. Kontoen hans heter forresten Digging the Greats (ordspill på "digging in the crates"), hvor han vanligvis analyserer og forklarer hvordan ulike hiphop- og soul-låter er snekra sammen. Det er helt fantastisk 👌

Versjonslogg 0.3

Simen Strøm Braaten — Fri, 02 Aug 2024 00:00:00 GMT

Endringer siden sist

Synliggjort arkivet

På forsida kan du nå se en liste over alle artiklene jeg har skrevet, for å gjøre det kjappere å finne noe du ikke har lest før

I samme slengen fjerna jeg komponenten som kalles file-explorer fra forsida. Som er det området i venstremargen hvor du ser en oversikt over alle notatene jeg har skrevet.

Den oversikten (over alle notater) vises fremdeles på hver enkelte artikkelside, som gir deg muligheten til å utforske videre, men den virka overflødig da jeg fikk lista over alle artiklene på plass på forsida.

Samtalekort-appen

Simen Strøm Braaten — Thu, 11 Jul 2024 00:00:00 GMT

Jeg holder på utforske tanken av Samtalekorta som iphone-app, og da har jeg veldig lyst på innspill fra deg, som en av de desidert mest aktive samtalekort-brukerne ❤️For jeg prøver å finne ut hva som er avgjørende for at det skal bli en god brukeropplevelse (å bruke samtalekort som app altså).

For den aller største verdien jeg kan se for meg, med å gå fra den pakka med 25 kort til en app, er nettopp at jeg kan legge til flere spørsmål. At det ikke bare trenger å være 25 stykker.

Men hva tenker du egentlig? Klarer du å sette fingeren på 2-3 kriterier f. Eks som må være på plass for at du vil ta fram samtalekort-appen og bruke det med andre folk?

Aner ikke om jeg skulle f. Eks solgt appen til samme pris som den fysiske pakka (engangssum på 150 kr), men jeg syns det er interessant å utforske tanken. Før jeg går videre derimot så ville jeg bare høre med folk som har brukt samtalekorta en god del, for å høre hva som kan gjøre appen verdt å laste ned. Eventuelt hva som er viktig å inkludere

Research-questions

I hva slags situasjoner er det korta brukes?
Hvordan innleder personen bruk av korta?
- Hvordan kan jeg gjøre det mindre kleint å faktisk "bruke" samtalekort?

presentasjoner

Simen Strøm Braaten — Tue, 02 Jul 2024 00:00:00 GMT

Presentasjonsteknikk

https://youtube.com/live/kV4GYUgfkKc

Fra å være en god designer til å bli en dårlig utvikler

https://youtu.be/UwYRcGc-W4s?si=2SJOdsu67HWt2nCG

Abonnementer og sommerferie

Simen Strøm Braaten — Sun, 30 Jun 2024 00:00:00 GMT

Oppfølging om ABO-dagen

Heisann! I dag som det er det den første, årlige ABO-dagen ville jeg bare sjekke inn med deg, og høre hvordan det har gått. Har du tatt noen grep? Eller føler du egentlig at du har god kontroll, og er fornøyd med de abonnementene du har nå? I så fall fortjener du et klapp på skulderen altså👏

Ikke for å være frekk, men jeg antar egentlig at du ikke har gjort noe. For jeg merker sjøl at terskelen for å rydde opp i abonnementene mine sitter langt inne. Men om det ikke passer nå, eller at du ikke har overskudd til det, hva om du finner en dag i kalenderen som passer bedre for din egen del? Kanskje etter sommerferien? Skriv det ned, og ta den årlige ABO-dagen en gang hvor det er mest sannsynlig at du kan ta stilling til det. Og gjerne sørg for den gjentar seg til neste år, så framtids-deg kan være takknemlig for et lite push. For det er så altfor lett å ende opp med å være støttemedlem for et abonnement som ikke er relevant for deg lenger.

Sommerferie

Jeg tar ferie nå i slutten av uka som kommer, så dette blir siste nyhetsbrevet før vi snakkes igjen i august. Om jeg ikke har sagt det til deg før, så sier jeg det nå – Jeg setter virkelig pris på at du underholder tankene i nyhetsbrevene mine. Å dedikere en time eller fire til å bare sitte og tenke er noe jeg koser meg skikkelig med. Samtidig hadde jeg ikke klart å være konsekvent med det over tid uten deg. Uten å vite at det faktisk er noen i andre enden som følger med. Så, tusen takk for det. For at du hjelper meg med å prioritere fokusert tenketid.

Håper du finner tid i løpet av sommeren til å kose deg, til å hvile, og til å prioritere nettopp det du vil bruke tida di på. Hva enn det måtte være.

Snakkes i august! ✌️

Den årlige ABO-dagen

Simen Strøm Braaten — Sun, 23 Jun 2024 00:00:00 GMT

Om du hadde sletta alle abonnementene du har i dag, hva hadde du faktisk savna innen de neste to-tre ukene? Det spørsmålet har jeg hatt i bakhodet siden jeg så noen skrive om det på LinkedIn.

Nå har jeg prøvd å finne tilbake til det innlegget jeg leste, men det klarte jeg dessverre ikke. Skylder på at LinkedIn har en "lagre innlegg"-funksjon som jeg ikke klarer å finne tilbake til.

Uansett husker jeg at han hadde en tradisjon for å kansellere alle abonnementer hvert år, på samme dato. Og jeg syns det var noe veldig fint med det egentlig, for det tilrettelegger for at du tar mer aktivt stilling til hva du vil fortsette med. Som om du må bevisst svare på spørsmålet, "Hvem vil du være i tida framover?".

Den årlige ABO-dagen

Derfor, la meg introdusere deg til ABO-dagen.

For en årlig vurdering av abonnementer høres ut som en god idé, spør du meg. Og det er jo ekstra stas om med en forkortelse som er lett å huske da. Som f. eks ABO-dagen. Altså "Abonnement Bør Overveies"-dagen.

Å "overveie" noe betyr jo at du tenker nøye gjennom før du tar en beslutning. En grundig vurdering av ulike aspekter, fordeler og ulemper, og mulige konsekvenser. Det var også det beste jeg klarte å komme på for øyeblikket. Så om du vil drodle videre på akronymer er jeg absolutt åpen for forslag 😄

Hva innebærer det?

Som mange andre snylter jeg på familiemedlemmer for å dekke mine streaming-behov – dere veit hvem dere er 🙌 Nå kunne jeg såklart valgt å ikke snylte videre, men det gadd jeg ærlig talt ikke å ta stilling til. Det får da være grenser på hvor fornuftig man skal være. Samtidig er det mye annet jeg bør ta stilling til.

Hvilke abonnementer er det snakk om?

En del av meg skammer meg over å dele denne lista med abonnementer, siden det har blitt en del, men jeg tipper at jeg ikke er den eneste, og kjører på likevel. Dette er en liste over abonnementene jeg har hatt gående fram til nå nylig, hvor jeg har overveid dem i større grad, og gått gjennom hva jeg har.

Calm ("sleep stories" for de gangene det er vanskelig å sovne)
Headspace (meditasjon)
Snipd (podcast)
Spark mail (epost-app)
Sleep cycle (smart alarm, og en måte å spore søvnkvalitet)
Raycast (app-launcher, AI-chat + mye mer)
DayOne (dagbok-app)
Freeletics (treningsprogram)
Chooose (klimakompensering)
Midjourney (bildegenerering)
Mimo (kodekurs)
Skillshare (kurs i alt du kan tenke deg)
NBA league pass (basketkamper)
Notion (notater og organisering av info)
CssPro (enkel måte å endre utseende på en nettside, og få et innblikk i hvordan koden er bygd opp)
Readwise (bindeledd mellom kindle som en ebok-leser, podcast-appen Snipd, og obsidian)
obsidian (notatapp)
Tinylytics (statistikk til simenskriver)
Buttondown (nyhetsbrev-leverandøren)
iCloud+

Det at jeg skammer meg over å dele hvor mange abonnementer jeg faktisk benytter meg av er nok bare bra. For det er bare et tegn på at jeg virkelig burde slette noen av dem.

Jeg ser at det er noen ulike kategorier her riktignok. For til mitt forsvar er det flere abonnementer som dekkes av jobben. Enten gjennom vårt årlige gadgetbudsjettet vårt, eller at det brukes som arbeidsverktøy for å få jobben gjort i det hele tatt. I tillegg til at noen av abonnementene betales hver måned, andre hvert kvartal, og en hel del på årlig basis (for å spare penger i det lange løp, når det gjelder tjenester jeg har skikkelig troa på).

Uansett kommer vi tilbake til det samme spørsmålet jeg nevnte til å starte med.

Hvilke av abonnementene hadde jeg faktisk savna?

Og hva er den ene funksjonen jeg hadde savna med hver tjeneste?

Calm
- Jeg bruker det ikke hver dag, men fra øyeblikket jeg setter på en sleep story til jeg faktisk sovner går det som regel 10 minutter eller mindre. Så det betaler jeg gladelig 480 kr i året for.
Obsidian
- Har fullstendig tatt over for hvordan jeg tar notater, og jeg elsker muligheten til å tilpasse det nøyaktig sånn som jeg vil, for hva enn salgs ønske og behov jeg har i et gitt øyeblikk
Snipd + Readwise
- Altfor godt integrert inn i arbeidsflyten min om hvordan jeg tilegner meg kunnskap, til at jeg kan slutte med det. De to er helt essensielle for hvordan jeg har lagd meg en slags digital klisterhjerne
Sleep cycle
- Vekker meg innenfor et 30-minutters intervall, hvor jeg sover lettest, ved at Apple-klokka mi vibrerer
DayOne
- Dagbok-appen hvor jeg har spart på store og små minner (og ikke minst komplimenter) i løpet av de siste 10-12 årene.
Raycast
- En av mine desidert mest brukte apper
CssPro
- En av de største grunnene til at jeg har lært meg mer CSS det siste året er nettopp evnen til å enkelt justere nettsider "live", utenom å måtte bruke inspect-panelet (som jeg ikke forstår meg på)
Buttondown
- Direktekommunikasjonen jeg oppnår av å sende tanker rett til innboksen din har gitt meg mye. Fra gode samtaler, til relevante tips om noe jeg burde lese, eller tjenester jeg burde sjekke ut.
Tinylytics
- Denne kunne jeg nok bytta ut med et annet alternativ uten at jeg hadde merka forskjell, men på generell basis gir statistikken meg en bedre forståelse av hvordan simenskriver-sida brukes (og hvordan det kan være annerledes fra det jeg hadde sett for meg), samtidig som jeg støtter én persons sideprosjekt.
iCloud
- Eksperimenterer nå med å bruke iCloud som bildelagring for alle de hverdagslige bildene (mens et og annet foto-oppdrag lagres et annet sted), og så langt har det funka skikkelig bra

Hva er det jeg ikke hadde savna?

Mimo
- Brukes ikke nok nå lenger, men er takknemlig for de månedene jeg brukte det.
Notion
- Brukes ikke nok nå lenger, selv om jeg har fått masse nytte ut av det før
Headspace
- Fått masse nytte av den tidligere, men har ikke brukt den på en god stund
NBA League Pass
- Basketsesongen i USA er ferdig, så får heller se om jeg finner den samme gleden når sesongen er i gang igjen.
Freeletics
- Fått masse nytt ut av den i løpet av de siste 4-5 årene, men vil se hvordan jeg tilpasser meg når jeg ikke har treningsprogrammene så lett tilgjengelig
Chooose
- Liker veldig godt at jeg kan støtte klimapositive prosjekter, men jeg hadde ikke savna Chooose hvis jeg kansellerte det. Kanskje jeg heller burde finne en annen aktør jeg vil støtte?

Hvilke er jeg usikker på?

Midjourney
- Brukes ikke nok, men jeg så akkurat at jeg hadde fått tilgang til en ny versjon, hvor du ikke lenger må lage bildene gjennom Discord, men heller får gjøre det gjennom en dedikert nettside 😬 Vil utforske det nærmere før jeg sletter det.
Skillshare
- Brukes ikke nok, men jeg liker veldig godt å bruke det som en innledende kilde for å lære meg noe nytt. Fant også ut at jeg fikk 40 % avslag for å fortsette abonnementet, som er et "billig" triks, men 900 kr i året (som kan dekkes av jobben) for enkel tilgang til gode læringskilder, det er vanskelig å si nei til.

Konklusjon

Takket være ett enkelt spørsmål har jeg nå kansellert 6 abonnementer som ellers ville fornyet seg på en jevnlig basis. Og spart 600 kr på ett av de årlige abonnementene mine. Totalt sett blir det da rundt 5-6000 kr på en årlig basis.

Skal nevnes at jeg velger å bruke mer penger på apper og digitale tjenester rett og slett fordi jeg får mye glede ut av det. Noe hjelper meg til å lære nye ferdigheter. Andre ting er kun for moro skyld. Til sammenligning har jeg nok et langt lavere forbruk på klær på årlig basis, enn mange andre, men forbruket mitt på abonnementer og apper er langt høyere enn folk flest. Det skal jeg være helt ærlig på.

Når er den årlige ABO-dagen

Bare for å gi deg muligheten til å delta kan vi si at det er siste søndagen i juni, altså neste søndag. Veit ikke med deg, men jeg syns søndag er en god dag for å både reflektere, men også ta et skippertak på personlig "administrasjonsarbeid".

Kjenner du også at du burde overveie abonnementene du har gående? Bare send meg en mail på strombraaten@gmail.com, så kan du få det inn i kalenderen.

Firedagers uke

Simen Strøm Braaten — Wed, 12 Jun 2024 00:00:00 GMT

Rikdommen i en fridag

De siste ukene har jeg eksperimentert med å jobbe en 80%-stilling. Eller sagt på en annen måte, så har jeg tilrettelagt for en firedagers-arbeidsuke ved å ta én dag fri uten lønn, på en jevnlig basis.

At det i det hele tatt er en mulighet er én av tingene som utgjør et rikt liv for meg. At jeg kan ta meg den friheten. At jeg kan diskutere det med personallederen min, uten at det oppfattes som et problem, og at det da gjøres et forsøk for å tilrettelegge for det. Det er en stor rikdom for meg.

Drakampen mellom spontanitet og intensjon

For noen vil friheten med en ekstra fridag være at du kan gjøre nøyaktig hva du vil. Når du vil. For meg fungerer ikke det like bra. Da ender jeg fort opp med å surre bort store deler av dagen, og sitte igjen med en følelse av at dagen var "bortkasta". Eller at jeg ikke utnytta det hvileskjæret så godt som jeg kunne gjort.

Ikke at jeg må være så produktiv i måten jeg hviler på, men når jeg sier "surre bort" mener jeg at jeg ikke tenker over hva jeg har behov for. Dagen bare går, uten at jeg tar aktivt stilling til hva den skal inneholde. Og i sånne tilfeller er det lett å ende opp med å scrolle i evigheter på telefonen, eller havne ned i et youtube-hull jeg ikke hadde sett for meg. Og ikke på den gode måten.

Fridager med intensjon

Så hvordan kan jeg øke sjansen for at jeg blir mer fornøyd med fridagen min? Jeg elsker jo spørsmål, så jeg har formulert noen spørsmål for å ta en innsjekk med meg sjøl. For å definere hva jeg vil ha ut av dagen.

Spørsmål du kan stille deg selv

Hva har jeg behov for i dag?
Er det noe som er viktig for meg å fullføre eller få unnagjort? Eller er jeg åpen for mer spontanitet?
Trenger jeg egentid eller vil jeg være rundt andre?
Om jeg er ærlig med meg sjøl – Hvis jeg blir hjemme i dag, kommer jeg da til å bli distrahert fra å gjøre det jeg egentlig vil av alle mulighetene som er rundt meg?

Dagen i forveien prøver jeg også å tenke over spørsmålet, "Hva vil jeg ha ut av fridagen min?". Som bare er en alternativ vinkling på spørsmål nr. 2, "Er det noe som er viktig for meg å fullføre eller få unnagjort?". Erfaringa mi er at det kan være nyttig med ulike formuleringer for å presse fram ulike perspektiver.

Slingringsmonn i planen

Nå kan det virke som jeg er veldig rigid med fridagene mine, men det er ikke tilfellet i det hele tatt. I dag hadde jeg en ambisjon om å skrive og sende ut et nyhetsbrev før kl 16, men da jeg innså at det var en mulighet å se Dune 2 på kino, kl 12:30 på en onsdag, så greip jeg den sjansen ved ballene foråsirresånn.

Poenget med de spørsmålene er bare å ha dem i bakhodet. Som en måte å øke sjansen for at jeg blir fornøyd med dagen som har vært, når jeg legger hodet på puta for å sove.

Hva er et rikt liv for deg?

Simen Strøm Braaten — Wed, 12 Jun 2024 00:00:00 GMT

Et rikt liv

Ett spørsmål jeg liker å utforske i ny og ne er:

Hva er et rikt liv for deg?

Altså hva det betyr for deg, i ditt tilfelle. Ikke at du skal nødvendigvis se på noen andres liv og tenke "Ja, det der er et rikt liv". Det kan såklart være det og, hvis det er noe du ikke har i livet ditt nå, men som du kanskje strever etter. Samtidig så kan det like gjerne være rikdommer du har i livet allerede, som du kanskje ikke har satt nok pris på.

Spørsmålet leste jeg først i boka "I will teach you to be rich", av Ramit Sethi. Boktittelen kunne vært mindre cheesy, men spørsmålet syns jeg er sabla bra. For det kan virkelig få deg til å se annerledes på dagene dine. Og eventuelt om det er en distanse mellom der du er, og dit du vil være.

Hva er egentlig et rikt liv?

Hva rikdom er for deg eller meg vil være to ulike ting. Felles for vårs begge derimot er at vi (høyst sannsynlig) har de grunnleggende rikdommene på plass:

Vann i krana
Mat på tallerkenen
En seng å sove i

Samtidig er det verdt å anerkjenne at det virkelig er rikdommer. Det er absolutt noe å være takknemlig over, for det er ikke en selvfølge.

Siden det er et stort spenn mellom det du trenger for å leve, og det du ønsker for å få mest ut av livet, så deler vi opp rikdommene i ulike nivåer.

Nivåer av behov

Om vi tar utgangspunkt i behovspyramiden til gode, gamle Abraham Mazlow operer vi med disse fem kategoriene:

Kroppslige behov (vann, mat, et tak å bo under, søvn osv.)
Trygghet og helse
Sosiale behov – Tilhørighet og kjærlighet (familie, venner, kollegaer osv.)
Egen selvfølelse og anerkjennelse fra andre
Vekst og selvrealisering – Å bli den beste versjonen av seg sjøl

Mat, vann, og seng å sove knyttes altså til nivå 1 – det aller mest grunnleggende. Trygghet og helse (nivå 2) er også noe de fleste av vårs deler:

Du kan sove trygt uten å være bekymra for at det skal gå en flyalarm, hvor du har et gitt antall minutter til å finne en bunker å gjemme deg i
En kropp og en hjerne som fungerer som forventa. Med bein du kan gå og løpe med, og armer du kan veive og løfte med. Og en hjerne du kan tenke med, føle med, reagere med.

I Norge nyter vi godt av tryggheten vår, men helsa derimot vil være mer individuelt basert, og den varierer i løpet av livet ditt. Om du har hatt ryggplager over en lengre tid vil de enkleste gleder, som å ta på seg sokkene uten å få vondt, være en stor rikdom i livet. Det samme gjelder med å gå turer du er vant til, løfte opp barnebarn, trene eller danse med venner.

Hva som er et rikt liv vil variere ut fra hvilke av de ulike behovsnivåene dine som allerede er dekka.

Alle som har opplevd at noen nær seg har dødd – enten om det er i familien, en gammel venn, eller folk fra samme skole/by/årskull – veit hvor mye det da betyr å kjenne på at du har venner og familie rundt deg. Hvordan det plutselig blir den største rikdommen av dem alle. At du har folk rundt deg som du kan dele gleder og sorger med.

Ønsket om å bli den beste versjonen av vårs sjøl

Etterhvert som vi kommer til de siste behovsnivåene ser vi nærmere på hva vi trenger for å bli, eller hva vi ønsker for å være den beste versjonen av vårs sjøl. Sånn jeg ser det glir nivå 4 og 5 inn i hverandre – Egen selvfølelse og anerkjennelse fra andre (nivå 4), og Vekst og selvrealisering (nivå 5). Dersom du jobber med din personlige vekst er det sannsynlig at din selvfølelse også vil øke.

Disse rikdommene er ikke nødvendigvis noe du trenger på samme måte som trygge omgivelser og mat i magen. Derimot så kan de gi deg friheten til å gjøre noe du setter pris på.

Det er grep i løpet av en hverdag, eller et år, som gir deg et overskudd av energi. Som gir deg glede, opplevelser og minner. Eller det er friheter som fjerner friksjon og bekymring fra hverdagen din. Uansett hva det er så er det ditt rike liv, ingen andres. Så det trenger ingen begrunnelse.

Noen eksempler på et rikt liv

For å snurre i gang tankemaskineriet ditt skal du få noen eksempler av meg, som jeg fordeler på følgende kategorier – jobb, egentid/fritid, sosialt, pengerelatert.

Jobb

Starte en time seinere på jobb dersom du sov dårlig den natta
Heller jobbe en time ekstra på kveldstid, så du kan hente ungen din i barnehagen utenom å stresse med å få dagen til å gå opp
Fleksibiliteten av å kunne ta en ekstra fridag i uka
Muligheten til å takke nei til et oppdrag/prosjekt på jobb, bare fordi du ikke har lyst til å gjøre den jobben

Egentid/fritid

Veldig kort avstand til å kunne gå tur i skogen
Ta meg en time for meg sjøl, og være aleine, uten at det går utover andre

Sosialt

Være nærmere familie og venner,
Muligheten til å møte familie og venner oftere
Være en del av et miljø eller samfunn hvor det er lettere å finne nye venner

Pengerelatert

Å kunne si ja til å spise ute, eller dra på kino, dersom en spontan venn av deg foreslår å møtes ut av det blå
Å kunne spare penger til et større formål (pensjon, buffer, hytte), eller et mindre formål (et kamera, en jakke, et telt, eller kanskje en storslagen middagsopplevelse?)
Å ta en kort eller lang ferie med familie eller venner en ganger i året
Å kunne kjøpe de matvarene du har lyst på utenom å tenke over prisen
- Det samme kan gjelde bøker, klær, eller min personlige svakhet – apper.

Hva er ditt rike liv?

Det er så uendelig mye mer som kan inkluderes på den lista der. Derfor vil jeg veldig gjerne vite hva er et rikt liv for deg? Og eventuelt hvordan har det endra seg gjennom livet ditt?

Fra å være en god designer til å bli en dårlig utvikler

Simen Strøm Braaten — Fri, 07 Jun 2024 00:00:00 GMT

Hva lærer du egentlig om design ved å bli en dårlig utvikler? Og er det ikke negativt å være dårlig?

På Refill-konferansen i juni, 2024, fortalte jeg hva jeg har lært av å gå fra god designer til dårlig utvikler, hvordan jeg har gått fram, og hvordan du kan gjøre det samme. For du blir ikke en dårlig utvikler uten å prøve.

Hvis en enhjørning er noen som koder og designer om hverandre, og gjør det bra, så kan vi nok si at jeg er mer et haltende esel, med bind for øya, som ikke kan forskjellen på høyre og venstre. Men jeg prøver i hvert fall.

progresjon over perfeksjon

Simen Strøm Braaten — Sun, 26 May 2024 00:00:00 GMT

Meninga med livet

Simen Strøm Braaten — Sun, 05 May 2024 00:00:00 GMT

I dag tenkte jeg å snakke litt om meningen med livet. Når vi snakker om det på den måten, så er det som om det skal være én ting, et punkt som gjelder alle, uansett hva slags livssituasjon du er i. Men ting blir jo mye lettere dersom man heller ser på det som alt. Det endrer seg når du føler selv at du går igjennom ulike livssituasjoner. Og i året du er i nå, for eksempel, så er det familie som fyller livet ditt med mening. Mens ti år tidligere, kanskje, så var det å følge din egen nysgjerrighet.

Som utenom det å få barn, så er det kanskje få handlinger i livet som endrer drastisk på livssituasjonen, eller du kan flytte, du kan jo gå gjennom et samlivsbrudd, eller du kan studere i en ny by, eller bytte jobb, osv. Men i alle fall, jeg tror det å definere dine egne verdier, og kanskje samle ned til fem stykker, det vil gjøre det lettere. Og se på verdiene dine sammenlignet, og da tenker jeg å se på dem mot der du er i livet nå, og vurdere hvem du vil, hvem som er viktigst for deg der og da.

Overskrift

Jeg gikk nylig gjennom den øvelsen her med to personer fra Young Happy Minds, som er en organisasjon som fokuserer på positiv psykologi. Og da vi var inne på variantdagen som vi hadde, så skulle vi utforske det her med mening til eget liv. Og da skrev vi ned hvilke verdier som var viktig for oss, hva som gav mening i livet vårt, eller som fylte livet vårt med mening. Hva meningsfullhet, eller hva mening er for oss. Og deretter skulle vi se på en liste med mange verdier, og så sirkle rundt de som var viktigst. Og deretter snevret vi ned til fem verdier igjen, som vi deretter skulle rangere opp mot hverandre, sammenlignet av disse to verdiene. Hvilke er viktigst da?

Og så sammenlignet av to andre, og så sammenlignet av de to som både kom videre derfra igjen. Og gjennom den øvelsen, så er det ikke nødvendigvis det at du... For jeg kjente på det at det var ikke det å finne fram en verdi som var definitivt viktigst for meg. Men det å se at det her er de viktigste verdiene som jeg kan komme på akkurat nå, i min livssituasjon, og det å kunne da vurdere situasjonen jeg går gjennom opp mot de verdiene, og se hvordan jeg kan finne mening i en ny situasjon, det tror jeg er veldig verdifullt.

Samtalekort som app

Simen Strøm Braaten — Sun, 05 May 2024 00:00:00 GMT

Er du klar for det her? For dette kommer til å eskalere fort. Eller. Så fort som du klarer å lese, eller skumme gjennom innholdet, men mot slutten skal du få se noe temmelig kult 🤓

Bakgrunn

For en 7-8 år siden lagde jeg, og min hyggete kollega Hallvar, et produkt som heter Samtalekort. En liten boks med 25 spørsmål, som du fint kan ha i lomma, i veska, eller i sekken, så du alltid er klar for å ta en samtale til et nytt nivå. Om du befinner deg i en knipe av en samtale kan du alltids snu det til noe spennende ved å stille et spørsmål som f. eks "Kan du huske noe som du syns var skummelt i øyeblikket, men som du er glad du gjorde?".

Sosialt sett kan det høres ut som en rar ting å gjøre, nettopp å trekke fram en pakke med kort dersom praten plutselig går trått. Så det krever såklart litt innpakking. Personlig pleier jeg å vinkle det inn på denne måten:

Du, nå kom jeg på en ting. Det blir vel fort vekk en digresjon, for det har vel egentlig ikke så mye å gjøre med det vi nettopp snakka om, men det hadde vært interessant å få din vinkling på det.

For jeg snakka med noen nå nylig om erfaringer som virker skumle i øyeblikket, men som du er glad for at du gjorde, når du ser tilbake på det. Kan du komme på et eller flere sånne øyeblikk for din del?

Digresjon

Om det her er første gang du hører om samtalekorta er det fullt mulig å kjøpe en pakke samtalekort altså. Bare send meg en mail på strombraaten@gmail.com eller en melding på 99458511 så finner vi ut av frakt og vippsing derfra.

Men! Det var ikke poenget. Jeg skulle snakke om utfordringa med samtalekorta i sin nåværende form.

Utfordringa

Utfordringa er at når du har vært gjennom de 25 spørsmåla er det ikke like fristende å bruke dem igjen og igjen, og igjen. Det er absolutt interessant å stille spørsmåla til nye folk, for å se hva de ville svart, men etterhvert blir det ønskelig med noe nytt.

Terskelen er altså høy for å sette i gang en ny produksjonsrunde, bare for kunne å gi ut flere spørsmål.

Designet kan for all del gjenbrukes, og sånn sett er det bare å levere nye spørsmål til trykk, men det stopper jo ikke der. For spørsmåla må puttes inn i esken, og esken i seg sjøl må brettes og limes, og består av to ulike deler (som en fyrstikkeske), og knyttes sammen med et klistremerke. Det er altså en omfattende jobb med å montere det.

I tillegg til at det er viktig for meg at det ikke ser slurvete ut. Når jeg først gjør noe vil jeg ikke at det skal være halvhjerta, men heller "helhjerta". Det betyr at en ny produksjonsrunde innebærer også en kvalitetssjekk av hver eneste pakke, hvor jeg da må se etter:

Er klistremerket skeivt plassert på esken? Er det midtstilt?
Er det noen feil i selve trykkjobben? Har blekket "blødd" noen steder? Har arket blitt "flisete" etter kniven som har avrunda hjørnene?
Er esken for stram i hylsteret, eller sklir det inn og ut på en ønskelig måte?

Både trykkinga, og monteringa er noe som kan gjennomføres av andre, men selve kommunikasjonen med de ulike partene, logistikken det medfører, og ikke minst kvalitetssjekkinga – å vurdere hva som er godt nok, og ikke – det arbeidet faller i så fall på meg. Med mindre jeg lærer opp noen andre til å stille samme krav som meg. Alt i alt utgjør det en høy terskel for å oppdatere Samtalekorta med nye spørsmål.

Da hadde det vært lettere med en app som jeg kunne oppdatere med nye spørsmål i ny og ne. Spørsmålet da er heller – hvordan lager jeg en app?

Hvordan lager jeg en app?

Når du skal lage en mobil-app havner du umiddelbart på spørsmålet – native eller ikke-native? For iOS har sitt "native"-språk som heter Swift. Mens Android har Kotlin og Java, som sitt native-språk.

Nå er jeg ute på tynn is, men når vi snakker om at et kodespråk er "native" for en plattform, betyr det at språket er spesiallagd og støttet direkte av den plattformleverandøren det gjelder. Språk som React Native og Flutter er derimot "plattformuavhengige rammeverk", som det kalles, som da vil fungere på både iPhone og Android, men som legger et mellomlag mellom koden din og plattformens native kode. Hvis jeg har forstått riktig så kan det mellomlaget gå utover ytelsen og tilgangen til plattformens funksjoner, sammenligna med native kode.

Jeg skal ikke gå dypt på forskjellene her, for jeg kan ærlig talt ikke nok om det. Men underveis hørte jeg med noen kollegaer av meg, som alle hadde gode argumenter for hvorfor jeg burde velge det ene eller andre.

Jeg liker såklart tanken av å slå to fluer i en smekk, altså gjøre appen tilgjengelig for både iPhone- og Android-folk, som man oppnår ved å skrive det i Flutter eller React Native. Og jeg utforska begge de mulighetene (litt iallefall), men jeg har et veldig tynt kunnskapsgrunnlag å bygge videre på. Noen er kjent med React fra tidligere nettside-prosjekter, men for meg virka alt fremmed uansett. Derfor var det en kommentar fra Mikael som festa seg hos meg:

For noen uten veldig mye kodeerfaring tror jeg faktisk Swift UI og verktøyene som kommer med der er ganske bra. Gitt at en vil fokusere på iOS. Godt språk, dedikerte komponenter som gjør at det ser iOS ut med en gang.

Det er godt mulig jeg plutselig endrer kurs, men for øyeblikket prøver jeg å lære meg Swift, som da er Apple sitt native-språk for iPhone.

Fordeler jeg har merka meg

Enn så lenge er det noen fordeler som jeg har merka meg:

Du kan jobbe mer visuelt om du vil, ved å "drag-and-droppe" inn de ulike elementene du trenger, også får du se koden de er bygd opp av. Som er en litt annerledes tilnærming for å lære seg grammatikken, eller syntaksen til kodespråket.
Du har et lett-tilgjengelig bibliotek av elementer, hvor selve dokumentasjonen er bygd inn i programmet du bruker (som en nybegynner for meg er det digg å slippe å søke opp absolutt alt, men å heller få det servert i konteksten av selve arbeidet)
Det finnes gode læringsressurser

Hva skal appen gjøre

For å forstå hva jeg ville oppnå har jeg begynt å lage noen lister for funksjonaliteten jeg ser for meg.

Funksjonalitet

Må ha

En samling med spørsmål
Mulighet til å navigere seg fra et spørsmål til et annet

Vil gjerne ha

Offline-tilgang til alle spørsmålene, uten å være avhengig av internett for å vise spørsmålene
Hjelp til å stille gode oppfølgingsspørsmål, eller introdusere spørsmålet til å starte med

Kan ha

Mulighet til å lagre/spare på de spørsmålene du liker best?
En listevisning over dine favorittspørsmål?
En intro-skjerm til Samtalekort?
Dele spørsmål med andre?
Aktivere offline/flymodus som et eget "samtalemodus"? Trigge en snarvei som setter på ikke-forstyrr?
Lys og mørk modus

Spørsmål jeg har

Lagring av data

I hvor stor grad trenger jeg å tenke på databaser? Og må det være eksternt, eller kan spørsmålene lagres lokalt på telefonen til sluttbrukeren, som en del av appen man laster ned?

Hvis jeg kun skal lagre spørsmål, altså bare tekst, er det egentlig behov for å sette meg inn i hvordan jeg knytter det til en database? Jeg kjenner såvidt til Firebase og Supabase, men det øker jo fort kompleksiteten hvis jeg må dykke ned i det der og.

Omfanget av arbeidet

Hvordan kan jeg snevre inn omfanget for å gjøre det lettest mulig for meg sjøl? Sagt på en annen måte: Hva slags funksjonalitet burde jeg vente med for å ikke gjøre det unødvendig komplekst til å starte med?

Offline

Offline-fokuset er viktig for meg. Nettopp fordi den fysiske og taktile egenskap med korta flytter oppmerksomheten din vekk fra telefonen. Vekk fra alle distraksjoner som kan dukke opp.

Om du skal kunne lese spørsmåla på telefonen burde jeg også legge til rette for å unngå distraksjoner, så langt det lar seg gjøre.

Spørsmålet mitt da handler egentlig om hvorfor trenger en app tilgang til internett i det hele tatt? Hva slags handlinger er det som krever det?

Spotify f. Eks er avhengig av å laste inn sanger som ikke er lokalt lagra på din telefon. Notat-appen din derimot har sannsynligvis lagra notatene dine lokalt, men synkroniserer det med skyen (og sørger dermed for at du har en backup) når du er på nett igjen.

Men er det noe spesielt man må tenke over, når man vil tilrettelegge for en app som funker vel så bra uten tilgang til internett som med?

Når du først har lasta ned en app (fra app store) så vil den vel "by default" være tilgjengelig offline. Derimot så antar jeg at det kan bli behov for å sikkerhetskopiere valgene man har tatt. Som f. eks hvis du har lagra dine favorittspørsmål. Da er jo det informasjon som lagres i appen, men for å sørge for at du ikke mister din liste, i tilfelle noe skulle skje, så bør man kanskje lagre en backup i skyen?

Begrensninger

Jeg har lyst til å bruke dette som en måte å lære meg mer om bærekraftig app-utvikling, og hva det kan være. Derfor vil jeg legge noen begrensninger på meg sjøl, som f. eks:

Prøve å unngå bruk av bilder eller film, for å redusere den totale filstørrelsen
- Dette kan påvirke behovet for ikoner i grensesnittet, så jeg må vurdere hvor kantete jeg skal være her
Fokusere hovedsakelig på tekst og grafikk som "produseres" gjennom koden
Offline-tilgjengeligheten vil nok også være en begrensning, men det kan hende det blir et framtidig mål, avhengig av hva jeg finner ut om arbeidsmengde for å få det til på en god måte

En liten start

Når du holder korta i handa blir det fort en liten "vifte", hvor flere kort ligger over hverandre. En mulig tilnærming er å gjenskape det digitalt, sånn at jeg kan spille videre på en naturlig måte å bytte kort på. Nettopp ved å bruke scrolle-bevegelsen med tommelen for å flytte det øverste kortet bakerst i bunken.

Nå skal det sies at ulempa med å vise en kladd fra Figma er at det fort ser laaangt mer "ferdig" ut enn det egentlig er. Så du får ta det her med en solid klype salt.

Riktignok så tror jeg at jeg skulle klart å gjenskape designet i Swift nå, fra et visuelt ståsted, men jeg har ikke lært meg nok ennå til å vite hvordan jeg navigerer fra ett skjermbilde til et annet 😅

Dette er en av flere tilnærminger jeg kunne tenke meg å utforske.

Interaksjonen

Tanken er at du kan trykke på et kort for å få opp den "detaljerte visninga", som også kan gi merverdi (sammenligna med de fysiske korta) i form av oppfølgingsspørsmål, i tillegg til hjelp med å introdusere spørsmålet. Om du vil teste en enkel prototype av det kan du sjekke ut den linken her, som da åpner Figma i nettleseren din.

Interaksjonen med kortstokken kunne i teorien vært noe a'la det Anton Kosarchyn har lagd her:

Alternativt kunne jeg gjort noe mer Tinder-lignende, som dette eksempelet fra Sam Atmore:

Tilbake til virkeligheten

Nå drømmer jeg såklart. Først vil jeg se om jeg kan lære meg det som trengs for å få den grunnleggende "må ha"-funksjonaliteten på plass.

Om det var noen av spørsmålene ovenfor som du kan hjelpe meg med å forstå bedre så hadde jeg satt veldig pris på en forklaring. Alt det her er nytt for meg, så alle råd tas i mot med takk og digitale high-fives 👋

Bonus

Læringsressurser for å lage iPhone-apper

E-bøkene til Mark Moeykens som viser skjermbilder av koden, med forklaringer og illustrasjoner av alt du trenger å vite er gull verdt!
Kursene til Chris Ching (Code with Chris) er pedagogisk lagt opp, og forbausende lett å følge med på, selv for nybegynnere

Don't make me think

Simen Strøm Braaten — Sun, 28 Apr 2024 00:00:00 GMT

Hva innebærer det å "Don't make me think"?

"Don't make me think" er Steve Krug sin første lov, eller prinsipp, om brukervennlighet. Hva det innebærer riktignok er at ting skal være selv-forklarende. Åpenbart. Lettforståelig og intuitivt.

Det vil si at man burde kunne forstå hva som er greia uten å måtte bruke en kalori på å sette seg inn i det.

Det vil si at noen som ikke har peiling på det området skal kunne se på løsningen og tenke, "Å ja, det er en sånn ting, her skal jeg gjøre det." Om det er en nettbutikk f. Eks så skal det være forståelig for denne utenforstående brukeren at,

"Dette her er produktkategoriene
"Dette her er varene som er på tilbud"
"Her har vi de ulike produktene innenfor kategorien som er valgt". I stedet for at man stiller seg selv spørsmål som,
"Oookei, hvor starter vi her?"
"Er det navigasjonen? Eller er det den der?"
"Hmm, hvorfor kalte de den tingen det?"
"Kan jeg klikke på den der?"
"De to linkene ser like ut, som om de utgjør samme tingen, men gjør de egentlig det?"
"Hvorfor ligger den der?"

Jobben til en UX designer, eller brukbarhetsdesigner, er altså å kvitte seg med alle spørsmålene. Om det så er navn og begreper som ikke er lett å forstå, eksempelet han bruker er om du ser på en nettside som utlyser jobbstillinger, også står det 1) Jobs, 2) Employment Opportunities, 3) Job-o-Rama.

Hvordan språket påvirker opplevelsen

Språkforvirringer er ikke bare knytta til uforståelige fagbegreper, men kan også være markedsavdelinga, eller meg sjøl, som prøver å være litt i overkant kreative med navngivninga av en knapp f. Eks.

Om noe er forståelig eller ikke vil som regel falle et sted på skalaen fra "Fullt forståelig for hvem som helst", og "Aner ikke hva du snakker om".

Grunnen til å unngå det her er såklart for å skape en jevnt over god brukeropplevelse. Samtidig handler det også om at små utfordringer som det der veier etterhvert tyngre og tyngre, etterhvert som de blir flere og flere.

"..It adds to our cognitive workload, distracting our attention from the task at hand. The distractions may be slight, but they add up, especially if it's something we do all the time, like deciding what to click on."

Gevinsten av å lage hver side eller skjermbilde selvforklarende er av samme grunn som å ha god belysning i en butikk, det får alt annet til å virke mye bedre.

Ekspert-testing som en del av designprosessen

Simen Strøm Braaten — Sun, 28 Apr 2024 00:00:00 GMT

I boka "Don't make me think" snakker Steve Krug om noe han kaller "expert usability review", og det er et konsept som er verdt å utforske litt nærmere.

Hva handler boka om

Om du ikke kjenner til boka fra før så er det en lettlest, liten klassiker av en bok (innenfor designmiljøet), som handler om å designe ting som mennesker interagerer med – uavhengig om det er en app, en mikrobølgeovn, eller en minibank.

Forfatteren selv skriver at "Selv om teknologien endrer seg fort så handler fremdeles brukervennlighet om folk, og hvordan de forstår og bruker ting. Ikke om selve teknologien. For selv om teknologi endrer seg fort, så endrer folk seg veldig sakte."

Med sine 216 sider er boka forholdsvis kort, i tillegg til at den inkluderer en del bilder, men personlig har jeg bare lest litt av den. Samtidig så har jeg lært mye av det lille jeg har lest, og det vil jeg dele med deg.

Gjennomgang med eksperter

Han begynner boka med å forklare hva han jobber med, som en "usability consultant". Og nå skal det sies at tilnærminga kanskje har endra seg litt siden han skreiv det for godt over 20 år siden, men det er fremdeles relevant å forstå seg på.

For han nevner at folk ("kunder") sender han noe som de jobber på, og det kan være alt fra en nettside de holder på å lage, en link til noe de skal redesigne, eller en prototype til en app.

I try using what they send me, doing the things that their users would need or want to do with it. I note the places where people are likely to get stuck and the things that I think will confuse them (an “expert usability review”).

Måten han legger det fram på så er det noe han gjør på egenhånd. Det kan være relevant om du kommer inn på et nytt prosjekt, men samtidig er det sannsynligvis ingen som har spørt deg om en pirkete gjennomgang av alt som er gjort fram til det punktet. Som oftest er heller behovet at du bare skal produsere og videreutvikle på det som finnes, fra dag én.

Tilpasning til dagens prosesser

Sånn som designprosesser er nå til dags, opplever jeg at det er mer aktuelt å tilrettelegge for at noen andre kan gjennomføre en vurdering av noe du sjøl har lagd. At du bruker designmiljøet rundt deg for å vurdere hvor sluttbrukeren kan sette seg fast, eller få problemer. Hva enn som kan skape frustrasjon, rett og slett.

Jeg veit ikke med deg, men personlig vil jeg i grunn teste så mye som mulig. Det er derfor jeg har skrevet om en laaang artikkel om verdien av fortløpende brukertesting. Ikke bare fordi det er gøy (for det er det virkelig), men også fordi jeg blir bedre kjent med hvem jeg gjør denne jobben for. Hva de egentlig vil oppnå, og jeg forsterker forståelsen min av hvem sluttbrukerne egentlig er. Og hva de syns er vanskelig, og hva de syns er overraskende lett.

Måten vi skaffer den kunnskapen på er ofte gjennom intervjuer eller brukertester. Det er noe vi gjør for å se om tjenesten vår henger på greip. Det kan riktignok være mer omfattende å stelle istand. Og spesielt når du er innleid som konsulent opplever jeg at du må være strategisk med hva du vil teste, og hvor ofte du vil foreslå å gjøre det. Geriljatesting, eller interntesting på "liksombrukere" kan være alternativer, og har absolutt sin plass fra tid til annen, men blir fort mer overfladisk.

Ved å heller bruke ekspertene rundt deg kan du derimot luke vekk småfeil på et tidlig stadiet, uten å bruke masse tid på rekruttering og planlegging.

Hva man burde se etter

Poenget med en "expert usability review" er å sette fingeren på såkalte "usability issues". Altså utfordringer eller feil med designet du jobber med. Som designere, og utviklere også, er vi unikt godt egna til å si om noe følger vanlige bruksmønstre eller ikke.

For det er ikke alle som tenker over om lagreknappen skal være til høyre, mens avbryt-knappen skal være til venstre. Men vi tenker over det. Det er iallefall vi som har muligheten til å spille sluttbrukeren god, ved å benytte bruksmønstre de allerede er vant til. Å lene vårs på etablerte konvensjoner, som det heter så fint.

De fortløpende vurderingene der er nok noe de fleste designere gjør uten å tenke på det. Om du oppdager at du har for mange knapper i designet ditt som har fått en "primary" funksjon, altså at den skal skrike til sluttbrukeren for å si "HER SKAL DU TRYKKE FOR Å KOMME DEG VIDERE", så ville du kanskje ikke kalt det en "usability issue". Men du ville nok anerkjent det som en utfordring i brukeropplevelsen.

Sånn sett syns jeg det er nyttig å anerkjenne at den handlingen har et begrep. At det er en greie liksom. Nettopp for at du skal leite etter det oftere. Da kan du spørre deg sjøl og andre – hvilke usability issues har vi her? Eller aller helst kan vi finne et norsk alternativ, men de forslagene her ruller ikke akkurat av tunga foråsirresånn – brukbarhetsproblemer, brukeropplevelsesmangler, brukervennlighetssvakheter. Da blir det fort "UX-svakheter", eller om man ser noen "feil med brukbarheten".

Bedragersyndrom og selvtillit

Det å anse seg sjøl som en ekspert, som skal bidra i en "expert usability review", kan nok være vanskelig for mange. For det er garantert ikke bare jeg som har kjent på bedragersyndromet før. Samtidig er det viktig å tenke over hvem vi sammenligner vårs med i det tilfellet. For hvis du har interesse av, eller erfaring med å designe grensesnitt, og du slenger rundt deg med begreper som empty state, sekundærknapp, og alle størrelsene du bruker er delelig på 8.. Ja, da vil jeg si du er en ekspert, sammenligna med mange andre.

On the flip side, så er det en nydelig mulighet til å gi andre følelsen av å være en ekspert, bare ved å spørre om hjelp til å vurdere arbeidet ditt. For det er jo et skikkelig kompliment når noen er genuint interessert i din mening, for å forbedre designet de jobber med. Det å øke andres selvtillit kan altså være en undervurdert gevinst av å introdusere denne formen for ekspert-testing i designmiljøet ditt.

Avslutning

Mange av vårs, inkludert meg sjøl i aller høyeste grad, bruker altfor mye tid på å surre rundt i våre egne hoder. Hvor vi prøver å tenke vårs ut av en problemstilling. Tid som hadde vært bedre brukt på å spørre noen andre, og observere deres tanker, fremfor å prøve og forstå dine egne.

I blant er det mye mer virkningsfullt å gjøre. Ikke tenke. En ekspert-testing med en kollega, enten om det er innad i samme bedrift eller en bransjekollega, kan være én måte å skape momentum på, for å forbedre det du jobber på. Eller så kan du eventuelt prøve å bruke kunstig intelligens som sparringspartner?

Når alt kommer til alt så vil sluttbrukeren være eksperten på selve oppgaven de skal oppnå med verktøyet ditt. For det er nettopp hun eller han vi lager tjenesten for, og tilrettelegger arbeidsflyten etter. Samtidig er det designere som tilrettelegger for hvordan det skal føles og oppleves. Og det vil være lettere for to designere å si at navigasjonen på den-og-den sida vil være problematisk fordi det er ingen opplagt måte å bevege seg fra A til B på.

For en sluttbruker, som ikke har design som sitt fagfelt, men som er ekspert på noe helt annet, så vil de nok ikke påpeke navigasjonen som problemet, men heller den overordna følelsen. At det føles rotete, eller at de er usikre på hva de skal gjøre. Derfor kan det være nyttig å innføre ekspert-tester som en del av prosessen din, for å vurdere brukeropplevelsen fortløpende.

Samtalekort

Simen Strøm Braaten — Sun, 28 Apr 2024 00:00:00 GMT

Bakgrunn

For en del år tilbake lagde jeg, og min hyggete kollega Hallvar, et produkt som heter Samtalekort. Det er en liten boks med 25 spørsmål, som du fint kan ha i lomma, i veska, eller i sekken, så du alltid er klar for å ta en samtale til et nytt nivå.

Kunstig intelligens som sparringspartner

Simen Strøm Braaten — Sun, 21 Apr 2024 00:00:00 GMT

Intro

I det siste har jeg tenkt mye på det å bruke kunstig intelligens som en sparringspartner. For jeg liker godt å tenke ut høyt. Å snakke ut det jeg tenker, som en måte å komme fram til en konklusjon. Tidligere har jeg utforska hvordan kunstig intelligens passer inn i arbeidsflyten min, og hittil vil jeg definitivt si at å bruke det som sparringspartner virker mest lovende.

Hvordan fungerer det i praksis?

På mange måter overlapper det med rubberduck-konseptet, som går ut på å øke din egen forståelse for en problemstilling ved å forklare det for noen andre. Eventuelt en gummiand hvis du ikke har noen andre å forklare det til, derav navnet.

Ikke bare har jeg tenkt på å bruke AI som en sparringspartner, men jeg har også brukt det en god del. Og følelsen jeg sitter med nå er at det er ganske så revolusjonerende. Det er neimen ikke et ord jeg bruker ofte, så la meg heller vise deg hva som er så imponerende.

Det som skjer i filmen over er at jeg snakker, eller tenker ut høyt, til ChatGPT, som deretter transkriberer hva jeg har sagt. Det blir ikke perfekt, men nesten, og uansett er det mer enn godt nok. For når jeg trykker på send får jeg en oppsummering av hva jeg har sagt, fordelt utover de temaene jeg har snakka om. Avslutningsvis får jeg også noen oppfølgingsspørsmål som hjelper meg med å utforske tanken videre.

Altså.. Kan vi bare ta et lite øyeblikk for å anerkjenne hvor sjukt det der er? 🤯

Eksempel

For å skrive denne artikkelen begynte jeg å lufte noen tanker. Her kan du lese hva jeg sa:

Jeg har lyst til å skrive en artikkel om hvorfor jeg synes det er så interessant å bruke kunstintelligens som en slags samtalepartner i dette tilfellet.

Og det jeg kanskje trenger litt hjelp til er å snakke om hvordan det er nyttig for arbeidsflytten min som UX-designer. For det er det jeg har lyst til å ha som vinkling. Egentlig hvordan jeg som UX-designer bruker kunstintelligens som en samtalepartner eller en sparringspartner for å tenke ut høyt og tenke ut et konsept. Eller kanskje ikke et konsept, men heller ulike problemstillinger som dukker opp.

Om du ser nøye så er det skrivefeil, som f. eks "kunstintelligens" og "arbeidsflytten", men resten er faktisk helt perfekt.

Basert på det fikk jeg et svar fra ChatGPT som føles langtekkelig å dele her, men for at du skal få en god forståelse av hvordan det kan brukes tenker jeg at det er relevant å se svaret ord-for-ord:

Svaret fra ChatGPT

Hei! Det høres ut som en spennende ide for en artikkel, og jeg kan helt klart hjelpe deg med å spisse budskapet ditt. Her er en liten oppsummering av hva du nevnte, delt inn i temaer:

Artikkelens tema: Du ønsker å skrive om hvordan du bruker kunstintelligens som samtale- og sparringspartner i ditt arbeid som UX-designer.
Hensikt: Målet med bruk av kunstintelligens er å tenke høyt og utforske ulike problemstillinger som oppstår i arbeidet ditt.
Vinkling: Du ser for deg å fokusere på hvordan dette verktøyet bidrar til din arbeidsflyt som UX-designer.

For å utdype artikkelen din, kunne vi kanskje tenke litt rundt disse spørsmålene:

Bruksområder: Kan du beskrive noen spesifikke situasjoner hvor kunstintelligens har vært spesielt nyttig i ditt arbeid? Hvilke problemstillinger har du kunnet utforske eller løse?
Fordeler: Hva tror du er de største fordelene ved å bruke kunstintelligens som en samtalepartner? Er det spesielle aspekter ved UX-design hvor du finner dette verktøyet spesielt verdifullt?
Personlig erfaring: Har du noen personlige erfaringer eller historier som illustrerer hvordan denne teknologien har påvirket ditt arbeid positivt?
Fremtidsperspektiver: Hvordan ser du for deg å utvikle bruken av kunstintelligens i ditt arbeid fremover? Finnes det potensial for nye måter å integrere AI i UX-design på?

Hva tror du om disse punktene? Kan de hjelpe deg å dykke dypere inn i hovedtemaene dine?

Tilbake til mine menneskelige meninger

Det der er temmelig solid! Det jeg liker best er at jeg kan få en distanse til mine egne tanker, som gjør det lettere å sortere det i huet mitt. For som du sikkert kjenner til kan det være vanskelig å "tenke seg ut" av en situasjon.

Det er neimen ikke alle spørsmålene som er like relevante, men som regel er det ett eller to som får meg til å tenke litt annerledes. Som gir meg momentum. Og momentum er et viktig poeng her. For det motsatte er nøyaktig det jeg vil unngå. Nettopp det å stå stille. Den følelsen av å ha satt seg fast i et tankemønster. Som hvis du har kjørt deg fast i gjørme uten nubbsjangs til å flytte på deg, og du aner ikke hva du kan gjøre for å komme deg videre.

Der har kunstig intelligens vist seg å være skikkelig god. Som en metaforisk traktor som drar deg ut av gjørma.

Men hva er det egentlig som skjer her?

For å få det svaret jeg vil, har jeg gitt noen instrukser:

Overordnet vil jeg at du skal oppføre deg som en samtalepartner, som kommuniserer på norsk, og opprettholder en balansert, jovial tone i samtalen, uten å bli for formell. Målet er å samarbeide om å spisse et budskap, samtidig som vi tilrettelegger for en vennlig og engasjerende samtaleatmosfære.

1. På en veldig kortfattet måte vil jeg at du skal oppsummere essensen av det jeg har sagt, etterfulgt av relevante oppfølgingsspørsmål for å utforske tankene videre. Oppsummeringen fordeles på ulike temaer i en punktliste, med uthevet tekst rundt selve temaet.

2. Oppfør deg som en sparringspartner i en samtale. Din rolle er å være støttende og delta, ikke bare gi svar. Ikke oppfør deg formell og prippen, men heller litt jovial (ikke for mye).

3. Jeg vil at du skal stille oppfølgingsspørsmål rundt jeg nevner, og tankeprosessen. Målet ditt er å hjelpe meg med å utdype tankene mine, og konkretisere det i større grad. Det inkluderer å be meg utdype der det er relevant, og komme med forslag til hva jeg kan utdype eller utforske videre.

4. Jeg ønsker at du skal oppfordre meg til å forklare ideene i detalj, og etterligne "rubber duck debugging"-konseptet.

Her ser jeg at jeg kunne rydda opp litt, for å gjøre instruksene kortere, men det får jeg ta seinere. Om du vil gi det et forsøk kan du kopiere og lime inn de instruksene i AI-chatten din, så vil du nok få et lignende resultat. Alternativt kan du bruke Samtalepartneren min (som i praksis er dønn lik), men som jeg har gjort tilgjengelig i GPT-butikken. Da må du riktignok ha et aktivt abonnement.

Disclaimer

Per dags dato er det ingen talefunksjon på dataversjonen av ChatGPT, så du er nødt til å bruke appen på mobil i stedet.

Eller du er ikke nødt til det, men det kommer jeg tilbake til mot slutten. Først vil jeg vise deg hvordan du kan bruke kunstig intelligens som sparringspartner sjøl.

Små nyanser

Det er intet mindre enn 3 ulike måter du kan gå fram på her, men det er én som er soleklart bedre enn de andre.

For du kan enten bruke:

ChatGPT sin egen tale-til-tekst-funksjon
ChatGPT sitt muntlige grensesnitt hvor du snakker, og får muntlige svar fra en ekstremt amerikansk-norsk stemme
Apple sin dikteringsfunksjon, som skriver ned det du sier

Dikteringsfunksjonen til Apple har blitt forbausende god på å forstå norsk, så den er ikke dum, men etter 1-2 minutter så stopper den opp. Der er det en begrensning, og den blir fort irriterende.

Med ChatGPT sin tale-til-tekst-funksjon derimot kan du snakke uavbrutt i flere minutter, og trykke på stopp når du føler deg ferdig. Og du kan ta deg lange tenkepauser uten at det påvirker teksten du får i andre enden.

ChatGPT har også et slags muntlig grensesnitt. Jeg har bare testa det såvidt, men sånn som stemmen er nå, så høres det altfor dumt ut når du skal holde samtalen gående på norsk altså. Makan til amerikansk aksent på norsk uttale skal du leite lenge etter.

Det som egentlig er mer irriterende med det muntlige grensesnittet er at det ikke gir deg muligheten til å ta tenkepauser. For med en gang du stopper å snakke så tolker den det som at du er ferdig, men det er jo ikke alltid tilfelle.

Uansett. Denne måten å interagere med kunstig intelligens på bringer vårs inn på noe som kan kalles for "Conversational interfaces", som jeg lærte om nylig.

Conversational interfaces

Conversational interfaces er rett og slett grensesnitt som er lagd for at du skal kunne snakke med det.

Christopher Pearsell-Ross introduserte meg for temaet da han holdt et foredrag på IXDA nylig. Der snakket han om "Building to learn, not launch", med undertittelen "Using strategic foresight, speculative design, and technical prototyping to explore AI and emerging interfaces". Det var knallbra fra ende til enden, og du kan faktisk se opptak av hele kvelden, men foredraget hans begynner på 56:36.

Eksempelet han brukte på et sånt Conversational Interface var en hybrid mellom en telefon fra 70-80-tallet, kombinert med en raspberry-pi, Whisper, ChatGPT og annen moderne teknologi. Det var noe Christopher, og gjengen i Schibsted Futures Labs, lagde som en prototype, for å utforske et mulig fremtidsscenario.

Bildet er lånt fra en artikkel Christopher skreiv, som heter – On speaking terms with machines. Det er utrolig interessant å lese hvordan denne typen teknologi kan adressere en økende ensomhet i verden, samtidig som det også kan ha negative konsekvenser.

Du kan se en demonstrasjon av hvordan det fungerte på Linkedin-sida til Schibsted.

Hvem er det for?

Etter foredraget spørte jeg han om hva folk ikke likte med den typen "conversational interfaces", og da nevnte han at det kan fort føles langtekkelig. Spesielt for folk som foretrekker at noe er "short and sweet", helst presentert i en kort punktliste. Basert på det du sier så kan den kunstige intelligensen finne på å stille deg flere spørsmål om gangen. Som i gjengjeld kan gjøre det vanskelig for deg å måtte ta stilling til flere ting i samma slengen.

På den positive siden derimot så nevnte han at det passa veldig godt for folk som liker å snakke seg gjennom en problemstilling. Altså folk som snakker for å tenke. Og han nevnte et eksempel med en kollega som hadde snakka med denne telefonen i 20-30 minutter, fordi han syns det var oppriktig nyttig, selv om intensjonen var at man skulle være ferdig etter 5 minutter ca.

Om du vil dykke dypere i det prosjektet anbefaler jeg virkelig å lese artikkelen jeg nevnte tidligere.

Inspirasjon fra science fiction

Christopher nevnte også at prosjektet var inspirert av science fiction-filmer, som kan være en interessant måte å utforske ekstremtilfellene. Hvor du ser for deg en eller flere alternative framtider, men at de er basert på virkeligheten sånn vi kjenner til den. Filmen, "Her", var et av eksemplene Christopher nevnte. Med Joaquin Phoenix i hovedrollen, som sakte, men sikkert forelsker seg i et AI-basert operativsystem, med stemmen til Scarlett Johansson.

Mesteparten av handlinga i filmen utspiller seg ved at Theodore Twombly, som er rollen Joaquin Phoenix spiller, snakker til operativsystemet på telefonen sin, med en ørepropp. I ny og ne viser han også operativsystemet det han ser gjennom kameraet på telefonen. Filmen er fra 2013, og holder seg imponerende bra, mye fordi de ikke viser for mye detaljer av det digitale grensesnittet.

I stedet fokuseres det heller på den emosjonelle sida av å interagere med teknologi på samme måte som vi ville gjort med et annet menneske. Om vi ser filmen i sammenheng av det jeg starta med å skrive om, så utforskes det hvordan det kunne sett ut dersom kunstig intelligens ikke bare var en sparringspartner, men også en livspartner.

Den er definitivt verdt en kikk (ligger på Netflix), men bare vær klar for en overraskende klein sex-scene på starten der.

Talegjenkjenning på dataen

Som jeg nevnte tidligere er det ingen talefunksjon på dataversjonen av ChatGPT. Som er synd, for å snakke direkte til ChatGPT har utvilsomt vært den beste måten å gjøre dette på, basert på det jeg har prøvd. For alternativene er:

Bruke dikteringsfunksjonen til Apple for å skrive ned det du sier
1. Her har jeg lagd en hurtigtast for å aktivere det ved å trykke to ganger på fn-knappen som jeg aldri bruker uansett
Bruke en annen AI-tjeneste for å transkribere det du sier

Etter å ha testa begge de tilnærmingene fant jeg ut at det var lettere å bruke mobil-appen til ChatGPT for å si det jeg vil si, også åpne det opp i nettleseren på dataen, og lese svaret der. Som du kan se på bildet under, hvor jeg festa telefonen til pulten, for å være litt fancy, mens resultatet vises på dataskjermen ved siden av.

Samtidig fant jeg såklart et par alternative apper til dataen som er verdt å sjekke ut, hvis du er nysgjerrig, nemlig MacWhisper, og SuperWhisper. Det de begge har til felles er at de er basert på Whisper, som navnene tilsier, som er OpenAi sin tjeneste for talegjenkjenning. Det er selve grunnlaget for at de kan transkribere det du sier. De har litt ulike tilnærminger, og vil nok funke veldig bra til noen formål, men akkurat som en sparringspartner syns jeg ChatGPT var mest sømløst.

Oppsummering

Hva kan det brukes til

Når jeg ser gjennom loggen min nå, over samtalene jeg har hatt handler de om:

Forberedelser til møter (hva jeg vil oppnå, hvilke utfordringer jeg må navigere osv.)
Hvordan strukturere en tale, et manus til en liten filmsnutt, eller en quiz
Håndtere logistikk for en gitt situasjon, altså å tenke gjennom hva som må skje når til ulike tidspunkt
Utforske vinklinger for å skrive en artikkel, og hvilke underliggende temaer som kan være relevant (for eksempel de negative begrensningene, og positive mulighetene ved å bruke AI som en muntlig sparringspartner)

Jeg trodde jeg hadde hovedsakelig brukt det til jobb, men ser nå at jeg også har brukt det en del privat. Og det funker overraskende bra altså. Når jeg har satt meg fast i en tankebane hjelper det meg virkelig med å trekke det i gang igjen, i en eller annen retning, og skape et momentum som leder til en konklusjon.

Hvordan gjør du det på en god måte?

Aller først bør du bare bable i vei. Ikke tenk på at det skal gi mening, eller være presist.
Velg deg ett eller to oppfølgingsspørsmål du vil svare på, og drit i resten. ChatGPT vil foreslå å trekke samtalen i flere retninger, men du bør velge det du er nysgjerrig på sjøl.
Når du er inne på et spor som virker relevant bør du si i fra om det – "Det du sa om x er et godt poeng. Om vi skulle utforska det nærmere hvordan kunne det sett ut?"
Til slutt kan det være nyttig å be om en oppsummering, gjerne med tydelige handlingspunkter for veien videre.

Om du ender opp med å gi det et forsøk vil jeg veldig gjerne høre om hvordan det går, og hva dine erfaringer er med det. Syns du at det virker som en skummel ting? At vi ikke "trenger" venner, familie og andre medmennesker lenger? Eller er du mer optimistisk rundt det hele?

Distraksjonsfri skriving

Simen Strøm Braaten — Fri, 29 Mar 2024 00:00:00 GMT

Her om dagen blei jeg tipsa om et produkt som jeg faktisk drømte om for 8 år siden. Det høres flåsete ut, men grunnen til at jeg husker det er at jeg publiserte en artikkel på Medium, hvor jeg skreiv:

Being able to type on a keyboard without having a screen to disturb you, but at the same time, knowing that it’ll all end up in Google Docs, Evernote, or Dropbox would be super helpful. It allows you to focus on the writing, and nothing but the writing.

Den siste setningen der vil jeg utforske først – Focus on the writing, and nothing but the writing. Også kommer jeg tilbake til den delen om å skrive uten en skjerm mot siste halvdel av det som blei et realt dypdykk i distraksjonsfri skriving.

Fasene av å skrive

Før vi kan se nærmere på selve skrivinga må vi være enige om hva skriving ofte innebærer. Sånn jeg ser det er det hovedsakelig tre ulike faser:

Kladden – Hvor du rabler ned tankene dine
Research – Hvor du finner informasjon som støtter opp poenget du vil få fram.
Redigering – Hvor du fjerner fyllord, strammer opp språket, og får fram poenget ditt på en tydeligere måte

I en perfekt verden hadde du gjort deg ferdig med det ene før du begynner med det andre.

En av de største utfordringene med å skrive derimot er at disse fasene overlapper, med mindre du er bevisst på dem. I stedet for en lineær prosess, hvor du går fra det ene steget til det andre, er det heller et virrvarr hvor du konstant hopper fram og tilbake mellom de ulike fasene.

Skap rom for kladden

For å kunne fokusere på skrivinga, og ikke noe annet enn skrivinga bør du derfor streve etter å holde deg i én fase om gangen. Å konsentrere seg om én ting om gangen, i en verden av distraksjoner, er såklart vanskelig. Samtidig er det mange grep du kan ta for å beskytte oppmerksomheten din fra alle mulige distraksjoner.

For å unngå fristelsen av å researche, når du egentlig holder på å skrive, kan du bruke TK-trikset. For å gjøre redigeringsjobben lettere må du først få setningen ut av hodet ditt. Du kan ikke redigere noe før du har produsert det. Som jeg nevnte i hva jeg lærte av å skrive 25 artikler på 23 dager:

Det er lettere å redigere en setning når den er ute av hodet ditt. Derfor må du bare fortsette å skrive. Da kan du reflektere over hva som burde komme før, hva som burde komme etter. Kanskje du kan se på den fra ulike vinkler. Så lenge tanken kun er i hodet ditt blir den jobben mye vanskeligere.

En god indikator er når du arresterer deg sjøl i å begynne på samme setning tre-fire ganger, uten å fullføre mer enn fem ord. Det er et tegn på at du prøver å redigere den i hodet ditt. Få tanken ut av hodet ditt først og se over i etterkant. Når setningen er en del av en større sammenheng.

I den samme artikkelen deler jeg flere tips om hvordan du får tankene ut av hodet ditt, men en ting jeg ikke gikk inn på er det her med å tilrettelegge for distraksjonsfri skriving.

Distraksjonsfri skriving

Sånn jeg ser det har vi distraksjoner fra den fysiske og den digitale verden.

Fysiske distraksjoner

De fysiske distraksjonene er typisk sett:

Støy fra verden rundt deg, lyder fra både nært og langt unna
Folka rundt deg (selv om det også kan være koselig)
Barn som krever oppmerksomhet
At det er rotete rundt deg (visuelt støy)
Plikter du skal gjøre (indre støy)
Telefonen som ringer

For å adressere fysiske distraksjoner handler det kanskje om å sette seg et sted hvor det er rolig, stenge ute uønskede lyder ved å bruke støykansellerende hodetelefoner, eller sette forventningene med andre om at "nå blir jeg opptatt i x antall minutter eller timer, og vil helst ikke bli forstyrra". Ikke at det nødvendigvis er så lett alltid, men du skjønner hva jeg mener.

Digitale distraksjoner

De digitale distraksjonene derimot deler jeg i to:

Eksterne distraksjoner – Varslinger som kommer fra andre folk (meldinger, epost osv.), men også apper og tjenester du bruker (spotify, dagbok-forslag, huskelister, kalenderen osv.)
Interne distraksjoner – Alle impulsene du har om å sjekke det ene eller andre (nyhetene, youtube, google et eller annet tema, finne den rette musikken osv.)

Med digitale distraksjoner handler det om å sette grenser for seg sjøl. For hvis du gjør det vanskeligere for deg sjøl å bli distrahert, eller oppsøke distraksjoner, vil du også gjøre det lettere å skrive.

Og da kommer vi tilbake til det produktet jeg drømte om for 8 år siden.

Being able to type on a keyboard without having a screen to disturb you, but at the same time, knowing that it’ll all end up in Google Docs, Evernote, or Dropbox would be super helpful.

Hybrid mellom fortid og nåtid

For hvis du ikke hadde skjermen til å distrahere deg så må det da bli lettere å fokusere på skrivinga? Om du skriver med penn og papir f. eks så hender det kanskje at du tegner en liten krusedull, men det er jo ikke så mye annet å distrahere deg med på det blanke arket.

Samtidig så skal du jo være temmelig trygg på dataskrivinga di for å kunne klare deg uten en skjerm. Men hva med en slags hybrid mellom en gammeldags skrivemaskin og en data? Hva får du da? Jo, da får du den her:

En såkalt "Smart typewriter" fra FreeWrite.

Moderne skrivemaskiner

Produktnavnet "Smart typewriter" beskriver godt hva de lager, nemlig moderne skrivemaskiner som laster opp det du skriver til en skybasert tjeneste (som google docs eller dropbox, i tillegg til deres egen tjeneste Postbox) uten å distrahere deg.

Det er akkurat det som fascinerer meg. At de lager et produkt som gjør én ting, og det er kun å skrive. Som er det komplett motsatte fra telefonene og dataene våres som kan gjøre altfor mye. I stedet for multitasking fokuserer de utelukkende på kladdefasen av skriveprosessen, som kan sees på som unitasking eller monotasking.

Du skal ikke en gang kunne redigere, eller virkelig vurdere det du har skrevet, som forøvrig var én av grunnene til at jeg dykka ned i verden av Vim, men bare å skrive. Uten å bli distrahert av alt annet.

Ulike typer

Hovedsakelig lager FreeWrite-selskapet tre typer "moderne skrivemaskiner". Du kan finne anmeldelser og demonstrasjoner av alle typene på youtuben til FreeWrite, men la meg kort oppsummere hovedtrekkene for deg.

Smart Typewriter

Smart Typewriter finnes i ulike farger og versjoner, fra den stilrene versjonen du så over, til mer fargerike versjoner som den under. Det finnes også en egen Hemingway-versjon for de som virkelig vil svi av noen kronasjer.

Den kombinerer et mekanisk tastatur med en såkalt "e-ink"-skjerm som også har innebygd lys for å øke synligheten til teksten din. Hvis du har dykka ned i verden av mekaniske tastatur fra før, er du kanskje interessert i å vite at bryterne som er brukt under knappene er Kailh Box Browns.

Kort fortalt, de er gode å trykke på, men kan ikke byttes ut med andre brytere med mindre du "avlodder" dem, som såklart noen har gjort fra før.

Alpha

Alpha er den siste modellen de kom ut med (2024). Basert på 70 anmeldelser så langt har den fått 4 av 5 stjerner, og har en batteritid på 100 timer 🤯

Den har et mekanisk tastatur med knapper i lav profil (med Kailh Choc V2-brytere), og er mer lydløs å skrive på enn Smart Typewriter. I motsetning til de to andre typene har den en LCD-skjerm som teoretisk sett skal gi deg en kjappere "refresh-rate", sammenligna med hva du får med en e-ink-skjerm.

På den negative sida derimot er skjermen til Alphaen vesentlig mørkere enn Smart Typewriter, og kan være vanskelig å lese, selv i dagslys, siden skjermen ikke er opplyst. Jeg har faktisk sett flere som har kjøpt en liten leselampe som klypes på sida for å kompensere. Flere av de som har anmeldt produktet oppsummerer det sånn her:

Overall, I’m happy with my purchase but, as always with Freewrite products, I’m left feeling like they could have gone just a couple of steps farther and made something truly special instead of merely very good.

Traveler

Til slutt har vi Traveler (5400 kr) som er den mest portable av dem, som du kan lukke igjen og slenge i sekken.

(Bildet er lånt fra TechCrunch)

Av alle de tre typene virker det som det er denne som sliter mest med forsinkelser når du skriver. Her er en anmeldelse av Traveler-versjonen på youtube, om du vil lære mer om hvordan den er i bruk. Basert på over 400 anmeldelser på hjemmesida til Freewrite har Traveler fått 4,65 av 5 stjerner, hvor denne oppsummerer de fleste på en fin måte:

The positives have been mentioned in plenty of reviews: Mobility, battery life, e-ink display, keyboard… Only 2 minor improvements, mentioned often enough already, and it would be perfect: Lit display and keyboard. The display could be wider, but it’s fine the way it is.

Prisen

Vi må snakke om pris et øyeblikk. Og bare så det er sagt, så er alle prisene konvertert direkte fra dollar på hjemmesida deres, uten at jeg har sett noe nærmere på frakt og eventuelt tollavgifter.

En Smart Typewriter (som er selve flaggskipet deres) koster 7000 kr, i utgangspunktet, men om du vil ha den i en spenstig gul- eller mint-farge, må du ut med hele 8100 kr.

Alphaen – den nyeste skrivemaskinen de lanserte – koster 3800 kr, og Traveler, den portable reisekompanjongen ligger på 5400 kr.

De er altså dyre. Med det sagt, rettferdiggjør jeg gjerne en høy pris dersom du bruker det ofte. For da er det plutselig en lav pris per bruk (som Stephan Ango har skrevet om). Og folk virker genuint fornøyde! Av 131 anmeldelser på Smart Typewriter (3. generasjon) har de en vurdering på 4.71 av 5 stjerner. Med flere som deler det samme budskapet:

It genuinely helps me stay focused to write more regularly and pursue my dream of publishing a novel. The price is high, but different solutions fit different problems. For me, it's the right tool for the job.

Selv om folk virker fornøyde, og byggekvaliteten tilsynelatende er bra, har jeg fremdeles følelsen av at de krever en høy pris for å oppfattes som en premiumvare. I tillegg til at de egentlig ikke har noen konkurrenter, så de kan sette prisen der de vil.

Kjente utfordringer

Teksten kan "lægge" litt etter du skriver. Det er altså en forsinkelse fra du trykker ned knappen til bokstavene dukker opp på skjermen. Spesielt på Traveler-versjonen skal det være en mer merkverdig forsinkelse. Du kan se en sammenligning på dette mellom Traveler og Smart Typewriter på youtube. Jeg tror riktignok ikke det ville vært så ille når du faktisk skriver, men dersom du prøver å redigere i teksten derimot vil det nok være mer frustrerende.

Grunnen til det er rett og slett skjermteknologien de har valgt, som er av typen "e-ink". Det er det samme som en Kindle eller Remarkable. Det har tydeligvis blitt bedre med oppdateringer til programvaren over tid, men det kan være noe å ha i bakhodet dersom du blir gira.

Det er nok en av grunnene til at de bytt fra e-ink til en LCD-skjerm på Alpha-modellen.

Sist, men ikke minst har jeg sett at noen også opplever problemer med synkronisering, fryst skjerm osv., men basert på vurderingene virker det som at majoriteten ser ut til å klare seg uten problemer.

Alternative måter for å skrive distraksjonsfritt

Det opplagte alternativet

I stedet for å bruke det som føles som en halv månedslønn på en gadget som gjør én ting er det fristende å foreslå penn og papir i stedet. Som oppsummert i en kommentar på en av de mange youtube-videoene jeg har sett de siste dagene:

As a professional writer, I made my best decision a few years ago. I went back to writing most of my rough drafts with pen and paper. And my productivity grew by leaps and bounds. For me this is the best solution: It's distraction free. Fully portable. And keeps you away from screens for hours every day.

Det er riktignok ikke den eneste lavthengende tilnærminga du kan ta.

De mer alternative alternativene

Skriv i blinde

I artikkelen jeg skreiv for 8 år siden eksperimenterte jeg med å skrive i blinde, og heller fikse opp i skrivefeil i etterkant. Hvor jeg rett og slett skrudde lysstyrken på skjermen ned til null, så jeg ikke kunne se ordene foran meg. For folk flest vil nok det være litt ekstremt, det skjønner jeg, men med formålet om å sette ord på tankene dine er det overraskende effektivt. Så det er absolutt verdt et forsøk. Og ikke minst, det er helt gratis.

Sett det sammen sjøl

Samtidig er det noe fristende med en maskin som gjør én ting, og er utelukkende dedikert til kun én oppgave. Som noen på youtube sa:

You pick it up and know exactly what you're going to be doing. And then you just do it. No distractions no excuses.

Med det i tankene er det såklart noen som har lagd sine egne versjoner av en moderne skrivemaskin.

Én mulighet er å kombinere et nettbrett med en e-ink-skjerm (som Boox Palma), og koble det til et bluetooth-tastatur, som du kan se i denne videoen fra Work From Hype.

Om du virkelig vil få litt møkk under fingra kan du sjekke ut ZeroWriter-konseptet, hvor noen har kombinert en raspberryPi med en e-ink-skjerm og 3d-printing, for å gjenskape en temmelig lik opplevelse som Traveler-maskina til Freewrite.

Andre lignende løsninger

Om du vil grave ned i bruktmarkeder kan du også finne de originale, moderne skrivemaskinene – nemlig AlphaSmart-produktene som blei lansert på 90- og tidlig 2000-tallet. Spesielt AlphaSmart Neo konkurrerer med FreeWrite-produktene den dag i dag, selv om den blei lansert i 2005. Den ser ut som en gammel kalkulator da, det skal sies.

For rundt 5000 kr kan du også finne deg en brukt Remarkable 2 på Finn, med tastatur ("type folio", som det heter).

Konklusjon

Original-artikkelen jeg publiserte for 8 år siden – Write blind, edit later – finner du nå på Simenskriver-sida. Og som jeg nevnte da:

If you’re writing you need to write, and nothing else. You don’t need to edit straight away. Save that for later. Focus on the thoughts you need to get out.

Det enkleste grepet du kan ta for å tilrettelegge for distraksjonsfri skriving er bare å skru av internett-tilkoblinga altså. Det er forbausende hvor få distraksjoner som er igjen etter du har skrudd av internettet. Men hei, om du har noen kroner å svi av, og du vil begrense distraksjonene til et minimum vil jeg gjerne høre om opplevelsene dine med en moderne skrivemaskin 🤓

Vim-colemak

Simen Strøm Braaten — Wed, 27 Mar 2024 00:00:00 GMT

Det å bruke Vim med Colemak-layouten kan by på en del problemer, men dersom du først rocker Colemak er det også en god sjanse for at du har et programmerbart tastatur, vil jeg si. Og i det tilfellet skal det gå greit.

Her er det jeg har lært så langt med å bruke Vim på en Colemak-layout med et Kyria-tastatur med kun 37 knapper.

Hva jeg har lært

HJKL-knappene er plassert sånn at høyre pekefinger vil være den fingeren du naturlig bruker for å trykke på alle de knappene
- Derfor lønner det seg å ha piltastene på et eget lag på venstrehånda (jeg har dem på ARST)
Lønner seg å ha escape-knappen tilgjengelig på en av tommelknappene
Noen knapper som jeg bruker sjeldent som jeg har behov med Vim er:
- $
- Ctrl
  - Den kan jeg vel plassere som en homerow mod på pekefingeren, i den ytterste/innerste kolonna

Arbeidsflyt med Vim

Simen Strøm Braaten — Tue, 26 Mar 2024 00:00:00 GMT

Hva er det jeg har lært så langt?

Kom i gang

https://vimschool.netlify.app/introduction/vimtutor/

Vim-spill

You play a blinking cursor appearing one day in a semi text based world of Textland inhabited by little people but ruled by bugs. You soon discover that your arrival was foretold by an old prophecy and that you're expected to restore order to the world (in case you didn't make it to level 2 yet...).

You start the game with only the ability to move up, down, left, and right. As you progress, you talk to people and collect items and keyboard buttons. Each keyboard button adds to the set of commands you can give the cursor, until you master VIM.

Hvordan går jeg fram

Er mest interessert i å bruke det for vanlig skriving, men for å ikke kødde for mye med hjernen min hadde jeg lyst til å avgrense vimbruken i starten til et eget program. Bare for å ha en leikeplass til å starte med.

Sånn sett har jeg skjønt at lazyvim i neovim skal være en smud måte å komme i gang på. Enten det eller Helix, som Mathias nevnte lengre oppi her.Jeg skriver jo mest i Obsidian, så på sikt tenker jeg å skru på vim-mode der. Har også leita meg fram til at vimRC-pluginen kan være kjekk da, sammen med relative line numbers for å navigere ut x antall linjer opp og ned.

Linker jeg har lært fra

Yanke

y = yank

Hvis du trykker "yy" så kopierer du hele linjen du er på. Om du har en selection så kan du trykke "y" for å kopiere det du har valgt

Å yanke er å kopiere noe inn i en register. Registers kan man tenke på som en clipboard. Vim har ikke bare en clipboard, men har mange registers, man kan ha så mange registers man vil. Som default så matcher ikke registeren som er mappet til system clipboard med den man yanker til som default. For nybegynnere er det enklere at det er 1 til 1 der

Plugins

Sneak
Treesitter
Telescope
Writeable search
Fzf
1. Fuzzy finder
Signature
1. Kilde: C.A. Excline

Et oppslagsverk for Vim

Simen Strøm Braaten — Tue, 26 Mar 2024 00:00:00 GMT

Anbefaler å lese en introduksjon til Vim før du kaster deg ut i oppslagsverket.

Bevegelse

Det er mange måter du kan bevege deg på, eller flytte deg rundt i et tekstdokument med Vim.

Piltastene

Først starter du med piltastene. De er plassert på bokstavene h-j-k-l. Grunnen til det er nok at de da befinner seg på det som kalles "homerow", som er der fingrene dine plasseres naturlig på tastaturet (rundt f og j-knappen).

Kommando	Forklaring
`h`	Pil venstre
`j`	Pil ned
`k`	Pil opp
`l`	Pil høyre

Navigering i en linje

Kommando	Forklaring
`0`	Begynnelsen av linja
`$`	Slutten av linja
`w`	Flytter deg framover til starten av det neste ordet
`e`	Slutten av ordet du står i, deretter hopper du videre til slutten av det neste ordet
`b`	Flytter deg bakover til starten av ordet du står i, deretter hopper du videre til starten av det forrige ordet

Det vil si at ved å trykke på e f. eks flytter du musepekeren til enden av ordet du befinner deg i (inkludert det siste tegnet).

Navigering utover kun én linje

Kommando	Forklaring
`(` og `)`	Flytter deg mellom setninger
`{` og `}`	Flytter deg mellom avsnitt

Operatorer og bevegelser

Sletting

Sletting er en såkalt operator

Kommando	Forklaring
`x`	Sletter på samme måte som backspace. Den sletter bokstaven/tegnet til venstre fra der musepekeren er.
`d`	Brukes også til sletting, men gjør ingenting med mindre den kombineres med en bevegelse.
`dd`	Sletter hele linja du er på
`dw`	Sletter til starten av det neste ordet i, unntatt det første tegnet
`de`	Sletter til slutten av ordet du befinner deg i, inkludert det siste tegnet
`d$`	Sletter til slutten av linja, inkludert det siste tegnet
`d0`	Sletter alt til starten av linja, fra der musepekeren befinner seg
`dj`	Sletter alt på linja du befinner deg på, i tillegg til linja nedenfor (siden `j` = pil ned).
`dk`	Sletter alt på linja du befinner deg på, i tillegg til linja ovenfor (siden `k` = pil opp).

For å slette en hel linje kan du trykke dd (delete x 2 ganger)

Verdt å vite: Linja i sin helhet slettes, helt uavhengig av hvor musepekeren din befinner seg på linja.

Ved å skrive d0 sletter du alt til venstre for musepekeren, altså til starten av linja.

==For å slette en hel== 🐭linje kan du trykke dd

Ved å skrive d$ vil du slette alt til høyre for musepekeren, altså til slutten av linja.:

For å slette en hel 🐭==linje kan du trykke== dd

Om du vil slette flere linjer samtidig kan du spesifisere antallet først. Om du vil slette to linjer i samme slengen f. eks skriver du 2dd – Antall + Slett hele linjer.

Angre

Kommando	Forklaring
`u`	Angre siste handling
`U` (stor u)	Angre alle handlingene på linja du befinner deg i
`ctrl + r`	Angre på angringa / Gjør endringen igjen
`g+` & `g-`	Angre

Erstatt

r brukes for å erstatte en bokstav eller tegn (r = replace)
d brukes for å slette ting kjappere. For x lar deg kun slette ett tegn om gangen, mens d kan kombineres med ulike typer bevegelser som gjør det mulig å slette flere ord og linjer samtidig

Tellere

Ved å bruke tall før en bevegelse kan du si hvor mange ord du vil hoppe over. Om vi bruker den samme setningen som et eksempel:

Ved å bruke tall før en 🐭bevegelse kan du si hvor mange ord det er fram til dit du vil være

Hvis musepekeren står før ordet "bevegelse", som jeg har prøvd å illusterere med emoji-musa, og du skriver 6w betyr det at du hopper fram til ordet "mange". Fordi du hopper over 1) bevegelse, 2) kan, 3) du, 4) si, 5) hvor, 5) mange.

Ved å bruke tall før en 🐭(1) bevegelse (2) kan (3) du (4) si (5) hvor (6) mange ord det er fram til dit du vil være

Bruksområder

Tellere kan du bruke på mange ulike måter.

Bevegelser	I kombinasjon med en teller
`w`	`2w`Antall ord du hopper til begynnelsen av (inkluderer ikke tegnsetting på slutten av ordet)
`W`	Samme som `w`, men det inkluderer altså tegnsetting (eller mellomrom) på slutten av ordet
`e`	Antall ord du hopper til slutten av (ikke inkludert tegnsettingen på slutten av ordet)
`E`	Samme som `e`, men det inkluderer altså tegnsetting (eller mellomrom) på slutten av ordet
`b`	Antall ord du hopper bakover (ikke inkludert tegnsettingen på slutten av ordet)
`B`	Samme som `b`, men det inkluderer altså tegnsetting (eller mellomrom) på slutten av ordet
`$`	Antall linjer du beveger deg nedover

- Gjør x og d nøyaktig det samme? Nei, x sletter ett tegn om gangen, mens d kan du kombinere på ulike måter for å slette flere ord, linjer, avsnitt osv. samtidig.

Telleren kommer alltid først for å indikere antall. Du kan også kombinere en teller, operator, og en bevegelse, som f. eks 2dw.

Denne linjen 🐭TSHJ SVP har flere RXWI ord enn nødvendig

Når musepekeren er t til venstre for ordet/ordene du vil fjerne, kan du skrive 2dw. Bokstaven d bruker du for å si at noe skal slettes, kombinert med w betyr det at du skal slette hele ord, og ikke bare én og én bokstav. Når du i tillegg inkluderer et tall på starten indikerer det hvor mange ord som skal slettes.

- Hva er forskjellen mellom å skrive 2dw og d2w? Ingen forskjell faktisk. Truls Henrik forklarte det på en fin måte:

På samme måte som at det å først gå til venstre og så høyre er det samme som å gå til høyre og så venstre, så kan du velge å slette to ord, eller å slette ett ord to ganger, resultatet blir nøyaktig det samme

Avansert bruk av piltastene

Piltastene kan også kombineres med en såkalt teller, hvor du spesifiserer hvor langt du vil bevege deg i ett hopp.

Kommando	Forklaring
`3k`	Flytter deg 3 linjer opp (k = oppover-pil)
`3j`	Flytter deg 3 linjer nedover (j = oppover-pil)
`3h`	Flytter deg 3 bokstaver/tegn til venstre (h = venstre-pil)
`3l`	Flytter deg 3 bokstaver/tegn til høyre (l = høyre-pil)

Usorterte notater

Trykk esc-knappen for å gå tilbake til normalmodus. Hva er det man da egentlig gjør i normalmodus? Sammenligna med.. de andre modusene?
Når du skal fjerne noen bokstaver på en linje så er det viktig å vite at det er bokstaven til venstre for musepekeren din som blir sletta
A = lar deg legge til tekst på slutten av en setning. Da har det ikke noe å si hvor på linja du har musepekeren siden den vil alltid hoppe til slutten av setningen (A for Add)
Viktig å legge merke til at det er en forskjell på liten og stor a. Om du er i normalmodus og skriver en stor A vil musepekeren hoppe til slutten av setningen, og du bytter til insert-modus. Om du derimot skriver liten a så hopper du til slutten av det ordet du står i
Nei, det med liten a stemte ikke. Det er det samme som å trykke på i, bare at du velger å plassere musepekeren til høyre i stedet for venstre for den bokstaven du står ved på linja.
For å avslutte Vim er det to muligheter: 1) :q! for å forkaste endringene du har gjort, eller :wq for å lagre endringene og lukke endringene du har gjort
dw = Slett ordet du står i. Skal sies at her må du ha musepekeren plassert på starten av et ord for å slette ordet i sin helhet. Om du har musepekeren midt i ordet "banan" f. eks, at den står ved siden av A´en så vil du kun slette "nan" ikke "ba"-biten
Faktisk så er det noen regler som går igjen. For du kan skille mellom operatorer og bevegelser
- Om du bruker diw (delete in word) derimot så sletter du hele ordet uansett hvor musepekeren din er
Faktisk så er det noen regler som går igjen. For du kan skille mellom operatorer og bevegelser
c + commando for change. feksci" for å endre innhold inni “her”, ellercw for å endre ordet. ciw (change in word) sletter et ord og går i insert mode der ordet var
y er "yank", som er det samme som å kopiere. p er "paste", altså å lime inn.
- Det blir det samme som cmd + c og cmd + v
- y to yank (copy) the content
- p to put (paste) the content
v (lowercase) to start selecting individual characters
V (uppercase) to select the entire line
Ctrl+v to select by block

colemak

Simen Strøm Braaten — Sun, 24 Mar 2024 00:00:00 GMT

Colemak er et alternativ til QWERTY, som er standarden for hvor knappene på et tastatur plasseres.

Sett inn bilde av begge layouter

Nøyaktig hvorfor det er standarden kan man riktignok stille spørsmål ved. For det er definitivt ikke fordi knappene du bruker mest er på de mest effektive plassene. Det er heller tilfelle med Colemak.

Sett inn tabell som sammenligninger ulike layouter

Noe sånt som det her:

![](https://www.simenskriver.no/posts/attachments/Pasted image 20240324204448.webp)

Min egen reise

Hvorfor

Personlig kommer jeg nok til å jobbe med dataen som hovedverktøy i 40 år til. 8 timer om dagen. I tillegg til nerding på fritida. Er det ikke verdt investeringa i energi og tid da å optimalisere bruken av verktøyet?

Den langsiktige tankegangen kombinert med at jeg plutselig begynte å få alvorlig vondt i underarmene (også kjent som "Repetitive Strain Injury", forkorta til RSI), var motivasjon nok til å forbedre ergonomien. I tillegg var det pandemi på det tidspunktet, så da passa det bra med en ny hobby.

Skriv om hvor lang tid jeg brukte på å trene meg opp

Legg ved linker til

https://first20hours.github.io/keyzen-colemak/

https://www.colemak.academy/

https://monkeytype.com/

Øvelse gjør mester

Under 50 wpm var bare frustrerende for min del iallefall, men fra 50+ så føltes det ikke ut som det var noe særlig til hinder lenger

Mathias-sitat: ..det som ga mest forbedring var å bare tvinge seg til å "skrive fortere" enn det man føler man klarer, taper endel på presisjon men syntes muskelminnet kom fortere etterpå.

Hent ut relevant info herfra https://www.notion.so/hyggelaget/Colemak-7d39a669be4b420dba7f69f0c0aeafc8

Jeg tracka faktisk presisjon, hvor mange ord i minuttet (norsk og engelsk), og hvor mange minutter jeg hadde øvd, for å faktisk gå systematisk til verks, og forstå hvor tidkrevende det var. Du kan faktisk se en oversikt over den “treninga” her: https://www.notion.so/hyggelaget/Colemak-7d39a669be4b420dba7f69f0c0aeafc8

jeg spiller the long game her altså! Merker at de mest brukte bokstavene er mer klumpa sammen riktignok, så det er virkelig langt mindre avstand å dekke for fingra, men det er jo ikke noe jeg akkurat kjenner godene av i løpet to-tre uker.Enn så lenge er det bare sykt fascinerende å virkelig kjenne på hvordan hjernen fortsetter å bearbeide muskelminne selv etter jeg har øvd. For man lærer seg touch overraskende fort når man starter fra scratch, men det tar litt tid før du reagerer på instinkt og ikke aktivt tenker “høyre pekefinger skal trykke på L” osv.

Leste at fingra må bevege seg dobbelt så mye på en vanlig qwerty-layout enn med Colemak. Det tar jo sikkert noen uker eller noen få måneder å komme opp til en respektabel hastighet, men det er jo en investering i tid og energi som du kun gjør én gang. Også har du begrensa muligheten for ymse anstrengelsesskader noe voldsomt. Veit ikke med dere, men jeg kommer nok til å jobbe med data i en god del år til, så det føles som en god investering!

Jeg printa ut layouten på pair og hadde på pulten Det diggeste var at det ble ==veldig lett å resette hjernen og gjøre touch rett fra starten==

![](https://www.simenskriver.no/posts/attachments/Pasted image 20240324203326.webp)

![](https://www.simenskriver.no/posts/colemak/Pasted image 20240324203317.webp)

Rocket

Simen Strøm Braaten — Sun, 24 Mar 2024 00:00:00 GMT

Rocket-appen er genial for å alltid ha emojis lett tilgjengelig (og at navnene er like uansett hvilken app du er i).

Hvordan funker det?

Jo, sånn her:

Du begynner altså å skrive navnet på emojien du vil bruke, også Enter for å bekrefte valgte ditt –:thufor å få 👍 (heterthumbs up).

Spesielt nyttig om du er vant til å bruke Slack, siden du da vil kjenne til navnene som brukes på emojiene.

Bruk av Vim i obsidian

Simen Strøm Braaten — Sun, 24 Mar 2024 00:00:00 GMT

Sitat, Njøs:

Hvis du kjører vim i obsidian vil jeg anbefale å sette opp denne pluginen, https://github.com/esm7/obsidian-vimrc-support, og få inn linja:

" Yank to system clipboard set clipboard=unnamed

slik at du yanker til system clipboard !

En enkel introduksjon til Vim

Simen Strøm Braaten — Sat, 23 Mar 2024 00:00:00 GMT

Vim er noe jeg har dansa forsiktig rundt over en lengre periode nå. På samme måte som når du ser en elg i skogen. Først så skvetter du. Samtidig er du fascinert over hva du ser, så du vil gjerne se litt til. Så du prøver å gå rolig forbi for å vise at du ikke er ute etter bråk, for du er redd for hva som skjer dersom du blir værende for lenge. Og når du har fått litt avstand så tar du beina fatt og løper avgårde.

Sånn har forholdet mitt vært til Vim. Fram til nå.

Enkel sammenligning

For å forklare hva Vim er så kan vi sammenligne det med noe du kanskje kjenner til fra før av. For noen vil det nok være grunnleggende, men for andre vil det rett og slett være mind-blowing 🤯

Om du skal markere all tekst i et notat, eller i en tekstboks, har du kanskje gjort det ved å holde inne cmd-knappen og trykke på a (for all). Hva med å flytte deg rundt i en setning ved å holde inne alt/option-knappen mens du bruker piltastene? Har du prøvd det?

Det som skjer da er at du hopper ett og ett ord bortover i en setning. Om du holder inne command-knappen derimot og trykker på høyrepila hopper du til slutten av den linja du er på (venstrepila sender deg altså til starten). Om du holder inne shift samtidig så markerer du også teksten.

Det samme gjelder også med backspace-knappen din. Om du holder inne alt og trykker på backspace sletter du ordet som er til venstre for musepekeren. Om du holder inne command i stedet sletter du alle ordene på den linja du er på (til venstre for musepekeren riktignok).

De hurtigtastene, eller snarveiene, bygger altså på hverandre. Kun ved å lære at alt/option og command endrer hvor mye av teksten du redigerer så kan du bruke det i to ulike situasjoner.

Når du først får det inn i fingra så går det ganske kjapt å bevege seg rundt i en tekst. Det som er kjipt er at det egentlig stopper der. Da har du nådd toppen av effektivitet tydeligvis. Eller.. Har du det?

Hva vi kan lære av et 50 år gammelt dataprogram

Det er nemlig her Vim kommer inn i bildet. Vim står for "Vi IMproved", siden det er en videreutvikla versjon av et program fra 1976, som het "Vi". Altså 48 år siden 🤯 Da så dataen sånn her ut:

Det fantes altså ikke noen musepeker på den tida. Og det eneste du hadde var tekst på en skjerm og tastaturet foran deg. Det viser seg at Vim gir deg betraktelig flere muligheter for å redigere tekst i en fei, sammenligna med det vi gjør i dag. Ikke bare det, men også mer presist. Du kan nemlig:

Bevege deg x antall linjer opp eller ned
Hoppe over x antall ord i en linje for å havne nøyaktig dit du vil være
Legge igjen et "merke i margen" som gjør at du kan hoppe til det spesifikke punktet uansett hvor i teksten du befinner deg seinere. Eller hoppe mellom ulike merker i margen.
Og hvis jeg forstår riktig så kan du også kjapt fikse opp i gjentagende skrivefeil. Om du plutselig oppdager at ordet "i fjor" ikke har en D på slutten, men du veit at du har skrevet det 5-6 ganger i teksten din kan du kjapt finne alle steder du har gjort samme feilen, og rette det opp én gang, i stedet for å gjøre samme endring 5-6 ganger
- Om jeg forstår riktig kan du til og med endre det på tvers av flere dokumenter

Er det her nødvendig? Overhodet ikke. Er det gøy? Å jada!

En artikkel i flere deler

Siden det er litt omfattende å sette seg inn i deler jeg det opp i flere deler. I første omgang tenker jeg det er nyttig med en introduksjon. Samtidig har jeg begynt på et slags oppslagsverk, hvor jeg dokumenterer det jeg lærer fortløpende.

Oppslagsverket kan du kikke på allerede, men det er litt hulter til bulter for øyeblikket, siden jeg lærer mer og mer, og strukturerer det underveis.

Sist, men ikke minst vil jeg se nærmere på hvordan jeg kan tilrettelegge for Vim i min arbeidsflyt. Enten om det er for å skrive artikler i Obsidian, eller å kode på mitt enkle vis til simenskriver.no.

Hva er det?

Først er det viktig å skille mellom Vim, som er et program brukt til koding, og Vim motions, som er hurtigtastene du bruker, som er tilgjengelig mange andre steder og ikke bare i vim-programmet. Jeg kommer til å snakke om Vim motions, men det virker som folk flest bare omtaler det som kun Vim, selv om man ikke egentlig snakker om programmet, så da gjør jeg det og.

Vim motions

Vim motions er måten du navigerer og redigerer tekst på. Ikke noe mer hokus-pokus. Det kan såklart være et kodespråk, eller det kan være en artikkel som det her.

Det som er fascinerende er at det er såpass effektivt at det brukes av mange den dag i dag. Og at den tilnærminga, eller de "hurtigtastene", om du vil, har blitt så populære at det er funksjonalitet for det i mange ulike kodeprogrammer gjennom plugins og mer avanserte innstillinger.

Eksempel

I stedet for å holde inne alt/option-knappen og bruke høyre piltast for å bevege deg til slutten av et ord, ville du med Vim bare trykt på e. Om du skulle bevegd til starten av et ord ville du trykt på w.

Nå tenker du kanskje "Men.. vil det ikke da være en e eller w i setningen min?". Å neida du! For Vim er bygd opp av ulike moduser.

Modusene i Vim

I hovedsak kan vi fokusere på tre moduser, selv om det finnes flere tydeligvis. De tre modusene er:

Insert mode
Normal mode
Visual mode

Insert mode

"Insert mode" er der du faktisk skriver teksten din. For å aktivere Insert mode trykker du på i (for "insert"). Da vil ting oppføre seg nøyaktig som du er vant til.

Når du derimot er ferdig med å skrive og skal bevege deg rundt i teksten, kanskje flytte deg lenger opp i avsnittet for å slette noen unødvendig fyllord, trykker du på escape-knappen for å aktivere "Normal mode".

Normal mode

"Normal mode" er der man bruker mest tid. I stor grad er det her du redigerer teksten din. Det som skiller Normal mode fra alt annet du er vant til riktignok er at om du trykker på bokstaven w f. eks så dukker det ikke opp en bokstav, sånn som jeg nevnte tidligere, men du flyttes til starten av neste ord.

Bokstavene blir altså tolka som hurtigtaster. De fleste av vårs er nok vant til at hurtigtaster involverer en kombinasjon av command-knappen + en eller annen bokstav, eller om du skal ta et skjermbilde så må du holde inne command, alt/option, og tallet 3. I Normal mode i Vim derimot er alt en hurtigtast. De er bare lettere tilgjengelig. Når du kan dem riktignok.

Visual mode

Visual mode har jeg ikke lært meg så mye om ennå, men jeg har lest meg opp til at det er der du markerer, kopierer, og limer inn tekst. Den delen av tekstredigering hvor folk flest ville brukt datamusa til å markere et utdrag av en setning. For å aktivere visual mode trykker du på v.

Én fordel med å jobbe modusbasert

Siden Vim er basert på ulike moduser tvinger det deg til å skille skriving fra redigering. Det sies at Hemingway har sagt "Write drunk. Edit sober". På sett og vis er det akkurat det Vim tvinger deg til å gjøre, ved å skifte mellom skrive- og redigeringsmodus (insert og normal mode).

Hvorfor vil du kaste deg ut i det der?

Jeg er en stor tilhenger av å lære meg noe én gang som jeg vil dra nytte av over lang, lang tid. Det er en av grunnene til at jeg lærte meg Colemak – en alternativ layout for tastaturer, hvor de bokstavene du bruker mest faktisk er lettest tilgjengelig, noe som ikke er tilfellet med QWERTY-layouten som vi alle har vært vant med siden skrivemaskinene på slutten av 1800-tallet.

Det jeg syns er fascinerende med Vim er hvordan det gjør det mulig å forflytte seg rundt i et tekstdokument på en helt annen måte enn jeg er vant til. Du trenger ikke bruke musa på samme måte, som kan redusere anstrengelsen på underarmen din. Samtidig som du begrenser ubehagelige bevegelser til et minimum.

Om jeg begynner å bruke Vim så kommer jeg ikke til å skrive artikler fortere. Det tror jeg ikke. For det hjelper meg ikke med å tenke fortere. Det tar den tida det tar.

Redigeringa av det jeg har skrevet derimot, tida jeg bruker på navigere meg rundt i et dokument, eller finne fram til ett ord for så å erstatte det med noe annet, også gjenta det flere steder, hvis det er en følgefeil. Det er noe som kan gå betraktelig fortere. Og viktigst av alt så virker det gøy rett og slett.

Å gjøre noe bare fordi det er gøy er noe jeg syns er undervurdert. Å lære meg Vim er en utfordring hvor jeg må gå opp noen nye nervebaner i hjernen min, og det syns jeg virker spennende. Så nå kjører vi i gang.

Anbefalinger

Det her høres for godt ut til å være sant, men du kan faktisk spille et old scool Zelda-lignende spill for å lære Vim. Doron Linder lagde spillet Vim Adventures for at du skal kunne lære det grunnleggende, steg for steg, i et rolig og pedagogisk tempo, hvor du må repetere flere ganger underveis.

You play a blinking cursor appearing one day in a semi text based world of Textland inhabited by little people but ruled by bugs.

..You start the game with only the ability to move up, down, left, and right. As you progress, you talk to people and collect items and keyboard buttons. Each keyboard button adds to the set of commands you can give the cursor, until you master VIM.

Etter nivå 3 må du riktignok betale en lisens på 370 kr, noe det absolutt er verdt, hvis du faktisk vil gi det et forsøk.

Eller så kan du hoppe inn i terminalen og skrive vimtutor og trykke på enter, så dukker det magisk opp en introduksjon som du kan leike deg med. Der har jeg lært masse.

Grunnleggende om git

Simen Strøm Braaten — Sun, 17 Mar 2024 00:00:00 GMT

Hva skulle jeg gjerne visst sjøl hvis jeg skulle lært meg git fra bunnen av?

Git er historikk. Det er et system for å se flere versjoner av arbeid over tid. Versjonskontroll oppsummeres det ofte som.
Hvilke git-kommandoer du burde starte med
- git add / git add .
- git commit
- git status
- git log verbose
Andre utrykk som er nyttige å lære seg
- cherrypick
- branch
- master/main
- repository

Metaforiske mentorer

Simen Strøm Braaten — Sun, 17 Mar 2024 00:00:00 GMT

En introduserende feilsitering

Jøss, visste du at Astrid Lindgren aldri skreiv ordene "Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert"? Selv om det er ett av de mest karakteristiske Pippi-sitatene noensinne.

I boka ”Pippi Langstrømpe går ombord” sies det riktignok noe som kan minne om det samme budskapet, når Pippi blir spurt om hu kan spille piano. Jeg fant bare den danske versjonen riktignok, så bare vit at "klaver" er piano på dansk:

"Hvordan skulle jeg kunne vide det, når jeg aldrig har prøvet," sagde Pippi. "Jeg har aldrig haft noget klaver at prøve det på. Og det siger jeg dig, Tommy - at spille klaver uden klaver, kræver kolossal træning, inden man får det lært."

Hvis det røska opp i en del av barndommen din også, som det gjorde med meg, så kan du nok sette pris på de to artiklene her:

"Hvem forfalsket Pippi?", av Martin Haave
"Pippi - 75 år, fræk og fejlciteret", av Martin Jørgensen ved Hjørring Bibliotek, og Line Elise Hoffgaard

Gjør som pippi

Hvordan kom jeg inn på det? Jo, i ny og ne er det noen som sier at du skal "gjøre som Pippi". Altså å ha innstillingen om at du kan gjennomføre noe, utenom å faktisk ha gjort det før.

Nettopp det å bruke en person, eller en karakter, som motivasjon til å gjøre noe er det jeg vil fortelle deg om nå.

Finn din egen Cato

Nå for tida holder jeg på å lese ei bok som heter The Daily Stoic, hvor det står:

Seneca tells us that we should each have our own Cato—a great and noble person we can allow into our minds and use to guide our actions, even when they’re not physically present.

Cato den yngre, som han også er kjent som (siden oldefaren hans ble omtalt som Cato den eldre), var en romersk politiker. I boka beskrives han som:

..best known for his self-discipline and for his heroic defense of the Republic against Julius Caesar, appears constantly throughout Stoic literature—which is interesting because he didn’t write anything down. He taught no classes. He gave no interviews. His bold and brave example is what made him such a commonly cited and quoted philosopher.

Denne tanken om å bruke en person for å guide handlingene våres, selv når de ikke er til stedet er noe jeg faktisk gjør titt og ofte.

Eksempel på en Cato

Når jeg sitter fast med en kode-utfordring så prøver jeg først å chatte meg fram til en bedre forståelse med AI-chatten til Raycast.

Når jeg virkelig står bom fast derimot sender jeg en melding til Truls Henrik. Eller. Som oftest så skriver jeg en melding til Truls Henrik, men jeg sender den ikke nødvendigvis. Det er nemlig en forskjell der.

Om du ser nærmere på de to meldingene der så ser du at den ene blei sendt 21:03, og den andre 22:36. I den tida mellom der er det flere ting som skjer.

Når problemet oppstår, når jeg innser at jeg ikke veit hva jeg skal gjøre, så tenker jeg at jeg må spørre noen som kan mer enn meg. Som Truls Henrik. For at han skal forstå hva jeg sliter med må jeg prøve å definere det. Da er det noen spørsmål jeg stiller meg sjøl:

Hva er det jeg prøver å få til?
Hva har jeg gjort hittil?
Om jeg skulle gjetta, hva tror jeg kan være galt?

Etter jeg sendte den første meldinga så var det nettopp det jeg gjorde. Jeg lista opp alt sammen, og før jeg skulle trykke på send så tenkte jeg "Nei, alvorlig talt, jeg kan jo gi det et forsøk iallefall, før jeg spør."

Og veit du hva? Jeg kom så klart fram til et svar. Kun ved å gå gjennom den regla så finner jeg overraskende ofte en løsning faktisk. Helt på egenhånd, selv om det er en slags moralsk støtte involvert.

Rubberducking

Den tilnærminga er nok det mange ville kalt for rubberducking. Som kort fortalt går ut på å øke din egen forståelse for en problemstilling ved å forklare det for noen andre, eller en gummiand:

The name is a reference to a story in the book The Pragmatic Programmer in which a programmer would carry around a rubber duck and debug their code by forcing themselves to explain it, line by line, to the duck

I prinsippet gjør jeg det samme når jeg skriver til Truls Henrik. Jeg bare bruker han som en slags "proxy". Jeg ser for meg at jeg skal forklare det til nettopp han. Da prøver jeg også å formulere meg på en tydelig måte. Samtidig så vil jeg ikke kaste bort tida hans, så det er viktig for meg å kunne vise at jeg har prøvd å finne ut av det sjøl. Den følelsen motiverer meg også til å gi det ett ekstra forsøk, før jeg gir meg, og sender meldinga. Og det er som regel da jeg finner en løsning.

Truls Henrik har riktignok ikke en gummiand sjøl, men han har en flamingo:

Metaforiske mentorer

På sett og vis snakker vi om en metaforisk mentor. En indre veileder som hjelper deg med å ta en avgjørelse. I The Daily Stoic-boka snakker de om "the indifferent spectator". Som ikke trenger å være en faktisk person, men bare noen du har med deg i tankene når du skal til å gjøre noe.

Just someone who, like Seneca said, can stand witness to our behavior. Someone who can quietly admonish us if we are considering doing something lazy, dishonest, or selfish

Det høres jo litt heftig ut egentlig, men i praksis er det supernyttig!

Enten om det er å gjøre en god handling som å løfte ned kofferten for noen på toget. Eller å kildesortere. Gjennomføre den treningsøkta når du helst vil droppe den. Stå over den siste ølen på byen. Legge ned den ekstra innsatsen på det prosjektet du jobber på. Hva enn det måtte være. Lage lunsj til dagen etter, selv om du egentlig vil sove, sånn at det ikke er like lett ta et usunt valg i øyeblikket.

Truls Henrik er én av flere metaforiske mentorer som jeg bærer med meg, og hver person har sitt "område". Enten om det handler om kosthold og trening, eller å tørre noe jeg egentlig ikke tør.

Fordelen med en metaforisk mentor er at du ser for deg hva personen må vite for å kunne hjelpe deg. Du kan se for deg hva de har sagt eller gjort i forskjellige situasjoner tidligere, selv om de faktisk ikke er tilstede. Mentoren blir altså hva du trenger at den personen skal være, i det øyeblikket du trenger veiledning.

Andres prosesser

Derek Sivers og Tim Ferriss har diskutert om dette med metaforiske mentorer tidligere. Om hva som utgjør en god mentor, og hvordan du kan spørre en mentor om hjelp. Mye av det har jeg nok lært derfra, for de snakker også om å ikke ville kaste bort tida til personen du skal spørre om hjelp, og gi de et enkelt grunnlag å gi råd på.

Måten Derek Sivers gjør det er ved å:

First I write a really good description of the problem. And then I summarize it. I summarize the context, the problem. I summarize my options. And I summarize my thoughts. Because I got to make this succinct (like half a page). ...And then before I send it to them, I try to predict what this person would say.

Og akkurat det med å forutse hva en person kan finne på å si er spennende. I noen tilfeller kan du såklart bomme, og tilegne en person meninger som ikke stemmer, men ofte kan det være nyttig å se for seg hva slags råd en person ville gitt deg.

Mentorene han snakker om er riktignok anerkjente forfattere, og folk som er ganske høyt på strå, men prinsippet blir det samme:

I know the way this guy thinks I've read all his books. I know the way we've talked a lot. I know what he would say. So then I internalize that. And I address those points that I'm predicting they would say. I'm going to address those in advance, again, to not waste their time.

Nettopp siden han gjør denne øvelsen, med å se for seg hva de ville svart, så nevner han også:

So the truth is I haven't talked to my mentors in years. And one of them doesn't even know I exist.

It's all in your head. It's about the summarization of your situation, thinking of it from another person's point of view. You can predict what this person would say. If you're a fan of their books and they're podcasts and their talks, you know what they would probably say. So do it yourself.

Så, hva med deg? Hvem er dine Catoer, eller dine metaforiske mentorer? Og i hvilke situasjoner er det du henter dem fram?

Versjonslogg

Simen Strøm Braaten — Mon, 11 Mar 2024 00:00:00 GMT

Arkiv

2024-03-12 - Versjonslogg 0.2
- Definerte slugs på alle notater, endra på navigasjonen på forsida, og lagde noen nye skjermopptak
2024-03-03 - Versjonslogg 0.1 - statistikk
- Implementerte tinylytics, som et mer personvernvennlig alternativ til Google Analytics, for å forstå bruken av sida i større grad.

Usortert

Fargestiler for hjemmesida

Det her blir for nerdene mine uti der altså, for detta blir nok intenst stammespråk for folk flest. Figma lanserte nylig noe som heter variabler, som lar deg forholdsvis enkelt definere stiler som skal gjelde til ulike formål – for eksempel hvordan light mode og dark mode kan se ut på en hjemmeside, som f. eks Simenskriver.no:

Du svitsjer det enkelt og greit i Layer-panelet når du har valgt én spesifikk frame. Der vil du se navnet på en samling med variabler. Hvis du trykker utenfor framen vil du finne local variables i høyremargen, og det er der du legger til stilene dine.

For øyeblikket prøver jeg å forstå design tokens bedre, og hvordan man kan jobbe med det. Variabler er vel bare figma sin versjon av det å jobbe med design tokens, bare at det er litt begrensa enn så lenge. Det som skjer i gifen over er at når jeg trykker på light mode så vises background-fargen som er definert i Light-kolonna, på bildet under. Det samme gjelder text-primary også. Ække mer hokuspokus enn som så.

En ting jeg likte

Supa palette er en veldig enkel måte å lage fargepaletter på. Med en inkludert kontrastsjekk underveis. I tillegg til at du kan få inspirasjon fra etablerte designsystemer som Tailwind, Material UI og mange flere. Det er en figma-plugin og, så jeg anbefaler å prøve den, selv om det bare blir en 7-dagers prøveperiode før du må punge ut.

Versjonslogg 0.2

Simen Strøm Braaten — Sun, 10 Mar 2024 00:00:00 GMT

Versjonslogg 0.2

Jeg fortsetter å følge nysgjerrigheten, og varter opp med en ny versjonslogg. Her dokumenterer jeg endringene jeg gjør på simenskriver.no, og ikke minst hva jeg lærer meg underveis.

Endringer siden sist

Nytt innhold

Både lagd og lasta opp nye skjermopptak for å illustrere den ene funksjonen. Fra et teknisk ståsted førte det faktisk til at jeg gikk fra å ha en gif på 40mb til en videofil på 425 kb. Det betyr at fila blei nesten 100 ganger mindre enn opprinnelig 🤯 Det hadde jeg virkelig ikke trodd altså. Samtidig som kvaliteten er høyere, og avspilleren ser ganske så snasen ut, spør du meg.

I tillegg har jeg lagt ut en kladd hvor jeg snakker om verktøyene til en dårlig utvikler (nemlig meg sjøl). Begynt å skrive om det å senke terskelen for å publisere, og samla noen kjappe tanker rundt mitt syn på rabattkoder.

Gjort det lettere å utforske

Jeg veit jo at jeg har nærmere 100 notater på simenskriver.no, men du veit kanskje ikke det? Og det er du nok ikke aleine om. For sida er jo ment til å "bjuda på en oppdagelsestur" foråsirresånn, som en linkesafari på Wikipedia. Hittil derimot har det vært få ruter som trekker deg inn.

Derfor har jeg lista opp de kategoriene jeg skriver oftest om, inkludert et par eksempler fra hver, som kan være gode steder å starte.

Tilbakemelding ønskes Hvordan navigerer du deg på rundt på simenskriver-sida?

Trykker du utelukkende fra én link til en annen?

Bruker du den den interaktive grafen?

Bruker du søkefeltet, også for å finne notater du ikke visste om fra før?

Om du sender inn et svar til strombraaten@gmail.com eller på discord skal du få en nøye utvalgt gif som takk.

Usynlig arbeid

Fiksa linker

Bærekraftig webutvikling
Klisterhjerne
Den neste nye tingen
- Lasta opp bilder som hadde blitt borte vekk
De ulike stegene av et notat
Hadde jeg hatt mer tid skulle jeg skrivi en kortere artikkel
Det er noe feil med blogging som konsept
Digital minimalisme
Digitalt hagearbeid
zettelkasten
Ett formål om gangen
hva vil du at jeg skal skrive mer om
Hva i huleste er CODE og PARA

Ødelagt linker

Til tross for så mye fiksing så er det overraskende få notater som er tilgjengelige nå, eller som faktisk fungerer. Det er på grunn av slugs. Og at jeg misforstod hvordan det funka med Github Publisher-pluginen til obsidian 🤦‍♂️

Slugs

Slugs er den siste delen av enhver link, eller URL. Som Abby Covert sier i en herlig artikkel, kalt "Hyperlink hygiene":

It is the part of the URL that is meant to represent the place that content lives

Hun eksemplifiserer det med bildet under:

I praksis vil det være "stoisisme"-ordet i https://snl.no/stoisisme, eller "mer-tid" i https://simenskriver.no/mer-tid. Jeg tok nemlig et realt skippertak en kveld i forrige uke, og definerte nye slugs på alt jeg har skrivi. Nå derimot ser jeg at det er mange, mange av notatene mine som bare leder til en blindvei (en såkalt 404-side), eller at de ikke dukker opp i det hele tatt. Ser ut som det skyldes at slugen og filnavnet må være det samme, sånn som jeg har satt opp ting nå. Så det skal jeg få fiksa opp i.

Fokuset framover

Liste over publiserte notater

For å vise at det faktisk er mye som oppdateres på en ukentlig basis vurderer jeg å legge inn en dynamisk liste på forsida. Når jeg sier dynamisk mener jeg bare at jeg ikke må skrive det inn manuelt hver gang jeg gjør en endring, men at systemet lister det opp der så fort det dukker opp en ny fil.

Her er det to ulike måter jeg vurderer – enten å kun vise de siste 5-10 notatene som er oppdatert, eller liste opp absolutt alle notatene som finnes (rundt 100 stk). Sistnevnte vil gjøre det lettere å oppdage ting du ikke visste at fantes, men vil i gjengjeld gjøre sida mye lengre. Som ikke trenger å være noe negativt.

Hvordan linkene ser ut

Utover det har jeg prøvd å endre utseendet på linkene i det siste. Det er mye prøving-og-feiling for å finne det rette "elementet". Siden jeg jobber videre med noen andres kode så må jeg sette meg inn i hva som er hva, og det er ikke alltid like logisk. På bildet under kan du f. eks se at "logoen", eller skrifta som sier "Simen skriver" øverst til venstre, tilsynelatende forsvant da jeg prøvde å endre de interne, gule linkene. Jeg aner ikke hvorfor, men det vil jeg dykke dypere i.

Jeg liker skikkelig godt hvordan linkene til Maggie Delano ser ut, så jeg prøver å gjøre noe lignende.

Fant ut at det var utrolig kjekt å bruke Codepen for å "lagre" sånne småting som jeg vil prøve å implementere seinere. I sammenheng med CSS Pro så går det kjapt som bare det å gå fra "Oi! Det var kult!" til å lagre det på Codepen.

Sakte, men sikkert begynner jeg faktisk å få litt dreisen på kodinga nå. Jeg er iallefall mindre dårlig nå enn det jeg var for et par uker tilbake!

Rabattkoder

Simen Strøm Braaten — Thu, 07 Mar 2024 00:00:00 GMT

Rabattkoder

Til nå er det fem tjenester jeg har egne rabattkoder til, eller rabattlinker:

Tanken min er enkelt og greit at hvis det er en tjeneste jeg har brukt mye sjøl, og betaler for uansett, da vil en rabattordning være fint for begge parter.

Readwise betaler jeg 80 kr for hver måned. Cleanshot kjøpte jeg for 290 kr (engangssum) med en gang jeg så det. Nettopp fordi jeg tar veldig mye skjermbilder, og fordi det gjør både jobb og hverdag lettere og morsommere. Og Raycast er utvilsomt den mest brukte appen min jeg har på dataen, og den betaler jeg gladelig 1000 kr i året for.

Øreproppene (fra Loop) syns jeg var gull verdt de første to månedene med en liten baby i huset. Bare for å kjøpe meg mer tålmodighet i de få øyeblikka hvor det er vanskelig å være en liten krabat.

Libro var vinneren av researchen min da jeg så etter en måte å komme i gang med lydbøker på. Det er mye å like med dem egentlig:

Kan høre (og laste ned bøker til) Apple Watch, så jeg trenger ikke ha med telefonen, og framgangen i boka synces tilbake til telefonen
Hver gang du kjøper en bok går noe av pengene til en lokal bokforhandler som du velger sjøl
- Gitt at de har en avtale med Libro, som i praksis betyr at det er én bokhandel i Norge å velge mellom, men fint læææll
Digg å kunne unngå å låse seg inne hos Amazon og Apple
Som også betyr at du kan laste ned lydfilene og høre på dem i andre apper (som f. Eks Snipd, hvis jeg vil fortsette med flyten jeg har for min digitale klisterhjerne)

Alle tjenestene har jeg fått mye ut av, og er blant de første tjenestene jeg tipser om hvis jeg skal dele noe kult og nerdete. Da føles det bare rett og rimelig og ha en rabattlink tilgjengelig.

Versjonslogg 0.1

Simen Strøm Braaten — Sun, 03 Mar 2024 00:00:00 GMT

Endringer siden sist

Lagt til statistikk

Siden sist har jeg lagt til såkalt analytics på sida mi. Det betyr bare at jeg får se hvordan du og andre "bruker" sida mi. Faktisk så kan du se akkurat den statistikken jeg kan se, siden den er åpen for alle. I utgangspunktet er oversikten privat, men det føltes mer riktig å være åpen om hva jeg får se.

Tanken er nemlig å samle inn så lite informasjon som mulig, men nok til at jeg kan lære av det. Her kan du se et utdrag:

25 besøkende på én uke er jo ikke mange akkurat, men siden jeg skriver så muntlig anser jeg det nesten som 25 separate samtaler jeg har hatt. Og når du vinkler det sånn så blir det plutselig kjempemange, på kun en uke.

Hva jeg vil oppnå med statistikken

Håpet mitt er at jeg skal kunne se hvordan folk navigerer seg på sida. Om det kun er linkene på forsida som blir brukt, eller om folk faktisk klikker seg videre. For det gir meg en indikasjon på hvor tilgjengelig innholdet er, eller ikke.

Det skal være mulig å se, ut i fra hva jeg har sett, og blitt fortalt, men det virker som at den biten fremdeles er under utvikling:

Referrer and source data, is still in development and at the moment we surface the raw data only.

I tillegg hadde det vært veldig nyttig dersom jeg kunne bruke det for å oppdage hvor jeg har såkalte "døde linker". Altså hvor det er en side som peker deg i retningen av en blindvei.

Tanken bak valget

Grunnen til at jeg valgte Tinylytics er at det rett og slett passer med mine verdier. Det er lagd av én type – Vincent Ritter, som han heter. Ved å bruke tjenesten støtter jeg altså sideprosjektet hans. Det betyr også at dersom jeg spør om noe (som jeg gjør) så får jeg også et personlig svar direkte fra han som lager det. Han er altså genuint interessert i å forstå bruksområdet ditt for å lage en bedre tjeneste. I grunn veldig likt som nyhetsbrevleverandøren jeg bruker, hvor Justin fra Buttondown svarer på de fleste henvendelsene sjøl på Discorden deres.

Som Vincent sier sjøl så er tinylytics lagd for små nettsider som akkurat en blogg eller sideprosjekt.

It's easy to use and gives you just the right amount of data, without fuss, whilst keeping things fun

I tillegg til at personvernet blir tatt hensyn til:

We're GDPR-compliant. We don't set cookies, nor do we store user identifiable information. Always hosted in Europe.

Usynlig arbeid

Statistikken føles mer som en lansering, men det usynlige arbeidet som egentlig er langt viktigere er vedlikeholdsarbeidet som er gjort.

Noe gammelt og noe nytt

Jeg har nemlig "retta opp kursen" på linkene som tidligere har ført deg på en blindvei, på følgende sider:

å lære åpent
Hvorfor jeg blir så gira av Obsidian
- Lagt inn bilder som hadde blitt borte
Simen-spørsmål
nå-sida
hvordan jeg har lagd denne sida

Om du ikke har hørt meg snakke om tk-trikset før så finnes det nå også et eget notat om det, med noen fun facts fra Thomas Knutstad.

Rydda opp i bilder

Kanskje den største jobben jeg har gjort er å rydde opp i gamle filer. Stor takk til Kjartan som hjalp meg med å organisere skjermbildene og skjermopptakene mine med Eagle. Det var faktisk utrolig hjelpsomt, for det lar meg organisere bilder på en helt annen måte enn jeg har gjort hittil.

Om du ikke kjenner til Eagle fra før av er det definitivt verdt en kikk. Det er ikke perfekt, men det fungerer utrolig bra til å organisere alt av bilder/gifer/filmklipp osv. Så lenge du gjør grunnarbeidet med å tægge det riktignok.

Alt jeg trengte var en 7 timer lang togtur fra Oppdal til Heggedal så var det plenty med tid til å tægge/organisere rundt 800 bilder, i tillegg til å skrive denne versjonsloggen.

Hva jeg vil gjøre framover

Når jeg har bladd gjennom gamle filer nå så ser jeg at jeg bruker en del GIFer. Ofte for å vise konkret hva jeg liker med en app (som én enkelt funksjon), eller en del av arbeidsflyten min.

De filene blir fort vekk 40-70 mb store, selv om jeg reduserer kvaliteten, i tillegg til at de spiller av automatisk, enten du vil det eller ei. I det lange løp vil nok det gjøre sida mi treigere, siden det er mer informasjon som må lastes ned hos deg. Derfor kommer jeg til å se på muligheten for å laste dem opp som (ikke-oppførte) videofiler på youtube i stedet, og bygge det inn derfra (også kjent som embedding).

På den måten kan jeg faktisk øke kvaliteten på filene, ikke redusere det, sånn at det blir lettere å se hva som skjer på skjermopptaket. Siden det ofte er relevant å se hvor i menyen jeg trykker for å forstå hvordan du kan gjøre det sjøl. I tillegg vil ikke fila spilles av før du har tatt et aktivt valg om å se den. Som igjen vil gjøre det kjappere å vise innholdet på sida.

Optimalisering

Om jeg har forstått riktig kan innebygginger fra youtube være treige, og inneholde unødvendig mye greier i den dataoverføringa som skjer. Derfor tenkte jeg å prøve meg på noe som heter "Lite youtube embed", som skal være betraktelig kjappere.

Give credit where credit is due

Både youtube-embedden, og Tinylytics, snubla jeg over ved å lese om Erlend sine tanker om etikken og prinsippene bak bloggen sin, som er vel verdt å lese.

Følg nysgjerrigheten

Simen Strøm Braaten — Sun, 25 Feb 2024 00:00:00 GMT

Er det én ting jeg lærte fra min grandonkel Arne, som levde til å bli 102 år gammel, er det å følge nysgjerrigheten, og bruke den som drivkraft. Jeg kjente han egentlig ikke noe særlig da jeg vokste opp. Det var ikke før året han fylte 100, da jeg var i starten av tjueårene, at jeg tok kontakt for å bli bedre kjent.

Vi snakka om livet, både stort og smått. Fra enkle gleder som å spise kake, til større ting, som å lære seg ny teknologi når du er langt oppi 90-årene. Motivasjonen hans for å lære var enkelt og greit at han var nysgjerrig. Og jeg husker han fortalte meg om at nysgjerrigheten var en viktig grunn til at han hadde levd så lenge. Nå vil jeg gjøre som onkel Arne, og følge nysgjerrigheten.

Hvor det kommer fra

Orden i sysakene

I det siste har jeg nemlig kjent på at nyhetsbrevet har blitt mer en plikt enn noe jeg gleder meg til. Iallefall i den formen det har hatt i det siste. Når jeg setter meg ned for å skrive føles det ofte ut som jeg gjentar meg sjøl. Jeg begynner å skrive om et tema og plutselig føles det ut som jeg har sett ordene før, men jeg klarer ikke å finne ut av hvor jeg har nevnt det tidligere. Det tyder på at jeg burde rydde opp i sysakene mine, og få kontroll på hva jeg har skrevet fra før av.

Hvor nysgjerrigheten peker hen

Samtidig vil jeg egentlig bare kode videre på nettsida mi, og gjøre den litt bedre for hver gang. Og det er den veien nysgjerrigheten min peker. Jeg er nysgjerrig på hva jeg kan få til. I det siste har jeg også fått mye mer selvtillitt som utvikler. Såpass mye at jeg føler meg trygg på å kalle meg "en dårlig utvikler". Og det er jo faktisk et nivå å komme til det og. For du blir jo ikke en pianist før du trykker på noen tangenter foråsirresånn. Selv om jeg ikke har noen ambisjoner om å bli en god utvikler så er jeg veldig fornøyd med å ha kommet til dette punktet.

Som jeg nevnte i nyhetsbrevet om hobbyer:

Med en hobby har du ikke samme presset på deg om å bli god, eller til og med best innenfor det du driver med. For det er bare noe du gjør på sida av alt annet. Det er noe du fikler med på fritida. Forventningene er ikke de samme. Derfor er all framgang kun en bonus. Du skal ikke bli god, du bare krysser fingra for at du skal bli mindre dårlig.

For jeg er godt nok kjent med verktøykassa mi nå til at jeg kan klare å fikse noe som er feil. Selv om jeg ikke veit hva som faktisk fiksa det, eller hva som var feil til å starte med, men jeg føler meg tryggere på at jeg kan klare det. Og det er et stort steg.

Økte forventninger

I det siste har jeg faktisk tenkt mer og mer på deg. Du som leser disse ordene, også har jeg tenkt mindre på hva jeg sjøl har lyst til å skrive om. Selv om jeg veit jo at jeg burde skrive for meg selv, ikke for andre.

Ettersom det har blitt flere av dere som følger med føles det som forventningene har økt for å skrive noe fornuftig. Noe som er verdt tida di. Og helst noe som er designrelatert, siden det er den båsen jeg føler at jeg hører til.

Høyst sannsynlig kommer de økte forventningene kun fra meg sjøl, og ikke fra deg eller dere, men det er det mønsteret der hvor jeg kjenner at jeg må "bryte løs" på en måte. At nyhetsbrevet ikke må være det ene eller andre, men at jeg tør å følge nysgjerrigheten.

Så hva er det jeg vil?

Framover har jeg lyst til å videreutvikle Simenskriver.no i større grad. Det innebærer å fikse opp i en haug av småfeil, som blant annet linker som ikke leder noe sted (fordi jeg har klart å slette drøssevis med notater uten å vite hvordan). I tillegg til å prøve meg på noen forbedringer, som å:

Laste opp alle de tidligere nyhetsbrevene
Se gjennom tidligere skriverier og se om det er noen av dem jeg kan linke sammen
Endre på fargene på sida for å gjøre kontrasten bedre
Tilrettelegge for bittelitt statistikk på sida gjennom tinylytics

Jeg vil også lære meg mer om:

"Best practices" for navngivning av filer, spesielt når det kommer til nettsider med norsk innhold
Såkalte Slugs, og hvordan jeg kan tilrettelegge for linker som er lette å huske
Hva grunnleggende "analytics" kan fortelle meg om hvordan nettsida mi brukes

Hva betyr det for deg?

For det første, jeg håper egentlig på at du melder deg av nyhetsbrevet hvis du ikke syns det er like relevant som før, eller som du hadde håpa på da du meldte deg på. Vi har alle nyhetsbrev som kun skaper støy i innboksen vår, og er det én ting jeg virkelig unner deg, så er det en støyfri innboks altså. Så det tar jeg ikke personlig. Jeg er da en gentleman tross alt, en moderne én som sådan.

For det andre så kommer jeg nok til å gå mer tilbake til kladdebok-konseptet en stund. Muligens fokusert rundt tre seksjoner:

Hva jeg har jobba med siden sist, og hva jeg eventuelt har lært på veien
Hva jeg skal fokusere på videre
Et eller annet refleksjonspørsmål til mine med-nerder

Ja. Jeg tror det kan bli bra. Det føles egentlig som om det er tett relatert til det å lære åpent. For ved å ta deg med inn i læringsprosessen blir det ikke bare morsommere for min egen del, men jeg må også konkretisere tankene mine for at det skal være forståelig for deg. Så du også kan lære noe. Forhåpentligvis kan vi lære noe sammen.

TK-trikset

Simen Strøm Braaten — Sun, 25 Feb 2024 00:00:00 GMT

Skriv først, utdyp seinere

TK-trikset er noe jeg bruker rett som det er for å holde skriveflyten gående, og ikke drifte ut på ville veier med å researche noe som egentlig ikke er så viktig.

Det som er ekstra kult er at Medium faktisk har bygd inn det som en egen funksjon, for å gjøre det synlig hvor du må fylle inn mer info seinere.

Det er flere år siden jeg først snubla over det, i en artikkel fra journalisten, Anders Hofseth. Som han beskriver det så unngår han å distrahere seg selv med research ved å skrive TK midt i en setning:

Hver gang du kommer til noe som må researches, faktasjekkes etc, ikke stopp. Bare skriv TK (som er en sjelden bokstavkombinasjon, ihvertfall i engelsk), deretter kan man, når man er i mål med hovedteksten søke gjennom dokumentet etter TK og ferdigstille detaljene.

Jeg leste det først på bloggen til NRKbeta, men ser nå at Hofseth igjen henta det fra Cory Doctorow, som forklarer det på en fin måte:

Researching isn't writing and vice-versa. When you come to a factual matter that you could google in a matter of seconds, don’t. Don’t give in and look up the length of the Brooklyn Bridge, the population of Rhode Island, or the distance to the Sun. That way lies distraction — an endless click-trance that will turn your 20 minutes of composing into a half-day’s idyll through the web.

Instead, do what journalists do: type “TK” where your fact should go, as in “The Brooklyn bridge, all TK feet of it, sailed into the air like a kite.” “TK” appears in very few English words (the one I get tripped up on is “Atkins”) so a quick search through your document for “TK” will tell you whether you have any fact-checking to do afterwards. And your editor and copyeditor will recognize it if you miss it and bring it to your attention.

Bonus

Thomas Knutstad tipsa meg også om at det betyr "to come", men at det skrives TK i stedet for TC for å "understreke at det er en redaksjonell merknad". Faktisk så finnes det flere sånne forkortelser som brukes med feilskriving for å skille det fra teksten ellers, som "Hed (head, headline) og Graf (graph, paragraph)" for å vise til at det kommer noe mer her seinere.

Verktøyene til en dårlig utvikler

Simen Strøm Braaten — Sat, 24 Feb 2024 00:00:00 GMT

Å lære seg å kode er som å venne seg til en ny kultur. Som når noen fra Frankrike kysser deg på begge kinnene når du kun var innstilt på en enkel klem.

Du må venne deg til jakten av å finne ut av hva som er feil. Eller i det minste hvordan du kan fikse det. For det er ikke alltid du kommer til å forstå hva som plutselig fungerte.

Dette er en oversikt over verktøy jeg gjerne skulle hatt da jeg begynte å leike meg med koding for et par år tilbake.

Ahoi! Nå går du inn i ukjent farvann.

Her er det tanker som ikke er knadd helt ferdig, men det tåler du vel.

Tenkte jeg skulle fortelle om hvordan jeg har forma min "developer experience" fram til nå, og hva som har hjelpa meg på veien med å bli en dårlig utvikler. For det er en tittel jeg føler meg trygg på å smykke meg med nå. Jeg kan ytterst lite, men nok til å fomle meg fram i blinde og få noe til å fungere uten å vite hva jeg har gjort.

Editoren – Der arbeidet skjer

Du kan i grunn skrive koden din hvor som helst, uansett om det er på en papirlapp eller i et notatprogram, men dersom du vil få litt hjelp på veien, med å f. eks forstå grammatikken av språket du skriver, hjelper det med dedikert et kodeprogram (også kjent som en editor).

Alternativer

Det er mange alternativer når det kommer til kodeprogram, men de jeg vil trekke fram er det som har dukka opp når jeg har sett på det å lage nettsider. Altså hvordan nettsider ser ut og fungerer. Et sånt program kalles for en IDE – Integrated Development Environment, men det trenger du egentlig ikke å tenke på. Så lenge du veit hva det kalles, dersom du vil dykke dypere.

Personlig bruker jeg Sublime. Rett og slett fordi det er kjapt, mulig å tilpasse til mine egne preferanser, og det er lite som forstyrrer deg fra å gjøre det du kom for å gjøre. Det er minimalt med støy i grensesnittet foråsirresånn.

Koster ca en 1000-lapp, men de gir deg faktisk muligheten til å bruke programmet helt gratis, også betaler du bare når du selv vil. Da må du riktignok leve med skammen av å klikke bort en pop-up i ny og ne som oppfordrer deg til å betale for det dersom du har hatt nytte av det. En venn av meg gjorde det her i mer enn 10 år, så du er ikke aleine om du velger å gå den veien.

Underveis har jeg også vurdert VSCode, Nova, Zed, og Cursor, men jeg kom hele tida tilbake til Sublime etterhvert så da prøver jeg heller å slå meg til ro med det. I stedet for å hele tida jakte etter den neste nye tingen. Om du har kommet i gang med github så har du faktisk en innebygd editor der over koden din der (takk til Erling Håmsø for tips).

Terminalen – der arbeidet egentlig skjer

Warp har jeg nevnt før, blant annet fordi man kan lagre kommandoer til seinere ==TK==, men jeg syns egentlig Erlend ==TK== beskreiv det godt da han sa at "Det er litt Terminal for folk som ikke liker Terminal". Han refererte vel egentlig til Apple sin faktiske terminal-app, men det er vel så beskrivende for terminalen i seg selv.

Før eller seinere må du uansett innom terminalen. Jeg har tidligere kalt den for "Et vindu hvor det føles som om du snakker til selve DNAet av datamaskinen din, uten at du har peiling på hvordan du snakker til et DNA", og det står jeg ved. Derfor er det ekstra nyttig med AI-hjelp, og muligheten til å lagre kommandoer du har funnet fram til tidligere.

Github - hvor arbeidet lagres

Github desktop

https://desktop.github.com/

Jeg har også hørt gode ting om Tower.

Nettleseren – der arbeidet ditt vises

Øk forståelsen for hva du har gjort

Eller hva du kan gjøre. Med cssPro, eller cssScan.

Sparring med kunstig intelligens

Når desperasjonen er nær, og frustrasjonen er her, så er gode råd dyre. AI-hjelp derimot er svinbillig! Anbefalingene du får er definitivt ikke 100 % riktige til enhver tid, men det vil du heller ikke få dersom du snakker med en vanlig person. Du kommer derimot mye lengre på vei dersom du går inn i en AI-chat med innstillinga om at du skal jobbe ut et problem i samtaleform. Den vil ikke alltid gi deg det rette svaret på første forsøk, men dersom du fortsetter samtalen (siden den husker hva som har blitt sagt tidligere), og gir den mer relevant info å bearbeide, så vil du få forslag som du kan prøve deg fram med.

Nedenfor kan du se et eksempel hvor jeg spørte AI-chatten i raycast om hjelp med å implementere tinylytics på hjemmesida mi. Tinylytics gjør det samme som google analytics, bare på en veldig liten skala, med personvern i fokus, og med muligheten for mer menneskelig kontakt.

Outline

Læring
- Memo
- Superhi
  - https://www.superhi.com/courses/plan-design-and-code-your-first-website
Warp
- God AI-integrering
Git
- Om du skal publisere noe, eller få koden til å fungere, eller bare lagre det, så kommer github fort inn i bildet. Github er versjonskontroll
- Github desktop
  - Merge conflicts
- Nova
- GitTower
AI-hjelp
- Code co-pilot
  - link TK
cssPro
- Det er på ingen måte billig, koster 1800 kr for et år, eller 150 kr i måneden
- Men det er så laaaangt mer brukervennlig versjon av inspect-panelet i nettleseren, som gjorde det mye morsommere å gjøre direkte endringer på css på ulike sider (inkludert min egen såklart) rett i nettleseren https://csspro.com
  - TK bilde av inspect-panelet

Er nok mest egna for designere og frontend-folk, og ikke de mest hardbarka utviklerne uti der

Hobbyer

Simen Strøm Braaten — Sun, 04 Feb 2024 00:00:00 GMT

Når Maggie Appleton introduserer seg for å holde et foredrag sier hu ofte:

I'm a mediocre developer and love working at the boundary of design and development.

Hennes store styrke er definitivt innenfor design og kommunikasjon (og antropologi, men det er litt på sida av poenget), men det hu trekker fram er at hu er en mediocre developer. Og jeg syns det er så herlig hvordan hu anerkjenner sin egen middelmådighet på den måten. Det fikk meg til å tenke på hobbyer, og innstillingen jeg ønsker å ha til hobbyene jeg driver med.

All framgang er en bonus

Med en hobby har du ikke samme presset på deg om å bli god, eller til og med best innenfor det du driver med. For det er bare noe du gjør på sida av alt annet. Det er noe du fikler med på fritida. Forventningene er ikke de samme. Derfor er all framgang kun en bonus. Du skal ikke bli god, du bare krysser fingra for at du skal bli mindre dårlig.

Koding som eksempel

Koding for meg er kun en hobby. For all del, det hjelper meg i samarbeid med utviklere på jobb ved å ha en grunnleggende forståelse for arbeidet de gjør, men det er ikke derfor jeg gjør det. Jeg gjør det fordi jeg vil få det nyhetsbrevet her til å se finere ut, og lage mitt eget sted på internett.

I et sjeldent tilfelle, når jeg endelig får til noe kodegreier på egenhånd, så føles det genuint overraskende, og jeg blir fylt med en barnslig glede som er vanskelig å beskrive.

Som i dag, da jeg løp opp trappa hjemme for å fortelle kona mi at jeg hadde klart å oversette en feilmeldingstekst på hjemmesida mi. Så i stedet for at det står "404: This page is private or does not exist", så blir du heller møtt med "Beklager, nå har jeg sendt deg på blindvei". Også skal jeg egentlig spørre om du vil gå tilbake til forsida, men så langt har jeg ikke kommet ennå.

Åpenbart så er jeg ikke god til å kode, men i dag blei jeg iallefall litt mindre dårlig. Og det kan ingen ta fra meg.

Rettferdiggjøringen av en hobby

Som jeg har nevnt tidligere så leser jeg ei bok som heter "Four Thousand Weeks", av Oliver Burkeman. Der snakker han blant annet om rettferdiggjøringen av hobbyer i samfunnet vårt som fokuserer så altfor mye på å "bruke tida si" best mulig.

Om du alltid skal optimalisere hvordan du bruker tida di er det klart det er vanskelig å rettferdiggjøre legobygging i voksen alder. Eller å researche tog-modeller gjennom tidene, eller bruke altfor mye tid på å lage ulike "soner" med smart-lampene i hjemmet ditt (det blir meg om et par uker).

Burkeman forteller videre at en person som driver med hobbyer sier indirekte at det er noen ting som er verdt å bruke tid på, uten at det skal lønne seg i form av penger, produktivitet eller berømmelse.

Dersom hobbyene dine blir møtt med fordommer hos andre (negative kommentarer eller kanskje et dømmende kroppspråk), kan det faktisk være en forsvarsmekanisme fra vedkommende sin side. For å spare dem for tanken av at du, der du sitter og bygger legoen din, kjenner på en glede som ikke de gjør. At du koser deg med livet her og nå, i stedet for å optimalisere hvordan du bruker tida di for noe du kanskje kan oppnå i framtida.

Det å gjøre noe uten ambisjonen om å bli skikkelig god, sier Burkeman, handler om å sette til side den engstelige tanken om å bruke tida si på best mulig måte.

Hvordan finner du deg en hobby?

For noen av vårs er ikke problemet å finne en hobby, men heller å finne tid til alle hobbyene du vil drive med. Jeg faller definitivt i den kategorien, men jeg vil heller dedikere litt tid til de av dere som syns det er vrient å finne noe du kan starte med.

Som et utgangspunkt kan du spørre folka rundt deg, gjerne på akkurat denne måten:

Du, jeg har lyst til å finne meg en hobby, men jeg veit ikke helt hva det skulle vært. Har du noen forslag til hva jeg kunne prøvd meg på?

Hobbyer kan nemlig være så mangt. Fra å lese og leike, spille og synge, til å trene, se på fugler, lære deg nøyaktig én sang på piano, eller lage mat. Det er masse du kan gjøre, men det beste er bare å følge nysgjerrigheten, og se hvor den tar deg. Eller som Oliver Burkeman sier:

in order to be a source of true fulfilment, a good hobby probably should feel a little embarrassing; that’s a sign you’re doing it for its own sake, rather than for some socially sanctioned outcome.

Å slutte med en hobby

Hobbyer har få forpliktelser med seg, så ikke være redd for å slutte med det du driver med. Det er alltid innafor å legge hobbyen fra deg, om det så er for en periode, eller for alltid. Poenget er ikke at du skal gjøre alt alltid. Da blir det en utelukkende en kilde til stress og dårlig samvittighet, men det en hobby kan være er jo det motsatte – nemlig en befriende følelse av å gjøre noe kun for moro skyld.

En av de meste fascinerende menneskene i livet mitt er min gode venn, Hallvar. En person som har hatt så mange hobbyer opp gjennom årene at jeg jevnlig reagerer med utsagnet, "Stemmer det! Du gjorde det og ja!".

Noe av det som imponerer meg mest derimot er evnen hans til å slutte med noe, og bare si seg ferdig. Uavhengig av hvor god han har blitt til å skrive kalligrafi, bake surdeigsbrød, lage lommebøker av skinn, eller brygge øl.

I blant innebærer det å selge alt utstyret han har skaffa seg i løpet av prosessen. Det tror jeg har en vel så stor symbolsk verdi ved seg, for da er det noen andre som kan ta over stafettpinnen, og han skaper rom i hverdagen sin, både mentalt og fysisk, for den neste hobbyen som måtte pirre nysgjerrigheten hans.

We might seek to incorporate into our daily lives more things we do for their own sake alone – to spend some of our time, that is, on activities in which the only thing we’re trying to get from them is the doing itself.

Oliver Burkeman

Avslutning

For å runde av vil jeg trekke fram ett siste sitat, som kommer fra Karen Rinaldi, som selv sier at hu er håpløs til å surfe, men det stopper henne ikke i å kose seg med forsøket:

I experience something else: patience and humility, definitely, but also freedom. Freedom to pursue the futile. And the freedom to suck without caring is revelatory.

Og med det vil jeg bare oppfordre deg til å gjøre noe kun for moro skyld. Ikke for at du skal bli god, men heller for å kose deg, og potensielt bli litt mindre dårlig.

Github Publisher

Simen Strøm Braaten — Thu, 01 Feb 2024 00:00:00 GMT

Hvorfor bør du bruke Github Publisher?

For å senke terskelen for å publisere prøver jeg å gjøre mest mulig i notat-appen min. I det jeg beveger meg ut i kodeland så er jeg på ustø grunn, føles det ut som, men så lenge jeg kan holde meg innafor obsidian er det mindre som kan gå galt. Derfor brukte jeg en plugin i Obsidian som heter Github Publisher i en periode, for å publisere notatene mine utenom å måtte hoppe ut av appen en gang.

Her kan du se en kort demonstrasjon, hvor jeg sletter noe tekst i et notat, og publiserer det ved å trykke på en hurtigtast (cmd+shift+p).

Øverst i høyre hjørnet ser du at det dukker opp noen infobokser som forklarer hva som skjer. Når den grønne bokser dukker opp betyr det at endringen din er publisert.

Her er det en bruksanvisning for hvordan du kommer i gang.

Hvorfor stoppa jeg med det?

Du så kanskje at jeg skreiv "brukte" i fortid der. Jeg stoppa nemlig å bruke det etterhvert, selv om det var skikkelig smud å kunne publisere fra Obsidian med en enkel hurtigtast.

Det viste seg nemlig at Github Publisher-pluginen ikke spiller på lag med Github Desktop-appen, sånn som pluginen er bygd opp.

Hvorfor er det så viktig, lurer du kanskje på? Vel. Jeg liker å tilpasse designet eller funksjonene på hjemmesida mi i ny og ne. Og da foretrekker jeg å se over endringene jeg har gjort på en oversiktlig måte. Ikke bare "publisere endringene" (eller "commit changes" som det heter i utviklerverden) med én gang.

Det som gjør det mye verre er at jeg endte opp med å slette store mengder av notatene mine, helt utenom å mene det såklart, opptil flere ganger. Skal sies at en veldig viktig faktor som spiller inn her er at jeg ikke er så godt kjent med git. Det skal altså lite til for at jeg ikke forstår hva jeg driver med.

Samtidig så kan jeg nok om git til å ta det med ro i en sånn kritisk situasjon – hvor jeg plutselig har sletta alt jeg har skrevet i løpet av de siste to årene. Nettopp fordi jeg har gått på den smellen flere ganger. Så jeg veit at det kan fikses, fordi du har versjonshistorikk å falle tilbake på. Det betyr at hvis du vil gå tilbake i tid, la vårs si fem uker, så kan du se alle filene du hadde på det tidspunktet, og innholdet som var i dem da. Og det kan du da hente fram igjen dersom du virkelig klarer å kødde det til for deg sjøl, som jeg har gjort mange ganger.

Konklusjon

Selv om Github Publisher-pluginen gjør det fenomenalt enkelt å publisere et notat føltes det ut som jeg spente bein på meg sjøl, gjentatte ganger, på grunn av min begrensede kunnskap om hvordan ting fungerer, og henger sammen.

Senke terskelen for å publisere

Simen Strøm Braaten — Thu, 01 Feb 2024 00:00:00 GMT

Hittil har jeg ikke skrivi noe helt konkret om det å senke terskelen for å publisere, men det skal jeg gjøre seinere.

Enn så lenge kan jeg nevne at det handler om, for min del, å:

Gjøre mest mulig i skrivemiljøet mitt (Obsidian, notat-appen jeg bruker)
Jobbe meg rundt det jeg ikke er god på, f. eks ved å bruke github publisher-pluginen (se demonstrasjon under), for å unngå å måtte bruke tid i terminalen eller i Github Desktop-appen, for å publisere notatene gjennom der
Skrive på flere ideer samtidig, som jeg utdyper i større grad i hva jeg har lært av å skrive 25 artikler på 23 dager

Også kommer det nok mer etterhvert.

Håndtegna notater i Obsidian

Simen Strøm Braaten — Mon, 29 Jan 2024 00:00:00 GMT

Håndtegna notater i Obsidian

Noe av det beste med å ha en ukentlig unnskyldning for å sette meg ned å skrive, er at jeg utfordrer meg sjøl til å tenke nye tanker, revurdere gamle tanker, eller bare prøve noe nytt. Denne gangen blir det sistnevnte.

Som du kanskje har fått med deg så har jeg dykka dypt i Obsidian før, men det er to områder – to kaninhull, om du vil – som jeg har vært veldig nølende med å dykke ned i. Rett og slett fordi jeg har vært bekymra for hvor omfattende det vil være. Det ene er dataview, som gjør at du kan f. eks lage en liste over alle notater som har en sjekkboks i seg + hashtagen #jobb, for å lage en løpende oversikt over alle oppgavene du har notert ned fra ulike møter.

Det andre kaninhullet er Excalidraw, som gjør det mulig å lage håndtegna skisser og notater i Obsidian, men også i nettleseren viser det seg.

Hva er Excalidraw?

Excalidraw er på mange måter likt som (MS) Paint, som de fleste av dere sikkert kjenner til fra tidlig 2000-tallet. For mange var det kanskje det aller første møtet med den digitale blyanten. Paint er også den beste sammenligninga for å forklare hva Excalidraw er, og hva det ikke er. Du bare tegner, enkelt og greit. Enten om det betyr å faktisk bruke blyanten (enten den digitale, eller på ipaden), eller bruke ulike former og piler, eventuelt å slenge inn noen bilder her og der.

Du trenger ikke registrere deg som bruker, og finne på nok et nytt passord. Du begynner bare å tegne. Om du vil prøve kan du enkelt teste Excalidraw i nettleseren din. Du kan til og med tegne sammen med andre. Tegningene lagres direkte i nettleseren din, så de er ikke synlig for noen andre enn deg.

Som et alternativ kan du også bruke det gjennom obsidian. Det er der motivasjonen min kommer inn i bildet, siden det også er der jeg har alle notatene mine fra før av. For jeg ser definitivt nytten av å kunne inkludere kjappe skisser inn i notatene mine.

Måten du får lagt det inn i Obsidian er ved å installere det som en community plugin. Om du har lasta ned Obsidian fra før av kan du bruke denne linken for å hoppe direkte til Excalidraw-pluginen, eller så kan du også finne mer info på Github. Du kan også søke den opp ved å gå til Settings -> Community plugins -> Browse, også søke opp Excalidraw derfra.

Hva er bruksområdene?

Jeg ser at de som bruker Excalidraw ofte er utviklere, eller systemarkitekter av noe slag, som tegner opp diagrammer for å illustrere en slags dataflyt. For min del er det litt annerledes, og det er hovedsakelig to områder jeg vil trekke fram.

Overraskende ofte tar jeg meg sjøl i å ville tegne oppå et bilde. Siden det føles så klønete å bruke tegneverktøyene på telefonen så airdropper jeg alltid bildet over til macen, og inn i Figma siden det er det jeg er vant til å bruke. Som i dag, da jeg og kona mi lurte på hvor vi skulle henge opp noen bilder hjemme hos vårs. Til den type ting er Excalidraw helt ypperlig:

Uventa stort potensiale

Et annet område, hvor det ser ut som Excalidraw har et overraskende stort potensiale, er rundt det å lage trådskisser – altså enkle skisser på et grensesnitt.

Det som overraska meg, og nå går vi såklart ned på et nerdete nivå her (om vi ikke var der fra før av), er at du kan:

Jobbe lagvis (altså spesifisere at noe skal ligge bak eller foran noe annet)
Plassere ting i henhold til hverandre (altså jobbe med "alignment" som å sentrere horisontalt osv.)
Endre på tykkelsen på strekene
Velge om du vil ha stipla eller hel linje
Avrunda kanter eller ikke
Skravert bakgrunn eller heldekkende farge
Bytte skrifttyper

Faktisk så har du like mye funksjonalitet for å lage den type skisser som du har i Figma-pluginen, Autoflow, som jeg ellers ville brukt til den type ting.

En ekstra fordel

En fordel du har med Excalidraw riktignok, sammenligna med blant annet Autoflow, er at du kan lagre tegninger som "gjenbrukbare byggeklosser", ved å legge dem til i det som kalles for biblioteket. Som f. eks firkanter som skal representere skjermer i ulike størrelser. Du kan også benytte deg av andre andres byggeklosser, ved å sjekke ut Excalidraw biblioteket. På bildet under kan du se eksempler på noen byggeklosser, med "biblioteket" åpent på høyre side, og redigeringsmulighetene dine på venstre sida.

Bruk i Obsidian

Alt det du ser på bildet befinner seg altså i Obsidian-appen. For at du skal se det tydelig har jeg riktignok tegningen i fullskjermmodus, men personlig liker jeg å ha notatet (hvor jeg skriver ordene du leser nå) på én side, og muligheten for å lage tegningene på den andre sida.

Muligheten til å jobbe offline er enda en fordel med å bruke Excalidraw til å lage trådskisser. For de av dere som har prøvd å jobbe i Miro eller Figma på toget, når du kjører gjennom grisgrendte strøk, veit at det kan bli frustrerende etterhvert siden det er nettbaserte apper.

Hva jeg liker

For å oppsummere, hva er det jeg liker? Jo.

Det er kjapt
Tegningene kan bygges inn i notatene mine, og jeg kan redigere dem når som helst
- i stedet for å tegne i én app, for så å måtte lagre/kopiere det som et statisk bilde som deretter limes inn notat-appen
Det er hurtigtaster til det aller meste
Jeg kan lage mitt eget bibliotek av byggeklosser
Kan jobbe offline

Dessuten ser det bare overraskende fint ut når strekene har den håndtegna stilen, samtidig som det blir pent og pyntelig.

Hva jeg ikke liker

Om du sammenligner det med Figma eller Miro så kan det nok oppleves som en fattigere opplevelse. Ikke nødvendigvis på grunn av tegninga, men heller mulighetene rundt. For om du er vant til å bruke Figma til å lage skisser vil du nok savne fleksibiliteten av å kunne gjøre hva enn du har lyst til, dersom du prøver å bruke Excalidraw på dataten.

Personlig hadde jeg et håp om at ipad-opplevelsen skulle være skikkelig god, for det hadde i så fall fjerna behovet helt for apper som er mer dedikerte til håndskrevne notater og tegning.

Akkurat det å bruke ipad-blyanten til å tegne og skrive er helt fint, men det navigere med fingra derimot, for å zoome og bevege deg rundt i arbeidsområdet, det er neimen like smud som mer forseggjorte ipad-apper (som Notability, Apple Notes, eller også Figma og Miro).

Avslutning

For all del, det her er ikke noe du trenger å prøve deg på akkurat. For det er utvilsomt noe sannhet i den memen som illustrerer hvordan nybegynneren og "mesteren" begge forholder seg til Apple Notes, som det enkleste valget, for der kan du helt fint kombinere håndtegna skisser og notater i skjønn harmoni.

Mens folk som meg prøver desperat å vedlikeholde intrikate systemer. Som en krakk med tre bein, hvor ingen av beina egentlig er lagd for den krakken til å starte med, men som du har teipa til setet i et håp om å sitte stødig og godt.

Sammenligninga med Paint er egentlig veldig god, om jeg skal si det sjøl. For det er ikke alle slags "bells and whistles" foråsirresånn, men det får bare jobben gjort.

4000 uker, og kommentarer i margen

Simen Strøm Braaten — Mon, 22 Jan 2024 00:00:00 GMT

Har du tenkt over hvor lett det er å anbefale noen å lese en bok du liker, men hvor omfattende det kan være for mottakeren å følge opp anbefalinga? For det vil fort vekk ta 5-10 timer totalt å lese en bok fra ende til annen. Fordelt over et ubestemt tidsrom, som spenner fra "begynn å les boka nå med en gang" til "aldri".

Si at jeg har anbefalt deg en bok å lese. Da veit du ikke hva jeg likte såpass godt at jeg anbefalte den videre til deg til å starte med. Du må bare ta meg på ordet, at denne boka er verdt 5-10 timer av ditt liv (eventuelt deler av boka, hvis du føler deg dristig). Det er riktignok utfordringa jeg skal prøve å gå løs på nå. Med å forklare hva jeg liker med boka jeg leser nå om dagen, både på et overordnet nivå i tillegg til konkrete eksempler med detaljerte forklaringer av hva jeg likte.

Kommentarer i margen

Typisk sett er dette de tankene jeg har mens jeg leser boka, som jeg sikkert burde skrevet i margen før jeg blar videre.

Boka kommer fra Oliver Burkeman, og heter "Four thousand weeks", med underteksten "Time management for mortals". 4000 uker, lurer du kanskje på, hva menes med det?

The average human lifespan is absurdly, terrifyingly, insultingly short. ...Assuming you live to be eighty, you’ll have had about four thousand weeks. Certainly, you might get lucky: make it to ninety, and you’ll have had almost 4,700 weeks.

Om du er typen som blir skeptisk og tenker at du skal gjøre matta, kan jeg betrygge deg om at 80 år = 4160 uker, og 90 år = 4680 uker. Det er altså ikke heeelt presist, men herregud da, det er jo alltid godt med runde tall.

Hva er det jeg liker?

For å oppsummere er det perspektivet, først og fremst, som jeg setter pris på med denne boka. At argumentene som løftes fram hjelper deg med å snevre inn fokuset på det som betyr noe, og at du har muligheten til å prioritere hva som er viktig og riktig for deg. I stedet for å foreslå en ny tilnærming eller metode som selger deg illusjonen av at du kan oppnå mer med den samme, begrensede tida du har tilgjengelig. Dette rammes inn på en fin måte i starten:

The real problem isn’t our limited time. The real problem – or so I hope to convince you – is that we’ve unwittingly inherited, and feel pressured to live by, a troublesome set of ideas about how to use our limited time, all of which are pretty much guaranteed to make things worse.

I tillegg liker jeg hvordan forfatteren ser på livets begrensninger som noe positivt. At begrensningene frigjør deg, og "letter på trykket", mer enn det begrenser og hemmer deg i hverdagen.

Personen bak ordene

Apropos forfatteren, så er det tre ting ved Oliver Burkeman som jeg liker spesielt godt, som gjorde leseropplevelsen desto bedre.

For det første, han er en type som har "walked the walk" foråsirresånn. Når han da snakker om produktivitet, i sin ubestemte form, kommer det fra et sted av erfaring.

I lange tider skreiv han nemlig en spalte om produktivitet for the Guardian, og i den anledning eksperimenterte han med alle slags tilnærminger, apper, og teknikker. Nettopp for at du ikke skal trenge å gjøre det samme sjøl, men at du heller kan lese om hans opplevelser, og vurdere om det er verdt det for deg. Boka i seg selv er derimot ikke en "produktivitets-bok", men heller refleksjonene til en produktivitets-nerd.

For det er det han beskriver seg selv som – en produktivitets-nerd som er lidenskapelig opptatt av å krysse ting av oppgavelista si. Da han fikk muligheten til å skrive om produktivitet i jobbsammenheng følte han seg som en "alcoholic conveniently employed as a wine expert."

For det andre, måten han skriver på er så utrolig britisk, på den aller beste måten. Språket er blomstrende, rikt, og ikke minst tørrvittig. Som i denne setningen hvor han referer til en annen britisk forfatter:

Back in the 1950s, a splendidly cranky British author named Charles Garfield Lott Du Cann wrote a short book, Teach Yourself to Live, in which he recommended the limit-embracing life, and he responded saltily to the suggestion that his advice was depressing. ‘Depressing? Not a bit of it. No more depressing than a cold shower is depressing … You are no longer befogged and bewildered by a false and misleading illusion about your life – like most people.’

For det tredje inkluderer han den historiske sida av ting – altså hvordan vi har havnet der vi er i dag, og jeg er en sucker for sånt.

Utdrag fra boka

Følelsen av å vente på et gjennombrudd

I et av kapitlene snakker han om sin spalte-skrivende periode, hvor han eksperimenterte med ulike teknikker og metoder.

Using these techniques often made me feel as if I were on the verge of ushering in a golden era of calm, undistracted productivity and meaningful activity. But it never arrived. Instead, I just got more stressed and unhappy.

Det er nok mange som kan kjenne seg igjen denne følelsen, og personlig er det nok dette jeg kjenner på når jeg prøver en ny app f. eks. Følelsen av at "Det her er greia, nå skjer det endelig". Uten at jeg virkelig anerkjenner at det er det jeg tenker.

Som om hver nye app, eller tilnærming til hva enn jeg skal gjøre, er som en revolusjon av produktivitet som banker på døra mi. Om jeg bare organiserer notatene mine på denne måten, eller kjøper akkurat den to-do-appen, eller gadgeten, da løser jeg hele puslespillet og låser opp et nytt nivå av produktivitet. Uten at det nødvendigvis er noe behov for det til å starte med.

Dessuten. Den "neste nye greia" vil alltid etterfølges av noe annet, som vil gjøre det like fristende å slippe alt jeg har i henda, fordi detta må da være veien å gå! I realiteten vil det å hoppe fra den ene gjøremåten til den andre ofte skape mer hodebry, og mer vedlikehold, sammenlignet med å velge én måte å gjøre noe på som passer med din arbeidsflyt, og dine preferanser, over lang tid.

Om bruk av tid

Tid som et menneskeskapt konsept er noe som nevnes. I tillegg til hvordan det har lagt grunnlaget for mange utfordringer vi sliter med i dag, som for eksempel hvordan du bruker tida di i løpet av en dag. Eller i løpet av en uke, et år, eller livet ditt i sin helhet. For Tid, med stor T, har ikke alltid vært en valuta som brukes.

Once time is a resource to be used, you start to feel pressure, whether from external forces or from yourself, to use it well, and to berate yourself when you feel you’ve wasted it.

When you’re faced with too many demands, it’s easy to assume that the only answer must be to make better use of time, by becoming more efficient, driving yourself harder, or working for longer – as if you were a machine in the Industrial Revolution – instead of asking whether the demands themselves might be unreasonable.

Problemet, sånn Oliver Burkemann forteller det, er at vi knytter vår egen selvfølelse opp mot hvordan vi bruker tid. At tid ikke lenger er "vannet du svømmer i, men heller noe du føler at du må dominere og kontrollere for å unngå dårlig samvittighet, panikk, eller det å føle deg overvelda".

And it becomes a lot more intuitive to project your thoughts about your life into an imagined future, leaving you anxiously wondering if things will unfold as you want them to.

Når oppgavene kommer i veien for målet

Though I’d been largely unaware of it, my productivity obsession had been serving a hidden emotional agenda.

Denne agendaen Burkeman forteller om handler om å håndtere en usikkerhet som jeg antar mange kjenner på i arbeidslivet sitt:

If I could meet every editor’s every demand, while launching various side projects of my own, maybe one day I’d finally feel secure in my career and my finances.

I blant kan vi bli så besatt av å gjøre ferdig en oppgave, eller to-do-lista i sin helhet, at vi ikke stopper opp for å tenke på hva vi egentlig gjør. Fokuset på å huke av den ene boksen etter den andre lurer deg til å tro at det alltid er noe bedre rundt neste sving. Dersom du bare blir ferdig med oppgavene du har foran deg, da blir alt bra. Da begynner du virkelig å leve drømmelivet.

..It also held at bay certain scary questions about what I was doing with my life, and whether major changes might not be needed.

If I could get enough work done, my subconscious had apparently concluded, I wouldn’t need to ask if it was all that healthy to be deriving so much of my sense of self-worth from work in the first place.

And as long as I was always just on the cusp of mastering my time, I could avoid the thought that what life was really demanding from me might involve surrendering the craving for mastery and diving into the unknown instead.

Der fantasien og framtida møtes

It’s easy for me to fantasise about, say, a life spent achieving stellar professional success, while also excelling as a parent and partner, while also dedicating myself to training for marathons or lengthy meditation retreats or volunteering in my community – because so long as I’m only fantasising, I get to imagine all of them unfolding simultaneously and flawlessly.

Fantasien har ikke konsekvenser. I drømmene dine kan du gjøre hva som helst uten at det påvirker det du allerede har gående i livet ditt, men i virkeligheten vil valgene dine alltid gå på bekostning av noe annet.

As soon as I start trying to live any of those lives, though, I’ll be forced to make trade-offs – to put less time than I’d like into one of those domains, so as to make space for another – and to accept that nothing I do will go perfectly anyway, with the result that my actual life will inevitably prove disappointing by comparison with the fantasy.

Jeg veit ikke med deg, men når jeg drømmer om framtida inkluderer det sjeldent en begrensning i tid, det er bare en udefinert evighet. Sannsynligvis drømmer du også kun om sluttresultatet, som åpner opp alle slags muligheter for livet videre, du drømmer ikke nødvendigvis om innsatsen som må legges ned for å komme dit.

Med andre ord, om du ser for deg hvordan du ønsker å leve livet ditt så har du en evighet full av muligheter foran deg. Og en "evighet full av muligheter" høres såklart bedre ut sammenligna med en langt mer realistisk framtid, som ikke bare begrenses av tida du har igjen å leve (gitt at ingenting uventa skjer), men også hva du evner å få til med tanke på helsa di, i tillegg til alle slags forpliktelser du allerede har i livet ditt.

Nå blei det mørkt og pessimistisk her, men hold ut litt til, jeg snur det straks. For Burkeman fortsetter med å si:

It’s painful to confront how limited your time is, because it means that tough choices are inevitable and that you won’t have time for all you once dreamed you might do.

It’s also painful to accept your limited control over the time you do get: maybe you simply lack the stamina or talent or other resources to perform well in all the roles you feel you should. And so, rather than face our limitations, we engage in avoidance strategies, in an effort to carry on feeling limitless.

We push ourselves harder, chasing fantasies of the perfect work–life balance; or we implement time management systems that promise to make time for everything, so that tough choices won’t be required.

Or we procrastinate, which is another means of maintaining the feeling of omnipotent control over life – because you needn’t risk the upsetting experience of failing at an intimidating project, obviously, if you never even start it. We fill our minds with busyness and distraction to numb ourselves emotionally.

Paradokset her riktignok, som jeg opplever som hovedpoenget i boka, er at når du klarer å ta innover deg "the facts of finitude", som han kaller det. Altså livets begrensninger, selve rammene som du lever innenfor. Når du klarer å jobbe med de begrensningene i stedet for å jobbe mot dem, blir det også lettere å leve et mer produktivt, meningsfullt, og lykkelig liv.

Det er nettopp de begrensningene her, av dine 4000 uker, som kan få deg til å sette mer pris på valgene du tar.

Det du ofrer for et aktivt valg

Every decision to use a portion of time on anything represents the sacrifice of all the other ways in which you could have spent that time, but didn’t – and to willingly make that sacrifice is to take a stand, without reservation, on what matters most to you

Hver gang du tar et aktivt valg for å gjøre noe så velger du også bort mye annet. Ved å skrive nyhetsbrevet nå så velger jeg bort å gjøre småoppgaver i huset. Jeg velger bort det å jobbe på andre sideprosjekter, ringe en venn, se på TV, eller være med kona mi.

Det betyr ikke at jeg alltid vil gjøre den samme prioriteringa, men for meg akkurat nå, så var det viktigere å sette meg ned og tenke, og skrive, enn alt det andre.

Om oppmerksomhet

Simen Strøm Braaten — Mon, 15 Jan 2024 00:00:00 GMT

Hvordan tar du vare på på oppmerksomheten din?

Jeg har ikke tenkt over at jeg må "beskytte oppmerksomheten" min før. Eller. Jeg har definitivt tatt grep i hverdagen for å beskytte oppmerksomheten min, f. eks ved å legge telefonen min i et annet rom, men jeg har ikke satt ord på det på den måten, før jeg leste det i et nyhetsbrev fra Tim Ferriss:

How should you think about protecting your own attention in 2024? If you don’t have attention, the time you have and the money you make don’t matter much. Attention is the mother resource.

Dødtida er utdødd

Det fikk meg til å tenke på noe jeg har hørt mer og mer om de siste årene, nemlig at det er sunt å kjede seg. Og det er en tanke som sakte, men sikkert forplanter seg i hue mitt.

For det motsatte av å kjede seg vil jeg si er å være underholdt, å føle seg engasjert, eller aktivert på en eller annen måte. Nå til dags virker det som vi trener hjernene våres til å alltid være underholdt til enhver tid. Som om dødtid er en negativ ting, og at dødtid som konsept nærmest er utdødd. Samtidig er det ofte da man får de virkelig gode ideene.

Som når du er i dusjen, og ikke kan gjøre noe annet enn å bare dusje. Da snurrer tankemaskineriet i gang, når hjernen endelig har fred og ro til å tenke. Med en gang du er ferdig i dusjen riktignok så går hjernen på autopilot. Og det er da det blir skummelt. For da gjør du det du alltid gjør, på godt og vondt.

Nå skal jeg ikke påstå at du gjør det ene eller andre, så jeg kan heller bruke meg sjøl som eksempel, på det jeg tror er en usunn oppførsel. For jeg setter ofte på en podcast mens jeg gjør meg klar til å dra på jobb. Mens jeg prøver å løse ulike arbeidsoppgaver hører jeg gjerne på musikk i bakgrunnen. Gjennom arbeidsdagen i sin helhet chatter jeg med kollegaer, og diskuterer det ene og det andre. Når jeg tar en pause er det kjapt opp med telefonen for å scrolle på youtube, eller lese hva som skjer på ulike Discord- eller Slack-samfunn. Og det er vel mange som kan kjenne seg igjen i å scrolle på telefonen samtidig som du ser på TV.

Gjennom hele dagen er det altså flere former for stimuli, og de skjer ofte samtidig. Jeg snakker jo også med noen folk her og der, som blir en annen form for stimuli, enten det er i lunsjpausen, på matbutikken, eller med kona mi hjemme.

Med andre ord – det er sjeldent stille rundt meg. Og det vil jeg gjøre noe med.

Disclaimer: Jeg skjønner at stillhet er et fremmed konsept for de av dere som er småbarnsforeldre, så dere får ta det her med en solid klype salt.

Stillheten

For jeg vil gjerne slå et slag for stillheten. Det er en av de største grunnene til at jeg syns det er så deilig å ligge i en såkalt sensory deprivation tank, nettopp at du ikke kan gjøre noe annet. Det er ingenting å bli distrahert av, annet enn dine egne tanker, som såklart er mer enn nok.

Det er ingen tvil om at jeg har en lang vei å gå sjøl, men derfor er det desto viktigere å "speak it into existence", tenker nå jeg. Om du vil gi det et forsøk sjøl så kan vi ta en kjapp kikk på hvilke aktive grep vi kan ta i hverdagen for å skape rom for stillhet i en overstimulert hverdag.

Hvilke grep kan du ta

Skru av internett

En av de beste måtene å skape rom for stillhet i hverdagen, som ingen egentlig bruker, er bare å skru av tilgangen til internett.

Det er alle mulighetene som gjør det vanskelig å fokusere på det du egentlig tenkte å gjøre. Alle mulighetene for underholdning, for å kommunisere med andre, for å planlegge noe på privaten, for å researche noe. Om du skrur av internettet så kan du ikke lenger sende den meldinga på Messenger, du kan ikke kjapt sjekke prisen på den tingen på Finn, eller spørre ChatGPT om å utdype en tanke for deg. Og i blant er det nøyaktig den frarøvelsen av muligheter du trenger.

Det første jeg gjorde da jeg satte meg ned for å skrive dette her var å skru av internettet på dataen. Mentalt sett gav jeg meg sjøl et klapp på skulderen, og i samme øyeblikk vibrerer det i lomma for å varsle meg om en melding på telefonen. Altså, om du først skal skru av internettet husk å gjør det på både dataen, telefonen, og eventuelt klokka.

Du kan sikkert komme med unnskyldninger om hvorfor du ikke kan skru av internettet, f. eks at programmet du bruker er avhengig av tilkobling for å lagre arbeidet du har gjort. Samtidig tipper jeg du kan tilrettelegge for offline-jobbing ved å dele opp arbeidsoppgavene dine. Kanskje du kan skrive ned den eposten du vil sende som et notat, og sende den seinere?

Start med å lagre en spilleliste lokalt, med musikk du liker å jobbe til, og finn ut hva som må til for å kunne gjøre andre deler av arbeidet uten internett.

Tenk deg om når du multitasker

Prøv å arrester deg sjøl når du både hører på en podcast og leser en artikkel, eller scroller på telefonen. Når du har to stimulerende aktiviteter gående samtidig. Følger du egentlig med på noen av dem? Eller vil du sette mer pris på det dersom du kun fokuserer på én av dem? Kanskje i dag er dagen hvor du setter podcasten på pause, og kun fokuserer på alt som foregår på andre siden av vinduet på bussen.

Det samme gjelder arbeidsoppgaver også. Når du multitasker bytter du bare kjapt mellom oppgaver, og hvert bytte har en kostnad på oppmerksomheten din. Om du klarer å fokusere på én ting om gangen, om det så kun er 5-10-15 minutter, vil du altså spare energi og føle deg mer til stedet. Mindre fragmentert. Sammenligna med å hoppe mellom ulike oppgaver.

Legg vekk telefonen

Legg den i et annet rom enn der du er. Sett den i flymodus og legg den i sekken. Lag deg et lite "mobilhotell" i stua for å virkelig gjøre et poeng ut av det. Det kan være en boks på en hylle f. eks, hvor du oppfordrer både deg sjøl og andre til å legge fra deg telefonen for å heller fokusere på det du har rundt deg.

Bruk en nedtelling

Om du sliter med å holde på oppmerksomheten, og kjenner at du er distrahert, så kan jeg anbefale å jobbe i kortere intervaller. Sett på en nedtelling på 10 minutter til å starte med, hvor du kun skal jobbe fokusert i 10 minutter før du tar deg en velfortjent 5-minutters pause. Deretter kan du prøve deg på 15-20 minutter med fokustid. Denne tilnærmingen er kjent som pomodoro-teknikken, hvor man gjerne jobber i 25-minutters intervaller, men personlig har jeg hatt bedre erfaringer med å bruke to-tre kortere intervaller etter hverandre bare for å komme i gang.

Skjermtid og manglende selvdisiplin

Om du virkelig vil begrense distraksjonene på dataen og telefonen din kan du sette en tidsbegrensning på ulike apper gjennom "skjermtid"-funksjonen. For mange av vårs er det fremdeles altfor lett å bare trykke på "Ignorer grensen for i dag", og det er da du må "bring in the big guns" foråsirresånn. Trikset er nemlig å få noen andre til å lage et passord for deg, som du ikke veit om.

Gå til innstillinger -> Skjermtid. Derfra kan du sette tidsbegrensninger på nettsider, apper osv. som du vil begrense tida di på. Typisk kan det være at du begrenser bruken av instagram, youtube, twitter, epost, tinder, hva enn det måtte være, til f. eks 20-30 minutter per dag. Deretter scroller du ned til Lås Skjermtid -> Angi en kode for skjermtid. Og det er nå du må gi telefonen til en annen person som kan taste inn en kode på dine vegne.

Neste gang du har scrolla mer enn en halvtime totalt på instagram f. eks så må du altså få vedkommende til å taste inn passordet for at du skal kunne fortsette. Og den følelsen aleine er nok til å si seg fornøyd med scrollinga den dagen.

Jeg tipsa faktisk en kompis av meg om det her for et par år siden, og da jeg møtte han nå nylig sa han at han fremdeles holdt det gående 💪

Endring i omgivelser

Uansett om du prøver å lese, jobbe, eller skrive, så kan en endring i omgivelsene gi deg den nullstillinga av oppmerksomheten som du trenger i blant. Kombinert med et par hodetelefoner eller propper med støydemping (gjerne uten musikk også) så kan det enten skape stillhet i en ellers bråkete situasjon, eller snevre inn oppmerksomheten din på det du prøver å fokusere på.

Tilbake der vi starta

Sitatet jeg innleda med fra Tim Ferriss, var opprinnelig en kommentar på noe Brandon Stanton (aka. han som starta "Humans of New York") hadde skrivi på Instagram tidligere. Hvor han nevnte, "What you pay attention to – expands".

Vi velger selv hva vi vil gi oppmerksomheten vår til. Og vi forsterker et mønster – positivt eller negativt – ved å gjøre mer av det. Så tenk over hvordan du kan ta vare på oppmerksomheten din.

Om du vil dykke dypere i denne typen ting er det tre bøker du kanskje kommer til å like:

The Shallows: What the internet is doing to our brains, av Nicholas Carr
Always on, av Brian X. Chen
Digital minimalism, av Cal Newport

Vurdering av året

Simen Strøm Braaten — Sun, 07 Jan 2024 00:00:00 GMT

Dette er spørsmålene jeg stiller meg sjøl for å vurdere året som har vært, og hva jeg vil ta med meg inn i året som kommer.

Året som var

Når du ser tilbake på året som har vært, hva er de første 5-10 tinga du kommer på?

Bare skriv ned det du kommer på først. Kan være alt fra spesifikke øyeblikk, prosjekter du har fokusert på, til hendelser som gjorde et sterkt inntrykk, og mye mer.

Se gjennom kalenderen din for å minne deg på hva du har glemt bort

Skriv ned alt du hadde glemt bort, som du husker som spesielt positivt eller negativt. Du trenger ikke trekke fram hver enkelt kafétur du hadde med en venn, men sett det på lista én gang hvis det var spesielt positivt for deg.

...

Er det noe fra fjoråret som du kan lære av, og ta med deg inn i nyåret?

Noe du har lærte om deg sjøl, eller en måte du kan håndtere ulike situasjoner på f. eks. Hvis du syns det er vanskelig så kan du se på det du skreiv ned fra kalenderen din.

...

Hva er det som har forma deg i størst grad i løpet av det siste året?

Trekk fram noen "honourable mentions", og vurder det derfra. Ikke fokuser på at du skal finne én ting, men heller noen få alternativer.

...

Året som kommer

Nå som du har sett tilbake på året som har vært..

Er det noe du har lyst til å gjøre i året som kommer?

...

Er det noe du vil gjøre annerledes i året som kommer?

Hvordan hadde det sett ut i så fall? Hvilke tiltak kunne du gjort?

...

Noe du vil gjøre mer av?

...

Noe du vil gjøre mindre av?

...

Ord for året

Dersom du skulle hatt noen "ord for året" for å kort sammenfatte hva du vil fokusere på i året som kommer, hva skulle det vært?

...

Optimalisere eller fornøydifisere

Simen Strøm Braaten — Mon, 18 Dec 2023 00:00:00 GMT

Optimalisere eller fornøydifisere, det er spørsmålet. "Fornøydifisere" er vel strengt talt ikke et ord, men det var ikke "satfisficer" heller det, før økonomen Herbert Simon slo sammen satisfy og suffice rundt 1950-tallet en gang.

Hva er det snakk om

Satisficing

Satisficing handler altså om å finne et av flere alternativ som er greit nok. Det trenger ikke være det beste, og du gidder antakeligvis ikke å leite for å finne ut om det er noe som vil være bedre, nettopp fordi det du fant var godt nok. Det dekker et minimum av det du var på jakt etter iallefall.

Maximising

Det motsatte derimot er maximising, som vi heller kan omtale som optimalisering på norsk. For det handler om å finne det beste av det beste. Å snu alle steiner for å være sikker på at du gjorde det beste valget, og for at du ikke skal angre på det valget du tok. Det er forskjellen mellom de to ulike typene.

En pose-og-sekk-situasjon?

Et slags paradoks derimot, som jeg syns er spennende, er at du ikke nødvendigvis er det ene eller det andre. På samme måte som at du er ikke nødvendigvis ekstrovert eller introvert. Det er såklart mulig å være en blanding av begge. Folk er jo komplekse.

Selv om vi liker å plassere mennesker i ulike båser, som en måte å forstå verden på, så setter jeg pris på nyansene av ulike situasjoner. For jeg tror mange av vårs optimaliserer i noen situasjoner, og fornøydifiserer i andre situasjoner. Eller omvendt. At det er som en "slider" som definerer hvor ofte du gjør det ene framfor det andre.

Personlig optimaliserer jeg nok mer enn jeg fornøydifiserer foråsirresånn. Jeg liker å vite at jeg har gjort et godt valg. Et gjennomtenkt, og gjerne langsiktig valg. Uansett om det er snakk om vannflaska jeg drikker av, tastaturet jeg skriver på, t-skjortene jeg bruker, eller techpouchen jeg har ledninger i. Det er ingen tvil om at jeg bruker mye tid på å forstå hva som er det beste valget for meg, i min situasjon.

Betyr det derimot at jeg er mer lykkelig enn hvis jeg valgt noe som var godt nok? Nei, jeg er nok ikke mer lykkelig. Men hvorfor ikke?

Flere valg utgjør ikke et bedre valg

Nå kan jeg jo late som at jeg er mer belest enn det jeg egentlig er, men sannheten er at jeg veit om en bok som hadde vært veldig relevant for nettopp det jeg skal snakke om nå, nemlig The Paradox of Choice, av Barry Schwartz. Som bygger videre på mange av grunntankene til Herbert Simon.

Jeg har kanskje ikke lest boka, men jeg har da fått med meg noen gullkorn her og der. Han snakker nemlig om at en av grunnene til at maximizers er mindre fornøyd med valgene sine, sammenligna med satisficers, er at det er simpelthen for mange valg å vurdere.

Because maximization is unrealistic and usually impossible in everyday life, maximizers often feel regretful in their post-choice evaluation.

Nå skal det sies at det er sjeldent jeg setter meg ned for å gjøre en "post-choice evaluation", men jeg skjønner jo tanken. I en artikkel som heter Maximising versus Satisficing: Happiness is a matter of choise" snakker han og noen andre forskere om at det også er en større sannsynlighet for å sammenligne seg selv med andre, blant folk som optimaliserer framfor å fornøydifisere.

Om du ikke har lest det tidligere så har jeg forresten dykka ned i historien om sosial sammenligning i et tidligere nyhetsbrev, og hvordan vi kan vinkle det til noe positivt.

Utfordringa med å leite etter det beste er at det alltid vil dukke opp noe som er bedre. Om ikke i dag eller imorra så iallefall om et år eller to. Ta hodetelefoner som et eksempel.

Hvis du kjøper de beste støydempende hodetelefonene som finnes i dag så er det en høy sannsynlighet for at det vil komme en nyere versjon av de samme hodetelefonene innen to år omtrent. Kommer du fremdeles til å være like trygg på valget ditt da? Eller tenker du at det er på tide å bytte, til tross for at de du har allerede er mer enn gode nok?

Dersom du heller velger det som er godt nok så vil det fremdeles være godt nok når noe nytt og bedre dukker opp. Fordi det var godt nok fra før, og det vil sannsynligvis være godt nok i framtida og.

Valg og identitet

En ting som traff meg mens jeg leste meg opp på detta her er hvordan det handler om identitet. Om følelsen av at en triviell avgjørelse også gjenspeiler den personen vi ønsker å være. Det setter fingeren på hvorfor det kan være så slitsomt å ta et valg i blant. Fordi noen ganger trenger du bare en tannbørste, ikke et symbol for å illustrere hva du står for her i livet.

Når det er mange alternativer å velge mellom så vurderer vi ikke bare "Hvilket alternativ har jeg lyst på", men også "hva sier denne tingen om hvem jeg er".

Som Barry Schwartz sier i podcast-episoden "Why aiming for the best isn't always good for you":

When there are two kinds of jeans, the jeans you buy are irrelevant to your values. When there are 2000 kinds of jeans, the jeans you buy are a statement to the world about your values.

Hvis du, som jeg, syns det er viktig å holde en høy standard til de viktige tinga i livet så vil egentlig alt oppfattes som en veldig viktig avgjørelse. Sagt på en annen måte – når valget du tar sier noe om deg og din identitet, så blir hvert valg desto viktigere, og vanskeligere.

En kort digresjon om valg

Stephan Ango snakker om hvordan det er flere måter å vurdere et produkt på enn bare prislappen, som f. eks pris per bruk, for å ta hensyn til et mer langsiktig fokus. Å bruke 2500 kr på støydempende hodetelefoner kan føles som mye, men når jeg bruker dem tre-fire ganger om dagen over flere år så er det plutselig et kupp.

Om jeg hadde kjøpt ski-utstyr til 10 000 kr som jeg bruker én gang i året derimot ville prisen per bruk hvert temmelig høy.

En positiv overraskelse

Hadde Herbert Simon lest det jeg har skrivi nå så kan det hende han hadde vært uenig med meg. For ut i fra det lille jeg har lest så mente han ikke at det var bedre å være en satisficer enn en maximiser. Han poengterte vel heller at det var lite produktivt, og rett og slett slitsomt å finne det beste valget blant alle alternativene som er tilgjengelige.

For å sette det enda mer på spissen så må vi snakke om cornflakes. Eller vi må ta en kikk på hva Barry Schwartz har å si om cornflakes.

In a world that where choice has proliferated in the way the modern world has, it's easy to see how you'd spend your whole life looking for the best cereal and starve to death.

Om du derimot fokuserer på det som er godt nok vil du også legge merke til det som er bedre, når det først dukker opp.

Say you're satisfied with cornflakes every morning, and then you stay at a friend's house and they don't have cornflakes, they have something else. You have some, and you say, "Oh, this is better than what I have!".

And so now you've got a new good enough cereal that's better than your old good enough cereal.

Ved å øve på å se etter det som er godt nok så vil du nemlig gi framtids-deg muligheten til å bli positivt overraska.

Å senke kravene til det som er godt nok er noe jeg har øvd meg på i mange år nå. Jeg har prøvd å ta en 80-20-tilnærming til ting, og si meg fornøyd med det, og det skal jeg også gjøre nå.

Verdien av bøker du ikke har lest

Simen Strøm Braaten — Sun, 10 Dec 2023 00:00:00 GMT

Skribentenes pallplassering

Jeg veit ikke med deg, men det er noen folk der ute som jeg bare veit, jeg veit, at når de publiserer noe nytt så kommer det til å bli bra. Austin Kleon har lenge vært en sånn person for meg. Maggie Appleton dukka opp på radaren min for ganske nøyaktig et år tilbake, og Anne-Laure Le Cunff (fancy navn, jeg veit) er hittil den siste som havner på pallen. Hu driver sida Ness Labs, og har forøvrig en fin-fin beskrivelse av hva hu skriver om:

I create science-based content to answer the question: “How can we make the most of our lives without sacrificing our mental health?”

Her kan du se en oversikt over de beste artiklene hennes innen ulike kategorier (som Mindful Productivity, Continous Learning, Mental Models osv.).

Anti-bibliotek

Hva det er

En av artiklene hennes, som jeg snubla over nylig, handler om såkalte "anti-bibliotek". Begrepet stammer fra den italienske forfatteren Umberto Eco, som bruker det for å beskrive alle bøkene han ikke har lest på bokhylla si. Han snakker riktignok om et "privat bibliotek", men for å være mer inkluderende tenker jeg vi kan forholde vårs til én enkelt bokhylle. Målet med et anti-bibliotek, som Anne-Laure Le Cunff sier, er:

...not to collect books you have read so you can proudly display them on your shelf; instead, it is to curate a highly personal collection of resources around themes you are curious about.

Instead of a celebration of everything you know, an antilibrary is an ode to everything you want to explore.

Hva det kan bli

På én måte fikk jeg først en skitten følelse av å rettferdiggjøre det å eie mer enn du strengt talt trenger. På en annen måte oppfordrer det deg til å utforske nye temaer, nye tanker. Du kommer jo aldri til å vite alt, og det kan være nyttig å minne seg på. For det vil alltid være kunnskap du ikke har, og perspektiver du ikke ser.

Et anti-bibliotek kan derimot pirre nysgjerrigheten din til å utforske nye områder når du vil. Og kanskje fostre en ydmykhet om å være åpen for andre meninger og synspunkter.

Whatever its size—from a couple of books to thousands of them—an antilibrary creates a humble relationship with knowledge. It reminds us that our knowledge is finite and imperfect.

Far from being negative, this awareness can drive our curiosity and encourage us to question our assumptions. In a world where nuanced thinking is needed more than ever, an antilibrary is a much needed tool for thought.

Hvordan skape et anti-bibliotek over tid

For min del oppdager jeg nye bøker gjennom artikler, intervjuer, podkaster, og andre bøker jeg leser. Om det er en bok som nevnes, som jeg syns virker spennende, så prøver jeg å legge den til på "bøker-jeg-vil-lese"-lista mi på Goodreads før jeg glemmer det bort.

Når jeg da er ferdig med en bok, eller jeg bare blir lei og har lyst til å lese noe nytt så har jeg alltid en kø med gode kandidater. Om du forresten kjenner på følelsen av at du alltid må fullføre den boka du starter på så kan du nok være interessert i å lese hvorfor jeg mener det er helt feil. But I digress.

Uansett om du skriver ned tittelen på boka du vil lese i en notatbok, på telefonen, eller på baksida av en konvolutt, er helt opp til deg. Grunnen til at jeg bruker Goodreads er fordi jeg veit at jeg kommer til å finne tilbake til boka seinere, uansett om det er om to måneder eller tre år. I tillegg til at den er tett integrert med Kindle. Som bringer meg inn på et annet punkt.

Anti-bibliotek i en digital verden

Digitale bøker

Bøkene jeg har rundt meg, eller som jeg iallefall har tenkt til å plassere på hyller rundt omkring i huset jeg nylig flytta inn i, gjør et større inntrykk enn de som er på den "digitale hylla". Det å kunne se tittelen på boka fra tid til annen minner meg om at den finnes, og at det var gang i tida hvor jeg tenkte "Å! Den der virker spennende". Den følelsen er langt svakere når det kommer til "bøker-jeg-vil-lese"-lista på Goodreads foråsirresånn, men den er der fremdeles, så det er på ingen måte bortkasta. Den trigger bare ikke den samme nysgjerrigheten.

Artikler

Et annet nærliggende området derimot er såkalte "read later"-apper. Noen av dere er kanskje kjent med Instapaper, Pocket, eller lignende tjenester. Der handler det jo om å lagre artikler til seinere som du ikke har tid eller oppmerksomhet til å lese i det øyeblikket du snubler over dem. Over tid kan det fort hope seg opp til å bli en ganske uhåndterlig mengde, så hvis du er av typen som ikke orker å ha en eneste epost i innboksen din (#inboxzero) så er nok ikke dette tipset for deg.

Som et alternativ til tankeløs scrolling på youtube/instagram osv. har jeg nemlig brukt Reader-appen til Readwise mer og mer i det siste, for å heller lese en artikkel som fortids-meg har hatt lyst til å lese tidligere. Du kan se på det som en personlig anbefaling fra meg sjøl. Spesielt nå som jeg har begynt å pendle inn til Oslo har det vært helt nydelig.

Avsluttende ord

Men hva tenker du om et anti-bibliotek? Høres det bare ut som en unnskyldning for å kjøpe bøker du ikke egentlig trenger? Eller tenker du at det er en verdi i å ha uoppdaga kunnskap rundt deg?

Hva basket har lært meg om å være en god kollega

Simen Strøm Braaten — Sun, 03 Dec 2023 00:00:00 GMT

Hva basket har lært meg om å være en god kollega

Intro

I løpet av det siste halvåret har jeg innsett hvor viktig det er for meg å være en god kollega. En skikkelig god kollega liksom. En som ser folka rundt seg, som spiller dem gode, og som tør å ta de vanskelige samtalene når det trengs (altså at man fokuserer på langsiktig gevinst framfor kortsiktig komfort).

Ikke at det er mitt personlige ansvar at alle har det bra, men jeg kan iallefall spille min rolle så godt jeg kan. Det blei tydeligere for meg da jeg begynte å se likhetstrekkene mellom jobben jeg gjør nå og det jeg gjorde på basketbanen før.

Fire lærdommer for å skape en vinnende kultur

Jeg er på ingen måte en basketspiller nå lenger, den tittelen har ærlig talt gått ut på holdbarhet for min del, men jeg var det i tenåra. Jeg var på ingen måte den beste spilleren på laget, men jeg skapte meg en rolle med noen egenskaper som skilte meg fra andre. Nå til dags hører jeg bare på tidligere NBA-spillere fortelle historier på ymse podkaster, i tillegg til at de analyserer hvorfor noe funker bra eller dårlig.

De historiene og synspunktene har riktignok lært meg å sette mer pris på selve idretten. Spesielt de mindre konkrete egenskapene som må ligge til rette for å skape en "vinnende kultur". Hittil har jeg kommet fram til fire stykker:

Vær en stjerne i din egen rolle
Vær åpen for tilbakemelding
Hold deg selv ansvarlig
Hvis ikke laget vinner så er det ingen som vinner

Vær en stjerne i din egen rolle

Det er én ting som nevnes igjen og igjen blant disse basket-podkastene jeg hører på – uansett hvor mange superstjerner du har så er du helt avhengige av rollespillere som er stjerner i sin egen rolle.

Kevon Looney fra Golden State Warriors er et kjempegodt eksempel. For i sluttspillet i fjor, altså da det gjaldt som mest, så hadde han flere kamper hvor han samla inn mellom 14 til 22 returer. For å gi deg et perspektiv på ting så var det høyeste gjennomsnittet i fjorårets sesong på 12,8 returer per kamp. Han overgikk altså forventningene så til de grader, og ikke minst på et kritisk tidspunkt.

Om du ikke er kjent med basket kan det være kjekt å nevne at når noen tar en retur betyr det at noen har tatt et skudd, for å prøve å score, men bomma, og du henter inn ballen for at laget ditt kan gå i angrep eller prøve å score igjen. Det vil si at folka som drar ned mange returer gir laget sitt ekstra sjanser til å score, som igjen øker sjansen for å vinne kampen.

Andre folk, som T.J. McConnell er eksepsjonelt gode til å bare stjele ballen fra det andre laget. Spesielt etter laget hans har scora, og motstanderlaget skal kaste ballen inn. Her snakker vi nisjen av alle nisjer altså!

Mens andre spillere igjen kommer med sabla mye entusiasme og innsats, og hauser opp stemninga på laget, og spiller dermed lagkameratene sine gode på en helt annen måte enn det som faktisk skjer på banen.

Hvordan overføres det til arbeidsplassen?

Personlig har jeg selvinnsikt nok til å se at jeg er ikke den kjappeste, eller mest kreative designeren når det kommer til å lage nydelige grensesnitt. Det ække meg altså. For all del, jeg kan gjøre en solid jobb og lage noen fine greier. Ingen tvil om det, men jeg kommer aldri til å vinne en pris for et vakkert app-design akkurat. Og det er greit.

Samtidig er det mange andre styrker jeg har som skiller meg fra andre designere. Jeg har mine superkrefter foråsirresånn.

Jeg er f. eks knallgod til å intervjue og snakke med folk, og stille gjennomtenkte spørsmål. Jeg har mange års erfaring med å håndtere kunder, på godt og vondt, så jeg er trygg på at jeg kan håndtere en vanskelig situasjon på en god måte. Også syns jeg det er oppriktig gøy å lære meg nye og bedre måter å organisere tilbakemeldinger og innsiktsarbeid på. Som gir teamet jeg jobber med et bedre grunnlag for å ta beslutninger.

Eksempel

Det fikk jeg masse erfaring med da jeg jobba med AtB (kollektivtransporten i Trøndelag), hvor jeg svarte på mange av tilbakemeldingene som dukka opp i chatten, i appen.

Å kunne snu noens negative opplevelse ved å både kunne si "Tusen takk for at du sier i fra, dette jobber vi faktisk med, as we speak", men også kunne følge opp i etterkant å si "Nå er problemet ditt løst!", (og slenge på en liten party-emoji 🥳), det er en god følelse altså.

Det er såklart ikke alltid man treffer, men da får du muligheten til å dykke dypere og justere brukeropplevelsen til å være enda mer presis. Og DER er jeg bedre enn mange. Den empatien, nysgjerrigheten, og systematiske tilnærmingen som trengs i den samtalen er et eksempel på hvordan jeg kan være en stjerne i min rolle som UX-designer i et større team.

Ved å bli mer bevisst på hva jeg er unikt god på kan jeg også bruke det når jeg jobber med andre, for at andre skal få fokusere på det de er gode på. Det gjelder ikke bare de faglige ferdighetene dine forresten, men ulike personlighetstrekk kan også være bedre egna i noen situasjoner framfor andre.

Vær åpen for veiledning

På engelsk snakker man om det å være "coachable". Med det så menes det at du skal evne å ta til deg tilbakemelding. At du skal være åpen for veiledning. Det er nok vanskeligere enn det høres ut som. For hvis du har gjort noe på samme måte flere ganger, om ikke flere år, hvor "åpen" tror du virkelig at du hadde vært dersom noen sa til deg "Hvis du bare endrer sånn og sånn så kan det hende du vil oppnå det du prøver på"?

Ta Mason Plumlee som et eksempel. Han er 33 år gammel, og har sannsynligvis spilt organisert basket i nærmere 25 år. Han er opprinnelig høyrehendt, og har sannsynligvis hatt samme teknikk, altså samme bevegelse for hvordan han skyter en basketball siden han var 8 år gammel. Da han derimot skada den ene fingeren på høyrehanda i fjor så sleit han med straffeskudda sine, og var blant de aller dårligste i NBA det året, med en treffprosent på 39 %.

Siden han uansett ikke hadde mye å tape var det noen som foreslo at han skulle begynne å skyte med venstrehånda i stedet. Det er noe de fleste trener på, men samtidig så har man jo langt mer mengdetrening på å skyte med den dominante hånda. Derfor er det desto mer imponerende at han faktisk har økt treffprosenten sin, opp til 59 % på straffene sine, og begynt å skyte alle skudda sine med venstre.

Det er et ekstremt eksempel, spør du meg, for det er virkelig vanskelig å endre på det muskelminnet når du har gjort noe så mange ganger, men det handler om å være åpen for veiledning.

Hvordan du tar i mot tilbakemelding

I en mer hverdagslig jobbsammenheng syns jeg det handler mer om hvordan du tar i mot tilbakemelding. Jeg har en kollega av meg i Variant som har jobba på samme prosjekt som meg tidligere. En ting som har forbausa meg flere ganger er at han har spørt meg "Hva var det jeg kunne gjort bedre i den situasjonen?", selv når det egentlig har gått bra.

Han leiter altså etter områder han kan forbedre seg på, og tilrettelegger for en kultur hvor tilbakemelding oppfordres. Det er beundringsverdige greier altså, for de fleste av vårs forbereder seg nok bare så godt vi kan og krysser fingra for at det går bra. Ikke at man aktivt leiter etter det som kunne ha blitt gjort bedre, men det gjør han da.

Hvordan blir du mer åpen for veiledning?

Om du har invitert folk til et møte f. eks, og du har fått i ansvar å dra i gang en workshop hvor dere skal utforske noe sammen, og du får følgende tilbakemeldinger:

Alternativ 1:

Jeg klarer ikke å henge med på opplegget ditt for du er så svevende og sykt lite konkret.

Alternativ 2:

Dersom du innleder workshopen med f. eks en agenda om hva som skal skje så kan det bli lettere for deltagerne å henge med på hvor du vil hen.

..Så går alternativ 1 mer på det personlige, på hvordan du er som person, mens alternativ 2 går mer på ferdighetene, på hvordan du kan bli bedre til å fasilitere et møte.

Selv om det er vanskelig så kan du nemlig velge hvordan du ønsker å tolke det som sies.

Velg din egen reaksjon

“Everything can be taken from a man but one thing: the last of the human freedoms—to choose one’s attitude in any given set of circumstances, to choose one’s own way.”

Bare å anerkjenne for deg selv at du står fritt til å velge din egen reaksjon til det som skjer, kan gi deg en sterkere følelse av å ha kontroll.

Hold deg selv ansvarlig

Om du mister ballen i en basketkamp, du sender en dårlig pasning, eller du er ufokusert i et øyeblikk som leder til at det andre laget scorer, så er det din feil. Og alle gjør feil, det er inneforstått, men da er det viktig å ta det på sin kappe og bare anerkjenne feilen som skjedde. At du holder deg selv ansvarlig. For dersom du prøver å legge skylda på andre gjør du bare saken verre, og skaper dårlig stemning innad i laget i samme slengen.

Eksempler på arbeidsplassen

I løpet av en arbeidsdag er det i grunn ganske likt. Det er riktignok sjeldent at det er så tydelige feil som gjøres, men når det først skjer er det viktig å anerkjenne det for at du også kan gå videre.

Om du sier at du skal gjøre noe innen en viss tid f. eks så skal du holde deg til det. Hvis du ikke rekker det må du si i fra til de som påvirkes av det. For det er naivt å tro at det ikke har ringvirkninger.

Jeg har nevnt et eksempel før hvor jeg jobba med en utvikler som måtte vente i lange tider på at jeg skulle bli ferdig med et design. Da satte jeg han i en vanskelig situasjon, siden han fikk mindre og mindre tid til å gjøre sine oppgaver på. Underveis kom jeg med unnskyldninger om hvordan det er vanskelig å fullføre én del av et design siden de tre neste funksjonene/fokusområdene også påvirker hvordan den første skal se ut.

Nå i ettertid derimot anerkjenner jeg at det var en dårlig unnskyldning, og at jeg gjorde en feil. For jeg burde vært i stand til å gi han en stygg versjon tidlig, i stedet for en fin versjon for seint. Nettopp for at han skulle komme i gang med sitt arbeid, også kunne jeg heller gjøre den neste versjonen finere, eller mer forståelig.

Fordelen av å holde deg selv ansvarlig

Når du først innrømmer ovenfor andre at du gjorde en feil så er det nesten som om du bygger opp en kvote for å holde andre ansvarlige for sine feil også. Min erfaring er det plutselig blir mer akseptabelt i teamet å si f. eks "Du har sikkert dine grunner, men her syns jeg du kunne gjort en bedre jobb". Fordi du viser dem, klart og tydelig, at du gjør det samme for deg sjøl. Du må såklart forvente å kunne få det samme i retur, men da tilrettelegger du også for en sunn tilbakemeldingskultur hvor alle kan lære, og bli bedre. ^jn0hw0

Hvis ikke laget vinner er det ingen som vinner

Når du spiller basket så er det ti spillere på banen totalt, fem fra hvert lag. I tillegg har du en del innbyttere, så la vårs si at som et utgangspunkt har du rundt 15 spillere på ett lag. Dersom du, ene og aleine, klarer å score 60 poeng i en kamp (som er spinnvilt, bare så du veit det), betyr det fremdeles null og niks dersom dere taper kampen. Det samme gjelder på jobb og.

Det hjelper ikke om du gjør det bra, dersom sluttbrukeren eller kunden ikke er fornøyd med det dere lager. For det er i grunn ganske snevert å kun fokusere på at du skal løse en oppgave så godt du kan. Sannsynligvis vil du få mer ut av å fokusere på hva du kan gjøre for det teamet du er en del av. Og når du fokuserer på laget rundt deg, og din rolle i det, begynner du kanskje å stille deg selv spørsmål som:

Hvordan kan jeg spille kollegaene mine gode?
- Hva er det han eller hun har behov for nå?
Hva er det sluttbrukeren egentlig vil høre når de gir tilbakemelding om noe som ikke fungerer?
Hva er det vi, som et team, kan tilrettelegge for nå som vi kommer til å være takknemlige for om et halvt år?
Hvorfor er det så viktig for kunden at vi estimerer timesbruk på hver enkelt funksjon som skal lages?
- Hva er det jeg eventuelt kan si for å møte dem på halvveien?

Svaret på de spørsmålene kan legge grunnlaget for et godt arbeidsmiljø, en god arbeidsdag, og på lang sikt et godt arbeidsliv.

Behovet for å ventilere, og verdien av å gå videre

Med det sagt, så har vi nok alle behov for å "ventilere" om situasjoner som oppstår på jobb. Det kan være en kollega som har sagt eller gjort noe dumt, det kan være et dårlig arbeidsmiljø, eller et helvettes byråkrati. Hva enn det måtte være. Og den ventileringa er viktig, det å bare få blåst det fra seg, det må vi skape rom for. Samtidig, uansett hvordan du vrir og vender på det, så blir ikke situasjonen nødvendigvis bedre bare fordi du hadde rett. Det er som hvis du er i et forhold – hvis du vinner en diskusjon med partneren din så er det ingen som føler seg som en vinner i etterkant. Det samme gjelder på jobb også.

Og uansett, når du har fått blåst fra deg så må du kunne gå videre uten å bære det naget med deg. Da må du heller fokusere på hvordan du ønsker å reagere på situasjonen. Enten om det er noe du vil gjøre for å endre det, eller at det rett og slett er utenfor din kontroll. Om du bærer videre på det vil det bare forplante seg som ugrass over lang tid.

Artig trivia

Det sies at de beste skytterne i basket har en ufattelig dårlig hukommelse, fordi dersom de bommer på et skudd så må dem glemme det med én gang. Nettopp fordi du må kunne gå inn i det neste skuddet med selvtillitten om at du veit at du kommer til å treffe. Selv om du kanskje har bomma på de siste åtte skuddene dine.

Avslutning

Jeg veit det er vanskelig å skryte av seg sjøl, men hvis du tenker deg om, på hvilken måte er du en stjerne i din egen rolle? Må ikke være jobb altså, kan være i et forhold, et vennskap, eller en rolle av noe slag. Uansett så hadde det vært hyggelig å hørt hva du tenker.

En hyllest til den digitale blyanten

Simen Strøm Braaten — Wed, 29 Nov 2023 00:00:00 GMT

En hyllest til den digitale blyanten

Som designer kan det være vanskelig å skille den utforskende konseptfasen fra den pirkete detaljfasen. Og en pirkete tilnærming og en utforskende tilnærming går ikke godt overens. Det kommer absolutt en tid hvor du må flisespikke på størrelser, og sørge for at det er like stort mellomrom mellom overskrift og brødteksten på ett sted, som det er på andre steder. Eller at hjørnene er avrunda like mye for eksempel. Meeeen i blant må du også bare lage noen stygge skisser for å få fram et poeng. Og det er der blyanten kommer inn i bildet.

Blyanten senker terskelen

Når sant skal sies har jeg aldri helt skjønt hvorfor blyanten har vært inkludert i de designprogrammene jeg har brukt opp gjennom tidene. Penn og papir skjønner jeg godt, for da kan du rable ned noen kjappe tanker, men å bruke den digitale blyanten med en trackpad eller datamus har jeg ikke sett nytten for. Streken blir jo så hinsides shaky, og det blir stygt som bare det. Samtidig er det nøyaktig det som har vist seg å være grunen til at den er så bra. Den er så stygg at den senker terskelen betraktelig for å rable ned hva enn du tenker på.

Det innså jeg først da jeg begynte å jobbe på samme prosjekt som Aslak Høberg Liaaen og Petter Mustvedt. To designere som etterlot seg et spor av shaky blyantstreker i de fleste figmafiler de jobba i.

Petter hadde ikke noe flott bilde å vise til, som Aslak hadde, men om jeg husker rett så ser han omtrent sånn her ut, bare uten det hakket på venstre kinn.

Hva kan den brukes til?

Når er det blyanten virkelig får skinne, lurer du kanskje på. I hvilke situasjoner er det faktisk nyttig å gi den et forsøk? Såvidt jeg kan se er det tre situasjoner hvor den er spesielt nyttig:

Når du skal utforske konsepter, og ikke aner hva du skal lage
Når du skal diskutere en idé eller et design med andre
Når du skal jobbe videre med en tidligere idé som grunnlag

For å utforske de områdene nærmere skal du få høre fra fire andre designere som også blir engasjert av blyantbruken, nemlig Petter og Aslak som jeg nevnte tidligere, men også to kollegaer av meg fra Variant, Jon Hofsli og Andreas Sætersdal Hartveit.

Skal sies at Aslak var på vei fra India til Vietnam mens jeg skreiv det her, så hans bidrag kommer delvis gjennom Petter.

Når du skal utforske konsepter

Jeg stilte dem alle spørsmålet "Hvorfor velger dere å bruke blyanten, som gjør det røft og upolert, framfor å bruke andre verktøy (annotering-plugins, eller bare rette linjer og sirkler)?"

Petter: Jeg vil si den er spesielt god når man snakker om konsepter og mer abstrakte ting. Jo mer drømmende ideer, desto viktigere er det å sørge for at man snakker om det samme i en diskusjon. Der kommer raske tegninger, modeller, streker og piler mellom ord og kruseduller til sin rett. Raffineringen kan man ta på bakrommet etterpå.

Som et eksempel på det Petter kan nevner her kan jeg vise deg en skisse fra et internt AI-verktøy vi jobber med i Variant nå.

På bildet under kan du se at vi har skissa opp ulike steg, i tillegg til hva slags input du gir til systemet, og hva slags output vi ønsker å få tilbake.

På dette stadiet gir ikke skissene mening for andre enn vi som var involvert, med mindre du får mer kontekst av hva som er tenkt, så la meg gi deg en kjapp innføring.

Målet med verktøyet er at den skal hjelpe vårs med å både finne riktige folk til tilbudene vi jobber med, men også forklare hvorfor akkurat den og den personen er riktig person for jobben. Da bruker vi en språkmodell for å spisse CV-tekstene våres mot de tilbudene vi jobber med. Om du har brukt ChatGPT tidligere (som også er basert på bruk av språkmodeller) så veit du at den kan være en kjempegod sparringspartner når det kommer til kommunikasjon, men den kan også si ting som er riv ruskende gærnt. Samme problem får vi også i testingen av detta AI-verktøyet vi holder på med. Og sånn kan vi ikke ha det.

Hvis vi skal lage et verktøy som er genuint nyttig må vi også være trygge på at informasjonen stemmer. Skissene viser én mulig måte vi kan løse det på, og det tok meg 3-5 minutter å tegne det opp. Det er altså en utrolig kjapp måte å utforske en problemstilling på, og sammenhengen mellom de ulike stegene som følger, men det er viktig å være inneforstått med konteksten av krusedullene.

Effektiv kommunikasjon gjennom enkle skisser

Andreas: For meg blir det stor forskjell på kontekst. Om jeg skisserer vil jeg ha minst mulig mellom meg og tankene mine. Det samme gjelder når jeg fasiliterer diskusjoner eller wokshops. Om jeg skal presentere innsikt for eksempel ville jeg satt opp litt finere linjer og oppsett, men det er fordi det skal kommunisere og formidle noe. I workshop-øyeblikk ønsker jeg at man ikke skal henge seg opp i strek eller oppsett da det handler mer om effektiv kommunikasjon.

Andreas bruker også ipaden aktivt til å tegne, så skissene hans er nesten litt for fine, spør du meg, men prinsippet er nøyaktig det samme. Eksempelet under viser hvordan enkle streker indikerer at det er en mobilvisning, at du har en liste med kort, omtrentlig hva slags info som skal være på de korta, og den firkanten med kryss over symboliserer sannsynligvis at det skal være et bilde.

Når du er i en tankeprosess handler det bare om å fortsette å være i den flyten. Å spille videre på tankene som oppstår, og ikke fokusere på at ting skal være perfekt. Og da er blyanten perfekt! For selv om det høres litt tullete ut så er den digitale blyanten bygd for fart. For at du skal få fram et budskap her og nå, eller fange en tanke uten å henge deg opp i det ene eller andre.

Hva detaljnivået på skissene symboliserer til andre

For verktøyene våres kan faktisk bli et hinder for selve tankeprosessen. Det går så fort nå å lage en skisse eller prototype i figma nå at det ser "ferdig" ut med en gang. Når vi viser skissene våres til folk som ikke er designere så gir vi også feil inntrykk. Mange av vårs er nok vant med "papirprototyping" som eksempelet Andreas viste til. Altså å tegne veldig forenklede skisser av et grensesnitt på papir for å kjapt forstå hva som gir mening. Ved å hoppe over det steget "mister brukeren muligheten til å streke over ting, eller rive i stykker papirarkene i frustrasjon", som Petter sa til meg. Og vi som designere går dermed glipp av viktig læring.

Petter: Ved å introdusere noen skissete blyantskisser rett i prototypen forteller du brukeren at "dette er et tidlig utkast - ikke fokuser på detaljer som farger og avrundede knapper". På denne måten gjør du prototypene dine bevisst styggere og mer tilgjengelige for viktig kritikk på rett nivå.

Andreas: En designer vil alltid "aligne" en ny tekstboks eller vurdere helheten om ting blir for detaljert. Detaljnivå vil også påvirke hvordan folk deltar eller forstår en skisse / prosesstegning / hva det skulle være. Med en gang streken blir for rett tolkes det etter min erfaring som mer satt, og diskusjonene endrer seg. Når man har strek og penn kan "alt" skje!

Når du skal diskutere en idé med andre

Spør du meg, så blir de beste ideene alltid skapt sammen med andre. For å få til det må vi sørge for å "level the playing field", som det sies. Når vi som designere drar med vårs utviklere, prosjektledere, og all slags ulike roller inn i Figma, så er det vi som er på hjemmebane. Da er det en skeiv maktbalanse, hvor vi er mye mer komfortable enn alle de andre i de omstendighetene. Både med tanke på hvordan programmet fungerer, men også hvordan man tenker. Da er blyanten kjekk å ha. For som Jon sa:

Jon: Spesielt i kommunikasjon med ikke-designere tenker jeg at blyanttegning kan gjøre terskelen lavere for utviklerne (og andre roller) å bli med, dele tanker, og tegne selv. At du unngår å fremstille en skisse som noe polert og “skummelt”.

Siden blyantstreken blir temmelig stygg så stiller alle mer eller mindre likt i diskusjonen. Både tegneglade designere og de folka som er mindre glade i å tegne. Du åpner opp for at "det her kan hvem som helst få til", for det handler bare om å lage en runding rundt noe, eller en strek fra ett sted til et annet.

Petter: Siden det ser uferdig ut så skjønner alle at tankene man illustrerer er "halvtygde" - dermed åpner man opp for innspill og diskusjon. Så lenge det er mulig å skjønne hva som tegnes, og dermed mulig å kritisere og være enig eller uenig (uenig er best, da får man luket ut misforståelser i samtalen) i poenger/ideer, fungerer blyantstrekene!

Skap en felles forståelse

Det vi vil oppnå her er jo å komme fram til et bra konsept, og da er vi avhengige av å få innspill fra andre. For vi designere kan jo overhodet ikke alt. Vi er helt avhengige av å forstå andre fagområder for å lage gode løsninger. For å bygge opp den forståelsen kan det være nyttig å starte med en såkalt "Minimum Critiquable prototype", som Petter og Aslak kaller det.

Petter: "Prototype" er kanskje feil her - men poenget er at som designer og fasilitator er ofte poenget med å lage noe eller tegne noe å få tilbakemelding fra andre aktører. Da er det viktigste at man kommuniserer godt nok til at det er mulig for andre å kritisere. Så hvis en stygg blyanttegning er veien til konstruktiv kritikk, er det bare å stille seg "lagelig til for hogg".

Når du skal jobbe videre med en tidligere idé som grunnlag

Den siste situasjonen jeg vil utdype er det her med å jobbe videre med en idé. Og en ting som slo meg da, etter å ha sett noen bilder som Andreas sendte meg, var at han jobba lagvis. At han kommenterte sitt eget arbeid. Tidligere har jeg utforska tanken om at det å skrive er som å ha en samtale med seg selv, og det er i grunn mye overlapp der. For når du skriver ned tankene dine gir du deg selv også mulighetene til å gå fra det, og plukke opp nøyaktig der du slutta sist.

I Andreas sitt tilfelle gjør han det samme med notater som er gjort i en workshop-situasjon f. eks, hvor flere folk har tegna på en fysisk tavle, så tar han et bilde av det, legger det inn i Miro, og fortsetter å tegne oppå de tankene derfra. Og dermed jobber lag for lag. Eller som med eksempelet under hvor han har samla innsikt fra ulike intervjuer, og tegner oppå det igjen i diskusjon med andre.

Bonustips

Skisse-plugin til figma

Jon nevnte også at det blir litt annerledes dersom det er snakk om en handover – som er en slags bruksanvisning for hvordan designet skal tolkes, som deles med utvikleren som skal implementere det. I en handover-situasjon ville han heller brukt en plugin til Figma som heter Autoflow. Autoflow lar deg trekke streker mellom ting, eller lage enkle former som du kan legge tekst på, men som har den håndtegna streken på alt. Den koster riktignok 300 kr etter du har brukt den en liten stund (engangsbetaling), men du kan teste den gratis i en periode for å se om det er noe du liker.

TK-trikset

Et skrivetips jeg snubla over for flere år siden - tk-trikset, kommer fra en journalist som heter Anders Hofseth. Han nevnte at han unngår å distrahere seg selv med research ved å skrive TK midt i en setning:

Hver gang du kommer til noe som må researches, faktasjekkes etc, ikke stopp. Bare skriv TK (som er en sjelden bokstavkombinasjon, ihvertfall i engelsk), deretter kan man, når man er i mål med hovedteksten søke gjennom dokumentet etter TK og ferdigstille detaljene.

Jeg leste det først på bloggen til NRKbeta, men ser nå at Anders Hofseth, som skreiv artikkelen, henta det fra Cory Doctorow. Cory skriver også at "Researching isn't writing and vice-versa". Den innstillinga gjelder også i designverden.

For om du lager en "Min profil"-side så trenger du kanskje et ikon for å indikere bruker-perspektivet. I stedet for å bruke tid på å leite etter det kan det være like greit å tegne det med blyanten, også gå videre med å tegne opp resten av grensesnittet, som du egentlig hadde tenkt til. I stedet for å bytte kontekst og researche ikoner som kan passe. For da kan du fort vekk henge deg opp i tykkelsen av strekene, om det kun skal være omrisset av ikonet eller om det skal være heldekkende bakgrunn osv. Det er en slippery slope, men derfor er blyanten god å ha.

Gjør enhver nettside til en app på macen

Simen Strøm Braaten — Sun, 19 Nov 2023 00:00:00 GMT

Her om dagen fikk jeg et aldri så lite eureka-øyeblikk, som jeg tenkte skulle dele med deg i dag. For visste du at du kan lagre ChatGPT som en egen "web-app" på macen din? Du kan såklart gjøre det med andre sider og, men akkurat ChatGPT har jeg hatt lyst til å ha som et stand-alone vindu i lang tid nå.

Hvordan du gjør det

Nøkkelen ligger nemlig i Apple sin siste oppdatering til operativsystemet på mac – også kjent som Sonoma. Så lenge du har installert den oppdateringa vil du få opp en ny funksjon i Safari. Bare gå til den nettsida du vil lagre som en såkalt web-app, på bildet under har jeg valgt ChatGPT. Deretter trykker du på Arkiv oppe på menylinja, også Legg til i Dock.

Når du har gjort det vil du bli bedt om å velge navn på "appen" din, i tillegg til at du får se linken, og ikonet som blir valgt. Og voilá! Så har du plutselig ChatGPT lagra som en egen app i docken din.

Som jeg nevnte innledningsvis så kan du såklart gjøre det med hvilken som helst nettside, så om du vil ha Aftenposten eller Youtube enda lettere tilgjengelig er det ingen som hindrer deg i det. På eksempelet under kan du se hvordan elementer fra Safari er fjerna (som f. eks søkefeltet hvor du skriver selve nettadressen, dele-ikonet, og et par andre ting).

Men.. Hvorfor?

For det første så slipper du å gå inn i nettleseren for så å gå videre til https://chat.openai.com/. Du kan heller søke opp ChatGPT lokalt på dataen din, eller trykke på ikonet i docken. For det andre så kan du separare det fra alle de tusenvis av fanene du har åpne i nettleseren din (dere veit hvem dere er), og kan fokusere mer på hva du skal gjøre, i stedet for å bli distrahert av alt annet du kan gjøre i nettleserne. Det siste der er det viktigste for min del.

I tillegg til at det er noe utrolig tilfredsstillende med såkalt "window management". Altså å kunne flytte rundt på appene jeg bruker til forhåndsdefinerte steder, med forhåndsdefinerte størrelseforhold, bare for å ha komplett tunnelfokus på det jeg skal gjøre.

I eksempelet under kan du se at jeg har ChatGPT til høyre, hvor jeg har bedt den om å forklare hvordan jeg kan endre fargen på et theme jeg bruker til Obsidian, med koden i Sublime til venstre.

Om du bare vil flytte rundt på appene i lysets hastighet er det mange apper som gjør susen altså. Fra Magnet som er manges favoritt, til Raycast sin innebygde window manager, men personlig har jeg brukt Moom over flere år, så det er den jeg har holdt meg til. Sikkert også fordi jeg bare liker å si ordet "Moooom".

Om sammenligning

Simen Strøm Braaten — Sun, 12 Nov 2023 00:00:00 GMT

I det siste har jeg tenkt mye på hvordan vi sammenligner vårs med andre. Noen vil nok si at det er unngåelig, og det er godt mulig, men hvordan har det blitt sånn? Og hva kommer det av?

Svaret ligger i bøkene

En bok som har stått i hylla mi i noen år nå er Status Anxiety av Alain de Botton. Det er en av de bøkene som jeg syns virker kjempespennende, men som jeg aldri har tatt meg tida til å lese. Fram til forrige helg, da jeg var på en hyttetur med gode venner, hvor vi kom inn på temaet om sammenligning, og innså plutselig hvor relevant den boka var. Forfatteren utforsker nemlig "menneskets desperate jakt etter anerkjennelse og hvordan dette påvirker vår mentale helse".

Jeg har ikke lest den fra perm til perm ennå, men har kommet over mange nok gullkorn til at det er plenty å ta tak i. Skal også sies at det er en seksjon i boka som heter SOLUTIONS, som jeg ikke har kommet til enda, men før jeg kommer dit vil jeg heller drodle på det sjøl. Den drodlinga finner du altså mot slutten her.

Dette er riktignok et stort tema som jeg sikkert kommer tilbake, så for å gjøre det enkelt for meg sjøl tar jeg bare tak i det som har fascinert meg hittil fra boka, for det er garantert mye jeg burde hatt med for å gi mer kjøtt på beina, men pytt pytt.

Verdt å merke seg

Når jeg snakker om sammenligning nå så bruker jeg det mer eller mindre på samme måte som Alain de Botton bruker begrepet status-angst. For ordet sammenligning i seg selv har blitt så negativt ladd, spesielt i tida vi lever i nå. Og det overlapper i stor grad med det statusjaget som Alain de Botton skriver om. Det er den følelsen av at hvem du er og hva du har ikke er godt nok.

Sammenligning gjennom tidene

Naivt nok antok jeg at sammenligning var et nyere fenomen som har blitt forsterka noe voldsomt med sosiale medier. Det viser seg riktignok at også folk på 17- og 1800-tallet snakka om lignende temaer, som eksemplifisert i boka "The principles of Psychology", publisert i 1890, skrevet av Williams James:

No more fiendish punishment could be devised, were such a thing physically possible, than that one should be turned loose in society and remain absolutely unnoticed by all the members thereof.

If no one turned around when we entered, answered when we spoke, or minded what we did, but if every person we met “cut us dead”, and acted as if we were non-existent things, a kind of rage and impotent despair would before long well up in us, from which the cruellest bodily torture would be a relief.

Dette kommenterer Alain de Botton ved å si at identiteten vår holdes gissel av folka vi lever rundt. Om noen ler av noe du sa eller gjorde (på en god måte) så forsterker det følelsen din av å være en morsom person å være rundt. Om du får skryt for noe du gjorde så føles det ut som du har utretta noe – du har fått til noe.

På samme måte derimot så er det også en negativ likevekt. Hvis du går inn i et rom og ingen anerkjenner at du har kommet, eller om du snakker til noen som virker utålmodige, som at du bruker unødvendig lang tid til å komme til poenget, eller at de har noe bedre å gjøre. Da er det fort gjort å tvile på seg sjøl, eller føle seg mindre "verdt".

Hvor det kom fra

Nå må jeg ta rennafart for å formidle en viktig del av det hele. For såvidt jeg har forstått, så har det vært noen elementer i historien som kan ha ført til at det var mindre sammenligning mellom enkeltfolk før.

For det første – en grunnleggende tanke om at det er arbeiderne som skaper de store verdiene i samfunnet (som bonden f. eks), og at de derfor fortjente respekt. Uten dem hadde ikke hjula i samfunnet gått rundt. For det andre – religion spilte en større rolle, og hvilken status du hadde i løpet av livet ditt spilte ingen rolle i Guds øyne, for å vurdere om du hadde vært et godt eller dårlig menneske. For det tredje, og den klarer jeg ikke oversette på stående fot:

that the rich were in any case not worth honouring, for they were both unscrupulous and destined to meet a bad end in a set of imminent and just proletarian revolutions.

Middelklassen blir større

Poenget her er at etterhvert som middelklassen blei større og større, utover 1900-tallet, så var det flere som stod likt. Som spilte etter "samme regler", sammenligna med de enorme forskjellene mellom fattig og rik i tidligere århundrer.

In so far as the great political and consumer revolutions of the eighteenth and nineteenth centuries led to psychological anguish even as they vastly improved the material lot of mankind, it is because of an extraordinary new ideal around which they were founded: a practical belief in the innate equality of all humans and in the unlimited power of anyone to achieve anything.

For most of history an opposite assumption had held sway: inequality and low expectations had been viewed as both normal and wise. Only a very few had ever aspired to wealth and fulfilment.

Alle kan få til alt

Forfatteren fortsetter med å fortelle om når ulikheter i samfunnet er selve normalen så får det ikke noe spesiell oppmerksomhet. Derimot når folk innenfor en sosial gruppe stiller mer eller mindre likt så legger man merke til de minste nyanser av forskjeller. Når du kombinerer det med tanken om "the innate equality of all humans and in the unlimited power of anyone to achieve anything" så har vi et potent grunnlag for sammenligning mellom mennesker.

For hvis alle har innstillinga om at du kan få til hva enn du vil så lenge du bare prøver så overlater jo det alt ansvaret til deg! Folk har jo sikkert fått panikk av mindre.

Hva om du ikke klarer å oppnå drømmene dine da? Eller hva om du ikke har noen drømmer i det hele tatt som du kan følge. Da må det iallefall være noe gærnt med deg. Den type tenking er jo ganske så destruktiv. For det tar jo ikke høyde for at vi befinner vårs i ulike livssituasjoner, eller at det er ulikheter mellom yrker, mellom kjønn, eller hvilken bakgrunn du har.

Hvem vi sammenligner vårs med

...These feelings of deprivation may not look so peculiar, however, once we consider the psychology behind the way we decide what is enough. Our sense of an appropriate limit to anything – for example, to wealth and esteem – is never decided independently. It is arrived at by comparing our condition with that of a reference group, with that of people we consider to be our equals.

We cannot appreciate what we have in isolation, or judged against the lives of our medieval forebears. We cannot be impressed by how prosperous we are in historical terms. We will take ourselves to be fortunate only when we have as much as, or a little more than, the people we grow up with, work alongside, have as friends and identify with in the public realm

Hovedsakelig blir vi misunnelig på folk vi kan relatere vårs til. De vi føler at vi kan være som. Og her kommer vi inn på en av grunnne til at sosiale medier kan være så giftig. Fordi når du åpner opp for en større verden så er du dømt til å finne flere folk som du kan relatere deg med. Som du ser deg selv i, bare at de har noe som ikke du har, eller har tilsynelatende fått til noe som du ikke har. Og når det er flere folk å sammenligne seg med så er det også flere folk å være misunnelige på.

Misunnelse høres ut som en veldig kraftig følelse, men i våre liv tror jeg det er en mer snikende, underliggende følelse av misunnelse. Hvor du lurer deg sjøl til å tro at livet blir bedre dersom du hadde hatt den tingen – "Ååå, hvis jeg hadde hatt den tingen så kunne jeg gjort sånn og sånn".

Jeg skal på ingen måte heve meg over den følelsen der, og late som at jeg er noe bedre sjøl. Seinest for tre-fire uker siden skreiv jeg jo om hvordan livet hadde vært så mye bedre med en spesifikk skjerm. Jeg veit jo at det ikke er tilfelle. Det endevender ikke livet akkurat, og det vil jeg da heller ikke. Samtidig er det noe med "incremental gains" – små forbedringer i hverdagen som utvilsomt er et luksusgode for de av vårs som er privilegerte nok til å kunne fokusere på det, framfor de elementære tingene man trenger for å leve et godt liv. But I digress.

Positive vinklinger

For å konkludere, er sammenligning alltid noe negativt? Eller kan det også være positivt?

Å sammenligne deg med andre kan gi deg et spark bak for å gjøre den tingen du har hatt lyst til å gjøre over lengre tid. Å hoppe ut i det ukjente. Det kan motivere deg til å potensielt prestere over egen evne, fordi du ønsker å strekke deg etter å gjøre noe enda bedre, fordi du ser at det er mulig.

For å få enda flere forslag på bordet spørte jeg om hjelp fra ChatGPT, som jeg har tatt meg friheten til å utdype:

Selvforståelse: Sammenligning kan hjelpe deg med å forstå deg sjøl bedre, og hvor du er sammenligna med andre (f. eks i form av ferdigheter blant kollegaer)
Læringsmuligheter: Sammenligning kan peke ut områder du kan forbedre deg på for å komme dit du vil, eller oppnå målet du strever etter
Økt selvtillit: Dersom du er den "vinnende parten" i sammenligninga kan det styrke selvtillit din ved å anerkjenne at du har gjort noe bra
Normativ benchmarking: Tillater oss å sette en "standard" – som vi enten kanoverholde eller overgå, men da veit du iallefall hvor lista er lagt
Frustrasjonshåndtering: Ved å sammenligne dine egne frustrasjoner mot hva andre går gjennom kan du få en bedre forståelse for hva andre går gjennom, og at vi har alle våre egne utfordringer, som i gjengjeld kan hjelpe deg med å håndtere din egen frustrasjon
Problemoppdagelse og løsning: Vi kan identifisere problemer og finne løsninger basert på hvordan andre har håndtert lignende situasjoner. Buldring er et utrolig godt eksempel på det, hvor man ser noen løse en klatrerute, og plutselig forstår du hvordan du kommer deg til toppen.
Bygging av fellesskap og teamarbeid: Sammenligning kan bidra til et miljø for kollektiv læring og fellesskap.

Oppsummert vil jeg si at sammenligning kan altså føre til personlig vekst, hvis du bare bruker det riktig.

En nyttigere sammenligning

Når jeg tenker på det er det definitivt en overlapp her mellom statusjaget og samfunnets usaklige fokus på "suksess". Det skal jeg ikke gå inn på nå, men jeg vil heller ta en kikk på hvordan kan vi redefinere sukess i våre egne liv for å redusere statusangst?

Et grep vi kan ta er å fokusere mer på verdiene vi har, og sammenligne egne prestasjoner opp mot hva som er meningsfullt for vårs sjøl. I stedet for å veie våre egne prestasjoner opp mot samfunnets forventninger (hva enn de er).

Psykoterapeuten Russ Harris pleier å si at "Suksess er å leve i samsvar med sine verdier" (kilde). Er ikke det fint? Bare tenk litt på den et øyeblikk.

For om vi heller vurderer suksess basert på spørsmålet "Er dette i tråd med mine verdier, eller ikke?" så blir det langt enklere å gi seg sjøl en følelse av mestring. For verdier kan jo være så mangt. Verdier handler om å definere hva som er viktig for deg, hva du ser på som meningsfullt. Og du må ikke begrunne det for noen, for det er jo dine verdier.

Med den definisjonen så kan du være vellykka i øyeblikket selv om målet ditt enten er veldig langt fram i tid, eller om du aldri når det. Fordi du kan fremdeles leve i samsvar med verdiene dine.

For min egen del veier jeg prestasjonene mine opp mot verdier som åpenhet, nysgjerrighet, utvikling, positivitet, og inkludering. Det er forøvrig dritvanskelig å finne gode ord på verdier altså. For de blir jo som beholdere for utallige tanker og meninger, men hva skal du kalle selve beholderen?

Uansett. Nå har jeg kasta mye mot deg, men hva tenker du?

Bonus

Om du vil ha en kjapp innføring i tankene fra Status Anxiety-boka så kan du se denne 4-5-minutter lange filmen fra School of Life (hvor forfatteren også er en av grunnleggerne av selskapet). De har også mange andre nydelige filmer som kort og greit beskriver vanskelige konsepter, og setter ord på følelser som kan være vanskelig å kjenne på.

Begynnelsen av "Self help"-kategorien

Alain de Botton nevner også at det oppstod en egen kategori i bokhandlerne, mot slutten av 1800-tallet, som vi i dag kjenner som "Self help"-kategorien. Som inkluderte bøker som:

William Mathews’s Getting On in the World (1874), William Maher’s On the Road to Riches (1876), Edwin T. Freedley’s The Secret of Success in Life (1881), Lyman Abbott’s How to Succeed (1882), William Speer’s The Law of Success (1885) and Samuel Fallows’s The Problem of Success for Young Men and How to Solve It (1903)

Innsiktsbibliotek

Simen Strøm Braaten — Sun, 05 Nov 2023 00:00:00 GMT

Heisann! I dag står det innsiktsbibliotek på menyen. Og det er nok et begrep som er fremmed for flere av dere, så jeg skal straks komme tilbake til hva det er.

Først vil jeg bare avsløre hva som er rosinen i pølsa her foråsirresånn – for du kan faktisk laste ned din egen kopi av et demo-innsiktsbibliotek jeg har lagd.

Det er nemlig et eksperiment for å lære om hvordan det kan fungere når du jobber sammen med andre, og skal dele innsikten dere i mellom. Derfor har jeg og en Variant-kollega publisert det på Github, åpent for alle som vil prøve. Hvem veit, kanskje det ikke fungerer i det hele tatt? Men det veit vi ikke før vi prøver.

Hva er et innsiktsbibliotek

Et innsiktsbibliotek handler om å samle det du veit, det du lærer, og det som kan være relevant, for produktet/tjenesten du lager.

Den siste biten der er viktig, for hvis det ikke er relevant for det dere skal lage så skaper det heller forvirring enn å være til hjelp. Biblioteket blir sånn sett din "single source of truth" når det kommer til innsiktsarbeid.

Det kan være noe du lærte i et intervju (med f. eks noen som bruker løsningen du jobber med), en brukertest, en samtale med en ekspert av noe slag, statistikk, eller relevante konklusjoner fra både møter, men også diskusjoner med kollegaer.

Det meste kan lagres i et innsiktsbibliotek, men det burde ha en relevanse for arbeidet som skal gjøres framover. At det kan være relevant å trekke fram det samme arbeidet seinere for å jobbe videre med noe annet. For det er ikke bare snakk om å lagre konklusjonene, men også "råmaterialet". Om du jobber med kollektiv transport f. eks så er det mye innsikt som vil være vel så nyttig 2-3 år fram i tid. Som de overordnede reisevanene til ulike brukergrupper. Eller hvordan det er for blinde folk å navigere gjennom appen din med VoiceOver på en trafikkert gate, eller hvordan de planlegger reisene sine i forkant.

Spesielt i intervjuer og brukertester lærer vi ofte ting og tang som er kjempespennende, men som ikke er relevant for de spørsmålene vi trengte svar på i den perioden. Det blir heller "sekundærinformasjon", som ofte er det første som fjernes i en oppsummerende rapport, hvis du ser behovet for å korte ned mengden (for å senke terskelen for å lese gjennom hele). Den sekundærinformasjonen kan derimot være kjempenyttig noen måneder seinere. Du veit det bare ikke ennå.

Tilbake til demo-biblioteket

Om du lager din egen kopi av demo-innsiktsbiblioteket vil du se noe sånt som bildet under:

Om du kikker nærmere på navnene på notatene på venstre side vil du se at jeg har fokusert på rammene rundt innsiktsbiblioteket for øyeblikket. Altså hva som må være på plass for at det skal kunne brukes for nøyaktig detta formålet. I tillegg til grunnleggende opplæring av å bruke Obsidian for nybegynnere. Hittil har det da gått på bekostning av å lage fiktiv innsikt, eller "demo-data", som f. eks "Saksbehandlere har et stort behov for å sortere etter status på oppgavene sine"

Det her er altså kun en start, selv om jeg skjønner at det kan være forvirrende. For i et mer reelt tilfelle burde jeg heller løfta fram ting som:

Eksempler på hva vi har lært, som spesifikke funn som jeg nevnte over
En oversikt over ulike rapporter
Hvilke innsiktsarbeid som jobbes med for øyeblikket
En landingsside som introduserer hvordan innsiktsbiblioteket kan brukes, og hvem som er ansvarlig for å "drifte det"

I løpet av tida som kommer skal jeg prøve å lage mer fiktiv innsikt, og strukturere det annerledes, sånn at det vil være mer realistisk for en faktisk arbeidssituasjon.

Kunstig intelligens i sitt rette element

Det å lage fiktive samtaler, tester, funn og rapporter er forøvrig en ypperlig situasjon å bruke kunstig intelligens i. For da slipper jeg jo å finne på en samtale mellom to personer. Jeg har lagd ett eksempel hittil, hvor jeg illustrerte hvordan Atomic UX Research-modellen fungerer. Da lagde jeg et AI-generert intervju mellom en UX-designer og en saksbehandler. Det gjør det jo superenkelt for meg å plukke ut fakta fra samtalen, definere innsikt basert på hva vi lærte, og skrive noen hypotetiske forslag/anbefalinger til hva man kunne gjort videre.

Her kan du se instruksene jeg gav til Raycast AI (mitt valg av kunstig intelligens-chat):

Du er en UX-designer som holder på å lage et saksbehandlersystem. Det du skal skrive er samtalen som utspiller seg mellom deg som intervjuer, og en saksbehandler som skal bruke systemet du lager. Formuler det som et intervju, i en muntlig situasjon, men teksten skal ikke være lengre enn 750 tegn. Ikke si at du er en ux-designer, bare hopp rett til saken.

Hvilke kriterier er viktig for et innsiktsbibliotek?

Gående framover så er det noen ting jeg gjerne vil finne ut av. Nemlig hvilke kriterier som er viktig for et innsiktsbibliotek. Hva er det vi må tilrettelegge for? Hva må man kunne gjøre, og skal det tilrettelegges for folk med ulike roller?

Som et utgangspunkt har jeg sparra med noen kollegaer om hvilke prinsipper vi burde ha i bakhodet for å få dette eksperimentet til å funke.

Prinsippene for å lykkes

Definere hva det skal være, og hva det ikke skal være
Gjøre det så enkelt som mulig
- Dette er kanskje den viktigste, og gjelder både for de som skal bruke det, men også med tanke på hvordan det settes sammen. For øyeblikket er det inkludert noen utvidelser/plugins som vi kanskje kan få bruk for, men som potensielt øker kompleksiteten, og gjør det vanskeligere å forstå. Da blir det viktig å vurdere hva som er viktigst.
Kunne dele opp innhold etter temaer
Muligheten for å lage "dashboard"-visninger til interessenter som ikke nødvendigvis skal jobbe med innholdet, men som vil holde seg informert
Å kunne jobbe med det samme materiale, men i ulike visninger
Sporbarhet
- Spesielt dersom du trekker en setning ut fra konteksten sin så er det viktig å kunne spore det tilbake til kilden

Skille mellom innsikt og dokumentasjon

En ting jeg ikke blir helt klok på er hvor grensa går mellom innsikt som bør lagres, og generell dokumentasjon. Formulert på en annen måte – hva er det som ikke burde være i et innsiktsbibliotek?

Det kan nok variere ut fra hvordan man velger å definere et innsiktsbibliotek, men som et utgangspunkt kan vi forholde vårs til det jeg sa tidligere:

Et innsiktsbibliotek handler om å samle det du veit, det du lærer, og det som kan være relevant, for produktet/tjenesten du lager.

Skal du ta notater fra en brukertest der? Eller bare lagre konklusjonene dine? Skal det være en "decision log" for å kunne vise en historikk over hvilke avgjørelser som påvirka prosessen av å lage noe? Eller ikke?

Er det relevant å ha møtenotater der, siden det ofte kan føre til avgjørelser som er viktig å vite om til seinere?

Jeg har mange spørsmål, men vil gjerne definere svarene sammen.

Hvem det er relevant for

I utgangspunktet har jeg tenkt at det er relevant for designere som meg sjøl, men jeg er dønn sikker på at jeg tar feil her, så gjerne nevn noen roller eller situasjoner hvor du ser relevansen for noe lignende.

Jeg veit at det kan være relevant for både utviklere og folk oppi ledelsen som har mer beslutningsmakt (stakeholders/interessenter av noe slag), som et grunnlag for å ta bedre avgjørelser, men jeg er usikker på hvordan de ville brukt det.

Hvordan kan du delta

Det enkleste er bare å komme med dine innspill. Enten ved å svare direkte på denne eposten, eller ved å diskutere det mer åpent med meg og de ni andre som er med i Discord-gruppa mi.

Om du vil utforske i større grad så kan du se innsiktsbiblioteket på Github. Ja, til og med du.

Der kan du lage din egen kopi av innholdet, innstillingene, og oppsettet, som jeg har gjort klart. På den måten kan du også være med å forme det framover, ved å bidra med å gjøre endringer, endre på innhold. Hjelpe med å lage fiktiv innsikt, og generelt lage rammene for hva som trengs for å lage en god demo av et innsiktsbibliotek.

Både for at det skal være lettere å kunne introdusere en lavterskels-løsning ute hos kundene vi jobber med, men også for å lære mer om hvordan vi kan organisere innsikten vi jobber med.

Hvordan laster du ned din egen kopi?

For å senke terskelen har jeg lagd et par steg-for-steg-filmer til deg.

Hvordan du kommer i gang

<lite-youtube videoid="aO0mAaitUZ4" playlabel="Play: Hvordan du kommer i gang med innsiktsbiblioteket i Obsidian"></lite-youtube>

Hvordan du deler endringene med andre

<lite-youtube videoid="DMUQbV-RSRI" playlabel="Play: Hvordan du gjør endringer i innsiktsbiblioteket"></lite-youtube>

Bonus

Om du laster ned din egen kopi så husk å skriv deg opp i gjesteboka! 👋

Hva om du hadde betalt for å google?

Simen Strøm Braaten — Sun, 29 Oct 2023 00:00:00 GMT

"Å Google" er jo synonymt med å søke etter noe. Men siden du ikke betaler for søketjenesten så får du blant annet sponsa søkeresultater, hvor selskaper betaler for å vises fram framfor andre.

Men.. hva om du heller hadde betalt for søketjenesten? Vel, Kagi er et alternativ som lar deg "...search with a peace of mind, knowing the results are always shown with your best interest in mind." Det syns jeg er interessant. Spesielt når du også kan:

Stemme opp/ned de søkeresultatene du vil ha mer av (som f. eks å stemme Aftenposten opp, og VG ned), så vil det også gjenspeiles i søkeresultatene du får framover
Få et "kjapt svar" som utdyper søket ditt, som i praksis er en oppsummering av resultatene (servert av kunstig intelligens)
Og bare slippe de sponsa linkene fra Google

Takk til Erlend som har dytta den her opp i ansiktet mitt mer enn én gang. Han sa forresten noe interessant rundt det om å betale for søketjenesten. For hvis du bruker mye strøm så forventer du jo også å få en høyere strømregning. Når du da har mange søk i løpet en måned så gir det også mening å betale mer, ikke sant? For du betaler faktisk en månedlig sum for antall søk du har. Som antakeligvis er et fremmed konsept for de fleste av vårs. Om du holder deg under 100 søk så er det gratis, men om du vil ha 300 søk koster det opp 5 dollar i måneden, og 10 dollar i måneden hvis du vil ha en ubegrensa mengde.

Bare for å sette bruken i et slags perspektiv så ligger jeg på 78 søk nå etter 5 dager. Sånn sett kan det virke som at jeg er rimelig ivrig på søket, så det er nok sammenlignbart med Erlend, som har betalt for ubegrensa bruk det siste halvåret. Han har et gjennomsnitt på 730 søk i måneden. En venn av vårs derimot som har vært i pappaperm (og ikke hatt altfor mye tid til internettets ville veier i det siste) snitta på 297 søk i måneden.

Logseq

Simen Strøm Braaten — Sun, 29 Oct 2023 00:00:00 GMT

Logseq er et program som ligner på Obsidian på mange måter, men som kanskje i enda større grad er fokusert på å dumpe ned tanker, kjapt og enkelt, og heller organisere det i etterkant. For å være enda mer teknisk så er det en "block-based outliner", som er bygd rundt det å skrive punktlister framfor lengre tekster som deles opp i avsnitt (som Obsidian blant annet er mer fokusert rundt).

Siden Logseq bare er basert på tekstfiler som ligger på dataen din, på samme måte som Obsidian, så kan jeg se de samme notatene på begge steder. Om jeg gjør endringer i den ene appen blir det også synlig i den andre, nettopp fordi jeg fremdeles redigerer den samme fila. Det er kult!

Når jeg tar notater på jobb så er det som oftest i punktlister. For det trenger ikke være sammenhengende. Det er bare snakk om enkeltstående ting jeg trenger å huske, som er knytta til et spesifikt tema eller prosjekt, og som gjerne leder til en oppgave jeg må gjøre i etterkant. Samtidig som det er relevant å vite hvem jeg snakka med, og når.

Anbefaler å hoppe halvveis ut i den filmen her for å forstå hvordan det kan brukes. Takk til Glenn for tipset ✌️

Å tørre og spørre

Simen Strøm Braaten — Sun, 29 Oct 2023 00:00:00 GMT

Én tanke om å tørre og spørre

Denne uka hørte jeg noen si noe sånt som "mange gode opplevelser kan komme av at du bare spør om noe. Om du ikke spør derimot så kommer det ikke til å skje." Og det fikk meg til å tenke. For den eneste måten du kan påvirke en situasjon er jo ved å prøve å få noe til å skje på egenhånd. Det kan såklart gjelde så mangt, men bare for å trekke det ned til noe konkret så tenkte jeg på den rare DualUp-skjermen som jeg snakka om i det forrige nyhetsbrevet. Den skulle jeg gjerne testa. Og det beste hadde egentlig vært hvis jeg ikke trengte å kjøpe den, men bare kunne prøve den en stund.

I et øyeblikk av inspirasjon og overraskende lite hemninger så sendt jeg derfor en mail til LG – selskapet som lager den skjermen – og spørte om de var interessert i et samarbeid.

Nøyaktig hva det samarbeidet skulle gå ut på var jeg ikke så nøye på. Det kan vi finne ut av seinere, tenkte jeg. Nå har jeg riktignok ikke fått noe svar i løpet av den uka som har gått, og når jeg tenker meg om så tror ikke jeg kommer til å få det heller. Det har derimot gitt meg mer mot til å tørre og prøve. gitt meg mer mot til å tørre og prøve.

For som jeg nevnte tidligere – hvis du ikke spør så kommer det iallefall ikke til å skje. Ingen kommer til å gi meg en skjerm uten at jeg gjør det tydelig at jeg har lyst til å prøve den. Samtidig må jeg kunne si noe om hva jeg kan gjøre i retur, for at det skal være verdt byttehandelen. Akkurat det gjorde jeg ikke i denne omgangen, selv om jeg innså rett før jeg sendte eposten at det hadde vært en proff ting å gjøre. Som leder meg inn på en digresjon som jeg gjerne skulle hatt din mening på.

Influencer-livet

For når jeg åpner opp for samarbeid med selskaper så vil jeg være tydelig på hva jeg vil, og hva jeg ikke vil tilby. I tilfellet med LG f. eks så kunne jeg sagt i bytte mot å få, eller å låne skjermen, så skal jeg lage f. Eks tre nyhetsbrev, som går ut til mine 16 trofaste lesere. Nei, jeg tror ikke det er sånn jeg vil bruke nyhetsbrevet nødvendigvis. Det føltes ikke riktig å skrive det en gang.

Nyhetsbrevet er jo egentlig ikke noe jeg har lyst til å tjene penger på. Det viktigste for meg er at det er et slags fristed hvor jeg kan utforske tanker som jeg ikke ville tatt meg tid til ellers. Med en fast frekvens. Samtidig så har jeg skrivi et ukentlig nyhetsbrev i snart et år nå, hvor jeg virkelig går i dybden på noen temaer. Den tilnærminga, kombinert med en jevnlig frekvens og forutsigbarhet, har en viss verdi. Og hvis jeg kan dykke dypere ned i en tankebane ved å bruke det som et salgsargument til selskaper som selger ting eller tjenester jeg har lyst til å teste ut, så syns jeg det høres greit ut.

Men hva tenker du egentlig? Får du avsmak med en gang jeg snakker om det "influencer-livet"? Eller gir det mening, så lenge jeg holder meg til prinsippene mine?

Variabler i Figma

Simen Strøm Braaten — Fri, 27 Oct 2023 00:00:00 GMT

Notater

Figma sine variabler lar deg lage avansert prototyping mye enklere. Det finnes fire ulike typer
- Color
- Number
- String
- Boolean
Hvordan lage en variabel.
- Trykk på `Local variables
  - Create variable
    - Velg hvilken type (Color, Number, String, Boolean)
      - Fyll ut navn + verdi
Variabler organiseres innenfor collections
- En collection kan deles inn i flere grupper
  - Modes
Tre ulike typer nivåer
- Primitive
  - Også kjent som core
- Semantics
  - Navngis etter hva variabelen skal brukes til, slik at navnet gir informasjon om formål, betydning, hva og hvor de skal brukes. Disse kan man bruke i arbeidet, som kan ha navn som:
    - text/primary
    - spacing/light
    - background/secondary
- Components
Hvem lager du systemet for?
- Hvor komplekst skal det være?
"Expressions" i prototyper lar deg manipulere verdien med en rekke operasjoner. Det finnes to typer
- Set variable
  - Brukes til å endre verdier på tall, strenger og booleans
- Conditionals
  - Lar deg lage reglerfor det som skal skje. Conditionals skrives med if/else-logikk
Disse to kan brukes i samme handling og rekkefølgen er viktig. Handlingene vises når prototypen spilles av.

Hvorfor bruker vi ikke vertikale skjermer i større grad?

Simen Strøm Braaten — Sun, 22 Oct 2023 00:00:00 GMT

Intro

I blant føler jeg meg som en parodi på meg sjøl. For de siste dagene har jeg brukt mer tid enn jeg tør å innrømme på å vurdere hvordan det ville vært å rotere den eksterne skjermen min 90 grader, sånn at den står vertikalt i stedet for horisontalt, som den pleier.

Flere av dere kan nok teste den tilnærminga på 15 minutter, og si dere ferdig med det. Jeg derimot har vært på tur til mitt framtidige hjem i heggedal, og har ikke hatt noen enkel måte å teste det på. Derfor gjorde jeg som gjør, og hoppa hodestups ned i teorien, og andres erfaringer, for å reflektere over hvorfor, eller hvorfor ikke, man skal bruke vertikale skjermer.

Nu kör vi.

Hvorfor rotere skjermen

Igjen så er det utviklerne som inspirer meg, for det er hovedsakelig de som velger å rotere skjermene sine 90 grader.

Skal sies at de færreste bruker nok en vertikal skjerm ene og aleine. I stedet kombineres det vel heller med en "vanlig" horisontal skjerm i tillegg, sånn at den vertikale skjermen blir mer en "referanse-monitor", hvor du får et helhetlig oversiktsbilde.

Men.. Hvorfor gjør de det?

Jaget etter økt produktivitet

I en artikkel jeg leste blei det nevnt at på en vertikal skjerm kunne de se opp til 84 linjer med kode, sammenligna med 46 linjer på en horisontal skjerm (som da er ca 80 % mer). Og det er jo en god del det, uten tvil, men er det om å gjøre å se mest mulig av arbeidet sitt samtidig?

Hvor mye tjener vi egentlig på å se nesten dobbelt så mange linjer med kode uten å scrolle? For det er flere som skriver om store økninger i produktivitet ved å inkludere en vertikal skjerm i oppsettet sitt. Det jaget der etter økt produktivitet blir ganske tullete etterhvert, spør du meg.

For det handler ikke bare om å gjøre en oppgave fortest mulig, og jobbe fortere og fortere. Det er heller ikke alle oppgaver som bør gjøres fort, men hvor det er mer fornuftig å bruke mer tid på å tenke, i stedet for å haste seg med å bli ferdig.

I langt større grad burde vi derfor fokusere på å tilrettelegge for en arbeidsflyt som vi liker sjøl og som passer til vårt formål. Ikke noe mer, og ikke noe mindre.

Det er jo i flytsonen man vil være, uansett hvordan det ser ut for deg, og da er det såklart digg når verktøyene dine ikke er til hindring for deg, men heller støtter oppunder den arbeidsflyten du trives med.

Hvordan vertikaliteten kan være interessant

Samtidig er det noe appelerende med å se mer av konteksten du er i. For da tilrettelegger du for mindre scrolling, og potensielt sett en roligere brukeropplevelse, med mindre fram og tilbake mellom apper, og opp og ned på nettsider, chatte-apper, og dokumenter.

Den vertikale orienteringa er nemlig spesielt interessant for dokumenter, om du jobber mye med tekst, som jeg gjør. For da blir det mer tilnærma likt som å lese fra et ark – et veldig stort ark riktignok. Som én side i en bok. Samtidig kan du vel også da argumentere for at en horisontal skjerm da vil være som å lese to sider ved siden av hverandre, som en åpen bok. Så nøyaktig om det ene er bedre enn det andre skal jeg ikke si for sikkert. Samtidig er det verdt å ta en kikk på hva en vanlig, horisontal skjerm er spesielt godt egna for, nemlig "total immersion" eller "full fordypning", som man kanskje sier på norsk.

Total immersion

Med "total immersion" så snakker vi altså om å fordype seg i en opplevelse, som f. eks når du ser en film, eller hvis du spiller. Spillverden er spesielt interessant, for der er det ofte fokus på superbrede skjermer også, som dekker et enda bredere synsfelt for spillerne.

Det gir mening med tanke på hva som vises i synsfeltet ditt. Spill som Super Mario 64, Zelda, og Red Dead Redemption er gode eksempler på det, hvor fokuset alltid er på karakteren du spiller med, som er plassert dønn i midten.

Når du opplever handlinga gjennom ved å observere hva som skjer med hovedkarakteren så kalles det "third person point of view". I tillegg har du en hel sjanger av first person shooter-spill, som f. eks Call of Duty, hvor du inntar hele identiteten til hovedkarakteren.

Gjennom førstepersonsperspektivet vil du i større grad oppleve handlinga gjennom dine "egne" øyne sammenligna med det å fjernstyre Super Mario f. eks, og bare observere det som skjer med han på avstand. Parkour-spillet Mirror's Edge er et annet bra eksempel på det.

Poenget mitt er at i de situasjonene så gir en horisontal skjerm, og gjerne en en ekstra brei en, det gir mer mening. Det er ikke nødvendigvis noe viktig som skjer helt ytterst på høyre- og venstresida av synsfeltet, men det forsterker opplevelsen din. Spillene framhever altså der fokuset ditt er – nemlig i midten.

Du har også noen jobbtilfeller hvor en bred skjerm gir mer mening, som f. eks når du redigerer film, og du må forholde deg til en horisontal tidslinje som viser alle filmklippene som filmen består av.

Hva med vårs som ikke spiller?

Personlig så spiller jeg ingenting lenger. Jeg gjorde det før, men det er lenge siden. Derfor er intensjonen min også litt annerledes når jeg setter meg ned foran dataen. Jeg vil fremdeles fordype meg i det jeg gjør, men i større grad handler det nå om å fokusere på det jeg prøver å oppnå.

For på en daglig basis så er det hovedsakelig tre ulike "digitale miljøer" jeg befinner meg i:

På en nettside
I et dokument (i Obsidian, Notion, eller noe lignende)
Eller på en digital tavle, som Figma/Figjam eller Miro (og noen ganger i canvas-modus i Obsidian)

To av de tre er vertikale av natur, eller av standard iallefall. I og med at de aller, aller fleste nettsider scrolles fra topp til bunn, og det samme gjør du med et dokument og. Unntaket er egentlig når jeg jobber på en "tavle", som jeg nevnte (også kjent som et infinity canvas siden det ikke er noen tydelige grenser å forholde seg til). Som da jeg samla researchen min rundt det temaet her på et canvas i Obsidian:

Når jeg tenker ut noe i Figjam, eller jobber med et grensesnitt i Figma er det også noenlunde likt, bare langt flere verktøy.

Spørsmålet da er om "tavlejobbing" trenger å være fordypende på samme måte som et spill eller en film. Høyst sannsynlig er det nok smak og behag, men jeg tok såklart en svipptur innom ergonomi og anatomi, for å forstå bagrunnen bedre.

Ergonomi

Synsfeltet vårt dekker nemlig 180 grader horisontalt og 120 grader vertikalt. Sånn sett gir det jo mening at skjermene våres er bredere enn de er høye. De forsterker det samme formatet som synsfeltet vårt har. Samtidig så ser vi ikke like klart, eller fokusert, over hele linja.

Ut i fra det jeg kunne finne ut så er det en snevrere vinkel hvor synet er mest fokusert. Horisontal er det omtrent 60 grader, og vertikalt er det også rundt 50-60 grader (riktignok dobbelt så mye nedover, enn det vi ser oppover).

(Kilde: https://www.extron.fr/article/environconhumanfact)

Så hva om vi optimaliserer for akkurat det perspektivet? Hvordan hadde det sett ut? For hvis skjermen blir for høy så vil du sannsynligvis få vondt i nakken av å måtte se mye opp og ned, som jeg nevnte tidligere.

Der det hele starta

Denne tankebanen starta med en film på youtube, fra arkitekten Dami Lee, som het "The strangest monitor I've ever tried", og da er jo ikke jeg vond å be, kan du tro. I filmen snakker hu blant annet om synsfeltet vårt, og hvordan vi har et fokusområde på ca 60 grader – "komfortsona" som det kalles på illustrasjonen. Den skal du få se igjen, bare i en mer utydelig versjon, så det er verdt å kikke litt nærmere på den.

I filmen viser hu nemlig hvordan synsfeltet vårt overlapper med to ulike skjermer – én veldig bred (34-tommer i 21:9-format), og en som definitivt er ganske rar, sammenligna med det vi er vant til. Nemlig en skjerm som er nesten kvadratisk (en 28-tommers skjerm i 16:18-format), som heter DualUp, fra LG.

Du får ta de eksemplene som følger med en klype salt, for det er vel begrensa hvor vitenskapelig det er, men poenget som illustreres er fremdeles fascinerende.

På den veldig brede skjermen så ser du at det er mye som overlates til sidesynet.

På DualUp-skjermen som er så og si kvadratisk derimot så havner innholdet på skjermen innenfor fokusområdet ditt.

Det samme gjelder også i høyden, selv om det kan virke som at skjermen i så fall burde vært høyere opp enn han youtube-karen her har den.

For du har kanskje hørt at toppen av skjermen din burde være i høyde med øynene dine? Sånn omtrent iallefall, noen sier at toppen av skjermen burde være 5-8 cm over øyehøyde. Den regelen derimot må vi kanskje revurdere med en skjerm som er mer vertikal enn den er horisontal.

Konklusjon

Om du har blitt med hele veien så vil jeg bare takke deg for at du blei med på tankeeksperimentet mitt. Sånn ergonomisk sett kommer du nok langt med å bare justere skjermen din litt opp og ned i løpet av arbeidsdagen, for å sørge for den er plassert i komfortsona uansett hvordan du sitter eller står.

Uansett, så veit jeg ikke med deg, men dette har iallefall pirra interessen min nok til at jeg kommer til å rotere skjermen i løpet av uka som kommer. Bare for å kjenne på hvordan det er i praksis, og ikke bare som et tankeeksperiment. Det er såklart ikke for alle, men jeg ser for meg at det kan passe for flere enn bare utviklere.

The cult of done

Simen Strøm Braaten — Sun, 15 Oct 2023 00:00:00 GMT

Truls Henrik tipsa meg nylig om en youtube-kanal som heter No Boilerplate. Hvor det er ganske så korte, men skikkelig konkrete og gjennomtenkte videoer. Han har blant annet snakka om noe som heter "The cult of done". Som er 13 prinsipper, skrivi av Bre Pettis og Kio Stark, som løfter fram det å få ting gjort, i stedet for å streve etter perfeksjon.

Refleksjon

Som designer vil jeg utvilsomt se på meg sjøl som en perfeksjonist, eller iallefall en som har vært i en slags perfeksjonist-rehab de siste ti årene. Av de 13 prinsippene var det 4 stykker som virkelig traff meg:

Accept that everything is a draft. It helps to get it done.
The point of being done is not to finish but to get other things done.
Laugh at perfection. It’s boring and keeps you from being done.
Done is the engine of more.

Det som er ekstra gøy er at manifestoet i sin helhet blei skrivi på 20 minutter, bare fordi det var det de hadde tilgjengelig, der de satt i senga, en morgen i 2009.

Utdaterte titler

Simen Strøm Braaten — Sun, 15 Oct 2023 00:00:00 GMT

I dag bjudar jag på en aldri så liten reality check (som kanskje kan være til inspirasjon for flere)

Utdaterte titler

I sju år jobba jeg som freelancer, eller "selvstendig næringsdrivende", som det så fint kalles. Sammen med min gode venn Hallvar Bugge Johnsen, i selskapet som vi kalte Hyggelaget. Den dag i dag er det mye av identiteten min som ligger i det å "drive en egen sjappe", men om jeg skal være ærlig med meg sjøl så er jeg jo ikke en freelancer lenger. Utenom noen samtalekort her og der så er det jo ytterst få produkter eller tjenester jeg selger i løpet av et år.

Og det får meg inn på noe som Derek Sivers har snakka om, nettopp at noen av titlene vi gir vårs sjøl også går ut på dato, med mindre du er "aktivt uttøvende" foråsirresånn.

Hvis du spilte fotball da du var 15 år gammel så kan du ikke lenger påstå at du fremdeles er en fotballspiller. Det har du vært. På samme måte så har jeg vært en fotograf. En filmskaper. En freelancer. Nå derimot er jeg en designer. Kanskje en skribent av noe slag? I ny og ne kan jeg også være en foredragsholder. Uansett tror jeg det er sunt å tenke over hvilke titler du har et aktivt forhold til, og hvilke titler det kan mer være befriende å pensjonere, og snakke om i fortid.

Derek Sivers sier det i grunn veldig fint sjøl:

If you realize that your previous identity is expiring, you have the choice then of either admitting, I was an entrepreneur, I was a musician, or if you don't want it to expire, well, then you need to do something about it and then go actively be a good friend, not just keep calling yourself a good friend or go actively be an entrepreneur if you want to keep calling yourself that.

Befrielsen av å legge noe bak seg

Fordelen med å legge en tittel bak seg er at det også kan frigjøre mental kapasitet til noe annet. Det trenger ikke være så stort som en yrkestittel, men også noe mindre som en hobby du driver med. Som pianospilling f. eks, det var noe som måtte vike for min del da jeg prøvde å lære mer om det å kode.

For personlig liker jeg å dykke dypt i ett tema om gangen. Og jeg kjenner meg sjøl godt nok til å vite at jeg ikke klarer å vedlikeholde flere fascinasjoner samtidig. Derfor har jeg slått meg til ro med at når jeg starter med noe nytt så legger jeg også noe annet bak meg. Eller jeg legger det på hylla i det minste. På den måten skaper jeg plass i livet mitt for nye opplevelser og ny kunnskap.

Det er som forskjellen mellom å si ja og nei. Det er så altfor lett å si ja til nye ting. Nye forslag, nye tiltak, nye ting å prøve. Når du sier nei derimot så er det som at du sier til deg sjøl, "Nei takk, jeg vil prioritere noe annet". Selv om du ikke veit hva noe annet er, men når det dukker opp så er du klar.

Bonus

Anbefaler forresten å komplimentere de tankene her med hva som er essensielt, hvor jeg har sammenligna noen kloke ord fra Dieter Rams og "Den lille prinsen", skrevet av Antoine de Saint-Exupéry.

Men hva med deg? Er det noe du kan avslutte? Noen titler som kanskje har gått ut på dato uten at du har tenkt over det?

Jeg vil veldig gjerne høre hva du tenker, enten om det er ved å svare på denne eposten, eller diskutere det åpent på Discorden. Før jeg runder av riktignok er det et par gleder jeg har lyst til å dele.

Hva jeg har lært av utviklere om designprosessen

Simen Strøm Braaten — Sun, 08 Oct 2023 00:00:00 GMT

Hva jeg har lært av utviklere om designprosessen

Når vi snakker om det å bli bedre innafor faget ditt så er det lett å tro at du lærer mest av de som jobber med det samma som deg. Og helst de som har mer erfaring enn deg sjøl.

For all del, jeg har lært massevis av designerkollegaene mine i Variant, både de mindre- og de mer erfarne, men det er utviklerne som har gjort meg til en mer fullkommen UX designer. Nøyaktig hva jeg har lært av dem (og hva du også kan lære) skal jeg utdype for deg nå.

Skal sies at det her starta som en presentasjon som jeg holdt for noen dager siden, som jeg gjerne vil forbedre. Publikummet da bestod av utviklere og designere for det meste, og derfor er det nok mer stammespråk fra min side enn det pleier å være, men jeg er spent på å høre om du fremdeles henger med, og om det er interessant å lese. Eller om det blir for teknisk og du ikke gidder å lese mer. For det er en ærlig sak.

Uansett vil jeg gjerne vite om det er noe jeg kan gjøre tydeligere, eller nyansere på en bedre måte, for at poengene skal komme tydeligere fram.

En hyllest til utviklerne

Det er altså utviklerne jeg kan takke for at jeg nå kan levere en bedre brukeropplevelse enn det jeg kunne før. Rett og slett fordi jeg veit mer om hva som kreves i de ulike delene av prosessen. Hvordan jeg kan gjøre jobben lettere for andre. At jeg har en bedre forståelse for hva som kan være tidkrevende å implementere, og hvilke små grep som kan utgjøre en stor forskjell (på selve opplevelsen av å bruke appen, nettsida, eller systemet vi lager).

Dette blir derfor en slags homage til utviklerne jeg har jobba med (fancy ord for hyllest) – fra de ferskeste av de ferske til de mest erfarne ringrevene – og hva de har lært meg om designprosessen.

Så, hva har jeg lært? For at du kan vurdere hva som er av interesse for deg får du en oppsummering med en gang. Jeg har nemlig lært at:

Du blir ikke ferdig med designet ditt, men du kan bli ferdig med en versjon av det.
Ikke overtenk arbeidet ditt, bare snakk sammen i stedet
Testing i et QA-miljø gir deg mye mer enn å stirre på skisser i Figma
Verdien av "Hvis det skjer, hva skjer da?"
Inkluder utviklere tidlig og fortløpende for å korrigere kursen din underveis
Du må ikke lage et helt designsystem, men du bør lage noen enkle regler
Estetikk er langt mer enn bare det visuelle
Alt er mulig, kommer bare an på hva hvor mye tid vi har

1. Du blir ikke ferdig med designet ditt, men du kan bli ferdig med en versjon av det

Når det kommer til et produkt eller en tjeneste i sin helhet så er jeg veldig vant til at man forbedrer det bit for bit, at man "jobber iterativt", og har innstillinga om at det blir bedre versjon for versjon. Samtidig, av en eller annen grunn, så tenker jeg at det jeg lager, altså designet, det skal være "ferdig-ferdig", før det utvikles. Men hva er grunnen til det egentlig? Hvorfor tenker jeg at designet skal være dønn ferdig før man kan begynne å jobbe med det?

Sannsynligvis er det en kombinasjon av to årsaker. For det første:

Egoet mitt kommer i veien

Her har jeg et konkret eksempel, hvor jeg og utvikleren Trym jobba på et nettsideprosjekt sammen. Da lagde jeg nemlig en dedikert side i Figma som het "Ferdig", hvor jeg skulle legge alle de delene av nettsida som var ferdig-designa. Tanken var da at det ville være tydelig for han å se hva han kunne begynne med, også slapp han å spørre meg hva som var klart.

Problemet her var jo bare at den sida var mer eller mindre tom. I lang, lang tid (relativt til den tida vi hadde på prosjektet riktignok)

For jeg jobba på mange ulike deler av designet samtidig. Og klarte aldri å si meg helt ferdig med én del av det, siden alt hang sammen, og valgene jeg gjorde på ett område påvirka valgene jeg tok på det neste området. Konsekvensen av det derimot var at Trym bare måtte "trå vann" på en måte, for jeg hadde ikke noe klart som han kunne jobbe på.

Hva med den andre grunnen da? Den andre grunnen til hvorfor jeg tror at designet skal være helt ferdig før man kan begynne å jobbe med det? Jo, for det andre:

Jeg blir overvelda av at det er mye å ta hensyn til, så jeg klarer ikke å dele det opp i mindre leveranser.

Her kan jeg riktignok trekke inn noe jeg har lært av utvikler-Tore. Og det er verdien av å starte med noe smått, og bare bygge videre derfra. Å starte med "strikk og binders" som han kaller det.

For det trenger virkelig ikke se fint ut på "baksida" (i prosjektfila mi i dette tilfellet) så lenge vi får noe ut i verden, og ser at det funker. Da skaper vi nemlig momentum for vårs sjøl, for teamet vi jobber i, og ofte kunden vi jobber for. Også kan vi rydde opp i prosjektfiler seinere (selv om det såklart er en fordel å rydde mens du jobber, nettopp for å unngå å alltid dytte det foran deg).

Så hva legger jeg egentlig i den lærdommen?

Som jeg innleda med – Du blir ikke ferdig med designet ditt, men du kan bli ferdig med en versjon av det. For min del betyr det at jeg er ikke låst til designet jeg lager. Ikke bare er det lov til å endre det seinere, men det er også forventa at jeg gjør det. Nettopp for å kunne forbedre det. Det er jo akkurat derfor vi snakker om å jobbe iterativt, at du lager én versjon nå for å kunne lære av hva som kunne vært bedre, for så å lage en bedre versjon av det i neste omgang.

Samtidig syns jeg det er viktig å få fram at vi designere må bli bedre til å arrestere vårs sjøl når egoet vårt kommer i veien for framdrifta. For dette gjelder nok ikke bare meg.

Det leder meg inn på lærdom nummer to:

2. Ikke overtenk arbeidet ditt, bare snakk sammen i stedet

Det er lett å tenke at du må lage såkalte hover- og active-states av alle knapper i en prototype, føøør du skal dele skissene dine med andre. Eller at du må ha tenkt ut alle feilmeldinger som skal dukke opp hvis brukeren gjør det ene eller andre. Og spesielt når det kommer til å dele designskissene med utviklere. For mange av vårs designere har nok erfaringer med noen "triggerhappy" utviklere, som gyver løs på implementeringa av noe som ikke var helt "ferdig" i våre øyne.

Men.. utviklere trenger egentlig ikke perfekte skisser for å komme i gang med jobben sin. Så lenge man snakker sammen, og finner ut av hva som trengs for å kunne jobbe videre.

Det var sånn jeg og Trym løste det eksempelet jeg nevnte tidligere. For den "Ferdig"-sida som jeg lagde i Figma, den var jo mer eller mindre tom. Men han tok tak i det, og spørte meg om det var noe han kunne komme i gang med, som sannsynligvis ikke kom til å endre seg i så stor grad, og DET var det jo!

Så da fant vi fram de delene av designet som var mer eller mindre "stabile", men hvor det mangla noen små avgjørelser. Også blei vi heller enige om at han skulle spørre meg dersom det var noe han trengte en avgjørelse på.

Så hva legger jeg egentlig i den lærdommen?

Rett og slett at jeg må drite i at ting skal bli ferdig, og heller tenke at designet må leve, og utvikle seg over tid, i iterasjoner som alt annet. Nettopp for at vi skal kunne lære mer om hvordan det faktisk er i bruk.

Som leder meg videre til lærdom nummer tre.

3. Testing i et QA-miljø gir deg mye mer enn å stirre på skisser i Figma

Når jeg sier QA-miljø så betyr det bare en liksom-versjon av det vi lager, som vi kan bruke for å finne feil, og teste vårs fram før vi faktisk lanserer noe til offentligheten.

For utenom å faktisk brukerteste prototyper, så er det lite du egentlig lærer av å bare se på statiske skisser i Figma. Det er som et "best case scenario", hvor ingenting går feil. Hvor alle har samme skjermstørrelse som deg, ikke en eneste funksjonsnedsettelse, perfekt belysning, og aldri dårlig tid. Det er optimale forhold.

Problemet med det er at dersom jeg vurderer designet mitt ut utelukkende gjennom en iPhone 15 pro-"frame" i Figma, så designer jeg for eliten, som det kalles. Og i stor grad så er det teknologifolk som vårs (som lager appene og nettsidene vi bruker) som nettopp utgjør den eliten.

Eliten er vi som har et dedikert "gadgetbudsjett" å kose vårs med, som får dataen gjennom jobben, og som faktisk har oppdatert telefonen de siste fem årene.

Ikke bare føles det mye mer "ekte" å interagere med designet jeg har lagd i et såkalt QA-miljø (Quality Assurance), men det kan gi meg en bedre forståelse for folk som har ulike begrensninger eller bare et annet utgangspunkt enn meg sjøl. Og når vi tilrettelegger for dem så vil også løsningene våres treffe bedre for alle andre og.

4. Verdien av "Hvis det skjer, hva skjer da?"

Vi UX-designere fokuserer alt for mye på det som kalles "The Happy Path".

Og "The Happy Path" er altså den optimale brukeropplevelsen, hvor alt fungerer nøyaktig som det skal, uten problemer eller misforståelser underveis. Det er altså solskinnsdager og enhjørninger bæsjer gull.

Men så er det en utvikler som spør:

Duuu, hvis du gjør sånn og sånn.. Hva skjer da egentlig?

Eller som jeg fikk høre her om dagen, om hvordan systemet skulle oppføre seg basert på en handling brukeren gjør:

Om du kan fjerne den infoboksen der, skal den da være borte for alltid? Eller skal den komme tilbake igjen?

Den type tilbakemeldinger er både gull verdt, men også rimelig frustrerende, for jeg har sjeldent noe godt svar sånn på stående fot. Problemet med å fokusere på "The Happy Path" som jeg nevnte, er nettopp at det at er veldig få brukeropplevelser som er sømløse fra starten av.

La vårs si at du tester på en person i 60-åra som har begynt å se dårligere, og som derfor har forstørra all tekst på dataen sin til 110%. Da kan det være nok til at det kødder med den fine layouten din. Eller kanskje du ikke hadde tenkt over at det fremdeles finnes de der ute som eier en iPhone SE i 2023 (jeg ser på deg, Oda). Eller at noen bare trykker feil rett og slett, og alt de vil er angre på den handlinga de nettopp gjorde.

Det er derfor det er så utrolig nyttig med utviklere som spør "Okei, men hvis man gjør sånn og sånn, hva skjer da?". For vi må rett og slett tilrettelegge for at folk gjør rare ting, også må vi lære av det. Selv om det er sykt frustrerende å få den kommentaren slengt i trynet når jeg som designer trodde at jeg hadde tenkt på alt.

Ikke bare er det nyttig for brukeropplevelsen i sin helhet, men det vil også gi vårs et mer realistisk syn på hvor lang tid det tar å gjøre jobben. Siden vi får definert omfanget på en bedre måte.

Mye av det UX-ugrasset der, som jeg skal begynne å kalle det, det kan vi som designere også luke vekk tidligere enn vi tror.

5. Inkluder utviklere tidlig og fortløpende for å korrigere kursen din underveis

Jeg holder på å videreutvikle en app nå (hos den kunden jeg jobber for) hvor det skal være info som oppdaterer seg basert på bruken, i tillegg til små endringer på noe som har sett dønn likt ut de siste 5-10 årene ca. Og underveis har jeg spørt utvikleren jeg jobber med om ting som:

Du, jeg tenker å gjøre sånn her, hva tenker du om det? Blir det tidkrevende å implementere, eller er det en smal sak? Har det noen konsekvenser som jeg ikke tenker over, sånn som du oppfatter det?

Ved å kaste ut sånne spørsmål i ny og ne, og sparre på konseptet på en fortløpende basis så klarer jeg å unngå åpenbare feil som jeg ikke ville plukka opp før jeg hadde testa det.

Samtidig er det neimen ikke alle utviklere som er like åpne for møter hvor du foreslår "abstrakt idémyldring og utforsking", men de fleste derimot er åpne for å komme med en mening. Samtidig som folk flest liker jo følelsen av å kunne hjelpe. Du trenger bare ikke vinkle det som et faktisk møte eller en workshop 😉

Du kan altså spare mye tid på å inkludere en utvikler allerede i konseptfasen.

6. Du må ikke lage et helt designsystem, men du bør lage noen enkle regler

Måten jeg lærte det her på var at jeg rett og slett dreit meg ut, og tenkte altfor kortsiktig. Jeg jobba på et prosjekt hvor vi skulle lage en nettside på kort tid, og da vi nærma vårs slutten så sa utvikleren jeg jobba med noe sånt som:

Det hadde vært så mye lettere å lage det her hvis jeg visste at det var noen regler for spacinga mellom tekstelementer som er like.

Og det høres jo opplagt ut når jeg sier det nå, men der og da så hadde jeg ikke tenkt på det. Jeg var altfor fokusert med å lage designet på én og én side – isolert fra hverandre. Jeg tenkte rett og slett ikke på helheten.

Jeg fikk riktignok rumpa i gir foråsirresånn og slang sammen noe den samma dagen (som ligner på eksempelet under), som viste seg å være til stor hjelp for vårs begge. For det fikk meg til å tenke mer systematisk på layouten og, som førte til færre "unntakstilfeller" i designet, og langt mer struktur.

Det jeg lærte er altså at du kan ta noen få store avgjørelser som fjerner behovet for å svare på mange spørsmål underveis.

Samtidig så må du virkelig ikke lage et helt designsystem, men du bør virkelig lage noen enkle regler. For da tilrettelegger du for at det er mønster som kan gjentas gjennom hele løsningen.

Hvis du ikke veit noe bedre så anbefaler jeg også bare bruke 8-gangen for å definere størrelser. Sånn at alt av spacing og typografi kan deles på 8. Som da gir deg størrelser som 16, 24, 32, 56 også videre. Det overlapper også perfekt med måleenheten REM, som jeg lærte om i samma slengen 🤓

7. Estetikk er langt mer enn bare det visuelle

Vi designere bruker mye tid på å lage et grensesnitt som ser veldig fint ut. Og det dokumenteres grundig med kommentarer og piler i Figma, for å forklare nøyaktig hvordan spacinga skal være, eller hvor avrunda kantene skal være, med fargekoda seksjoner for både det ene og det andre.

Én ting vi glemmer bort riktignok, er at vi også må samarbeide med utvikleren om at grensesnittet også skal føles bra i produksjon. Ikke bare hvordan det ser ut. Da snakker vi om de små animasjonene f. eks når du går fra én side til en annen, du åpner en dialogboks, eller hvordan det er å swipe gjennom en app.

Og det er stor forskjell fra utvikler til utvikler på hvor mye "ekstra krydder" (i form av smude "transitions", som det kalles) som man drysser på utenom at du som designer spesifiserer det. Det er såklart et samarbeid, hvor alle parter har et delt ansvar, men det er altfor lett å nedprioritere i prosessen.

8. Alt er mulig, kommer bare an på hva hvor mye tid vi har

Jeg husker at utviklerne, Mikael og Christian, sa det der til meg flere ganger – "Alt er mulig, kommer bare an på hvor mye tid vi har", da vi var innleid hos AtB. Og den setningen trengte jeg egentlig å høre. Fordi som designere kan vi være veldig forsiktige i blant, å tenke "Å nei, det blir sikkert vanskelig hvis vi skal gjøre sånn og sånn", som gjør vårs alt for forsiktige. At vi ikke tør å foreslå det til utviklerne, men alt er jo mulig. Man må bare ha tida til å finne ut av hvordan. Og hvis det ikke er tid til det så må du vurdere om det er verdt å prioritere det over noe annet.

Konklusjon

I teorien har jeg visst lenge at det er viktig å ha et tett forhold mellom designere og utviklere. Samtidig er det først nå, etter å ha jobba med en god del utviklere i løpet av de siste tre årene, at jeg virkelig har lært hvordan jeg kan gjøre min rolle så godt jeg kan, for at det samarbeidet skal bli så bra som mulig.

Stiler, regler, og vaner

Simen Strøm Braaten — Sun, 24 Sep 2023 00:00:00 GMT

Stiler, regler, og vaner

På samme måte som jeg har, tipper jeg at du også har noen "måter du liker å gjøre ting på". De færreste av vårs derimot ser nok på det som definerte regler.

Et eksempel på det her – som nesten føles litt tullete – er når jeg sitter på toget, og det kommer ombord noen som kikker opp mot hattehylla, for å vurdere om de klarer å løfte bagasjen sin opp dit, så spør jeg alltid om jeg kan hjelpe til med å løfte den opp.

Det er en bitteliten ting, men det gir meg alltid en god følelse i etterkant, så hvorfor ikke gjøre mer av det?

Stephan Ango ser heller på det som "stiler", hvor han også gir varierte eksempler på hva det kan være:

A style can be a system, a pattern, a set of personal guidelines. Here are a few of mine:

I wear monochromatic clothing without logos

I use YYYY-MM-DD dates everywhere

I pluralize tag and folder names (e.g. #people not #person)

I use plain text files for all my writing

I ask myself 40 questions every year

I meal prep lunches every week, shave my head twice a week

I write concise essays, less than 500 words

Uansett hva du kaller det så er det spennende å faktisk sette ord på noen av de reglene eller stilene du har. Uavhengig om det er en spesifikk måte du ønsker å oppføre deg på, et mønster du vil vedlikeholde, eller om det er en vane du vil forsterke.

Men.. Hvorfor?

To grunner – identitet og intensjon.

Identitet

For all del, nå synser jeg bare, men jeg vil så absolutt tro at du blir tryggere på deg selv ved å være klar over hvordan du liker å gjøre ting. Ved å være bevisst dine egne regler. Nettopp fordi du tar aktivt stilling til hvordan du vil "respondere" på en gitt situasjon. Da ser jeg for meg at det må jo gjenspeile noen verdier som er viktige for deg, i langt større grad enn ved å bare reagere på hva som skjedde i øyeblikket. Hvis det gir mening?

For å forklare det bedre så kan jeg lene meg på noen ord fra James Clear, fra Atomic Habits-boka hans, hvor han skriver om at identitet handler om hva du selv tror på, og hva du sier til deg selv.

It’s one thing to say I’m the type of person who wants this. It’s something very different to say I’m the type of person who is this

Intensjon

Når jeg da hjelper noen på toget med å løfte ned bagasjen deres, så forsterker jeg identiteten min om at jeg er en person som hjelper andre. Når jeg skriver nyhetsbrev hver uke så forsterker jeg identiteten min som en person som skriver, og deler tanker og læreglede.

The word identity was originally derived from the Latin words essentitas, which means being, and identidem, which means repeatedly. Your identity is literally your “repeated beingness.”

For hver gang jeg da hjelper en person med bagasjen sin så beviser jeg også for meg selv at "Ja, kanskje jeg faktisk er en sånn person som hjelper andre!"

Every action you take is a vote for the type of person you wish to become. No single instance will transform your beliefs, but as the votes build up, so does the evidence of your new identity.

James Clear nevner også at han har ikke alt vært en forfatter, men at han blei en gjennom vanene sine. Det liker jeg.

En regel gir deg altså noe å streve etter, et slags ideale for deg selv.

Kan det bli for mye av det gode?

Såklart er det en balanse oppi det hele her. Du vil ikke la deg styre av dine egne regler i så stor grad at det blir vanskelig å leve akkurat. For det kan fort balle på seg, hvor du plutselig sitter med en haug av gode intensjoner, men hvor alt bare føles som stress.

Og her syns jeg Stephan Ango sier det på en fin måte:

You don’t need a style for everything. Make a deliberate choice about what needs consistency and what doesn’t.

...You can always change them later. This is your style, after all. It’s not a life commitment, it’s just the way you do things. For now.

Hva kan man tjene på det?

Steve Jobs er jo kjent for å gå kledd i svart turtleneck og olabukse, som en slags uniform på daglig basis. På en måte så sparer du jo tid ved å bare vite hva du skal ha på deg hver eneste dag. Samtidig så er ikke den tidsbesparing motiverende nok, i mine øyne. Den "kognitive avlastinga" derimot, den ubesluttsomheten og vinglinga som du kan spare deg selv for, det er mer motiverende å unngå, spør du meg.

Ett område jeg har tatt tak i det siste er relatert til organisering av notatene mine, for å gjøre det lettere å finne dem når jeg trenger dem. Så når jeg skriver emneknagger skriver jeg dem alltid med små bokstaver, og i flertall – #bøker i stedet for #bok. Nettopp fordi det har blitt litt hummer og kanari tidligere, som har ført til unødvendig mye vingling på noe jeg ikke vil bruke tankekraft på i det hele tatt, og da er det bare digg å følge en regel.

Stephan Ango nevner faktisk det samme i artikkelen sin:

Having a style collapses hundreds of future decisions into one, and gives you focus. I always pluralize tags so I never have to wonder what to name new tags.

Så, hva med deg?

Når du tenker deg om nå, hvilke regler har du for deg selv? Kanskje det er noen situasjoner du kan komme på hvor du har en tilnærming hvor "du bare gjør det sånn"? Jeg vil veldig gjerne høre om flere eksempler for å få inspirasjon til andre typer regler.

Digital klisterhjerne

Simen Strøm Braaten — Sun, 17 Sep 2023 00:00:00 GMT

Hva mener jeg egentlig med digital klisterhjerne

Er det én ting som genuint har økt produktiviteten min de siste åra så er det kombinasjonen av Readwise og obsidian altså.

For det er vanskelig å forklare nøyaktig hvor deilig det er å kjapt kunne finne fram til en spesifikk setning du leste, eller ett konkret øyeblikk fra en podcast-episode du hørte på for noen uker tilbake. Samtidig er det akkurat det Readwise lar meg gjøre. Det gir meg virkelig en slags digital klisterhjerne, på mange måter.

La meg illustrere det her med tre eksempler som skjer titt og ofte for min egen del.

1 - Når jeg hører på podcast

Når jeg sitter på bussen på vei til jobb hører jeg som regel på podcast. Nå nylig hørte jeg Stephan Ango beskrive ideer som byggesteiner. Det ville jeg spare til seinere, så alt jeg gjør da er å trykke tre ganger på airpodsa mine, og når jeg hører en liten dudelidutt-lyd så veit jeg at det siste minuttet jeg har hørt er lagra.

2 - Når jeg leser en artikkel

Det er noen få nyhetsbrev jeg leser på en ukentlig basis, deriblant Raut fra UX-byrået Okse. Da er det alltid en link eller artikkel som skiller seg ut. I den artikkelen er det garantert en setning, eller et avsnitt som trigger noe i meg. Som gjør meg gira. Da markerer jeg avsnittet jeg likte og sender det til Readwise gjennom nettleser-utvidelsen, eller sparer artikkelen til seinere ved å sende den til Readwise Reader.

3 - Når jeg leser en bok

På kveldstid leser jeg som regel noen få sider i senga for å bli trøtt nok til å sove, og for å roe ned hjernen. Da leser jeg på en Kindle, som sikkert er 7-8 år gammel nå, men den holder koken som bare det. Hvis jeg snubler over en fin formulering, eller noe interessant som jeg vil spare til seinere så mar†kerer jeg bare setningen, og da veit jeg at den synkroniseres med Readwise i løpet av kort tid.

Men hva skjer i andre enden?

Når jeg har lagra en setning, et øyeblikk, eller hva enn det skulle være, og det sendes til Readwise, så er ikke det siste stopp på reisa for min del. Det kan være det, men det skal jeg komme tilbake til.

Personlig eksporterer jeg alt videre til Obsidian. Eller. Jeg gjør ingenting. Det her skjer helt automagisk, så lenge du har satt det opp.

Hvordan ser det egentlig ut?

Når jeg åpner opp Obsidian ligger høydepunktene der, klare til å brukes. Alle høydepunktene fra én bok sorteres i en punktliste i ett notat, og det samme gjelder også for en podcast-episode eller en artikkel.

Nederst på bildet under (under Linked mentions-seksjonen) kan du også se hvilke notater som stammer fra høydepunktene fra den boka.

Og bare for å ta det hele ett steg lenger så kan du også gå tilbake til selve kilden. Så når det gjelder bøker kan jeg klikke på linken i Obsidian-notatet hvor det står f. eks Location 1742, også blir jeg sendt nøyaktig til den sida der hvor setningen befinner seg, i den boka, på Kindle-appen på dataen.

Det gjør det utrolig mye lettere å forstå konteksten av det jeg har lest, og dermed forstå bedre hvordan det kan passe inn i hva enn jeg skriver om der og da.

Det samme gjelder også podcaster forresten. Du kan alltids finne tilbake til selve lydkilden, som i dette eksempelet hvor Knut Buen forteller om hvordan du kan holde fantasien ved like i voksen alder. Fordelen med podcaster hvor folk snakker på engelsk er at det er en stor sjanse for at episoden blir transkribert. Som betyr at du faktisk sitter igjen med ord-for-ord hva som har blitt sagt 🤯

Men hvordan henger det hele sammen?

Jeg slang sammen et aldri så lite flytskjema til deg, så det blir lettere å forstå helhetsbildet her. Alt i alt så står Readwise altså midt mellom input og output i arbeidsflyten min. Mellom det jeg hører på eller leser, og det jeg vil skrive om seinere.

Med en såpass tett kobling mellom inspirasjon og arbeidsområdet – der jeg tenker og skriver, blir det så mye lettere å faktisk skrive noe nytt. For alt ligger til rette allerede. Alt jeg trenger å gjøre er å knytte koblinger mellom det jeg har samla inn.

Og det bringer meg inn på en gledelig nyhet..

Premiere på rabattkode!

Kanskje ikke helt rabattkode da, for du må ikke skrive "simenskriver" noe sted akkurat. Men! Du kan nemlig teste Readwise i to måneder gratis med min aller første anbefalingslink!

Det betyr at du får en ekstra måned på prøveperioden, og hvis du finner at det funker for deg så koster det ca en hundrings i måneden derfra (som det gjør for meg og). Noen av de kronene vil da også gå min vei. Nøyaktig antall kroner er jeg neimen ikke sikker på, men det betales ut hvert kvartal så det kan jeg si i fra om ✌️

Andre priser og linker

Podcast-appen jeg bruker heter Snipd (uttales Snippt, som i at du har "snippa noe", eller altså klipt ut fra en større helhet). Den kan du bruke helt gratis uten behov for det betalte medlemskapet. Faktisk så kan du eksportere høydepunktene dine til Notion, Obsidian, eller Bear-appen uten å betale ei krone, men da kan det hende du må eksportere det manuelt, så det skjer ikke nødvendigvis automatisk.

Obsidian er også gratis i all hovedsak, så du kan faktisk eksportere høydepunktene dine dit uten å måtte betale for noe annet. Om du vil synkronisere notatene på tvers av macen, telefonen og iPaden riktignok så koster det 80 kr i måneden for Obsidian Sync, men du kan også bruke dropbox eller iCloud, hvis du allerede har det.

Alternativ vinkling

Om du ikke vil styre på med Obsidian (eller Notion, Evernote, Bear, Tana osv.), men fremdeles ha en enkel tilgang til høydepunktene av det du leser, så kan Readwise-appen til mobil være et godt alternativ. Der veit jeg du iallefall kan bla gjennom det som er tekstbasert, men jeg har ikke prøvd å koble det opp mot podcast-appen ennå, men gjerne si i fra hvis du gir det et forsøk.

En siste ting

Om du har spørsmål rundt det her, eller bare vil nerde ut videre, så skravler jeg gjerne videre på discord. Om du ikke er kjent med discord fra før av så kan du lese om det å lage løsningen i felleskap, og hvorfor jeg har tilrettelagt for det.

Der kan du lese mer om hva det er, og tanken bak det. For hvis du ikke har fått det med deg ennå så har jeg lagd et lite område på internett hvor vi kan diskutere ting sammen. Du kan trykke på denne linken for å gå rett til Discord-gruppa. Hvis du vil da såklart. Det er bare noe veldig fint med å lære av hverandre, og lære sammen.

Typescript

Simen Strøm Braaten — Sat, 09 Sep 2023 00:00:00 GMT

Okei, her er det bare å ta et dypt pust og sette i gang.

Hva veit jeg så langt?

Sammenhengen til Javascript

Du kan ikke snakke om Typescript uten å nevne javascript. Typescript er nemlig en "strengere" variant av javascript. Med "strengere" så mener jeg at det er tydeligere regler på hva som er greit, og hva som ikke er greit, mens med javascript er det mer flytende og dynamisk. Det kan by på problemer dersom du skal sette deg inn i en stor mengde kode som du ikke har skrevet sjøl, og verdiene av en variabel endres utover i koden, uten noe særlig godt grunnlag f. eks.

Skal sies at det sikkert finnes bedre eksempler enn akkurat det der, men det er det eneste jeg kjenner til for øyeblikket.

Siden det henger såpass tett sammen med javascript (JS) så betyr det at alt du lærer deg om JS vil også hjelpe deg med å forstå Typescript. Det vil si at hvis du sliter med et problem med Typescript, men klarer ikke å finne svaret på det, så er det godt mulig at du kan finne svaret gjennom å søke på lignende problemer med Javascript.

Særegenheter og finurligheter

Alle kodespråk har sine finurligheter, og det vil være lettere å forstå bakgrunnen for de finurlighetene når du kjenner til historien til kodespråket. I javascript sitt tilfelle blei det opprinnelig brukt i veldig små mengder på en nettside, og siden det var så små mengder så blei det utført ganske sakte av nettleserne på den tida. Ettersom språket blei mer og mer populært derimot så blei det brukt i større grad, som krevde en effektivisering av hvordan koden blei tolka (dynamic compilation), og hva man kunne gjøre med det (som å legge til APIer). Siden javascript som et språk blei designa med på tanke på mindre formål, og har nå vokst til å være et språk som brukes til å skrive applikasjoner med enorme mengder kode, så er det mange finurligheter som du kan snuble over.

Funker det her a?

En av fordelene med Typescript er at du får beskjed om noe funker eller ikke, mens du skriver koden din. Så du trenger ikke å lure på om det kommer til å fungere eller ikke, fram til du faktisk kjører koden. Du får heller beskjed mens du skriver det. Såvidt jeg har skjønt.

Her er det riktignok en forskjell mellom static checking og static type checking.

Static checking klarer jeg ikke beskrive sjøl, men det beskrives sånn her:

Detecting errors in code without running it is referred to as static checking.

Static type checking derimot gir deg en melding basert på verdiene (og variablene?) du har definert.

const obj = { width: 10, height: 15 };
const area = obj.width * obj.heigth;

Den koden vil lede til denne feilmeldinga:

Property 'heigth' does not exist on type '{ width: number; height: number; }'. Did you mean 'height'?

Feilmeldinga dukker altså opp fordi selve typen av variabelen som heter obj er stavet feil – heigth i stedet for height.

Spilleregler

Siden Typescript er basert på javascript så betyr det at de deler samme [[syntaks|]], eller de samme spillereglene foråsirresånn. Det som er grei oppførsel i javascript er mer eller mindre greit i Typescript og ut fra måten du skriver koden din. Forskjellen derimot er at Typescript legger til noen regler om hvordan ulike typer variabler kan brukes. Som i eksempelet over, hvor det er en type verdi som er stavet feil.

Ressurser for å lære mer

Dokumentasjonen til Typescript

Javascript

Simen Strøm Braaten — Tue, 29 Aug 2023 00:00:00 GMT

Intro

En ting som nevnes i kurset på Mimo er at linjer med kode er bare instruksjoner som dataen skal følge. Så når vi kjører koden spør vi bare dataen om å følge alle instruksjonene vi har gitt den. Derfor er det også viktig å tenke på rekkefølgen som instruksjonene (koden) skrives i.

Det vil si at vi også må definere variablene før verdien skal vises fram.

Hva er `Console.log`?

For å få dataen til å vise fram en verdi så gir vi instruksjonen console.log ("Heisann verden!");. Du kan altså skrive hva du vil der, helt uten å knytte den til annen info i koden din.

Samtidig kan du også bruke den til å vise verdien av variabler – console.log(KILIMANJARO_HEIGHT); og da vil du få verdien av variabelen (5895 meters) ikke navnet til selve variabelen (KILIMANJARO_HEIGHT).

Men hvorfor vil man vise verdien i konsollen?

Den informasjonen vises i et område som kalles konsollen, som bare er et område som viser output.

Hvorfor bruke javascript i det hele tatt?

Såvidt jeg har forstått brukes det ofte for å gjøre noe mer dynamisk. Da trenger man riktignok å huske informasjon for å kunne vise eller lagre det, og det er derfor det finnes variabler. Da jeg tok et Javascript-kurs gjennom Mimo så sammenligna de det med å flytte på esker. For på samme måte som med en pappeske så har variabler innhold av noe slag, og navn som sier hva som er på innsida.

let og const er det som brukes for å lage variabler. Som i:

let
const

Navngivning av en variabel

Når du navngir en variabel så må det være ett sammenhengende ord, ikke noe mellomrom. Dersom du derimot vil bruke to ord sammensatt til ett så kan du skille dem ved å bruke stor bokstav i det andre ordet – epostAdresse. Artig nok kalles det der camel case, fordi det blir en slags pukkel midt i det sammensatte ordet. Bør nevnes at om du setter sammen navnet av to, tre, fire ord eller flere så skal alle ordene utenom det første ha stor forbokstav, eller pukkel, om du vil.

For å forstå hva som er inni en variabel så er det viktig å navngi variabelen på en beskrivende måte. Det vil si at du heller kaller variabelen epostAdresse i stedet for e.

Hva kan en variabel være?

En variabel kan også inneholde nummer, som kan være spesielt nyttig hvis du har flere variabler som ligner på hverandre i innhold – adresse1, adresse2 osv.

Hvordan bruker du en variabel?

For å gi variabelen en verdi av noe slag så bruker vi erlik-tegnet =, for å indikere hva variabelen inneholder – const city = "Chicago";. Bare husk å runde av med en semikolon for å kunne si deg ferdig.

Verdien som lagres kalles for en string. De må alltid stå mellom to anførselstegn, som i eksempelet over – "Chicago". Mellom anførselstegnene kan du slå deg løs med både bokstaver, tall og symboler, til og med mellomrom!

let sideprosjekt = "lære Javascript";

Forskjellen mellom `const` og `let`

Når vi skal lage, eller deklarere en variabel, så bruker vi altså const og let. const er forkorta fra "constant" (konstant), og brukes for variabler som har verdier som ikke skal endre seg. Som f. eks: const denmarkCapital = "Copenhagen";

Om du faktisk prøver å endre på verdien til en konstant variabel så får du altså en feilmelding ("TypeError: Assignment to constant variable").

const height = "180";
height = "175";

Derimot om du bruker let så kan du endre på verdien (uten å få feilmelding):

let height = "180";
height = "175";

Legg merke til at du skal bruke let-ordet først, når du skal definere variabelen til å starte med. Når du skal endre verdien derimot så skriver du kun navnet etterfulgt av erlik-tegnet (=) og den nye verdien – height = "175";, uten let-ordet.

Detaljert bruk av `let`-variabler

Du kan endre verdien på variabelen så mange ganger du vil. Og hvis du har behov for det kan du til og med si height = BIRTHDAY; for å gi height-variabelen den samme verdien som BIRTHDAY-variabelen.

Med det sagt så spiller rekkefølgen en viktig rolle her. For hvis du har endra verdien av variabelen din så er det den siste endringen som vil gjelde. Systemet "glemmer" på en måte den forrige verdien. Her har du et bittelitt mer avansert eksempel som viser viktigheten av rekkefølgen:

const number1 = 3;
const number2 = 4;
let number3 = 10;
number3 = number1 + number2;

Siden det står let number3 = 10 så skulle du jo da tro at verdien av number3-variabelen var 10, men siden vi endrer verdien ved å skrive number3 = number1 + number2 så blir det heller resultatet av verdiene deres. Og siden de er definert som nummer, og ikke en streng (med anførselstegn) så blir svaret 3 + 4 = 7.

Hvordan skille mellom `const` og `let`-variabler?

Én måte du kan gjøre det tydelig i koden din hva som er en const-variabel, og hva som er en let-variabel er ved å bruke store bokstaver på const-variablene:

const BIRTHDAY = 20/03/1657

Dersom du har en const-variabel med mer enn ett ord så kan du ikke lenger bruke "camelcase"-grepet, ved å ha en stor forbokstav på ord nummer 2/3/4 også videre. Da kan du heller bruke det som kalles "snake_case", hvor du skiller ordene med en understrek:

const KILIMANJARO_HEIGHT = "5895 meters";

Det anbefales å bruke const som default, når du lager variabler, men nøyaktig hvorfor er jeg neimen ikke sikker på.

Hvorfor anbefales det å bruke const som default?

Expression

Når du legger sammen "string values" så kalles det en "expression" fordi det lager en enkelt "string value".

Men jeg veit ikke hva det egentlig vil si å lage en enkelt "string value" 🤔

For å se resultatet av en expression så kan du bruke console.log()-instruksen for å vise verdien:

const numberOfFollowers = "55";
console.log ("Followers:"+numberOfFollowers);

Aha! Grunnen til at du vil bruke expressions er for å kombinere en variabel og en verdi, f. eks hvis du har det tilfellet her:

const label = "Name:" + "Joe";

Så vil verdien du sitter igjen med være "Name:Joe", og på den måten har du kombinert både en variabel og en verdi til én samla verdi (eller "string value").

En ting som er verdt å nevne her er at når du legger sammen verdier gjennom på den måten så blir det uten mellomrom, så det må du huske å legge inn i verdien din – Joe , i stedet for bare Joe.

Expressions vil sånn sett være veldig nyttig når du skal vise informasjon som kan endre seg, etterfulgt av noe mer statisk, for eksempel:

const numberOfLikes = "40 ";
console.log(numberOfLikes + "likes");

Resultatet av det da blir 40 likes.

En alternativ måte å legge til mellomrom på kan være å legge til et mellomrom mellom to anførselstegn – " ", som du kan se i eksempelet under:

const wonder = "Wonder";
const woman = "Woman";
console.log(wonder + " " + woman);

Values

Du har ulike values, eller verdier, innen Javascript:

Udefinert: Representerer en uinitialisert eller ikke-eksisterende verdi.
Null: Representerer fraværet av en hvilken som helst objektverdi.
Boolean: Representerer en logisk entitet av enten true eller false.
Number: Representerer numeriske verdier. Inkluderer heltall og desimaltall.
String: Representerer tekstdata som er innrammet med enten enkeltfnutter (') eller dobbeltfnutter (").
Symbol: Representerer unike og uforanderlige verdier som kan brukes som objektegenskaper.
Object: Representerer en samling av nøkkel-verdi-par eller egenskaper.
Array: Representere en ordnet liste av verdier lagret innenfor firkantede klammer ([]).
Function: Representerer en gjenbrukbar kodeblokk som utfører en spesifikk oppgave.
Date: Representerer et spesifikt tidspunkt.
RegExp: Representerer et regulært uttrykk brukt for mønstergjenkjenning.
Error: Representerer en feilobjekt som kan kastes eller fanges.

true

Nummer

Nummer trenger ikke å ha anførselstegn rundt seg. Det betyr at du kan skrive const numberOfLikes = 5;.

Du kan faktisk ta det her lenger og regne ut greier, ved å skrive:

const percent = 0.5*100;
console.log(percent);

Da vil du resultatet bli 50 i "Console output".

Dersom du skriver tallene på samme måte som en hvilket som helst annen verdi, altså mellom to anførselstegn, så vil du ikke kunne regne ut på samme måte.

const temperature = "3" + "1";
console.log(temperature);

Resultatet her blir ikke da 4, men heller 31, siden tallene kun listes opp i rekkefølge, de regnes ikke ut på grunn av anførselstegnene.

Lagre verdier i en variabel

Dersom jeg ville regna ut hvor mange artikler jeg har skrivi på i det siste, både de jeg har publisert, og utkastene mine så kunne jeg skrivd:

const drafts = 4;
const published = 16;
const total = drafts + published;
console.log("Articles written: " + total);

Resultatet av det blir da Articles written: 20. Det er kult.

True or false?

True/false er spesielle verdier innenfor Javascript. True/False er altså ikke en streng fordi du bruker den uten anførselstegn. Det vil si at "true" er en streng, nettopp på grunn av anførselstegnene, mens true er en spesiell verdi.

True

True brukes når du skal sjekke om noe er av eller på for eksempel:

console.log("Subscribed?");
console.log(true);

Resultatet da blir Lights on? true.

Du kan også lagre true i en variabel, på samme måte som en streng eller et nummer, men jeg veit neimen ikke hvorfor du vil gjøre det ennå 🤔

const correct = true;
console.log(correct);

Resultatet da blir true.

False

Som du sikkert forventa deg nå så fungerer denne altså på samme måte som true, men har motsatt virkning.

Advanced true/false

Dersom du bruker et utropstegn foran trueså resulterer det i det motsatte. Utropstegnet fungerer da som en såkalt "negation operator" som gjør verdien til den motsatte – console.log(!true); blir altså false 🤯

Det samme gjelder såklart også for !false som da blir det motsatte, nemlig true.

I hvilke tilfeller er det nyttig å bruke !true og !false?

En ting som er interessant er at du også kan bruke en negation operator på en variabel – !openSlot.

const openSlot = true;
const isAvailable = !openSlot;

Sammenligning

Det samme som

Du kan også sammenligne om to tall er identiske ved å sammenligne dem med tre erlik-tegn – ===, som da kalles noe så fancy som en equality operator. Når du sammenligner noe så vil svaret alltid være enten true eller false.

Om du lager et dataspill f. eks så kan du bruke en equality operator for å sjekke om antall liv som en spiller har igjen er nøyaktig 3:

console.log(remaingLives===3);

Ikke det samme som

Du har også en motsatt greie som heter inequality operator, den består av et utropstegn og to erlik-tegn – console.log(1!==10;.

Det som er litt fancy er at du kan faktisk lagre svaret av en sammenligning i en variabel:

const comparisonResult = 1 !== 2;
console.log(result);

Resultatet da blir true. Og det gjelder såklart både inequality og equality operators.

Utregning ved hjelp av sammenligning

På den måten kan du faktisk sammenligne variabler med hverandre:

const one = 1;
const two = 2;
console.log(one === two);
console.log(one !== two);

Resultatet av det der blir da falsepå den første og true på den andre.

Et eksempel til kan være:

const emails = 1000 ;
const inboxFull = emails === 1000;

Resultatet av det da vil være true, og at innboksen er full fordi den har 1000 eposter i seg.

Det kan også være en måte å sjekke hvilket nivå man er på i et spill:

const level = 5;
const highestLevel = 50;
console.log(level === highestLevel);

Resultatet da blir false siden spilleren er på level 5.

Utregning

Du kan også lagre svaret til en utregning inni en ny variabel, som i tilfellet under, hvor du har en variabel som viser en score, og en annen som viser eventuell bonus. De to kan du plusse sammen, og lagre svaret som en verdi i en ny variabel som heter total.

const score = 1084;
const bonus = 500;

const total = score + bonus;
console.log(total);

Resultatet som vises i console output blir da 1584.

Skap en felles forståelse ved å visualisere

Simen Strøm Braaten — Sun, 02 Jul 2023 00:00:00 GMT

Bakgrunnen

Jeg veit ikke med deg, men personlig jobber jeg mye med tekst. Jeg tenker mens jeg skriver, og jeg skriver mens jeg hører. Det kan fort ende opp med veldig mange ord på dataskjermen, som igjen kan gjøre det vanskelig å forklare til andre. Med mindre jeg skriver en lang avhandling som forklarer alt i nøye detalj, men det krever en del tålmodighet av mottakeren.

Hva kan vi gjøre med det?

Ved å visualisere en tanke kan vi skape en felles forståelse. Enten om det er et vanskelig problem av noe slag, eller et tema som du, eller personen du snakker med, kan lite om. Visualisering kan gjøre det lettere å forstå både det som er utydelig og abstrakt, men også det som er konkret, men som kanskje krever en del grunnleggende kunnskap som ikke alle har.

Du lager på en måte en knagg som du kan henge flere tanker på. Som igjen gjør det lettere å se hvilke tanker du har foran deg. La meg lede med eksempel og illustrere hva jeg mener.

Eksempel

Se for deg at du har 15-20 klesplagg liggende på gulvet. Klærne er ikke dine egne, men det er fra noen av de nærmeste vennene dine, så sjansen er stor for at du har sett dem før. Det ser kanskje litt sånn ut:

Du legger kanskje merke til de fire øverste, siden de er mest synlig. Også kan det hende du kjenner igjen et spesifikt mønster eller en farge som ligger lenger ned, men for å kjenne igjen hvem de tilhører må du nok se nærmere på dem.

Om du derimot henger opp klærne på hver sin individuelle krok blir det mye lettere å skaffe deg en oversikt.

Du kjenner sikkert ikke igjen alle, men langt flere enn du gjorde istad, nå som du kan separere det ene plagget fra alle de andre. Akkurat det samme gjelder for tanker og konsepter også.

Ved å visualisere, ved å lage en knagg hvor man kan feste en tanke, er vi plutselig i stand til å holde på flere tanker samtidig. Uten å miste synet av den større helheten. Og det i langt større grad enn du ville vært i stand til dersom du kun hadde lest en lengre tekst.

Bonus-eksempel

Da jeg gikk siste året på designstudiet hadde jeg en lærer som var litt annerledes. På flere måter forsåvidt, men f. eks da han skulle gi vårs tilbakemelding på noe vi hadde gjort så pleide han alltid å drodle på et A3-ark mens han snakka.

I øyeblikket, mens jeg satt der, så gav alt han sa fullstendig mening, og jeg forstod så godt hva han mente. I etterkant derimot var det uhyre vanskelig å huske hva i huleste vi hadde snakka om. For på arket han hadde drodla på var det bare rundinger, streker, og kruseduller. Kanskje ett ord her og der, men for det meste uidentifiserbare former og objekter.

Sånn sett er ikke det en suksesshistorie når det kommer til visualisering akkurat. Samtidig syns jeg det var så fascinerende hvordan en krusedull og en strek kunne holde på såpass mange tanker, og gjøre det lettere å forstå hva han snakka om. Som jeg nevnte tidligere så fungerte de drodleriene hans som en knagg. Utfordringa viste seg heller å være at jeg hadde behov for å sette navn på de ulike knaggene, for at det skulle være mulig å forstå det seinere.

Hvorfor vedlikeholder vi vaner?

Simen Strøm Braaten — Sun, 25 Jun 2023 00:00:00 GMT

I blant lurer jeg på hvorfor jeg fortsetter å skrive nyhetsbrev på søndager. For det er egentlig ganske vanskelig. Og jeg brenner ikke inne med noe som jeg bare må si på en ukentlig basis. Fremdeles så har jeg gjort det hver søndag i 15 uker nå. Med ett unntak hvor det var en gang jeg publiserte det på en mandag i stedet, men det får da være greit.

Hvorfor sier jeg det her?

Jeg sier ikke det for å skryte, men heller fordi jeg syns det er genuint interessant hvorfor jeg presser meg gjennom det gang på gang. Det hadde vært mye lettere å se en episode til av Kompani Lauritzen med samboeren min, enn å trylle fram ord på en skjerm klokka 21 på søndag kveld.

Jeg veit ikke med deg, men jeg tror det handler om identitet. Hvem du vil være – ovenfor deg selv og andre. Det kan nok være et tveegga sverd, som man sier. At det kan slå begge veier med andre ord, men i mange tilfeller vil jeg tro at det kan brukes til noe positivt. Til å forsterke en vane som du selv ønsker å fortsette med.

Når det gjelder vaner du vil slutte med derimot så er det andre faktorer som spiller inn. Kanskje det er noe du gjør uten å tenke deg om? En handling som trigges av noe annet?

Hvordan vaner fungerer

For å få noen andres innflytelser så spurte jeg ChatGPT – "Vis meg troverdige kilder hvor jeg kan lære om hvorfor mennesker vedlikeholder vaner".

Kort digresjon for de mer AI-interesserte

Du må bare hoppe over denne biten, men jeg inkluderer svaret siden jeg tidligere har snakka om hvordan du kan snakke med en maskin:

Raycast AI: Her er noen troverdige kilder som kan hjelpe deg å lære mer om hvorfor mennesker vedlikeholder vaner:

"The Power of Habit" av Charles Duhigg - en bok som utforsker vitenskapen bak vaner og hvordan de kan endres.

"Why We Do What We Do: Understanding Self-Motivation" av Edward L. Deci - en bok som utforsker motivasjon og hvorfor vi gjør det vi gjør, inkludert vaner.

"The Habit Loop: How Habits Work and How to Change Them" av James Clear - en artikkel som forklarer hvordan vaner fungerer og hvordan du kan endre dem.

"The Neuroscience of Habits: How They Form and How to Change Them" på Psychology Today - en artikkel som gir en dypere forståelse av hjernen og hvordan den påvirker vaner.

"Habits: How They Form And How To Break Them" på NPR - en artikkel og podcast som utforsker vitenskapen bak vaner og hvordan man kan endre dem.

Siden jeg veit at James Clear har skrevet en bok som heter Atomic Habits, som har blitt anbefalt av flere av vennene mine, gikk jeg rett for tips nummer 3.

Derimot, i sann kunstig intelligens-form så kunne jeg bare finne en artikkel med det navnet fra Charles Duhigg, og ikke James Clear. Nå veit jeg ikke om James har bytta navnet på artikkelen i seinere tid, men siden Mr. Duhigg også var på lista over tips antok jeg at det var et like godt sted å starte.

Så hva lærte jeg av Charles Duhigg?

Det er tre stadier av vaner, i følge godeste Charles:

Noe som trigger vanen
Et handlingsmønster som settes i gang
En belønning du får

Jeg vil absolutt anbefale å lese artikkelen hans, om hvordan vaner fungerer i sin helhet, for å forstå de ulike stegene i større grad. Og for de av dere som har lest Atomic Habits-boka tidligere så kan jeg nevne at James Clear har selv bygd videre på de tre stegene fra Charles Duhigg.

Eksempel på hvordan den lærdommen kan brukes

I tilfellet med nyhetsbrevet så kan nok det være:

Trigger

Jeg innser at det er søndag, og det er dagen jeg pleier å skrive nyhetsbrev.

Handlingsmønster

Jeg setter meg ned for å skrive, selv om jeg ikke veit hva jeg skal skrive om, og mister troa underveis, men så blir det bedre etterhvert, også fullfører jeg etter å ha brukt mye lengre tid enn jeg hadde trodd. Hver gang.

Belønning

Følelsen av å trykke på "Send"-knappen er utvilsomt en belønning i seg selv, men tanken av at noen av dere svarer på eposten, og starter da en samtale om noe jeg har genuint lyst til å snakke om, det er nok det som driver meg mest. Om jeg skal være ærlig.

Evaluering

Det er såklart mulig jeg tar feil, men det er utgangspunktet mitt. I tillegg liker jeg bare tanken av å være en som skriver nyhetsbrev – for hvem gjør det liksom? Og ikke minst at jeg klarer å gjøre det på en jevnlig basis. For å gjøre en krevende handling flere ganger, over lengre tid, det er en styrke som jeg beundrer hos andre. Alt det her er noe jeg strever etter å klare sjøl. Å være den personen, og skape den identiteten.

Den identitetsbiten syns jeg mangler fra Duhigg sine refleksjoner om vaner. Det er riktignok basert på kun det lille utdraget jeg har lest, så jeg blei definitivt gira på å lese boka i sin helhet, som heter "The power of habit". Selv så beskriver Charles Duhigg boka som "a framework for understanding how habits work and a guide to experimenting with how they might change". Hvis det virker interessant for deg så har du lesestoffet for sommeren klart allerede 👌

Gjør den kjipe tingen

Simen Strøm Braaten — Sun, 18 Jun 2023 00:00:00 GMT

Hva er det vanskelige valget

Det vanskelig valget, eller den vanskelige tingen du må gjøre, kan ofte være det som er viktig å gjøre. Som vil gi deg framdrift i etterkant, men som vil holde deg nede som et slags anker, så lenge du utsetter å ta tak i det.

Den tanken her har jeg lyst til å utforske videre, for det er godt mulig jeg endrer mening om kort tid, men det er noe interessant der.

Hva er egentlig et Simen-spørsmål?

Simen Strøm Braaten — Sun, 18 Jun 2023 00:00:00 GMT

"Å, det der var et skikkelig Simen-spørsmål", er en setning jeg får høre overraskende ofte. Som regel er det da snakk om et spørsmål som ikke helt kan besvares med ett enkelt ord. Hvor du også sier hvorfor du vil svare akkurat det.

For eksempel, i stedet for å spørre om "Hva er favorittfilmen din?" kan du heller si "Kan du fortelle meg om en film du liker godt, men også hva du liker med den?".

Hvordan ser det ut i praksis?

Kan du fortelle meg om en film du liker godt?

Skal vi seee.. Jeg liker "Inside Out"-filmen fra Pixar veldig godt. Ja, den er fin.

Hva liker du med den da?

Nei, jeg liker at det på én måte er en barnefilm, men på en annen måte er det en utrolig god måte å forstå seg sjøl på. Å forstå ulike følelser, og hvorfor det er viktig å anerkjenne og akseptere både de positive, men også de negative følelsene man har.

Mulighetene som kommer ut av det

Fra dette punktet kan praten gå i mange ulike retninger:

Hva tenker du egentlig om det å se på barnefilmer i voksen alder
På hvilken måte tenker du det er viktig å anerkjenne positive og negative følelser?
Kan du huske andre filmer som har gitt deg en lignende følelse?

Ved å grave etter bakgrunnshistoriene, eller grunnen til at folk svarer det de gjør, så vil du få flere veier å ta samtalen i. Det blir som at du har gått på en sti som plutselig deles opp i tre ulike retninger. Du veit kanskje ikke hvor de ulike stiene leder hen, men kanskje én sti virker mer spennende akkurat i det øyeblikket, også tar du den og ser hvor det bærer.

Evnen til å stille gode spørsmål gir meg muligheten til å ha flere av de type samtalene som jeg liker godt. Ikke at vi bare trenger å snakke om de temaene som jeg liker, det er ikke så viktig, men hvordan vi snakker om et tema derimot, det betyr masse for meg.

Avsluttende tanker

Det at folka rundt meg anser noe som et "Simen-spørsmål" er jo utrolig fint, for det betyr at jeg er konsekvent med måten jeg former en samtale på. At jeg spør for å forstå, og lar nysgjerrigheten lede an.

Jeg har begynt på et notat med gode-sporsmal for å lage en samling over tid. I tillegg til at det kan være et sted for å utforske hva jeg legger i et "godt spørsmål". Og ikke minst hvordan du kommer deg fra et spørsmål til en samtale i form av gode oppfølgingsspørsmål. For øyeblikket er det ikke så mye å hente der, men der lurte jeg på om du kunne hjelpe meg litt.

Hvordan du kan bidra

For hva vil du si utgjør et godt spørsmål? Det er jeg nysgjerrig på. Hvilke egenskaper har et bra spørsmål? Hva får det deg til å føle?

Eller om du skulle vært enda mer spesifikk – kan du komme på noen spørsmål som du setter pris på?

Gode spørsmål

Simen Strøm Braaten — Sun, 11 Jun 2023 00:00:00 GMT

Henger tett sammen med oppfølgingsspørsmål, siden dette handler om hvordan du starter en samtale, men ikke hvordan du får samtalen til å vare lengre.

Dette er en liste jeg kommer til å oppdatere i ny og ne, men hvor du gjerne må komme med forslag, for jeg er alltid nysgjerrig på hvordan andre tilrettelegger for gode samtaler.

Liste over gode spørsmål

Hva er det som er utfordrende med den personligheten du har? Hvis du tenker på de karaktertrekkene du har, og sånn du funker på en måte
Er det noe bra du kan trekke ut fra tider hvor du har vært nedfor?
Hvilke av dine egne egenskaper tror du at du tar for gitt, men som er vanskeligere for andre?
- Sagt på en annen måte, hva tror du er lett for din egen del, men som kanskje er vanskeligere for andre?
Hvordan skaper du ditt eget stress?
- Hva er det du gjør i hverdagen som spinner opp masse greier som gjør det vanskelig for framtids-deg å ta stilling til?

Innspill fra lesere (som deg)

Hva er det du liker godt med det stedet du bor?
Er det noe du har lyst til at jeg skal spørre deg om?
Hva er din favoritt smågodt-bit og hvorfor?
Hvilke egenskaper setter du pris på med … {fyll inn navn på person}?
Hva er det beste foreldre kan gi sine barn?
- Hvorfor var akkurat det så viktig?
- Hva skulle du ønske dine foreldre hadde gitt deg?
- Hva betyr det for deg som voksen at du fikk/ikke fikk akkurat det?

Hva utgjør egentlig et godt spørsmål?

Ingen absolutter

Med "absolutter" så tenker jeg på spørsmål som:

Hva er favorittfilmen din?
Hva er det beste du kan få servert til middag?
Kan du fortelle meg om favorittminnet ditt fra barndommen?

Alle de spørsmåla der har én ting til felles, og det er at det forventes ett svar. Ett alternativ. Det legger opp til at det skal være det beste av det beste, men.. Folk funker ikke sånn.

Meningene våres er sjeldent så krystallklare at vi klarer å trekke fram kun ett alternativ. I realiteten så prøver du å tenke gjennom alle alternativene som er relevante (hvilke filmer du liker, hvilke matretter du liker, og hva du i det hele tatt husker fra barndommen), for så å snevre det ned til noe som er mer "potent". Som kjennes viktigere eller som du husker bedre. Den prosessen der i seg sjøl er jo MYE mer spennende å høre om enn bare sluttresultatet.

Du får jo så langt mye mer nyanser ut av svaret, dersom noen nevner 4-5 alternativer som de vurderer, framfor kun det ene. Sannsynligvis vil svaret også føles feil, for du har ikke fått tida til å tenke gjennom hva som faktisk er favorittfilmen din eller favorittmåltidet ditt. For det forventes at du hoster opp et svar med en gang.

Hva kan du si i stedet?

Om du får et spørsmål med en "absolutt" i seg kan du si:

Jeg veit ikke om jeg klarer å snevre det ned til én enkelt favoritt, men jeg kan heller gi deg 2-3 alternativer og hva jeg liker med dem.

På den måten gjør du det lettere for deg selv å svare på spørsmålet, i tillegg til at du legger opp til at samtalen kan gå i flere ulike retninger.

Hvordan jeg bruker kunstig intelligens for å oversette

Simen Strøm Braaten — Sun, 11 Jun 2023 00:00:00 GMT

Personlige begrensninger

Om du skal oversette en setning fra engelsk til norsk f. eks kan det være vanskelig å få fram den rette intensjonen. Hva du faktisk prøver å si. Om jeg selv skulle oversatt setningen "His life was not burdened with non-essentials" på egenhånd skulle jeg nok klart å komme på tre ulike alternativer, men ti alternativer derimot? Det hadde tatt meg lang tid. For AI'en derimot går det kjapt. Det var det jeg innså da jeg spørte AI'en i raycast om å oversette setningen for meg. som du kan se ut fra skjermbildet fra chatten under.

Det første forsøket var ikke helt som jeg hadde tenkt meg, så jeg trengte flere alternativer.

Maskinens muligheter

Men hvorfor stoppe på tre alternativer? Det er jo kun basert på hva jeg selv hadde vært i stand til å hoste opp. Det er ikke noe mer krevende for en stor språkmodell å komme på tre alternativer enn 10, eller 30 alternativer.

Ut fra de alternativene jeg fikk blei det altså langt lettere å mikse og matche de orda jeg likte for å få fram den meninga jeg ville få fram. På den måten brukte jeg kunstig intelligens på det den er unikt god på sånn at jeg kan fokusere på det jeg er unikt god på – nettopp å sette ord på mine egne tanker.

Menneskelig vedlikehold

Simen Strøm Braaten — Sun, 11 Jun 2023 00:00:00 GMT

Minimalisme er en form for menneskelig vedlikehold, tror nå jeg. I designverden sies det ofte at godt design er så lite design som mulig. Ordene kommer fra Dieter Rams, som er en tysk industridesigner, og den tankegangen er like relevant for livet sjæl. Han fortsetter sitatet med å si:

Less, but better, because it concentrates on the essential aspects, and the products are not burdened with non-essentials.

La vårs ta en kikk på hvordan det overføres til livet sjæl, og ikke bare produkter.

Færre, men bedre

Vi kan nok oversette den første delen av sitatet til:

Færre (eller mindre), men bedre, fordi man snevrer inn fokuset på de essensielle delene.

Ved å heller prioritere de aktivitetene, de folka, de øyeblikkene i livet ditt som er viktigst for deg vil også hver enkelt dag føles bedre. For du prioriterer det som virkelig betyr noe.

Det er veldig lett å si ja når noen spør deg om noe. Om du vil bli med på noe sosialt selv om du egentlig kunne trengt egentid, om du kan gjøre noen en tjeneste selv om du egentlig har mange ærend du skulle gjort sjøl. Det er derimot vanskeligere å si nei. For da føles det ut som du tar et mer aktivt ståsted. Du prioriterer noe du allerede har på gang foran den nye muligheten som nå dukka opp. Her har forøvrig Derek Sivers noen fine tanker, hvor han forklarer hvordan det å si nei også kan skape plass for de øyeblikka som virkelig engasjerer deg:

When you say no to most things, you leave room in your life to really throw yourself completely into that rare thing that makes you say “HELL YEAH!”

Det kan også relateres til tinga vi har – klærne vi eier, de månedlige abonnementene vi betaler for.

En unødvendig tyngde

Om vi ser tilbake på det sitatet fra Dieter Rams så nevnte han også det her med «Not burdened with non-essentials». Det tolker jeg som at du bærer på en unødvendig vekt. Du tynges ned av ting som ikke nødvendigvis vil gi deg så mye. Sagt på en mer dramatisk måte så kan du fjerne byrden av uviktige eller unødvendige ting i livet ditt, ved å skrelle vekk det som ikke er essensielt. Den "byrden" kan ofte oppleves som uro i topplokket.

Følelsen av kaos

Når du har følelsen av at det er kaos i hodet hjelper det som regel å rydde rundt seg. For om du vil ha mer klarhet i tankene dine hjelper det ikke å ha klær liggende rundt omkring, et glass eller to som du ikke har satt inn i oppvaskmaskina, og et tørkestativ med klær som strengt talt var tørkt for tre dager siden. La vårs bare være ærlige på det.

Men kanskje det ikke holder å bare rydde det bort, kanskje du bare eier for mange ting generelt? Eller at du har for mange forpliktelser i livet ditt. At det er helheten som blåser seg opp, og gir mindre rom til de tinga som faktisk er viktige for deg.

Hva med digitale ting? Hvordan rydder vi der? For hvis du kan få mer mentalt overskudd av å rydde rundt deg – og kanskje også kvitte deg med noe av tingene du ikke har behov for – kan vi ikke gjøre det i våre digitale liv og?

Hvilke tilsvarende eksempler tenker du at vi har i de digitale livene våres?

Gjerne send meg en mail om du har noen gode eksempler, for den tanken her er fremdeles ganske fersk for min egen del, så jeg vil gjerne høre hva du tenker og.

Eksempler på digitalt kaos

Sånn jeg ser det kan det være:

En haug av filer som har vært midlertidig lagra på "skrivebordet" såpass lenge at du har lagd en egen mappe på skrivebordet som heter Skrivebord
Følelsen av å ikke ha kontroll på hvilke tjenester du abonnerer på
- Jeg veit det er flere enn meg der ute som har betalt flere måneder med et abonnement som du trodde du hadde kansellert for lenge sida
At du ikke veit hvordan du skal finne det du leiter etter (enten om det er bilder fra et familieselskap i 2012, eller den rapporten du skreiv på jobb i forrige uke)

Hva som er essensielt

Hvordan fokuserer vi da på "the essential aspects", som Dieter Rams kaller det? Neimen veit jeg, men jeg har lyst til å illustrere det med en barnebok som heter "Den lille prinsen", skrevet av Antoine de Saint-Exupéry, som seinere har blitt til en film som er helt fantastisk, spør du meg.

Et av de underliggende temaene i filmen handler om hva som er essensielt i livet, og hva som ikke er det. Der legges det vekt på at det som fyller livet med mening og glede er det som ikke nødvendigvis kan måles, som ikke synes, og som er vanskelig å beskrive. Som øyeblikkene du har delt med folk du er glad i. Som den nostalgiske følelsen når du ser på f. eks en sekk du har hatt lenge, og tenker "Ah, den sekken brukte jeg på den turen i 2017, da jeg og to venner gikk opp et fjell, og så det og det på veien dit".

At det som er viktig er også det som er usynlig, som ikke kan sees, men som du føler. Nå følte jeg meg veldig klok, men det skal sies at jeg så og si siterer det som står i boka nå, og som sies i filmen.

Som et eksempel så kan en artikkel jeg har skrevet bety mye for meg, nettopp fordi jeg veit hvor mye tid jeg brukte på å skrive den. På å samle tankene, og konkretisere det til noe som gir halvveis mening.

For alle andre derimot så settes den på lik linje som alt annet, fordi du kjenner ikke til arbeidet rundt det. Og det er nettopp det som jeg anser som de egenskapene som ikke man måles, og som er vanskelig å beskrive. De følelsene som er tilknytta til en person, et produkt, et minne, en tekst, en by. Det kan være hva som helst.

Når vi bruker det – hva enn det er – som et filter for å vurdere hva som er essensielt i livene våre blir det også lettere å vurdere hva som ikke er det.

Takknemlighet

Marie Kondo, som er kjent for å være en slags rydde-og-organiserings-ekspert, snakker om å takke de tinga du kvitter deg med, at du takker dem for "deres tjeneste og betydning" i livet ditt. Selv om det høres litt tullete ut så er det en veldig fin tanke bak det. For på den måten blir du mer takknemlig over de tinga du eier. Du anerkjenner rollen de har spilt i livet ditt, også lar du dem gå. Kanskje fordi livssituasjonen din har endra seg, behovene har endra seg, eller hva du prioriterer har endra seg. Uansett hva som er grunnen så lukker du ett kapittel for så å kunne bla videre til et annet. Du kvitter deg med byrden av en unødvendig ting i livet ditt, for å skape rom for noe annet.

Avsluttende ord

I det siste har jeg tenkt mye på hvordan jeg kan rydde opp i "elementer" i livet mitt som skaper uro i topplokket. Enten om det er å gi bort klær, si opp abonnementer, selge ting, avslutte gamle sideprosjekter osv. Så de tankene her er en måte for meg å gjøre det tydeligere hva som er viktig, og hva som er mindre viktig. Men jeg vil gjerne høre fra deg hva det betyr for din del. Hvilke endringer du ser for deg at det kan føre til. Hva som kan skape mental uro (eller stillhet!), og hva du kan gjøre med det. Send meg en epost på strombraaten@gmail.com.

Oppfølgingsspørsmål

Simen Strøm Braaten — Sun, 11 Jun 2023 00:00:00 GMT

Henger tett sammen med gode spørsmål, siden dette handler om hvordan du får samtalene til å vare lengre, og hvordan du får bedre svar av folka du snakker med.

Dette er en liste jeg kommer til å oppdatere i ny og ne, men hvor du gjerne må komme med forslag, for jeg er alltid nysgjerrig på hvordan andre fasiliterer for gode samtaler.

Liste over oppfølgingsspørsmål

Hva får deg til å si det?
Hvordan da? Eller på hvilken måte?
Hvordan kom du deg til den tanken egentlig?
Kan du ikke fortelle meg litt mer om det (temaet) der?

Imposter syndrome

Simen Strøm Braaten — Sun, 04 Jun 2023 00:00:00 GMT

Imposter syndrome – eller bedragersyndromet som jeg kommer til å kalle det – er et tema som snakkes mye om, i mine kretser iallefall. Til det punktet at begrepet har mista litt av "kraften" som det hadde før. Men hva er det egentlig?

Hva handler bedragersyndromet om?

Bedragersyndrom, sånn jeg ser det, handler om usikkerhet i stor grad. For å beskrive tydeligere hvordan jeg ser på det så vil jeg introdusere en venn av meg, nemlig usikkerhetsmonsteret.

(leika meg i Midjourney nå ja)

Usikkerhetsmonsteret er en nervøs type, sånn jeg kjenner han. Han har lett for å hause opp små ting til å bli noe større, og er generelt god til å få folk til å tvile på ting de vanligvis er trygge på.

Typisk sett symboliserer det tanker som:

De kan sikkert mer om det her enn meg

Herregud, hva om noen finner ut hvor lite jeg egentlig kan?

Takk for at du sa at jeg gjorde en god jobb, men ALLE hadde jo klart det hvis de var i samme situasjon

Det handler altså om den følelsen av å ikke være god nok, enten om det er til å gjennomføre en oppgave av noe slag eller å ta en vanskelig beslutning. Som oftest sett sammenlignes det også med andre rundt deg – enten om det er kollegaer eller andre folk i bransjen.

Hva bedragersyndromet ikke er

Til tross for navnet så tviler jeg på at en lege eller psykolog ville gitt deg diagnosen bedragersyndrom. Sånn jeg ser det har begrepet bedragersyndrom heller blitt en slags manifestasjon på usikkerhet. Ordet syndrom har vel blitt brukt fordi det er de samme tankemønstrene som folk kjenner seg igjen i. At de usikkerhetene som dukker opp er likt for mange. Spørsmålet er heller – Er det noe å kurere? Eller er det som med usikkerhet, i sin bredere form, at det er noe vi alle lever med, og som følger vårs hele livet i varierende grader?

Anbefalt lesing

Kollegaen min Hilde har skrevet en nydelig artikkel om hva hu har lært om bedragersyndrom

Anerkjenn din egen superkraft

Simen Strøm Braaten — Sun, 04 Jun 2023 00:00:00 GMT

Vi har alle noe som vi er "naturlig" gode på. At det er noen aktiviteter eller væremåter som kanskje koster deg mindre, sånn energimessig, enn det ville gjort for andre.

Min superkraft

For min del så er det å snakke med folk, og drive en samtale framover. Uavhengig om jeg kjenner personen fra før eller ikke. Spesielt når jeg har en grunn til å snakke med den personen – at det er noe jeg skal oppnå. For da har jeg en rolle, eller et motiv, men det høres nok mer utspekulert enn det egentlig er tenkt som.

Bakgrunnen er at jeg har intervjua hundrevis av folk opp gjennom åra, etter å ha jobba lenge med film og podcast. Så da har jeg fått bygd opp en "konversasjonell pondus" foråsirresånn.

Utfordringa

Hva er poenget mitt her, lurer du kanskje på. Jo, for en stund siden så jobba jeg med et såkalt innsiktsarbeid, hvor jeg ikke kom meg videre.

- Er ordet innsiktsarbeid et fremmed begrep for din del?

I så fall kan det være kjekt å vite at det brukes ofte i sammenhengen av å lage noe som andre skal bruke. I mitt tilfelle, som en UX designer, er det som regel en app, nettside, eller en digital løsning av noe slag.

Kort fortalt kan du se på innsiktsarbeid som det du gjør for å lære hvordan en løsning kan bli mer brukervennlig.

Som oftest er det da snakk om intervjuer, spørreundersøkelser, og brukertesting for å nevne noen måter å gå fram på. I løpet av en sånn prosess er du altså ute etter å forstå brukerens utfordringer, forståelse av det som brukes, og ønskene om hvordan opplevelsen helst skulle vært.

Nå som vi alle har en felles forståelse går jeg videre.

Prosessen gikk bare så utrolig treigt, og jeg fikk den fæle følelsen av "imposter-syndrome" om at det her burde jeg kunne, og at alle hadde gjort den jobben mer effektivt enn meg sjøl. Du veit når du blir konfrontert av ditt eget usikkerhetsmonster™, og plutselig står dere begge der som to idioter i egne liv.

Så mens jeg satt på kontoret en dag, og følte at jeg stanga hodet gjentatte ganger i veggen uten å komme noe sted, så var jeg bare så lei at jeg tenkte "Nei, pokker heller, nå bare ringer jeg!".

For det var nemlig noen navn som hadde blitt nevnt tidligere, fra noen kollegaer av meg. De folka var på ingen måte eksperter om det jeg skulle finne ut, men de visste garantert mer enn meg. Om alt fra:

Hvem er brukerne egentlig?
Hva slags situasjoner bruker de tjenesten i?
Er det noen spesielle behov som skiller seg i stor grad fra en gruppe med brukere fra en annen?

Og plutselig gikk prosessen mye fortere! I stedet for å prøve å tenke meg ut av situasjonen så fikk jeg snakka om det jeg lurte på med noen som kunne litt mer enn meg. I tillegg var usikkerhetsmonsteret plutselig borte vekk, og jeg hadde skikkelig "vind i seila" foråsirresånn. Som om jeg stod på et sånt rullebånd som du finner på flyplassen, hvor du har noen som går ved siden av i normalt tempo, også cruiser du avgårde i dobbel hastighet selv om du egentlig tar det ganske rolig. Sånn føltes det.

Et øyeblikk av åpenbaring

I all ydmykhet så veit jeg at jeg er god til å snakke med folk, og at det er noe jeg koser meg med. Det har jeg fått bekrefta både fra andre, men også meg sjøl, såpass mange ganger, at det er jeg trygg på. Samtidig hadde jeg ikke sett på det som et verktøy jeg kan bruke for å bearbeide noe jeg sliter med.

Jeg tror nettopp det kan være en av fordelene med å anerkjenne hva superkraften din er. Hva du er unikt god på, men som du kanskje tar som en selvfølge. Hvor du ikke tenker over at.. ikke alle hadde gjort det der like enkelt. Når du har et bevisst forhold til din egen superkraft vil du også kunne bruke den mer aktivt.

Hvordan finner du superkraften din?

Personlig tror jeg at folk flest har langt mer enn én superkraft, men samtidig er vi latterlig dårlige til å selv anerkjenne hva vi er gode på. Så for å legge lista lavt holder det nok med å prøve å definere én.

For å finne ut hva det kan være for din del vil jeg anbefale å snakke med andre om det. For da har du også en gyllen mulighet til å gi noen gaven av et kompliment.

Start en samtale med å si:

Du, jeg har tenkt på en ting. Det er jo noen ting som vi er gode på, men som vi ikke anerkjenner helt for vårs sjøl, hvis du skjønner?

At vi bare tar det som en selvfølge at alle andre også gjør det her helt naturlig. Og det fikk meg til å tenke på hva den tingen er for deg og for meg.

For din del så vil jeg si at din evne til å ... er noe som ikke naturlig kommer like lett for andre. I situasjoner som ... eller ...

Kjenner du på det sjøl, eller er det andre egenskaper som du heller vil trekke fram som din "superkraft" på en måte?

Sannsynligvis vil personen du snakker med gjengi den tjenesten da, og spesifisere hva han eller hun anser som din superkraft. I tilfelle personen du ikke spør deg tilbake, og reflekterer om hva din superkraft kan være, så vil det uansett være lettere for deg å spørre om det siden dere uansett er inne på temaet. Da følger du bare opp og sier "Hva tror du er min superkraft da egentlig? For jeg syns det kan være vanskelig å finne ut av det sjøl".

Du kan nok fint ta den praten digitalt og, over noen meldinger, hvis du syns det er mindre kleint å skrive om det enn å snakke om det i person. Bare husk at personen på andre sida da kanskje står på matbutikken og kjøper inn ingredienser til middag når dem mottar den meldinga, sånn at du ikke forventer å få et utbroderende svar i retur med én gang.

Bærekraftig webutvikling

Simen Strøm Braaten — Mon, 29 May 2023 00:00:00 GMT

Hva betyr bærekraft i sammenhengen av å lage digitale greier? Det er et spørsmål jeg har tenkt en del på, og som jeg prøver å forstå i større grad.

Her er det nemlig flere faktorer som spiller inn, som kan gjøre det vanskelig å beholde fokus på hva man prøver å oppnå. Så hva er det man egentlig prøver å oppnå? Utover det å lage en god brukeropplevelse, og at det skal treffe visse forretningsmål, så er det to ting man vil oppnå:

Begrense karbonutslippet til tjenestene du lager
Gå fram som et godt eksempel for hvordan vi kan lage bærekraftige digitale greier.

Så hvordan kan du gjøre det? Jeg tenker jeg bare starter det hele med å gi deg en punktliste med en gang, så kan du heller lese videre for å få en bedre forståelse for de ulike grepene.

Hva kan du gjøre?

Som et utgangspunkt baserer jeg det her på "The low impact manifesto", som jeg også kommer til å nevne seinere, men jeg håper også på å kunne utdype denne lista ettersom jeg lærer mer og mer. For om du lager en nettside f. eks så er det flere grep du kan ta:

Informer folk om "kostnaden" av bruken deres, sånn at man faktisk har et bevisst forhold til klimaaspektet av å bruke digitale greier
Begrens energibruken som kreves for å laste inn sida di på telefonen/tableten/dataen til personen i andre enden
Komprimer filer så godt du kan
Ikke bruk filmer som spilles av automatisk, og vurder om du trenger filmer i det hele tatt
Begrens bruken av skrifttyper som må lastes inn eksternt
Vær bevisst over hva som lastes inn, med tanke på "scripts, frameworks and cookies"
Ikke last inn bilder før brukeren har spesifikt bedt om det
1. Det starter riktignok med hvordan selve brukeropplevelsen lages, at det skal være en naturlig handling, så det ligger vel så mye på designeren som på utvikleren
"Adapt (the content) to reflect the amount of renewable energy it's currently running on" (sitat)

Du kan forresten se hele kildekoden til "the low impact website" på github.

Hva vil du unngå?

Du vil unngå at at nettsida di skal være "tung å laste", men hva vil det egentlig si? Jo, du vil begrense den totale filstørrelsen som mottakeren må laste ned på sin ende for å kunne se innholdet ditt. Kort forklart. Det påvirker nemlig strømforbruket som kreves for å vise nettsida di.

En annen part som spiller inn der er også hvor strømmen kommer fra. Om serverne forsynes med strøm som kommer fra gass- og kull, eller om det er vannkraft f. eks. Det kan du faktisk sjekke på The Green Web Foundation.

Men hva er det som påvirker "tyngden" av nettsida di? Hva som kan gjøre den "tung å laste" inn eller ned? En åpenbar ting er størrelsen på bildefilene du bruker. Om jeg tar et bilde med telefonen f. eks (en iPhone 13 mini) så blir størrelsen på bildefila mellom 2-4 megabyte, og størrelsen på et stående bilde er 3024×4032 pixler. Er det strengt talt nødvendig? Nei. Svaret er nei.

Du kan fint komprimere et bilde ned til noen få hundre kilobyte, og f. eks 1000 pixler i makslengde/bredde uten at det påvirker kvaliteten i for stor grad.

- Forbedringspotensiale

Her kunne jeg nok vist et eksempel på for å gjøre det enda tydeligere, men det kan jeg komme tilbake til hvis du vil det.

Effektiviteten av ulike kodespråk

Nå beveger jeg meg ut på tynn is, så gjerne korriger meg om jeg tar feil, men såvidt jeg veit så vil en side som kun er basert på enkel HTML og CSS, med noen tekstfiler i markdown, sees på som en lettvekter i internettverden.

Når du derimot introduserer mer javascript så kan energibruken begynne å balle på seg. For når man skal være mer fancy, som f. eks med grafen jeg har på forsida, så vil det også kreve mer å gjenskape det når du ser det.

Disclaimer

Energibruken er riktignok bare én side av saken. For en annen del som spiller inn er også hvor lite kode du kan klare deg med – altså hvor effektivt er det skrevet.

For jeg har faktisk kikka litt på hva som inngår i "bærekraftig utvikling". Eller hva man kan ha i bakhodet for å gjøre nettsider mer bærekraftige. Og da er det jo som du sier flere faktorer som spiller inn, og at dark mode på sett og vis blir mer overfladisk.

Hva er fordelene med bærekraftig utvikling?

Utover det at du bidrar i en positiv klimaretning så vil jeg trekke fram noe som en tidligere kollega av meg nevnte:

Det som er interessant med utvikling sånn sett er jo at det meste vi gjør, vil vi jo skal være raskt.. For at det skal være raskt så må vi jo optimalisere ting, og ringvirkningen er jo at energy impact blir lavere

Gode eksempler

Low-tech magazine

Low-tech magazine er kanskje det aller beste eksempelet jeg veit om. Både med tanke på konseptet, men også hvordan det er gjennomført.

Hele sida kjører nemlig på strømmen til et solcellepanel som befinner seg på kontoret til han ene som lager det. Det vil også si at den ikke vil fungere i blant, siden Barcelona har noen dager i ny og ne hvor det ikke er nok sol som slipper til. Om du vil så kan du lese mer om hvordan Low-tech Magazine er lagd.

En lav-utslipps-nettbutikk

Nettbutikken OrganicBasics har to versjoner av sida si, en "typisk nettbutikk"-versjon, og en "lav-utslipp"-versjon, som dessverre ikke funker for øyeblikket, men du kan iallefall få en bedre forståelse av valgene de har gjort:

The Low Impact version of our website reduces the carbon emissions associated with online shopping by up to 70% in comparison to our regular site. This is done by getting rid of most of the data-heavy elements like images and videos.

Det enkleste eksempelet av dem alle

En side som setter det hele veldig på spissen er https://motherfuckingwebsite.com/. Her er det ikke noe snikk-snakk, kun en enkel, responsiv, og på mange måter bærekraftig nettside.

Hva er det som gjør det så vanskelig?

Kort fortalt så er det bare ufattelig mange perspektiver å ta hensyn til. For som en kompis av meg nevnte, så kan man diskutere fram og tilbake om verdien av dark mode, men at du glemmer å tenke helhetlig, og kjører nettsida di på servere som får strømmen sin fra kull og gass. Da går vel vinninga opp i spinninga, som dem sier.

Maskinkraft og menneskekraft

Du kan egentlig trekke det her ganske langt, for si at du skal digitalisere en prosess av noe slag. La vårs bruke en forenkla saksbehandling som eksempel. Da har du to alternativer.

Enten kan du logge deg inn på en nettside, laste ned et dokument, signere det digitalt, og laste det opp igjen, hvor systemet automatisk bekrefter at det er mottatt. Eller så kan du få et dokument tilsendt i posten, skrive under med penn på papir, og sende det i retur til annet sted i landet, som da bekreftes av en person i andre enden.

Hvordan sammenligner du karbonutslippet mellom de to prosessene?

Strømforbruk

Det er vel og bra om nettsida di kjøres på servere med fornybar energi, og optimalt sett kjøles ned basert på naturlige omgivelser (luft og vann), men hva med mottakeren?

Her er det veldig mulig at jeg tar feil, så gjerne korriger meg, men du kan jo ikke kontrollere at mottakerens telefon eller data forsynes av fornybar energi. Eller kan du det?

Jeg har prøvd meg på en forenkla forklaring av hvordan noe sendes fra en server, eller datasenter, til deg som en slags sluttbruker. Men jeg veit ikke helt om det gir mening. Derfor starter jeg med poenget, også er du hjertelig velkommen til å hoppe over forklaringa, om du vil.

Hva er det jeg vil fram til?

Poenget mitt er at man kan presisere hvor informasjon skal hentes fra.

Det betyr at om du ser på nettsida mi så kan jeg hypotetisk sett spesifisere at den informasjonen skal sendes til deg via de nærmeste serverne (basert på hvor du er) som er forsynt med fornybar energi. Det er iallefall min forståelse basert på det jeg har lest i denne artikkelen, om hvordan man kan bruke for "containers for sustainable software-engineering"

Fortell mer, er du grei.

Har du noen gang tenkt over hvordan du kan streame en film på Netflix uten at det hakker Filmen spilles jo av helt sømløst, uten problemer. For å forstå det må vi bare kjapt innom hvordan streaming fungerer, og igjen er det veldig mulig at jeg sier feil, men jeg gir det et forsøk.

Om du filmer noe på telefonen din så vil du også kunne spille det av uten problemer. Det vil ikke hakke, eller bufre/laste, selv om du ikke har internettdekning. Nettopp fordi filmen er lagra på telefonen din.

Det samme gjelder hvis du har hatt en film lagra på en ekstern harddisk. Så lenge harddisken er kobla til så går alt bra. Når vi snakker om streaming derimot så blir det litt som å ha en film på en harddisk som er kobla til internett. Bare at filmen ligger ikke på én harddisk, den ligger på mange harddisker, fordelt rundt omkring på ulike steder. Se for deg utallige harddisker stabla oppå hverandre, i en enorm lagerhall. Det er da vi snakker om et datasenter. En server er mer enn bare en harddisk kobla til internett, men det trenger vi ikke gå inn på nå.

Når du altså streamer en serie på dataen din så spør du Netflix: "Hei! Kan jeg få se på Parks and Recreation, mer spesifikt episode 3 av sesong 4?". Deretter sier Netflix, "Såklart! Her har du alle byggeklossene du trenger. Kos deg!". Hva mener jeg med byggeklosser, lurer du kanskje på? Jo, for at det ikke skal oppleves treigt så sender ikke Netflix deg hele filmen med en gang. For det ville tatt altfor lang tid. Derimot så brytes det ned i mange små byggeklosser (eller datapakker som det egentlig kalles), som settes sammen når det kommer fram til dataen din.

Deretter får du se øyeblikk for øyeblikk. Ikke en 21-minutters episode, men heller det som skjer sekund for sekund, også sendes det nye byggeklosser hele tida. Det hadde i grunn vært interessant å vite hva som er den gjennomsnittlige varigheten på én datapakke. På den måten begrenses risikoen for at det skal hakke, fordi internettilkoblinga di ikke er kjapp nok til å vise alt på en gang.

Derfor presiserer Netflix at du skal få byggeklossene dine fra harddisker som er i nærheten av der du er akkurat nå. Eller fra det datasenteret som er nærmest deg. Igjen, for å sørge for at filmen ikke skal hakke akkurat når Ron Swanson er midt i en glimrende punchline.

Avslutning

Som du skjønner så er det mange ting å tenke på, og det stopper egentlig ikke der heller. Men hvordan kommer vi til et punkt som er godt nok? Hva kan vi si vårs fornøyd med å ikke vite, og hvordan finner vi ut av det som er helt nødvendig?

Jeg tror det er spørsmålet vi må stille vårs. I stedet for å ha en komplett utregning av alle mulig variabler, som skal tilfredsstille alle perspektiver.

Markdown

Simen Strøm Braaten — Mon, 29 May 2023 00:00:00 GMT

Markdown er en standard for hvordan tekst ser ut på internett, og hvordan du formaterer det.

Når vi snakker om "formatering" i det tilfellet her tenker jeg f. eks på at en overskrift defineres ved å bruke hashtag-symbolet: # Overskrift 1. Én hashtag blir da til den største overskriften på en side, som du ser i tittelen oppi toppen her. Den kalles også heading 1, eller h1. Mens en såkalt h2-overskrift, som skrives med to hashtag-symboler ## Overskrift 2 er den største overskriften som du ser etter tittelen.

Den minste overskriften som brukes innenfor Markdown har seks hashtag-symboler, men i praksis er det vel bare heading 1 til 4 som brukes.

Markdown er også det som legger grunnlaget for obsidian. Siden rammeverket som hjemmesida mi er basert på (Quartz) også baserer seg på Markdown vil det også se helt identisk ut der. Det samme gjelder nyhetsbrevet mitt som publiseres gjennom Buttondown. Om du vil dykke dypere kan du ta en kikk på denne guiden for å komme i gang med Markdown

Digital minimalisme

Simen Strøm Braaten — Sun, 28 May 2023 00:00:00 GMT

Når det er litt kaos i hodet hjelper det som regel å rydde rundt seg. For om du vil ha mer klarhet i tankene dine hjelper det ikke å ha klær liggende rundt omkring, et glass eller to som du ikke har satt inn i oppvaskmaskina, og et tørkestativ med klær som strengt talt var tørt for tre dager siden. La vårs bare være ærlige på det.

Men hva med digitale ting? Hvordan rydder vi der? For hvis du kan få mer mentalt overskudd ved å rydde rundt deg – og kanskje også kvitte deg med noe av tingene du ikke har behov for – kan vi ikke gjøre det i våre digitale liv og?

Hvilke tilsvarende eksempler tenker du at vi har i de digitale livene våres?

Sånn jeg ser det kan det være:

Dårlig, eller manglende filstruktur på dataen
En haug av filer som har vært midlertidig lagra på "skrivebordet" såpass lenge at du har lagd en egen mappe på skrivebordet som heter Skrivebord
Følelsen av å ikke ha kontroll på hvilke tjenester du abonnerer på
Følelsen av å ikke vite hvilket verktøy du skal bruke for en gitt oppgave

Noe som kanskje går litt på sida av hva som er digital minimalisme er sideprosjekter. Spesielt de sideprosjektene som du ikke har avslutta. For hvis du skal vedlikeholde mange sideprosjekter kan det henge over deg som en mørk sky.

Jeg må komme tilbake til en avslutning her seinere.

Tanker jeg vil utdype mer om:

Begrense apper og verktøy man bruker

i tillegg til å være bevisst over hvilke valg man har tatt, for å unngå å sitte der med tre ulike notat-apper som egentlig gjør samme nytten, men som heller skaper tvil når du da skal ta i bruk én av dem, for hvilken app blir da "riktig" å bruke for det formålet?

CSS

Simen Strøm Braaten — Sun, 21 May 2023 00:00:00 GMT

Egenskaper

Når du legger til en egenskap, som f. Eks color, med en verdi, som i color: green; så lager du en såkalt declaration, og det er altså CSS, og ikke HTML. Et eksempel på det kan være f. eks:

<h1 style="color: green;">Fargerike blomster</h1>

Når du har valgt egenskapen du vil ha må du huske å avslutte med en kolon (color:), for å legge opp til verdien som skal brukes. Etter verdien må du legge til en semikolon (color: green;) for å avslutte deklarasjonen.

Muligheter

Det er mange egenskaper der ute, eller CSS properties, som de heter. Om du vil endre på bakgrunnen til et element kan du f. eks bruke background-color. Legg merke til at det brukes bindestrek mellom to ord.

Det kan da se sånn ut:

<h1 style="background-color: darkGreen;">Grønn bakgrunn</h1>

Så lenge du avslutter med en semikolon, etter du har gitt en verdi til en spesifikk egenskap, så kan du også legge til flere, om du vil det. Som for eksempel:

<h1 style="color: hot-pink; background-color: darkGreen;">Rosa skrift på grønn bakgrunn</h1>

Du kan legge til egenskaper på alle(?) slags elementer. Ikke bare overskrifter som jeg har brukt i det tilfellet her. Dersom du har skikkelig lyst på grønn tekst kan du f. Eks skriver:

<p style="color: green;">Denne teksten vil da være grønn</p>

Om du både vil at teksten skal være grønn, men at den også skal stå i kursiv så kan du skrive det i samme setning:

<p style=«color: green; font-style: italics;»>Denne teksten er både grønn og kursiv</p>

Hvordan du slipper å gjøre samme endring mange ganger

I et html-dokument har du en tag som heter <head>. Mellom den introduserende og avsluttende head-tagen kan du legge en <style>-tag:

<head>
<style>
</style>
</head>

På den måten dekker du bordet for de elementene som du vil påvirke. Det er som å si at «Jeg har tenkt til å endre utseendet på følgende elementer», også må du bare definere innafor de to.. tagene (?) hva som faktisk skal påvirkes. For eksempel vanlige tekstavsnitt vil da se sånn her ut:

<head>
<style>
p {
font-family: cursive;
}
</style>
</head>

Da gjelder de samme reglene som med egenskaper og verdier, som vi var innom tidligere, hvor du må si hva du vil endre på – font-family: og påpeke hva endringen skal være – font-family: cursive;. På den måten lager du en såkalt css rule, som betyr at den påvirker alle de områdene hvor du benytter deg av et tekstelement som er definert som en paragraf – <p>.

Du kan såklart legge til flere deklarasjoner, som det heter, så lenge de ligger på hver sin linje, som for eksempel:

<head>
<style>
h2 {
background-color: blue;
color: white;
font-weight: bold;
font-family: Arial;
}

I tilfellet over kan vi si at h2 er en selector, fordi vi må si i fra hva stilendringene skal påvirke. Stilendringene kalles deklarasjoner, mens elementet de påvirker kalles for selectors, hvis jeg har forstått riktig..

Jobb smartere

Du kan altså bake inn all stilendringene dine i en html-fil, men da blir det fort rotete. Det er derfor man pleier å skille de fra hverandre, og heller referere til en fil som oftest heter styles.css, som du linker til i html-fila.

Grunnleggende

Først må vi tenke på plasseringa. css hører hjemme mellom <head>-tags i en html-fil.

<html>
<head>
<style>
p {
background-color: teal;
}
</style>
<head>
<body>
</body>
</html>

Der kan du fint plassere alt av bakgrunnsfarger, størrelser, og valg av skrifttyper også videre, men for å gjøre det ryddigere bruker vi heller en referanse til en egen fil hvor du skiller ut all cssen. Som oftest kalles den fila style.css.

«Jobb smartere»-øyeblikk

Det du gjør da er at du lager en spesifikk fil kun for stylinga av sida, som kalles et style sheet. CSS er nemlig forkorta fra «Cascading Style Sheet». Hvor «Cascading»-biten av begrepet handler om at alle stilvalgene dine, (eller «deklarasjonene», som de så fint kalles) kommer én etter én.

I praksis vil HTML-fila di da se sånn ut:

<html>
<head>
<link rel=«stylesheet» href=«style.css»>
</head>
<body>
<h1>Hello world</h1>
<p>Se på meg du! Lager style sheets uten problemer<p>
</body>
</html>

Det du gjør da er å si til koden din «Hei du! Husk at du skal ha med deg et stylesheet, du finner det her borte». Da bruker vi <link>-tagen for å peke i riktig retning, samtidig som vi definerer relasjon den fila har, nemlig at den er en stylesheet – …rel=«stylesheet»..

Klasser

Det her er tett knytta til det jeg nevnte tidligere om hvordan du slipper å gjøre samme endring mange ganger. Den eneste forskjellen er at du kan være mer selektiv.

Hvis du lager en punktliste f. Eks (en «ordered list» altså, som forkortes til <ol>) så kunne du sagt at hvert punkt som defineres med <li> skal ha gul bakgrunn. Da kunne du definert det på denne måten:

<head>
<style>
ol {
background-color: yellow;
}
</style>
</head>
<body>
<ol>Handleliste>
<li>Wraps</li>
<li>Mango</li>
<li>Koriander</li>
<li>Chili</li>
<li>Lime</li>
</ol>
</body>

Hvis du ville hatt mer kontroll over den, og heller fargelagt annenhvert punkt, så kunne du skrivd det sånn her:

<head>
<style>
.yellow-element {
background-color: yellow;
}
</style>
</head>
<body>
<ol>Handleliste>
<li class=«yellow-element»>Wraps</li>
<li>Mango</li>
<li class=«yellow-element»>Koriander</li>
<li>Chili</li>
<li class=«yellow-element»>Lime</li>
</ol>
</body>

Ikke det mest sexy eksempelet akkurat, men poenget er bare at du har mer kontroll, og kan style spesifikke elementer, i stedet for å dra alle over en kam. Feilmeldinger kunne nok vært et bedre eksempel. Da kunne jeg formidla på en eller annen kodemåte at «Hvis man trykker på en ikke-eksisterende link skal du få en rød feilmelding som sier at det har skjedd noe feil. Om du derimot har meldt deg på nyhetsbrevet f. Eks så skal jeg bekrefte at alt er i sin skjønneste orden, og informere om at det gikk bra.»

Måten du lager en klasse på er at du starter med et punktum og følger opp med hva den «klassen» skal hete – .yellow-element, etterfulgt av en egenskap og en verdi:

.yellow-element {
color: yellow;
}

En klasse kalles også en «selector», siden vi aktivt peker ut hvilke elementer som skal påvirkes av et stilvalg.

Spørsmål Hva er forskjellen mellom en tag selector, ID selector, og en class selector? For jeg har sett at det er noen som defineres ved å skrive body {} og andre som .yellow-element og andre igjen som #capital-letter

ID selector

For å gjøre endringer på veldige spesifikke ting så kan du bruke en ID selector. I CSS-fila di da definerer du hva slags stilendring det skal være, og hva den regelen skal hete. I dette tilfellet kunne jeg tenke meg å gjøre tekstfargen blå der hvor bandet "Eiffel 65" står nevnt (i HTML-fila). Da skriver jeg det her:

.text {
color: blue;
}

I HTML-fila mi må jeg da spesifisere at den setningen skal hente stilendringene fra regelen som heter .text:

<!doctype html>
<html>
<head>
<link rel="stylesheet" href="style.css">
</head>
<body>
<p class="text">Eiffel 65</p>
</body>
</html>

Og voilá! Så har du blå tekst.

Tag vs attribute Hva er forskjellen mellom en style tagog en style attribute? Og når er det du vil bruke den ene framfor den andre?

Når bruker du en h1 tag selectorframfor en.h1`class selector?

Når du vil velge alle h1-elementene på en side bruker du en tag selector. En «class selector» brukes heller for å definere en spesifikk type stilendring du skal bruke i ny og ne.

Border

I designverden snakker vi ofte om «stroke» eller «outline». I kodeverden derimot så kalles det «border». Måten du gjør en ramme synlig på er å skrive solid, gjerne etterfulgt av antall pixler for å definere hvor tjukk den skal være.

Du kan også gjøre flere stilendringer på en ramme i samma slengen, uten å ha behovet for å separere dem på noen måte, som i dette eksempelet:

border: solid 3px aquamarine;

Forskjellen mellom margin og padding

Marginer er the space outside an elements border which defines how far it is from another element
Padding derimot er «the space between the content and the border of an element»
Padding kan defineres på en forkorta måte hvor du ramser opp ønsket padding på alle fire sidene (topp, høyre, bunn, venstre), i den spesifikke retningen, siden det går med klokka og starter på toppen rundt en firkant.
- Når du skriver det forkorta på den måten trenger du ikke definere pixler som måleenhet, men kan heller skrive:

h3 {
padding: 4 16 4 16;
}

Samme tilnærminga fungerer også med margins:

button {
margin: 4 16 4 2;
}

HTML

Simen Strøm Braaten — Sun, 21 May 2023 00:00:00 GMT

Byggeklosser

HTML er bygd opp av mange ulike elementer og tags. Om du skal skrive et avsnitt f. Eks så har du en paragraph tag.

[!Warning] En ting jeg ikke helt forstår ennå Hva er forskjellen på et element og en tag?

Eksempler

Paragraph
- ```<p>Skal vi se her</p>`

Hva holder jeg på med?

Simen Strøm Braaten — Sun, 21 May 2023 00:00:00 GMT

Nå høres det ut som at jeg er kritisk til hva jeg sjøl driver med, men jeg syns det er nyttig å reflektere over hva jeg faktisk prøver å få til.

Designforbedringer på hjemmesida

I det siste har jeg prøvd å tilpasse hvordan du registrerer deg til nyhetsbrevet. For øyeblikket har jeg bare copy-paste'a det jeg får fra Buttondown (nyhetsbrev-tjenesten), men da er det ikke like lett å endre den lysegrå bakgrunnsfargen, eller fargen på knappen også videre. Derfor har jeg prøvd å lage det fra bunnen av, men da blir jeg fort møtt i døra av min egen inkompetanse.

I bildet under får du se den nåværende versjonen, og det jeg jobber med stabla over hverandre. Hvis du syns det er vanskelig å se hva som står på bildet, så er det fordi det er en mørk tekst på en mørk bakgrunn. Og du trenger ikke være en designer akkurat for å skjønne at det blir feil.

Da kommer nemlig CSS inn i bildet, hvor du bestemmer hvordan det skal se ut visuelt sett. Du kan se på det som at HTML gir deg byggeklossene å jobbe med, at du har et avsnitt med tekst, en knapp, et bilde, også gir CSS deg mulighetene til å "style" de byggeklossene.

Som med mye annet vil det også være en smart måte å jobbe på, og en.. mindre smart måte å jobbe på. I dette tilfelle vil en mindre smart måte være å "hardkode" det. Altså ved å si at akkurat den ene knappen skal ha denne blåfargen (#4E80EE). En smartere måte vil være å tilrettelegge for at alle knapper av den typen, uansett hvor på sida de befinner seg, vil ha den spesifikke fargen, størrelsen, mellomrom, skrifttype og alt mulig rart.

Så det er det jeg har prøvd på under her, hvor jeg lagde min første flexbox 🥳

Jeg møtte riktignok på noen andre kode-utfordringer på min vei, så den "gamle" måten å registrere seg til nyhetsbrevet forblir inntil videre, men det kommer etterhvert.

Down the rabbit hole I go

I mellomtida har jeg innsett at nå har jeg et "rabbit hole" foran meg, og at det vil bli mye lettere å gjøre endringer dersom jeg faktisk har en bed re forståelse av hva jeg faktisk driver med. Og det er så mye morsommere å bare hoppe ned i et sånt kaninhull først som sist, og ikke tenke for mye på det. Så nå lener jeg meg bare inn i det, og bruker det momentumet jeg har for å sette fart.

For å bli mer dedikert til å lære meg noe nytt har jeg god erfaring med å investere en liten sum (450 kr i dette tilfelle) for å følge et tilpassa opplegg, som også tilrettelegger for praktisk erfaring. Jeg gjorde det samme med piano, og "fingerdrumming", og storkoste meg med prosessen.

Nå bruker jeg en app som heter Mimo for å lære meg mer om HTML, CSS, og bittelitt Javascript. Faktisk så skriver jeg ned noe av det jeg lærer underveis, så hvis du vil ta en kikk på notatene mine kan du se hva jeg har lært om HTML, og hva jeg har lært om CSS. Det er ikke så mye å skryte av for øyeblikket, men forhåpentligvis kan det senke terskelen for andre til seinere.

En åpenbar åpenbaring

Det som fikk meg til å gå aktivt inn for å lære å kode riktignok var at jeg innså at jeg prøvde å forbedre designet ved å gjøre direkte endringer i koden. Uten å egentlig vite hva jeg holder på med. Nå skal det sies at det er utrolig motiverende å lære seg noe nytt når det betyr at du kan endre på noe du syns er stygt, men det går neimen ikke fort.

Det er i grunn sånn jeg har lært meg alt av kode fram til nå, at det er noe jeg virkelig vil endre på, også lærer jeg meg nøyaktig så mye som må til for å endre på det. Ikke noe mer.

Samtidig så jobber jeg jo som designer på dagtid, så hvorfor ikke bruke de ferdighetene jeg har der, i stedet for å knote rundt med kode som jeg ikke forstår?

Hva som skjer på designfronten

Hva betyr det i praksis? At jeg har begynt å lage et miniatyrisk designsystem, som gir meg retningslinjer for:

Hvor mye luft det skal være mellom ulike "elementer" (også kjent som "spacing"). Det kan være mellomrommet fra en overskrift til selve brødteksten, eller mellom setninger i en punktliste som det du ser på nå
Fargebruk. Spesielt hvordan linkene vises, siden de er en essensiell del måten simenskriver.no er lagd på – hvor ett tema linker videre til noe annet.
Typografi, eller størrelsen og utseendet til overskrifter, linker, og alt av tekst på sida

Hvor starter man da?

Å lage designsystemer fra bunnen av er noe jeg har lite erfaring med egentlig. Som regel er det noe som blir til underveis, når du skal lage mer og mer greier innafor samme stil. Hvor det da blir et åpenbart behov for at ting skal både se, og føles likt ut, uansett hvor på sida du befinner deg.

Nå starta jeg iallefall med å gjenskape det du ser på hjemmesida, bare i et designprogram som heter Figma. Da tar jeg et skjermbilde av sånn sida ser ut i dag, også lager jeg det fra bunnen av. Ved å gjøre det presser jeg nemlig meg sjøl til å ta avgjørelser underveis, om alt fra spacing, til typografiske valg og fargebruk. Samtidig samler jeg inn eksempler jeg liker, fra andre folk. Som f. eks hvor luftig og lettlest sida til Jay L. Colbert er.

Typografi og spacing

For øyeblikket har jeg kommet hit:

Her introduserer jeg en slags profilfarge som også vil påvirke mange andre fargevalg (som understreking av linker, bakgrunn på knapper osv.).

Fargebruk

Valg av farger er nok det jeg har minst erfaring med, når du skal jobbe systematisk med design. Derfor var det veldig lærerikt for å se en introduksjon til hvordan du kan bruke HSB-skalaen for å definere fargenyanser.

HSB står for hue, saturation, brightness, og tilrettelegger for en mer matematisk utregning av fargene du velger. Som var til overraskende stor hjelp.

Eksempelet under ser veldig ferdig ut, men for å lande på de riktige nyansene må de testes i bruk først, for å se om det passer inn der hvor det skal brukes. Så denne oversikten er mer et generisk utgangspunkt i grunn:

Anthony Hobday har en oversikt over visuelle prinsipper som jeg stadig kommer tilbake til. Deriblant det her med å gi litt farge også til de nøytrale nyansene dine, som blei ekstra tydelig da jeg sette det opp på denne måten:

Det er små forskjeller mellom de tre ulike fargesammensetningene på bildet, men ved å ha et bittelite drypp av de fargene som ellers brukes i profilen så vil det forhåpentligvis føles mer helhetlig når alt kommer til alt.

Men.. hvorfor?

Mange grunner! For øyeblikket er det for svak kontrast mellom bakgrunnen på sida og hvordan linkene ser ut blant annet. Det er ikke bra nok med tanke på universell utforming, og noe jeg vil endre på.

Også fordi jeg har et behov for å være tydelig i feilmeldingene mine. Eller hvordan sida mi informerer deg om at noe ikke finnes, eller noe er under arbeid. Siden jeg publiserer notater som ikke er "ferdig", og som ofte kan linke til sider som ikke ennå finnes er det desto viktigere å være tydelig om det.

Uventa fordeler

Å være den som både designer og utvikler en digital greie er nytt for meg, men det er også utrolig spennende. For jeg er utvilsomt min egen største kritiker, så jeg vil at det skal bli bra. Samtidig kan jeg minimalt om koding, så da er det en fordel om jeg er så tydelig i mine design-instrukser som jeg kan. På den måten blir jeg ikke bare en drastisk bedre utvikler, om jeg kan kalle meg det, men jeg blir også en langt bedre designer. For jeg får den forståelsen om hva som kreves for å utvikle det jeg ser for meg.

Prisen av en dårlig brukeropplevelse

Simen Strøm Braaten — Fri, 12 May 2023 00:00:00 GMT

Okei, nå skal jeg prøve å kjempe for noe jeg egentlig ikke har noe erfaring med, nemlig å sette en pris på dårlige brukeropplevelser, i form av kroner og øre.

Hvorfor? Fordi det kan gi meg som designer bedre argumenter for å kjempe for en bedre brukeropplevelse, og rett og slett lage så bra greier som mulig. Eller at det jeg designer skal ha en mer bærekraftig påvirkning.

UX metrics

UX Metrics er et begrep jeg blei introdusert til i workshopen til Jared Spool, på en konferanse som heter From Business to Buttons. For å gi deg et eksempel så har han skrevet om hvordan UX metrics kan forsterke historiene vi lager rundt innsiktsarbeid. I artikkelen forklarer han et konkret eksempel som konkluderes med:

If our service’s average customer lifetime value is $1200, those annual 949,000 failed sign ups would be an opportunity loss of $1.1 billion.

Det som er spennende her er at han har sett på en spesifikk handling, nettopp kunder som ikke klarte å registrere seg hos en eller annen digital tjeneste. For å vise at det ikke er et enkeltstående tilfelle har han sett på hvor ofte feilen oppstår på en daglig basis, og gjort litt kjapp matte.

I workshopen jeg nevnte sa han også at folk som jobber med statistikk burde være en designers beste venn, nettopp på grunn av tilfeller som dette. For å gi vårs et grunnlag som vi kan bygge videre på, nettopp for å lage overbevisende argumenter.

Basert på den kjappe utregninga har han ganga det opp med antall dager i et år for å se det i en større kontekst. Da blir det også mer relaterbart for ledere siden de ofte forholder seg til planer og prosjekter som går over lengre tid. Argumentet får altså mer tyngde av å se det i et større perspektiv.

Resultatet er en såpass høy sum at det blir vanskelig å ikke se nærmere på det.

Kan det brukes til andre formål?

Jeg snubla nylig over et annet eksempel som var miljørelatert, rundt den potensielle gevinsten om å bruke dark mode i større grad. Her kan det nok hende at noen har innvendinger på den spesifikke energibesparinga der, men poenget er i grunn det samme:

Når du klarer å “konvertere” et dårlig valg til en reell kostnad så blir argumentet ditt mye sterkere.

Det blir kanskje satt litt på spissen, men det får så være. Uansett så tror jeg at det her kan være et område hvor vi kan lære utrolig mye av prosjektledere rundt omkring. For å dra sånne tall ut av løse lufta er ikke min sterke side foråsirresånn. Om vi derimot kan utfordre og hjelpe hverandre så vil vi stå langt sterkere når vi skal overbevise ledelsen hos kundene vi jobber for. Kanskje vi til og med kan definere noen spørsmål for å hjelpe hverandre med å konvertere innsikt til kostnader og tapt inntekt, eller potensiell inntekt? 🤓

Kolofon

Simen Strøm Braaten — Wed, 10 May 2023 00:00:00 GMT

Ordet kolofon er bare en fancy måte å si "her finner du informasjon om hvordan pølsa blei lagd". Som oftest handler det ikke om pølser, men heller informasjon om hvem som har bidratt til et prosjekt.

En bok kan være et fint eksempel, hvor kolofonsidene gjerne sier noe om hvem som lagde omslaget til boka, forfatteren, utgiveren, trykkeriet, og hvilke skrifttyper som er brukt på teksten.

Det kan også være hvordan jeg har lagd denne sida.

Maggie Appleton

Simen Strøm Braaten — Wed, 10 May 2023 00:00:00 GMT

Maggie er skaperen av kanskje den peneste bloggen jeg noensinne har sett.

Du veit hvordan noen folk bare "får det til"? Det er den følelsen jeg får når jeg ser noe Maggie har lagd. Alt bare gir mening liksom. Og det er utrolig spennende, for da blir jeg nysgjerrig på hva som er årsaken bak det. Hva er det som trigger meg med f. eks nå-sida, kolofon, og digitalt hagearbeid.

Raycast

Simen Strøm Braaten — Wed, 10 May 2023 00:00:00 GMT

I sin enkleste form bruker du bare Raycast for å åpne apper på dataen din. Det høres forferdelig enkelt ut, men gud bedre (!) så deilig det er når du først har prøvd det!

Last ned Raycast her Raycast kan brukes helt gratis, men om du vil teste proff-funksjonene i en måned kan du bruke linken ovenfor. Om du liker det, og velger å abonnere på det (som jeg har gjort de siste to årene) får jeg også 30 % av den årlige prisen. Det er altså en indirekte måte å støtte skrivinga mi på.

Om du er skeptisk kan du lese mer om hvordan rabattprogrammet til Raycast funker her.

Om du kun bruker de innebygde funksjonene som er der fra før av så er det mer enn nok. Du trenger ikke mer enn det. Men. Jeg har såklart dykka dypere enn som så. Raycast er nemlig basert på at alle kan lage egne "utvidelser" som de kalles. Det er faktisk en slags app store for alle de utvidelsene, hvor du kan bla gjennom og se om det er noe du liker.

Om du heller vil ha en kuratert liste så har du noen ulike fokusområder under her. Alle punktene som ikke har linker er inkludert som standard i Raycast, for alle.

For alle

Snippets
Spotify Beta
- Det har aldri vært så kjapt å søke opp den sangen du vil høre på
Raycast AI
- Den beste måten å spørre en kunstig intelligens om noe på dataen
Confetti
- Når du bare vil ha litt ekstra stas i hverdagen
Clipboard history
- For de gangene hvor du har kopiert noe, men du egentlig vil lime inn noe du kopierte for en liten stund siden

For utvikling

Github
- Å lage issues har aldri vært lettere
Dash
- For de tilfellene hvor du f. eks lurer på hvordan du kan påvirke typografi innenfor CSS, så kan du søke opp font for å finne de ulike mulighetene (gjelder alle slags andre kodespråk og)

For design

Color picker
- Når du ser en fin farge og vil kjapt finne ut hvilken heksakode det er, så du kan lagre den til seinere
Lorem Ipsum
- Når du bare trenger noe fylltekst til layouten din

Mentale modeller

Simen Strøm Braaten — Mon, 08 May 2023 00:00:00 GMT

Hva er mental modeller egentlig?

Mentale modeller er et begrep jeg har hørt om ofte, men aldri helt satt meg inn i. Personlig forstår jeg det som at det er din forståelse av et gitt konsept. At det ikke er noe vanskeligere enn som så, men den teksten her er prosessen av at jeg prøver å forstå det bedre. Og hvis du har noen egne tanker så må du gjerne fyre løs, så kan vi lære mer sammen.

Sånn jeg forstår det så er mentale modeller hvordan du forstår verden rundt deg, og hva du ser for deg. Basert på dine erfaringer, dine forventninger, og hva du veit fra før av. Det er måten du tenker på, eller forklarer noe for deg selv.

Eller sagt på en mer fjong måte:

Det er en representasjon av verden slik individet forstår den, relasjonen mellom dens forskjellige deler og individets egne intuitive persepsjoner av sine handlinger og konsekvensene av disse.

Jeg måtte stjele den linja der fra wikipedia altså, men jeg syns den oppsummerte det fint. For ut fra våre mentale modeller så formes også handlingene våre. Basert på det vi veit, det vi har erfart fra før, det vi har sett andre gjøre, så utfører vi en handling. Deretter får du en tilbakemelding som enten forsterker eller svekker den mentale modellen din.

Det som er spennende er at våre mentale modeller ofte er ulike, siden erfaringene og bakgrunnene våres også er ulike.

Om du forresten vil ha en litt annerledes bok å lese i sommer så kan du dykke ned i boka The Nature of Explanation, fra Kenneth Craik (1943), hvor begrepet mentale modeller angivelig dukka opp for første gang.

Eksempler

Noen mentale modeller er enkle og mer "banale" på en måte. Som for eksempel om vi snakker om en skole så ser du kanskje for deg et klasserom som ligner på de du har vært i før. Kanskje du ser for noen av de typiske rollene, som elever, lærere og rektoren. Sånn sett fungerer mentale modeller som et slags kart i hjernen din som du bruker for å forstå hva som er hvor, hvordan ting henger sammen, og hva som er de "aksepterte reglene" innenfor den situasjonen.

Basert på min mentale modell av en bil så har den 4 hjul, er forholdsvis rektangulær, har plass til 4-6 personer, og jeg kan bruke den til å forflytte meg fra A til B. Eller Å, om jeg vil det. Basert på min mentale modell av hvordan en høflig samtale er så godtar jeg ikke at noen kjefter på meg uten grunn.

Ofte er du ikke klar over din egen mentale modell før det er noe som skurrer. Når noe ikke stemmer overens med det du ser for deg. For du har bygd deg opp et sett med forventninger til en gitt situasjon, basert på tidligere erfaringer. Så lenge ting skjer som forventa så er alt bra, men det er først når det skjer noe uventa at din mentale modell "brytes". Det er da du innser at du faktisk har en definert måte å tenke på.

Bruk noe gammelt for å lære noe nytt

Om du vil lære deg noe nytt så kan du bruke mentale modeller som en slags snarvei for å komme deg dit du vil. Maggie Appleton beskriver hvordan i denne podcast-episoden, hvor hu sier:

What you're trying to do is to find a set of neurons in the brain that are already well mapped, and you're trying to say "I want to take this new thing and map them on to the thing that you are already know", so it anchors it somewhere.

Because otherwise you're just free-floating in space, and you're like "I don't know what this thing is", and I don't know its qualities or properties, but if you can say.. Here's a thing that already exists in your brain and it has these same particular qualities that we need to understand, we can talk to each other through this, and then you can sort of latch it on.

Ved å hekte ny kunnskap fast til noe du allerede veit så blir det lettere for deg å forstå hvordan noe nytt fungerer. Du gjør det lettere å lære.

I det utdraget snakker hun egentlig om metaforer. Og metaforer brukes vel da som en forlengelse av en mental modell, hvis jeg har forstått riktig. For du kan én ting, og du vil forstå noe nytt. I det du vil forstå noe nytt så må du da finne en mental modell som har egenskaper som er overførbart til det nye konseptet du vil lære deg.

Nå veit jeg ikke med deg, men når det kommer til metaforer så blander jeg det alltid med analogier. Så hva er egentlig forskjellen?

Metafor

En metafor handler om å bruke én ting for å forklare noe annet. Du bruker noe du forstår deg på for å forklare annet som er vanskelig å forklare. Om du snakker med en annen person så ville du typisk brukt noe som dere begge kjenner til.

Om du kjøper samtalekort fra meg f. eks (søk , så "holder du hjulene i gang" på den lille sidegjeskjeften min. Det er en metafor. Det er et språklig bilde som vi bruker for å forklare noe.

Analogi

En analogi er når vi sammenligner to situasjoner eller konsepter basert på kvalitetene eller egenskapene de har. For å trekke fram visse likhetstrekk.

For å vise til et par eksempler vil jeg trekke fram det som blei foreslått av et nytt kunstig intelligens-verktøy jeg leiker meg med nå om dagen, som heter Perplexity:

"Det er ikke gull alt som glimrer" Dette ordtaket kan brukes som en analogi for å forklare at ikke alt som ser bra ut på overflaten nødvendigvis er verdifullt eller positivt. For eksempel, en vakker og imponerende nettside kan ha dårlig brukervennlighet og funksjonalitet, noe som gjør den mindre verdifull enn den ser ut til å være

"Én fugl i hånden er bedre enn ti på taket" Denne analogien kan brukes for å illustrere at det er bedre å ha noe konkret og sikkert enn å jakte på noe usikkert og potensielt mer verdifullt. For eksempel, som en UX-designer, kan det være lurt å fokusere på å forbedre en eksisterende funksjon i et produkt, i stedet for å bruke tid og ressurser på å utvikle en helt ny og usikker funksjon som kanskje ikke gir de ønskede resultatene

Som en kjapp digresjon så syns jeg det er gøy hvordan den tilpasser måten eksemplene forklares på basert på den korte "profilen" jeg har skrivi om meg sjøl. At den pakker det inn til å være relevant for en UX-designer.

Uansett! Basert på de definisjonene der vil jeg si at en metafor er mer anvendelig i form av å lære noe nytt, mens en analogi fungerer bra når du skal formidle mye med få ord. Altså følelsene relatert til en situasjon.

Hvordan jeg selv har brukt metaforer for å lære meg noe nytt

Som et eksempel så merka jeg at det var mye lettere å forstå det grunnleggende konseptet bak det tunge begrepet "nevroplastisitet" da jeg fikk det servert via en metafor.

Om du ser for deg en sti i skogen så har det blitt til en sti fordi det er mange som har gått der fra før. Derfor er det også lett å gå der. Dersom du går utenfor stien derimot så kan du møte på høyt grass, kratt og trær. På sett og vis er det motstand fra naturens side som hindrer deg i å gå akkurat der du vil.

Om du vil lære deg å spille piano for første gang i ditt liv f. eks så vil det føles ganske likt. Du møter på mye motstand fordi du har ikke gjort det før, og du veit ikke hva du skal gjøre, og fingra dine er heller ikke vant til å bevege seg på den måten. Ettersom du har gjør det mange nok ganger derimot så vil du gå opp en slags sti i hjernen din. For når du gjentar en handling eller tanke så blir forbindelsen mellom de nevronene sterkere, og det blir lettere for hjernen å aktivere de forbindelsene. Siden hjernen er "plastisk", som det kalles, så vil det bli lettere for hver gang du gjør det.

Og vipps! Så har du forstått nevroplastisitet ved å bruke en metafor du allerede er kjent med. I alle fall bittelitt.

Avsluttende ord

Okei, så hva er det som er verdt å ta med seg her.

Mentale modeller formes ut fra erfaringer, samtaler, og innflytelser, og de er derfor i konstant endring
De burde utfordres i ny og ne. Fordi selv om din mentale modell "bare er sånn" så er det fremdeles andre måter å se verden på.

Det var bare mine tanker riktignok. Hva med deg? Hva tenker du på når du hører begrepet "mentale modeller"? Hva er din definisjon av det? Og kan du komme på et eksempel hvor din mentale modell ikke stemte overens med det du blei møtt med?

Hva andre mener om det jeg skriver

Simen Strøm Braaten — Sun, 07 May 2023 00:00:00 GMT

I ny og ne får jeg tilbakemeldinger på det jeg skriver. I blant er det en feil som pekes ut (som jeg setter utrolig pris på, for det vil jeg såklart fikse opp i), og andre ganger er det noe dere har satt pris.

I blant får jeg også personlige historier om leserens erfaringer rundt temaet jeg skreiv om der og da.

Det er virkelig en av de beste grunnene til å starte et nyhetsbrev, vil jeg si. Å få den én-til-én-kontakten der. For da veit du helt konkret hvem som leser det du skriver. Samtidig er det også en kjempegod måte for deg å finne ut om det er verdt å melde deg på nyhetsbrevet mitt. For det er fullt mulig at det blir langt mer nerdete enn det du hadde sett for deg. Og spesielt hvis du kjenner meg personlig, da kan det jo være kleint å faktisk melde seg av nyhetsbrevet. Så da sitter du der da, på en slags uendelig motorvei, hvor det aldri kommer noen avkjørsel, og jeg er den eneste som veit hvor veien ender opp hen. Det er en skeiv maktbalanse, vil jeg si, så her kan du heller lese hva andre mener om det jeg skriver:

Person 1, etter å ha lest "hvordan snakker du med en maskin":

Det slo meg plutselig hvorfor jeg synes det er så fint å lese det du skriver alltid. Nemlig det faktum at du skriver om ting mens du utforsker noe, du venter ikke til du er «utlært». Du formidler en nysgjerrighet på ting du ikke veit alt om enda.

Det er sjelden du skriver noe som er hogd i stein, det er alltid et element av å være åpen for nye ting. Det liker jeg.

Vi er så opptatt av at alt skal kunne veies og måles og sette to streker under svaret. Jeg liker at du skriver om ting som engasjerer deg og som du helt tydelig gjør mye research på og veit mye om, men alltid med nysgjerrighet og mulighet til å ta opp tråden igjen seinere. Alt er i utvikling.

Siste ord er aldri sagt, det liker jeg.

[!quote] Person 2, etter å ha lest hvordan snakker du med en maskin:

Detta er interessant og lærerikt!

[!Quote] Person 3, etter å ha lest "det er noe feil med hvordan vi leser bøker"

Denne var knallbra, Simen!

[!Quote] Person 4, etter å ha lest "menneskelig vedlikehold"

Dette likte jeg kjempegodt, Simen! Jeg prøver bestandig å bli kvitt unødvendige ting i livet mitt. Fra abonnement eller fysiske ting jeg ikke bruker, til ord og setninger som er overflødige i e-poster og meldinger.

Å lære åpent

Simen Strøm Braaten — Sun, 07 May 2023 00:00:00 GMT

Sakte, men sikkert prøver jeg nemlig å forklare hvordan jeg gjør det jeg gjør. Først og fremst med skrivinga, men også til dels hvordan jeg bruker Obsidian, for det får jeg en del spørsmål om.

Derfor prøver jeg å forklare det fundamentale på best mulig måte – som linker og tilbakekoblinger – så det skal være en lavere terskel for deg å komme i gang, enn det var for min egen del.

Om det å ha en åpen og transparent læringsprosess

En ting jeg setter veldig pris på er folk som lærer i det åpne, som viser det som også er uferdig. Faktisk så er det også en tilbakemelding jeg fikk fra en av leserne fra nyhetsbrevet, da hu innså hva hu satte pris på med skriveriene mine:

Nemlig det faktum at du skriver om ting mens du utforsker noe, du venter ikke til du er «utlært». Du formidler en nysgjerrighet på ting du ikke veit alt om enda.

Det er sjelden du skriver noe som er hogd i stein, det er alltid et element av å være åpen for nye ting.

Vi er så opptatt av at alt skal kunne veies og måles og sette to streker under svaret. Jeg liker at du skriver om ting som engasjerer deg og som du helt tydelig gjør mye research på og veit mye om, men alltid med nysgjerrighet og mulighet til å ta opp tråden igjen seinere. Alt er i utvikling.

Siste ord er aldri sagt, det liker jeg

Det blir jo en diskrét måte å skryte av meg sjøl på, jeg skal ikke nekte for det, men det er nettopp det her jeg setter så pris på ved andre. Og i stor grad det som har leda til det digital hage-konseptet som jeg koser meg så mye nå om dagen. For om du fokuserer på at noe skal være perfekt, eller egentlig bare "ferdig" (hva enn definisjonen din av ferdig er) så vil det alltid være en risiko for at det ikke deles med andre. At det bare forblir i hodet ditt.

Det er forbausende hvor ofte jeg kommer tilbake til ordtaket "Perfect is the enemy of good altså", men det passer like godt her og.

Spørsmålet da blir såklart – dersom du skulle "lære i det åpne", hvordan hadde det sett ut for din del?

Ville du dokumentert det gjennom sosiale medier? Ville du fortalt det til en venn eller samboer over en kaffekopp?

Men hva er egentlig fordelene ved å lære åpent?

Jeg kan nevne de som har hatt en stor betydning for meg:

Du tvinger deg sjøl til å konkretisere tankene dine, og at de blir lett å forstå for andre (også for deg sjøl)
Du åpner opp for nye samtaler (rundt temaer som du selv er veldig interessert i å snakke om). Både med folk du kjenner godt fra før av, men også folk du aldri har snakka med.
Du gjør det mulig for andre å hjelpe deg i læringsprosessen, eller bare heie på deg og si "Du er god!", som også gjør læringsprosessen morsommere

Bonus

Om du liker denne tanken så kommer du sikkert til å like det Shawn Wang har sagt tidligere om å ha en åpen og transparent læringsprosess.

Tilbakekoblinger

Simen Strøm Braaten — Sun, 07 May 2023 00:00:00 GMT

Tilbakekoblinger er linker som viser hvilke notater som omtaler det notatet du er i. Altså andre notater som linker tilbake hit f. eks. Det viser altså tilknytninger, eller relevante notater.

For eksempel om du leser notatet mitt om Hvorfor jeg blir så gira av Obsidian vil du også se en tilbakekobling til notatet om obsidian, siden de peker til hverandre. Det er en tilbakekobling.

Hvordan snakker du med en maskin?

Simen Strøm Braaten — Sun, 30 Apr 2023 00:00:00 GMT

Samtalekunst mellom menneske og maskin

Når vi snakker om AI så er det bare et system som har fått en rekke med instrukser – Hvis dette skjer så skal du gjør det her. Og de instruksene kommer fra folk som deg og meg, bare at de folka sannsynligvis kan mye mer om programmering og maskinlæring enn det jeg kan iallefall.

De instruksene riktignok blir veldig tydelig når vi dykker inn i verden av ChatGPT, og såkalte store språkmodeller (Large Language Models = LLM). For da er det ikke lenger bare utviklere som formulerer de instruksene, men det er også deg og meg. Og da er det ikke lenger et krav at du må kunne masse om kodegreier du ikke forstår deg på. Da handler det bare om å stille gode spørsmål.

Hvordan stille gode spørsmål

På samme måte som når du snakker med vanlige folk lønner det seg å være tydelig. Både i hvordan du formulerer spørsmålet ditt, men også hva du ønsker å få ut av det. Hva er et eksempel på et svar du er ute etter?

Jeg kan forklare det bedre med en kort digresjon. Hvis jeg småprater med folk prøver jeg å ligge unna spørsmål som "Hva jobber du med?", eller "Hvordan går det?", nettopp fordi svarene er forhåndsdefinert. Fra et sosialt ståsted så veit vi hva som er vanlig å svare på de spørsmålene, så det går mer eller mindre på automatikk. Om du spør noen "Hvordan går det?" så er det forventa at man sier noe sånt som "Jo takk, bare bra!"

Om jeg derimot spør "Du, si meg, hvilke små gleder er det du koser deg med nå om dagen? Er det for eksempel en serie du ser på, en hobby du har plukka opp, eller et tema du har researcha og dykka dypt i?"

På den måten gir du eksempler på hva slags svar du er ute etter, og du øker sjansen for å få de svarene du selv vil ha.

Troverdighet og det å spille maskinen god

For å begrense sjansen for at AI'en bare dikter opp ting så kan du be den om å ikke lyve. På en måte.

Kontekst

For å få mer presise svar basert på det du vil vite mer om så kan du gi AI'en mer kontekst. Du kan legge føringer på hva svaret skal inneholde, eller innebære.

Eksempler

Hvis svaret ikke befinner seg i teksten nedenfor så skal du si "Jeg veit ikke"
Svar utelukkende basert på konteksten du har fått, og svar så troverdig som mulig.
- Må ærlig innrømme at jeg er usikker på om den siste halvdelen av setningen der utgjør noen forskjell.

Kunstig intelligens

Simen Strøm Braaten — Sun, 30 Apr 2023 00:00:00 GMT

Selve begrepet

AI og kunstig intelligens er ordene jeg kommer til å bruke. Teknisk sett burde jeg nok forkorte det til KI for å holde fast på det norske språket, men jeg opplever det heller som forvirrende når resten av verden snakker om AI.

Hvordan bruker du kunstig intelligens?

For å bruke kunstig intelligens på en fornuftig måte er det nyttig å tenke over hvordan du snakker med en maskin. Om du vil utforske det her nærmere så kan nok disse artiklene være relevante for deg:

Uansett hvordan du velger å bruke det så kommer du alltid tilbake til det samme spørsmål – Hvordan veit jeg at det den sier er sant?

Et eksempel om troverdighet

Dan Shipper lagde en chatbot basert på alle episodene fra the Huberman Lab-podcasten (fra Andrew Huberman). For det første er det utrolig fascinerende å tenke over at du da kan stille spørsmål, og få svar, basert på hva som sies en podcast som har høy troverdighet i seg selv. Hvor både verten og gjestene er blant de mest kunnskapsrike innenfor sitt felt.

If every time it answered a question it told me its source—e.g., where in the episode I could go to find more information—it wouldn't matter as much if the answer was vague or slightly wrong because I could check its work.

Det er også fullt mulig å oppnå med dagens teknologi, noe du kan utforske nærmere her – hva om favorittpodcasten din hadde en egen chatbot.

Henvisning til kilder er definitivt en av de viktigste kriteriene for at informasjonen du får fra en AI-chat skal oppleves som mer troverdig.

Å skrive er som å ha en samtale med seg selv

Simen Strøm Braaten — Sun, 16 Apr 2023 00:00:00 GMT

Dette veit jeg Maggie Appleton har snakka om før i en podcast-episode, så det må jeg finne fram til, og legge inn her. Men grunntanken er at når du skriver ned tankene dine så gir du deg selv muligheten til å komme tilbake til det seinere. På den måten snakker du med en framtidig versjon av deg sjøl. Det lar deg vurdere en tanke over tid, og forbedre den. Gjøre den tydeligere, lettere å forstå. For på samme måte som i en samtale så må du spisse poenget ditt for å gjøre deg forstått.

En god samtalepartner vil kanskje spørre deg «Hva mener du med det egentlig? Kan du gi et eksempel?», men om du hadde snakka til deg sjøl så er det jo ingen til stedet til å stille spørsmål ved det du sier. Derfor er det verdifullt å skrive. For å la ditt framtidige jeg innta rollen som sparringspartner/samtalepartner, for å gjøre budskapet ditt tydeligere.

Skriv for deg selv, ikke for andre

Simen Strøm Braaten — Sun, 16 Apr 2023 00:00:00 GMT

Det er vanskeligere å skrive noe du tror andre vil like, både fordi 1) det er godt mulig du tar feil, og at det du tror andre vil lese egentlig ikke stemmer, og 2) det er mindre morsomt siden det ikke nødvendigvis var det samme som du ville skrive om. En såkalt dobbel-negativ det der altså. Derfor vil jeg slå et slag for å skrive for deg sjøl.

Surdeig for nybegynnere

Simen Strøm Braaten — Sun, 09 Apr 2023 00:00:00 GMT

Etter også de ulike bruksområdene for tale til tekst, er det bare å sette ord på noen kjappe tanker. Spesielt til noen av meldingene som denne, eller om det er på Slack eller Teams som tilbakemelding til en kollega.

Det krever ikke så mye tankearbeid, det er bare å dokumentere det jeg har sagt.

Surdeig for nybegynnere

Surdeig er en av de tinga som virker mer komplisert enn det er. I praksis slenger du bare mel og vann i et syltetøyglass, fram til du har en havregrøt-lignende konsistens. Det er ikke verre.

Kjekt å vite

Jeg tar utgangspunkt i at du har fått henda dine på en surdeigsstarter fra en venn eller fjernt bekjent, og skal bare hindre at den rakkeren dør, så du kjøper deg nok tid til å bake ditt første brød.

Du kan definitivt lage det helt fra bunnen, men om du aldri har gjort det før kan det være nyttig med drahjelp til å starte med. Bare så du veit at du starter med et godt utgangspunkt.

Utover det er det to deler å tenke på:

Hvordan holder du den i live?
Hvordan bruker du den faktisk i baking?

Hvordan holde den i live

For å senke terskelen så mye som mulig, kan du mate den én gang i uka. Gitt at du lar den stå i kjøleskapet resten av uka. Dersom du lar den stå på kjøkkenbenken i romtemperatur må du mate den oftere.

Hvordan mate surdeigen?

Før du skal mate den bør du sørge for at surdeigsstarteren har sånn ca romtemperatur. Min står alltid i kjøleskapet (for å begrense vedlikeholdet), så da tar jeg den ut to-tre timer før jeg skal mate den. Typisk sett gjør jeg det før jeg spiser middag. Da blir det en naturlig rutine å mate den før jeg legger meg.

Når vi snakker om mating består det av:

Finne fram et nytt og reint glass
Overfør én-til-to spiseskjeer med surdeigsstarter til det nye glasset
Legg til 40 gram mel, og 40 gram vann
- Økologisk mel funker mye bedre enn ikke-økologisk (veit ikke hvorfor)
Rør rundt
- Det som er viktigst er at det ser ut som en fuktig grøtlignende konsistens.
  - Ærlig talt så tar jeg detta på slump nå. Og slenger oppi et par skjeer mel, og så mye vann som jeg trenger rett fra krana. Trenger ikke være rakettforskning akkurat.
Sett det nye glasset i kjøleskapet, eller vent ca 12 timer til å se at den lever

Det som gjenstår av surdeigsstarteren din kan du bruke til bakst med en gang, gi til en venn, lag en backup-starter, eller bare tøm det ut i vasken.

Selve bakinga

Surdeigen skal gjerne boble når du tar den i bruk. Sånn som det her:

Bare så du veit det Jeg har bakt utallige brød med en surdeigsstarter som ikke har bobla. Og veit du hva? I følge kona mi har de brøda ofte vært blant de aller beste. Så det virker ikke som det er så voldsomt viktig som mange skal ha det til.

Enkel oppskrift på brød

500 gram vann
450 gram mel
- Personlig pleier jeg å bruke 250 gram grovt speltmel (eller rug), og 200 gram fint speltmel
7-10 g salt
6 gode spiseskjeer med surdeig (eller bare det som gjenstår etter matinga)
50-100 gram med frø som du har i selve brøddeigen, avhengig av hva du liker
- For eksempel 50 gr valnøtter
- 50 gram med en blanding av chiafrø, solsikkefrø, og gresskarkjerner

Hva du gjør helt konkret

Jeg pleier å bruke oppskriften ovenfor som et utgangspunkt, men det hele starter med at jeg setter en stor bakebolle oppå en kjøkkenvekt. Da går det fort å måle opp alt.

Faktisk så fort at jeg som regel slenger sammen en brøddeig på ca 10-15 minutter på kvelden nå.

Hell vannet i bollen
Deretter surdeigsstarteren
1. Om den flyter er det supert, for da skal den tydeligvis være på sitt aller mest "bake-klare"
2. Om den synker så går det som regel bra det og
Rør rundt
Ta oppi salt
Ta oppi melet du vil bruke
Sleng oppi frø eller nøtter

Etter jeg har rørt alt rundt ser deigen omtrent sånn her ut:

Heving

Hevetiden kan variere, men med oppskriften over lar jeg den gjerne heve på kjøkkenbenken i ca 12-18 timer.

Hevetida er avhengig av hvor mye surdeigsstarter jeg har i brødet, og strengt talt hva som passer meg best den dagen. Dersom jeg trenger å utsette det mer, altså ha en lengre hevetid, bruker jeg mindre surdeigsstarter (f. eks kun 2 spiseskjeer).

Det motsatte fungerer nok også til en viss grad — hvor du bruker mer surdeigsstarter (f. eks 6-10 spiseskjeer), og lar den heve i 6-10 timer. Men det gjør jeg ærlig talt ikke så ofte.

Typisk sett lager jeg en brøddeig ca kl 20-21 på fredags kveld, og steiker det til en sein frokost kl 10 på lørdags morgen.

Steiketid

Før steiking gjør du følgende:

Finn fram en brødform
Hell oppi litt steikeolje (rapsolje f. eks), og smør inn alle sidene i formen med det
1. Bare for at det skal være lettere for deg å ta brødet ut av formen i etterkant
Finn fram noen sesamfrø/solsikkefrø/gresskarkjerner, og strø det over toppen av deigen (i formen)

Hvis du vil gjøre det lille eksta kan du også bruke en saks for å klippe opp brødet, midt på, nedover på langsida (ca 2 cm dypt).

Hvorfor? Jo, for brødet hever videre i ovnen. Og fuktigheten i deigen prøver å slippe ut et sted. Hvis du ikke gjør noe som helst "revner det" sidene, som regel. Som du kan se på bildet nedenfor.

Dersom du er proaktiv derimot, og klipper deigen på midten blir brødet mindre kompakt. Nettopp fordi fuktigheten slipper ut på midten (på toppen), og brødet som regel blir høyere, med flere luftlommer i deigen, i stedet for deigete klumper.

I det siste har jeg også eksperimentert på å klippe det opp etter det har stekt i 10-15 minutter, bare for å se om det kommer et naturlig "strekkmerke" i deigen, hvor fuktigheten vil ut.

Enkel variant

Varm opp ovnen først til 220 grader
Sett inn brødformen på en rist i det nedre sjiktet i ovnen
Etter 50-55 minutter er det ferdig
1. Etter 40 minutter på denne varmen kan det være behov for å legge aluminiumsfolie over, hvis det ser ut som det blir veldig mørkt, eller svidd på toppen

Den kjipeste delen av brødbakinga er at det må hvile i 45-60 minutter etter steikinga. Brødet er fremdeles ganske deigete hvis du prøver å ta deg en testskive med en gang du tar det ut av ovnen nemlig. Stol på meg. Gjort det mange ganger.

Det ække det at jeg angrer nødvendigvis, men det er mye vanskeligere å skjære en sammenhengende brødskive, og magen kommer til å takke deg hvis du klarer å vente litt.

Litt mer avansert variant

Varm opp ovnen til 250 grader
1. Om du bruker en støpejernsgryte kan du forvarme den sammen med ovnen
Sett brødet på en rist i det nedre sjiktet i ovnen
1. Start én nedtelling på 55 minutter
2. Start en annen nedtelling på 20 minutter
  1. Etter det må du som regel dekke det til med aluminiumsfolie for å unngå at det blir for mørkt, eller svidd på toppen
Etter de første 20 minuttene skrur du ned temperaturen til 220 grader
1. Her skal det stå de resterende 35 minuttene
Etter totalt 50-55 minutter steiketid er det ferdig

Hva du kan gjøre for at det skorpa blir mer crispy

Pensle deigen med rapsolje, når det først ligger i brødformen
1. Gjøres gjerne i samme slengen som å strø på frø
Når det er 10 minutter igjen av den totale steiketida kan du ta brødet ut av brødformen, snu det rundt, så det ligger på "hodet", og steik det videre i 10 minutter til
Når brødet er ferdigstekt, og det bare skal kjøle seg ned, blir bunnen mer crispy dersom det ikke ligger rett på benken.
1. Legg det heller på en rist, helst en høy rist, sånn at det kan kjøle seg ned med luft fra undersida og. Oh yes. Nå er det avansert!

Avslutning

Det tror jeg jammen meg er alt jeg har lært om brødbaking! Da er det bare å si lykke til. Og du? Det er ingenting som er så godt som en nybakt brødskive med smør altså. Jeg bare sier det.

Emneknagger

Simen Strøm Braaten — Fri, 07 Apr 2023 00:00:00 GMT

NRK var det vel som introduserte ordet emneknagg i stedet for det engelske ord "tag". Og jeg har i grunn sansen for det. En tag er jo bare en knagg for emner, så den oversettelsen der støtter jeg.

For at en emneknagg skal kunne brukes på en god måte så må du også finne tilbake til de du har brukt. Personlig føles det ut som jeg krangler med fortids-Simen når jeg ikke klarer å søke opp noe som jeg veit at jeg har skrivi om før, eller lagra et eller annet sted. Hvor jeg prøver å forstå "Hva i huleste var det jeg tenkte da jeg lagra den da?". Den krangelen der blir ikke så heftig dersom jeg gir meg sjøl noen spilleregler å forholde meg til.

Som f. eks:

Alltid start en emneknagg med liten bokstav
- Hvorfor? Det husker jeg neimen ikke
Alltid flertall, ikke entall
- #bøker framfor #bok

Bare med de to reglene der gjør jeg det lettere å finne tilbake til tanker jeg har hatt før. Det er vel også en av de fundamentale tankene med et Personal Knowledge Management-system.

Det er noe feil med hvordan vi leser bøker

Simen Strøm Braaten — Fri, 07 Apr 2023 00:00:00 GMT

Jeg tror det er på tide å revurdere hvordan vi leser bøker. Spesielt de du leser for å la deg inspirere. De bøkene som gir deg nye tanker. Nye perspektiver, nye måter å se verden på. Kanskje også de bøkene hvor du går aktivt inn for å lære deg noe.

Grunnleggende vurdering

For all del, de fleste av vårs tenker vel ikke lengre enn "Ooh! Den virker spennende!". Ikke nødvendigvis "Denne skal jeg lese for å utvide horisonten min". Samtidig vil du nok med god presisjon kunne gjøre den vurderinga før du leser en bok.

Er dette en bok som kan gi meg en ny måte å se ting på? Eller er det en bok jeg kommer til å lese på senga for å slappe av? Det er iallefall de to kategoriene jeg grovt sett grupperer bøker i – ikke-fiksjon, og fiksjon.

Fiksjon – altså romaner og fortellinger – er noe jeg leser for å koble av, for underholdning. Hvor jeg heller vil fordype meg i et univers, og bli med på den reisa. Som f. eks The Watchmaker of Filigree Street, som er en nydelig bok. Hvor det er godt mulig jeg lærer noe av moralen i historien, men jeg går inn med en innstilling om at nå skal jeg hygge meg.

Om det ikke er fiksjon derimot så er jeg mer innstilt for å lære. Enten om det er noe om design, som f. eks Don't make me think. Eller noe som faller under populærvitenskap eller selvhjelpskategorien, som The Shallows og How to take smart notes. Da leser jeg for å få nye tanker.

Nye tanker

Tenk litt på det der. Hvis du leser for å få nye tanker, trenger du da fullføre hele boka? Eller kan du da hoppe rett til det kapittelet som virker mest spennende for deg og se om noe treffer?

For hvis du leser to sider i midten av en bok og det får deg til å tenke på noe du ikke har tenkt på før, er ikke det alt du vil ha? Såklart kan du lese videre i håp om å få flere aha-opplevelser på veien, men boka har i grunn tjent sitt formål. Den har gjort jobben sin.

Hva er problemet?

Problemet er at vi forholder vårs til alle bøker på samme måte. Vi tar ikke hensyn til hva som er intensjonen. Om du bare vil slappe av og la deg underholde så er det én ting. Om du derimot vil gå inn for å lære noe så er det noe helt annet. Det krever en mer aktiv tilstedeværelse, hvor du må fokusere i større grad. Og det er såklart krevende å konsentrere seg over lang tid. Hva skjer da når intensjonen din er å lese en bok fra start til slutt? Jo, du slutter å lese.

Den følelsen av å "sitte fast" i en bok dreper selve gleden av å lese.

Det er iallefall argumentet mitt, hvis jeg prøver å forsvare hvorfor jeg ikke leser mer – "Jeg holder på å lese et par bøker, men jeg har ikke fått surra meg til å lese dem ferdig."

Kanskje jeg har lest mellom 20-70 sider av en bok også har det stoppa opp. Samtidig så har jeg den intensjonen om å bli ferdig. Og jeg vil ikke starte på noe nytt før jeg har fullført de bøkene jeg allerede har starta på.

Men.. Hvorfor må jeg egentlig lese ferdig bøkene jeg har begynt på?

Man må jo fullføre det man begynner på

Det er utvilsomt en overhengende følelse av at man må fullføre det man har starta på. Utenom at det er noen god grunn for det. Det er bare en uskreven sannhet, eller en slags forventning fra samfunnet i sin helhet. Samtidig så tviler jeg sterkt på at "samfunnet" bryr seg om hva jeg leser, eller ikke leser. Det er ingen som henger over skulderen din akkurat.

Du veit ikke hva du går glipp av

Ja, hvis du ikke leser boka fra start til slutt så kan du gå glipp av det som var "best". For all del. Du kan iallefall ikke vite hva du gikk glipp av. Det er helt legitimt. Da er det også verdt å trekke fram et av mine favorittsitater, "Det beste er fienden til det som er bra".

Kort digresjon, men det ordtaket er også kjent som "Perfect is the enemy of good". Det krediteres som oftest til Voltaire, og diktet hans "La Begueule – Conte Moral", men han omtaler det selv som et italiensk ordtak – "il meglio è nemico del bene". Uansett. Kloke ord!

Poenget mitt er at vi kan ikke la frykten av å glipp av det beste, ved å ikke lese boka fra ende til annen, stå i veien for det som er bra.

Dersom du åpner opp en bok, blar litt rundt, og skummer gjennom overskriftene, er det veldig mulig at du finner noe som er kjempeinteressant. Da må det være lov å lese kun det, og ikke de 291 resterende sidene.

Konklusjon

Jeg vil altså slå et slag for å se på bøker som oppslagsverk. Som kilder til inspirasjon, hvor du kan hente ut én og én tanke her og der. Som du kan åpne på en tilfeldig side for å se om noe fanger deg. Ikke noe som du må lese fra side 1 til 292, for å være 100% sikker på at du har fått deg alt som var verdt å få med seg.

Potensielle fordeler

Du får mer glede av det du leser
Sannsynligvis kommer du til å lese mer
Du får mer ro

Du får mer glede av det du leser fordi du har senka kravene dine til hva du skal oppnå. Målet er ikke lenger å fullføre boka. Målet er heller å lese for å få nye tanker, eller nye kombinasjoner av gamle tanker.

Du kommer til å lese mer fordi det føles lettere. Du får mer mestringsfølelse, fordi du oppnår målet ditt (om å få nye tanker) oftere enn før, og derfor vil det være lettere å komme i gang neste gang du begynner å lese. Fordi du har indirekte sagt til hjernen din at "Dette får vi til."

Du får mer ro fordi det er bare én ting å forholde seg til. Det føles mer "stille" i hodet når vi klarer å fokusere på én ting, og det er akkurat det du gjør når du leser – du trener opp evnen til å konsentrere på én ting over lengre tid. Akkurat det motsatte av hva som skjer når vi scroller nedover en eller annen algoritme-basert feed. Hvor du bruker en brøkdel av et sekund på å sette deg inn i noe før du hopper videre.

Avslutning

Du endrer ikke hvordan du forholder deg til bøker over natta. Som med mye annet må det nok ligge og marinere over tid, i tillegg til at du må praktisere det. Du må prøve å skumme gjennom en bok, eller lese det ene avsnittet som virker spennende for deg akkurat der og da.

Moralen er: Les det du vil for å få mer glede av å lese i det hele tatt.

Bonustips

Inspirasjonen til det her kom fra et intervju med Naval Ravikant. Hvor det var spesielt to ting som jeg la merke til.

Den ene var hvordan han sammenligna det å lese bøker med måten han leste blogger på – hvor han skummer gjennom et arkiv av innlegg, og ser etter overskrifter eller spesifikke avsnitt som virker spennende. I tillegg til det å sammenligne vanen av å lese med det å trene.

For om du gjør noe aktivt hver eneste dag har det nesten ikke noe å si hva du faktisk gjør. Det at du gjør noe i det hele tatt, på en jevnlig basis er det som betyr noe. Og det samme gjelder hva du leser. Om du leser de "rette tingene" har veldig lite å si så lenge du leser jevnlig. For nysgjerrigheten vil lede deg inn på ulike områder som vil påvirke måten du tenker på.

Just like the best workout for you is the one that you're excited enough to do everyday, the same way i would say the best books to read (or blogs or twitter or anything with ideas and information and learning).. The best ones to read are the ones that you're excited about reading all the time.

Det er selve vanen av å lese, og trene, som betyr noe.

Ps. Austin Kleon har også noen fine tanker om hvordan lese mer, hvor han slår et slag for å lese de bøkene du vil lese, og si deg ferdig med de bøkene du bare burde lese.

Snøballeffekten av læring

Simen Strøm Braaten — Fri, 07 Apr 2023 00:00:00 GMT

Det vil alltid være noe du burde lære deg. Samtidig er det sjeldent moro å lære seg noe nytt når du får det "prakka på deg". Om du er "nødt" til å lære deg noe du ikke kan. Eksempler på det kan være å sette seg inn i fondsparing, pensjon, eller boliglån, bare fordi du veit at det er noe man "burde kunne mer om".

Kanskje det er en arbeidsoppgave du gjør på jobb som du veit at du kan sikkert gjøre den fortere, hvis du bare lærte deg en annen tilnærming som går litt fortere.

Om du derimot følger interessene dine, følger nysgjerrigheten rett og slett, så vil det smitte videre til andre områder. Derfor er det viktigere å bygge opp en slags lyst til å lære, eller en glede av å lære, enn det er å lære seg "den rette tingen".

Stadier av gjennomtenkthet

Simen Strøm Braaten — Fri, 07 Apr 2023 00:00:00 GMT

Oppdatering Dette stoppa jeg med etterhvert, ettersom jeg følte det var mer i veien for skrivinga enn det var til hjelp.

For å gjøre det tydeligere hvilke av notatene mine som er mer og mindre gjennomtenkt innførte jeg et nytt konsept i en periode. Siden da så har jeg valgt å gå vekk fra det. I alle fall for en liten stund. Tanken spilte videre på det her med digitalt hagearbeid, hvor du har en tanke i utvikling.

Grunnen til at jeg gikk vekk fra det var at det var vanskelig å si når en tanke var mer bearbeida. Når går den egentlig fra å være et frø til en stikling? Eller hele veien til blomst? Det er jo bare jeg som setter de grensene for meg sjøl, men jeg syns at tekstene mine står bedre for seg sjøl når de ikke får en etikette på seg, om hvor ferdigtenkte de er.

For historikken sin del så kan du se hvordan de så ut her:

- Frø 🌱

Det her må du nok ta med en klype salt, for denne tanken er helt i babystadiet. Det er altså godt mulig at noe av det jeg sier er feil, ufullstendig, eller at jeg ombestemmer meg ettersom jeg får tenkt mer gjennom det.

Om dette konseptet er nytt for deg kan det være nyttig å vite at i en digital hage finner du notater som er i ulike stadier av gjennomtenkthet.

- Stikling 🌿

Denne ideen er ikke helt bearbeida, kjenner jeg. Den trenger mer kjærlighet og oppmerksomhet, men det er noe spennende her.

Om dette konseptet er nytt for deg kan det være nyttig å vite at i en digital hage finner du notater som er i ulike stadier av gjennomtenkthet.

- Blomst 🪴

Detta er en tanke jeg har kommet tilbake til gjentatte ganger, og bearbeida videre for å gi mening i mitt eget liv. Det betyr ikke at den er "ferdig" for alltid, men heller at det er noe jeg kan stå for.

Om dette konseptet er nytt for deg kan det være nyttig å vite at i en digital hage finner du notater som er i ulike stadier av gjennomtenkthet.

Om det å snakke samme språk

Simen Strøm Braaten — Mon, 03 Apr 2023 00:00:00 GMT

Hvordan designere forholder seg til størrelser

Hvis jeg spør en amerikaner om hva slags temperatur det er meldt imorra, og hun svarer med å si "77 °Fahrenheit", sier det meg jo null og niks. Rett og slett fordi jeg ikke er vant til å bruke den måleenheten.

Det samme kjenner jeg på når en utvikler spør meg om hvor mange "rem" det er mellom en knapp og et avsnitt f. eks. Jeg har nemlig vært dypt i Figmaland de siste to månedene, og lagd et grensesnitt for en kunde på jobb. Da må man plutselig ta stilling til sånt. Hvor mye mellomrom bør det egentlig være mellom en knapp og et avsnitt? Det er ett av mange filosofiske spørsmål man må ta stilling til som UX designer.

Jeg kommer ikke til å reflektere rundt det spørsmålet i dag, men jeg vil definitivt anbefale den artikkelen her om å basere størrelser på et 8-punkts system. Det har vært blant de større innflytelsene på designarbeidet mitt det siste året, vil jeg si.

Det jeg heller vil snakke om er hvordan vi forholder vårs til mellomrom og størrelser i det hele tatt.

Store åpenbaringer ved grunnleggende kunnskap

I det siste har jeg nemlig jobba med posisjonering og "spacing" på en måte som jeg ikke har vært vant til.

På én måte kjenner jeg at det her er så grunnleggende at jeg nesten skammer meg over å anse det som "ny kunnskap", bare fordi det er helt grunnleggende for mange. Samtidig er det noe utrolig spennende med å få en åpenbaring når du lærer deg noe nytt. Og "det nye" for meg nå i det siste vært CSS og HTML. Da syns jeg det er viktig å anerkjenne de nøkkelfunnene som jeg snubler over underveis.

Fleksible og ikke-fleksible måleenheter

For om jeg lager et grensesnitt så forholder jeg meg til pixler. Og det har jeg alltid gjort. Det har vært standard-enheten som brukes i design-programmer så lenge jeg kan huske. Problemet med det er at pixler er en "absolutt lengde". Den er konstant.

Det er en fordel hvis du lager en plakat f. eks, hvor du veit at A2 er det eneste formatet som skal brukes. Med digitale greier derimot må du tilrettelegge for at én person har en liten iPhone SE, mens en annen skal se på samme greia på en 32-tommers skjerm på jobb. Og det du lager skal være like fint i alle størrelser.

Når du lager et responsivt design må det altså kunne skaleres vertikalt og horisontalt. Da egner det seg dårlig med en måleenhet som ikke tar hensyn til omstendighetene den befinner seg i.

Derfor er det mye lettere å jobbe med en relativ måleenhet som tilpasser seg til omstendighetene, og ikke en absolutt måleenhet. REM og EM er eksempler på to sånne relative måleenheter.

I praksis vil man da snakke om 1rem, 1.5rem, 3rem også videre. Men hvordan veit jeg hvor mye det er i pixler?

Jo, hver nettleser har nemlig en standard skriftstørrelse som den faller tilbake til, dersom du ikke har spesifisert hvordan du vil at teksten skal se ut. Den størrelsen er som regel 16 pixler. Her burde jeg forklart mer spesifikt hvordan REM er definert relativt til skriftstørrelsen av rotelementet (REM = Root element), men det der forstår jeg egentlig ikke. Og det er greit nok for min del.

Så lenge jeg veit at 16 pixler er det samme som 1 REM, og at det gjelder alle størrelser, med mindre man spesifikt endrer det til noe annet. Det kan jeg jobbe med. Da er 2 REM det samme som 32 pixler, 3 REM er 48 pixler også videre.

Motivasjon

Okei, men hvorfor er det her spennende?

Jo, for det betyr at jeg som designer plutselig snakker samme språk som utvikleren jeg jobber med. Når vi snakker samme språk blir det også mindre tvil om hvor ting skal stå i forhold til hverandre. Med andre ord, det blir lettere å oversette designet jeg har lagd til kode, og jeg må bruke mindre tid på å presisere at noe er feilposisjonert.

Jeg kan gi deg et eksempel for å illustrere det poenget tydeligere.

Sammen med utvikleren jeg har jobba med så jeg på posisjonering av ulike elementer, i den nettsida vi har lagd, og hvor mye mellomrom det skulle være fra det ene til det andre. Og forståelig nok var han litt frustrert over at det ikke var noen regler rundt det hele.

Det er jo mye lettere å definere at det alltid skal være 1 REM med mellomrom fra ingressen både opp til overskriften, og ned til brødteksten. Sånn er det bare. Såklart kan det være unntak, men det vil jo være kjappere å tilpasse de få unntakene sammenligna med å gå gjennom hvert eneste tilfelle hvor det er en ingress, og definere at "Her skal det være 1 rem, der skal det være 1.5, og der skal det være 1 rem igjen."

Sannheten var at jeg ikke hadde vært konsekvent med avstandene gjennom hele løsningen. For jeg hadde fokusert på én side av gangen, som et enkeltstående stillbilde, ikke løsningen som en helhet. Derfor lagde jeg over oversikten nedenfor.

Ikke bare er det til stor hjelp for utvikleren, men også til meg. For da trenger jeg aldri å vurdere hver enkelt situasjon. Da lener jeg meg bare på regelen.

Bonus-argument

Mens jeg leste meg opp på hvorfor designere burde gå vekk fra pixler og bruke rem i stedet, var ett av argumentene at pixler ikke ville skalere opp dersom du ser dårlig, og har zooma inn alt på telefonen til 200% f. eks. Skrifta ville altså forbli like liten selv om du aktivt prøver å forstørre det for å kompensere for utfordringer med synet. Og det er et åpenbart problem, og en soleklar grunn til å bruke relative måleenheter i stedet.

Samtidig så var det en utvikler-kompis av meg som nevnte at det pleide å være sånn før, men at det ikke er tilfellet lenger. Om du kan avkrefte eller bekrefte det her så vil jeg gjerne vite om det 🙋‍♂️

Jake Knapp

Simen Strøm Braaten — Sun, 26 Mar 2023 00:00:00 GMT

Gleden av å gi komplimenter

Jake Knapp var i Trondheim denne uka, og holdt blant annet et foredrag på IXDA-meetupen. Om du ikke kjenner til han fra før av så kan jeg nevne at han står bak det som kalles Design Sprint-metoden. Som rett og slett komprimerer hele designprosessen til fem dager med intensivt arbeid, hvor ulike roller i en organisasjon samarbeider, for å skape momentum og finne retningen for det dere skal lage.

For min egen del var det givende å bare få muligheten til å takke for at han har skrivi boka til å starte med. For metodene der har genuint hjelpa meg med å samarbeide med kunder som overhodet ikke er kjent med designprosessen fra før av. Også er det bare skikkelig stas å kunne gi sånne komplimenter.

I tillegg til å være en særdeles likandes type var han også utrolig god til å presentere. Og det er noe jeg setter pris på altså. Spesielt siden jeg faktisk skal holde et foredrag om presentasjonsteknikk til designstudenter fra NTNU om et par dager.

Men hva var det han gjorde som var.. spesielt? Det er ikke noe revolusjonerende, men fortalt i punktlisteformat, så var han:

Løsrivd fra manuset sitt
Kun avhengig av stikkord på slides (som regel kun ett stikkord, eller maks én setning eller en tegning)
God til å visualisere det han skulle formidle på en ryddig måte, ikke bare at det var pent, men det var oversiktlig
Selvironisk, og krydra det hele med humor

Det er bare så tilfredsstillende å kjenne at foredragsholderen du hører på har full kontroll over oppmerksomheten til publikummet, og respekterer behovet for pauser underveis. I tillegg var det gøy å se hva du kan få til hvis du nerder ut hardt (!) i Keynote.

Hvordan passer kunstig intelligens inn i arbeidsflyten min?

Simen Strøm Braaten — Sun, 26 Mar 2023 00:00:00 GMT

Hvordan passer kunstig intelligens inn i arbeidsflyten min?

Nå veit jeg ikke hvordan det er i kretsene dine, men jeg opplever at det er voldsomt mye prat om kunstig intelligens nå for tida. I ulike former, til ulike formål.

Nå er jeg riktignok i en verden av folk som jobber med å lage apper, nettsider, og generelle digitale løsninger. I tillegg til at det virker som algoritmene til youtube har plukka opp på at jeg har blitt mer og mer nysgjerrig, spesielt på kunstig intelligens innenfor produktivitet, design og arbeidsflyt, for nå serveres det flere AI-videoer enn aldri før. Samtidig var det da jeg overhørte to personer i 70-80-åra diskutere chatGPT på toget til Oslo, at det virkelig føltes ut som det var overalt.

Sånn har det forsåvidt vært de siste 3-6 månedene, men i verden av kunstig intelligens så skjer det mye på kort tid.

På variantdagen i oktober fikk vi faktisk presentert en kortfatta versjon av historien til kunstig intelligens, og det var spinnvilt å se hvor mye som hadde skjedd fra én måned til den neste, i 2022, sammenligna med.. egentlig alt fram til da.

Spørsmålet da er hvordan passer det inn i arbeidsflyten min? Eller din forsåvidt, for jeg kan se for meg at det er mange som lurer på det samme.

Fokusområder

For min del er det fire interesseområder jeg har i bakhodet:

Skriving og tenking
- Bearbeide og strukturere notater mens jeg skriver (oppsummere møtenotater f. eks). Finne fram i gamle i notater.
Lage visuelle greier
- Idégenerering til design av brukergrensesnitt (skisse opp løsninger kjapt)
Analysere funn fra brukertester, tilbakemeldinger, og intervjuer med fagpersoner
Lære meg mer om kode, og få mer forståelse for hvorfor man gjør som man gjør

Én mulig tilnærming kan være å korte ned tekster jeg har skrivi. For det å skrive kortfatta er noe jeg definitivt syns er utfordrende (bare se på lengden på nyhetsbrevet). Derfor kan det være interessant å be en kunstig intelligens (gjennom en plugin i Obsidian, i Notion, eller Raycast) om å gjøre teksten kortere.

Et annet bruksområde kunne vært å hente fram relevante tanker jeg har skrivi ned i Obsidian rundt et gitt tema. Det blir som å si "Hva har jeg skrivi om universell utforming tidligere?". Da vil den kunstige intelligensen leite gjennom alle notatene, og hente ut det den tror er relevant.

Sannsynligvis kan jeg da hjelpe den med å leite i riktig område ved å spesifisere at den kun skal se på notater som inkluderer emneknaggen #universellutforming. Deretter får jeg noen avsnitt som oppsummerer hva jeg har skrivi om det temaet.

Du kan faktisk se noen eksempler på det her fra Ali Abdaal, hvor han viser eksempler på bruk av kunstig intelligens i Notion. Det som virker spesielt interessant for meg er måten han tar utdrag fra bøker som han har synkronisert med Readwise, for å sammenfatte tanker basert på hva han da har markert som spennende

Om du har noen tips, erfaringer eller tanker rundt det her som du tror jeg kan sette pris på så må du gjerne si i fra 🙋‍♂️💌

Det her er nytt for meg så jeg vil gjerne forstå det bedre.

Tastatur

Simen Strøm Braaten — Sun, 26 Mar 2023 00:00:00 GMT

- Vil utdype mer her seinere For eksempel om ortholineære tastatur. Hva det er. Hvordan man kan trekke det enda litt lengre med en "columnar" layout. Og ikke minst hvorfor alle egentlig burde bytte over til Colemak.

Betydningen av at noe er enkelt

Her om dagen fikk jeg prøve tastaturet til en kompis av meg – et Dygma Raise-tastatur. Han visste at jeg har gått vekk fra den standard QWERTY-layouten (som er den vanlige plasseringa av knappene på alle tastatur), og over til Colemak. Derfor åpna han et program som heter Bazecor, som er progammet Dygma leverer for at du skal kunne velge hvilke funksjoner du vil ha på hvilke knapper. Alt jeg trengte var bare å trykke på en knapp, velge hva jeg ville at den skulle gjøre, også funka det bare. Som magi.

For min del derimot så må jeg leite fram ulike "keycodes", for så å skrive kode jeg ikke helt forstår meg på, for å kunne tilegne en funksjon til en knapp på tastaturet jeg bruker.

For som noen av dere veit så har jeg et ganske rart tastatur. Sammenligna med det du er vant med fra "vanlige" tastatur, så er det altså:

Delt i to
Bare 37 knapper sammenligna med 79 knapper som du har på en mac f. eks
Fargerike knapper som står i rette kolonner, på uvante steder

Sånn går det når du skal ha et såkalt ortolineært tastatur med 37 knapper ("Kyria", som det også kalles). For det var nettopp enkelheten i å si at "dersom jeg trykker på den knappen der så skal den fungere som cmd+shift+3 samtidig", som gjorde det så gøy å gå fra det vanlige mac-tastaturet til programmerbare, mekaniske tastaturer. Da jeg kom i gang med Planck-tastaturet, fra ZSA, var det bare å hoppe inn på en nettside, trykke på knappen jeg ville endre, og velge funksjonene den skulle ha.

Den enkelheten skal man virkelig ikke kimse av altså.

Og det gjør at jeg bare gleder meg desto mer til å få henda mine på Defy-tastaturet fra Dygma når enn det blir ferdigbygd. Forhåndsbestilte det i juli i fjor, og nå er det forventa leveringstid i juli i år, så man får iallefall bygd opp en spenning! 😄

Nyhetsbrev på 1-2-3

Simen Strøm Braaten — Sun, 12 Mar 2023 00:00:00 GMT

Heisann verden!

3-2-1-tankegangen er noe James Clear, forfatteren av Atomic Habits, har gjort i mange år. Samtidig var det først da jeg så nyhetsbrevene til Jacky Zhao at puslespillbitene falt på plass i hodet mitt.

Jacky er forøvrig den usynlige internett-legenden som har gjort det mulig for meg å lage min egen digitale hage i løpet av en helg. Han fortjener altså heder og ære 👏

Han delte nemlig nyhetsbrevene sine opp i følgende bolker:

3 things I found interesting
2 things I've been wondering about
1 thing I've done

Så jeg tenker vi kan prøve vårs på det formatet der, og se hvordan det går, eller hva tenker du? 🤷‍♂️

Jeg kommer riktignok til å reversere rekkefølgen, for det er noe morsomt med å kunne spille på "nyhetsbrev på 1-2-3"-tanken.

Titlene på de ulike punktene kommer jeg garantert til å endre på, altså at det som var to ting-punktet én uke, plutselig er tre ting-punktet neste uke, bare fordi jeg hadde mer å si om det, men det har jo ingenting å si. Så da klinker vi til! 🥳

1 ting jeg har gjort

Lagd nyhetsbrev! Men det her er nytt for meg, så jeg vil veldig gjerne vite om det er noe "rart" med epostene du får. Denne gangen f. eks får du se hvordan nyhetsbrevet ser ut med kun HTML. Da får du alt jeg har skrivi, men det er også en kritthvit bakgrunn med Times New Roman som skrifttype. Det skal jeg prøve å endre på til neste gang.

Det er derfor jeg trenger deg til å si i fra om noe "skurrer", som ikke virker helt riktig, eller som bare kunne vært bedre. For jeg vil at det her skal være en god leseropplevelse, men det kan hende det ser annerledes ut for deg enn det gjør for meg.

2 ting jeg likte

Podcasten med Maggie Appleton om digitalt hagebruk
- Bare kom deg gjennom de kleine lydeffektene
Zen mode i Visual Studio Code-appen
- Jeg er ikke vant til å kode, så for min del er det utrolig deilig å gjemme alt som oppfattes som "støy". På den måten kan jeg lettere fokusere på den ene tingen jeg må forstå meg på om gangen, og tilpasse opplevelsen av å lese gjennom all koden.

3 tanker jeg har hatt den siste uka

Den første tanken

Det er fort gjort å bruke den digitale hagen til å forklare om hva en digital hage er, og snakke om historien bak den, men det har jeg ikke like mye interesse av, merker jeg. Min store helt i livet, Maggie Appleton derimot, har også gjort det tidligere, på en utrolig god måte.

I podcast-episoden jeg nevnte i forrige punkt forteller utdyper hu også om hennes tanker om digital hage-konseptet. Om hvordan du følger interessene dine i større grad, enn du kanskje ville gjort med en blogg.

Jeg mener også at interessene dine bygger videre på hverandre i hageformatet, i større grad. For med en blogg vil du kanskje hoppe fra én kontekst til en annen, mens med en digital hage føles det mer som en forlengelse – som en invitasjon til å dykke dypere i et sidespor, om du vil.

Den andre tanken

Hvordan kan jeg bruke tags på notatene mine for å indikere hvor gjennomtenkte, eller bearbeida de er?

Apropos Maggie Appleton så skiller hu mellom “budding”, “seedling”, og "evergreen" notater, for å spore progresjonen over tid. Når jeg oversetter det til norsk derimot så føles det ut som det er noe halvkleint med å kategorisere notater ut i fra frø, spire, fullvokst/i blomst eller noe lignende. Kanskje jeg bare må bli mer vant til det.

Om du har forslag er det bare å svare på denna eposten! ✉️

Selv om begrepene ikke er på plass så er behovet der riktignok. Et eksempel er hvordan jeg har lagd denne sida. For øyeblikket er det både engelsk og norsk der, i tillegg til at jeg bare har kopiert inn den oppskriften som jeg fulgte for å lage sida.

For at andre skal kunne lage det samme vil jeg dele framgangsmåten, men en del av meg føler at jeg burde skrive den om i mine egne ord, og utdype mer. Samtidig var jo den opprinnelige oppskriften såpass god at jeg fikk alt opp å gå på under 2 timer. Så da har jeg jo absolutt troa på at andre skal få det til og 💪

Den tredje tanken

Ettersom jeg legger ut flere halvferdige ideer vil jeg nok trenge et vennlig spark i rumpa for å utdype tanken videre. Det tror jeg kan være en veldig fin måte å skape et tettere forhold mellom deg og meg, sånn at du er med på å styre hva jeg skriver mer om.

På de notatene som er spesielt halvferdig (altså i frø-stadiet om du vil bruke den metaforen) så håper jeg du sier i fra dersom du vil at jeg skal utdype det videre. Jeg kommer nok til å legge igjen en tekstboks på de notatene der som oppfordrer til masing. For på den måten blir du en slags "accountability partner", eller beregnelighets-bror som vi kan kalle det på norsk.

*Det var alt for denne gangen! Takk for at du er med helt fra starten. Det betyr mye for meg. Gleder meg til å se hvor det her tar veien :)

Ha en fin dag!*

Hva er forskjellen med et nyhetsbrev og å publisere på sosiale medier?

Simen Strøm Braaten — Wed, 08 Mar 2023 00:00:00 GMT

Spennende spørsmål, ikke sant? Det kom fra min gode venn, Kjartan, som forøvrig har som mål i livet og få en shoutout i nyhetsbrevet. Og jeg er da en mann av folket, så da gir man folket det folket vil ha.

Svaret mitt på det spørsmål derimot overraska egentlig meg sjøl og. For det jeg sa var at jeg syns det er langt mer personlig å både dele, men også å få et nyhetsbrev.

Middagsselskap

Det er ikke noe følelse av at det må være proft, eller kult, eller strategisk. For all del, det mååå jo ikke være det på LinkedIn, eller andre sosiale medier heller, men.. Om du ser på det som et middagsselskap da.

Formelt og prippent

Hvis LinkedIn hadde vært et middagsselskap så hadde jeg forventa å se folk som er fint og profesjonelt kledd. Sikkert i dress. At det er litt strengere forventninger til hvordan man skal oppføre seg. Og at det er en kamp om å bevise noe ovenfor de andre. At man skal være "best". Hva enn det betyr.

Du kan såklart sitte i det selskapet der med t-skjorta di, og en litt slitt olabukse, kanskje du forteller om noe nytt du har lært deg på fritida, som du veeeit er snevert og nisjete, men som du syns er skikkelig spennende. Samtidig er det noe feil. For det føles bare ikke ut som det passer seg inn i den situasjonen. Så du må kanskje tenke deg om i større grad før du deler noe.

Hyggelig, men ekskluderende

Et nyhetsbrev for meg er mer som Twitter i langformat. Eller Mastodon, hvis du har dykka inn i det. Der kan du snakke fritt, uten å tenke så nøye over hvordan du framstår som en "merkevare", hvor du må vedlikeholde en viss standard på det du viser fram.

Utfordringa med Twitter og Mastodon er bare folka som er der. Hvem som sitter ved bordet.

I USA er det et annet tilfelle, men her i Norge så er ikke hvermansen på Twitter. Selv om det er et spennende sted å følge med på hva som skjer innenfor dine interesser. Det samme med Mastodon. Til tross for at det genuint virker som et bedre sted å befinne seg på internett, med tanke på åpenheten det tilrettelegger for.

Og selv om det var en bølge med Twitterflyktninger som gikk over til Mastodon så er inntrykket mitt fremdeles at majoriteten der er "tech savvy", hvite menn mellom 18-45 år. For all del, jeg havner jo i den gruppa sjøl, men da blir også samtalene mer ensidige. Vi er alle enige og interessert i de samme tinga. Nå generaliserer jeg jo noe voldsomt, men poenget er det samne.

Den gylne middelvei

Et nyhetsbrev derimot – om vi fortsetter med metaforen om middagsselskap – et nyhetsbrev ville vært åpent for alle. Alle som har en epost-adresse, og som finner påmeldings-knappen min. Det er som om jeg inviterer gjestene sjøl, basert på hvem jeg vil ha ved bordet, og hvem jeg vil snakke med. Den opplevelsen får jeg ikke på sosiale medier.

Den ene funksjonen

Simen Strøm Braaten — Sun, 05 Mar 2023 00:00:00 GMT

Det å ta skjermbilder er ikke en presis kunst akkurat. Uansett hvor nøye du prøver å være med det "crosshair"-siktet, og prøver å sørge for at det er like mye luft på alle sidene, så ender det opp med å bli feilbalansert, uansett.

Det blir bare ikke så fint, og du gidder ikke gjøre det manuelle arbeidet med å pynte opp et skjermbilde, for.. altså, det er bare et skjermbilde. Det føles litt bortkasta å bruke 15-20 minutter i Figma på å sminke en bæsj foråsirresånn. Og da ender du opp med å ikke nødvendigvis ville bruke det til noe.

Det har totalt endra seg for min del nå.

Før og etter

Det er egentlig bedre om du bare ser det sjøl. Nedenfor kan du se et før- og etter-bilde. Det første bildet er det jeg ser i sin helhet, og like under er det jeg endte opp med.

Eksempelet over er fra en rapport som forklarer hvordan noen har estimert karbonutslippene til blant annet flyreiser. Og jeg ville dele noen av nøkkelpunktene derfra med kollegaene mine i Variant, siden vi har jobba mye med å bli karbonnøytrale de siste årene.

Appen jeg bruker heter Cleanshot X, og jeg skal komme tilbake til prising seinere, men først vil jeg vise deg hvordan jeg kom fram til sluttresultatet over.

Utgangspunktet er altså en helt alminnelig pdf, og magien slår til med en gang. For nå trenger jeg ikke prøøøve og være presis med siktet mitt en gang. I det neste bildet ser du at jeg bare markerer det som er av interesse, selv om det da vil være mer hvitt på venstresida enn det er på høyresida.

Kan kjapt nevne at hurtigtastene du er vant til på mac (som cmd + shift + 4 som du ville brukt for å markere et begrensa område) er nøyaktig det samme i Cleanshot også. De erstatter hverandre. Hvorfor det vises en annen hurtigtast underveis i gifen over er jeg neimen ikke sikker på.

Den ene funksjonen

Deretter kommer vi til selve nøkkelfunksjonen, som tok kaka for min del – nemlig Auto-balance.

Den lar deg utvide bakgrunnen basert på fargen i bildet ditt 🤯 Og ikke bare det, men den jevner også ut mellomrommet på alle sidene rundt bildet ditt. Så det at jeg var litt kjapp i vendinga da jeg tok bildet til å starte med har ingen verdens ting å si lenger, fordi Cleanshot retter det opp i etterkant.

For de av vårs som har manuelt utvida bakgrunnen på skjermbilder tidligere, og utvida arbeidsområdet rundt skjermbildet, så er det der ufattelig deilig.

Litt pynt på toppen

Du kan også slenge på en fin bakgrunn, om du vil gjøre det lille ekstra. Her kan du enten velge mellom en håndfull alternativer som er der fra før av, eller legge til dine egne.

Fysen på mer?

Om du vil se det her in action så har Matt Birchler lagd noen veldig gode videoer om Cleanshot tidligere, som både viser auto-balance og hvordan du kan jobbe med bakgrunner. Han har også en video hvor han går gjennom sine 10 favoritter med appen. Måten jeg har lagd alle gifene ovenfor f. eks, eller "de bevelige bildene", som en kompis av meg ville sagt, er også med Cleanshot.

Pris

Som du kanskje har skjønt tar jeg mange skjermbilder. Så da Erlend fra Havn.blog tipsa meg om Cleanshot tok det ikke lange tida før jeg var solgt.

Nyhet!

Nå kan du støtte jobben jeg gjør her, med ca 70 kr, uten å betale noe ekstra for selve appen, ved å bruke rabattlinken min: cleanshot.sjv.io/simenskriver

Denne appen har jeg brukt så mye, og er en av de appene jeg tipser om oftest, så da føltes det rett og rimelig og ha en rabattlink tilgjengelig.

Les mer om mitt syn på rabattkoder.

Appen koster riktignok 290 kr (engangskjøp) så det er sikkert ikke nødvendig for alle og enhver, men om du tar så mye som to skjermbilder i uka så er det her en no-brainer. Jeg slenger inn detaljene under, om du er nysgjerrig.

Hva i huleste er CODE og PARA

Simen Strøm Braaten — Sun, 05 Mar 2023 00:00:00 GMT

Tiago Forte er for mange kjent som mannen bak Second Brain-konseptet. Han har forøvrig en bok om nettopp det konseptet hvis du vil dykke dypere i det, hvor han snakker om hvordan du kan bygge din egen Second Brain.

Litt kjøtt på beinet

Jeg skal komme tilbake til temaet straks, men om det begrepet –Second Brain – er nytt for deg, så vil jeg bare gi deg en kjapp definisjon, og en aldri så liten "disclaimer".

Hva er egentlig en Second Brain?

Definisjonen først. En såkalt Second brain i denne sammenhengen er altså (i følge wikipedia):

The practice of unloading to a digital storage that keeps relationships of concepts as a network of hierarchy.

Second Brain i møte med "Personal Knowledge Management"

Disclaimeren derimot kommer fra godeste Maggie Appleton. En person jeg har referert til så mange ganger nå, at det nesten må sees på som en "intellektuell forelskelse", i mangel på bedre ord, for hu sier så mye bra.

Hu har nemlig tatt kurset til Tiago tidligere, om å lage en Second Brain. Siden da har hu også sett hvor mye mer dette feltet om "Personal Knowledge Management" er, og beskriver Tiagos tilnærming som en:

"light introduction to the concept of knowledge management, but not deeply rooted in the historical literature. I'd encourage you to explore beyond it."

Forøvrig så lager hu de peneste notatene noensinne, som du kan se et eksempel på fra da hu tok kurset til Tiago Forte om det å bygge en "Second brain":

Med det sagt så hopper vi tilbake til poenget.

CODE

CODE er altså et konsept som Tiago Forte bruker for å bearbeide informasjon i sitt eget liv. Det står for Capture, Organize, Distill, og Express.

Capture

Kort fortalt handler det om å spare på det som resonnerer med deg, i tillegg til egne tanker du vil huske til seinere

Organize

Det er lett å samle ting, men vanskeligere å vite hvor de hører hjemme. Det gjelder informasjon og. Ut fra denne metoden anbefales det å sortere informasjonen etter prosjekter og ikke kategori. Altså heller bruke de aktive prosjektene du har gående som en slags ledestjerne, for å reflektere over hvor du kommer til å ha bruk for informasjonen seinere. I stedet for hvilken kategori informasjonen

Tiago Forte bruker et system han har kalt PARA for å organisere innholdet sitt i 4 ulike kategorier:

Projects: Flere oppgaver som er knytta sammen for å nå et mål, som har en deadline
Areas: Områder med aktivitet som blir vedlikeholdt over tid
Resources: Emner eller temaer som du er interessert i
Archives: Inaktive elementer fra de tre kategoriene over

Det er nok mye mer man kan si om PARA-tilnærmingen, og du kan lese mer på bloggen til Forte sjøl, men i sammenhengen av å organisere læring og notater, så er det i grove trekk hva det går ut på. Såvidt jeg har skjønt.

Distill

Her handler det om å bryte opp informasjonen i mindre biter, og bearbeide det så det blir lettere å bruke til seinere.

Når du lagrer, eller samler, mye informasjon så kan det hope seg opp. Og desto mer du samler på, desto viktigere er det å vite hva de handler om. Nettopp derfor er det viktige å fange essensen av det du har lagra, og hva som er viktig for deg å huske framover. Her skriver Tiago Forte om noe han kaller "progressive summarization", som vil gjøre det lettere å huske hvorfor informasjonen ressonerte med deg til å starte med

Express

Ved å dele tankene dine gir du også andre muligheten til å lære av det.

..Men hvorfor deler jeg det her?

Jo, for å tydeliggjøre de ulike stegene fra inspirasjon (et sitat eller setning som resonnerer med deg) til du bruker det du har lært. Siden det er flere ulike tilnærminger til det samme syns jeg det blir lettere å ta et isolert blikk på hver av dem. Derfor kommer jeg også til å gjøre det samme med Zettelkasten-metoden framover. Som i stor grad har vært med å påvirke hvordan jeg håndterer det jeg lærer, og måten jeg skriver på nå.

Linker

Simen Strøm Braaten — Sun, 05 Mar 2023 00:00:00 GMT

Linker er en av de fundamentale greiene med Obsidian.

For du ser at ordet "Obsidian" der er en link? For å være presis er det en såkalt "utgående link" som sender deg ut av notatet du er i nå, men som peker deg i en retning hvor du kan lære mer om det temaet. Du veit. Sånn som linker funker ellers.

Det som gjør det ekstra spennende er når vi ser på såkalte "backlinks", eller tilbakekoblinger som jeg har valgt å kalle det her.

Hvordan bruker du det?

Du linker ut til et annet notat ved å bruke såkalte hakeparenteser som den her 👉 [ . To stykker på hver side av et ord, for å være nøyaktig.

I praksis trykker du bare to ganger på alt+8 for å lage to hakeparenteser, deretter fullfører Obsidian automatisk med to stykker i andre enden, så du kan skrive den siden du vil linke til. om du har noen notater fra før av så vil de dukke opp som alternativer, som du ser på bildet under her.

Du kan også linke til et notat som ikke finnes ennå, dersom du tror at det kommer til å bli relevant seinere. Da gjør du bare nøyaktig det samme – skriver navnet notatet du potensielt sett vil lage en gang i framtida i hakeparenteser, som f. eks 80-20-regelen. Om du da velger å skrive om 80-20-regelen seinere en gang vil den ikke-aktive linken nettopp bli aktiv, i det øyeblikket du lager et notat med det navnet. Alternativt kan du klikke på linken for å lage notatet.

Pro tip

For å linke mellom ulike notater kan du enten lage en internlink som man ellers gjør i obsidian ved å skrive navnet på notatet du vil linke til, eller du kan skrive [relevant setning som skal linke videre](navnet%20på%20notatet%20du%20vil%20linke%20til.md)

Skjermbilder

Simen Strøm Braaten — Sun, 05 Mar 2023 00:00:00 GMT

Jeg tror jeg har undervurdert skjermbilder.

Matt Birchler, som jeg nylig snubla over i den store verden av internett, nevnte det her med at man burde ta mye mer skjermbilder. Nettopp på grunn av den nostalgiske verdien av at ting endrer seg. Hva som er moderne design i dag kommer til å se helt annerledes ut om 3-5, ikke minst 10 år. Bare se på det vi var vant med på internett i 2010. Det er ganske så annerledes enn hva vi anerkjenner som “fint design” i dag.

Tidligere i år dykka jeg dypt ulike måter å backe opp bilder på. Ikke at jeg nødvendigvis landa på en solid løsning da, men det gikk akkurat opp for meg at jeg ikke ett sekund vurderte å inkludere skjermbilder i det. Når jeg ser for meg bilder jeg vil spare på, og se tilbake på, så er det øyeblikk med familie og venner. Ikke nødvendigvis det prosjektet jeg jobba på i to måneder. Men det har jo utvilsomt den samme effekten. Når jeg blar gjennom skjermbildene mine nå så husker jeg jo de øyeblikkene krystallklart! Og det hadde jeg absolutt ikke gjort uten skjermbildene som dokumentasjon.

Så nå må jeg revurdere hvordan jeg lagrer skjermbilder. Kan nok hende at de har en lengre levetid enn jeg har tenkt over tidligere.

De ulike stegene av et notat

Simen Strøm Braaten — Sun, 05 Mar 2023 00:00:00 GMT

I designverden er det noe som kalles Double Diamond. Det er en prosess som beskriver hvordan man går bredt ut for å utforske utfordringer og løsninger (divergerer), for så å snevre inn og fokusere arbeidet, og prioritere, og definere konkrete elementer (konvergere).

Jeg nevner det for det er noe betryggende med å vite hvor du er i en prosess. Når du sitter med en konkret oppgave, og du er så opptatt av detaljene at du ikke ser helheten. Og det samme tror jeg gjelder gode notatsystemer. Jeg har tidligere snakka om hvor godt det er å stole på systemet sitt, og det henger litt sammen med det.

Ulike tilnærminger

Maggie Appleton viser progresjonen i notatene sine gjennom å definere det "biologiske stadiet"

budding
seedling
evergreen

I boka, Building a Second Brain forteller forfatteren, Tiago Forte, hvordan han ser på kategorisering av notater:

Capture
Organize
Distill
Express

Samtidig er det en metode som heter Zettelkasten, som er noe av det mer fascinerende jeg har snubla over i nyere tid. Ja, til og med mer interessant enn den nye appen jeg bruker for å ta skjermbilder.

Det virker som Zettelkasten dukka opp til overflaten igjen, gjennom boka How to Take Smart Notes, av Sönke Ahrens. Der forteller han om Niklas Luhmann, den tyske sosiologen, som krediteres som personen bak denne metoden. Siden da er det mange som har tatt i bruk en lignende tilnærming til det de leser og skriver, deriblant Ryan Holiday, som igen lærte det av Robert Green.

Kort oppsummert er Zettelkasten basert på fire forskjellige typer notater:

Fleeting notes
Permanent notes
Literature Notes
Index or Structure notes

Hvordan jeg ser på det

Min tolkning av zettelkasten og CODE-metoden blir en slags kombinasjon. For etter å ha publisert 32 artikler på 24 dager (!) så ser jeg at notatene mine faller inn under disse fire kategoriene:

Løse tanker
Bearbeida tanker
Referanser
Nye tanker

La meg forklare.

Hvordan ser en "løs tanke" ut?

Jo, det skal jeg vise deg,

Idé-Darwinisme: Sterkeste overlever! Sammenligna med å skrive ned alt

Ofte er den såpass kortfatta at med mindre jeg legger til noen oppklarende ord så kan det være litt vrient å forstå. Den er basert på nøkkelord til meg sjøl, som minner meg på tanken. Det viktigste her er altså bare å fange den. Tanker er flyktige. De forsvinner gjerne like fort som de kom. Det er derfor jeg går rundt med en notatbok i lomma. Du kan såklart bruke en app på telefonen din til det stadiet her, i så fall vil jeg absolutt anbefale en app som er bygd for fart framfor noe annet.

I zettelkasten-metoden vil dette være det samme som en fleeting note.

Problemet med løse tanker er at de har en udefinert levetid. Det er vanskelig å vite hvor lang tid det kan gå før du ikke husker hva den handler om lenger. Og det bringer vårs videre til neste steg.

Bearbeide tanker

I dette steget utdyper du tanken videre.

I zettelkasten-metoden vil dette være det samme som en permanent note, eller en evergreen note, som Maggie Appleton blant annet kaller det.

Tiago Forte, som jeg nevnte tidligere, foreslår å sortere notater etter prosjekter framfor emner. Tanken her er at du skal reflektere over hvor du kommer til å ha nytte av tanken til seinere, i stedet for kategorien det handler om.

Intensjonen bak det blir vel i så fall litt på tvers av det man prøver å oppnå med Zettelkasten, siden der er det egentlig ganske begrensa med mappestruktur. Selv om systemet i sin helhet har mye struktur rundt seg.

Referanser

Referanser, sånn jeg ser det, er andres tanker, men gjerne supplert med mine egne kommentarer. Nedenfor kan du se hvordan det ser ut i boka til Sönke Ahrens som jeg har referert mye til i det siste. Om du kikker nærmere kan du også se at jeg har linka ord som jeg har skrivi om før, som "fleeting notes", og "permanent notes". Det gjør det lettere å finne tilbake til sitatet seinere. Det er noe jeg har starta så smått med nå i det siste, men som jeg definitivt ser verdien av, hvis jeg bare gidder å se gå gjennom referansene mine 🤦‍♂️

I tillegg ser du kanskje at det står "location 870"? Siden jeg leste boka på kindle så refererer det faktisk til et slags digitalt sidenummer. Som jeg kan trykke på for å komme tilbake til akkurat det sitatet i boka 🤯

Og selv om Kindle-appen, spesielt på dataen kan være litt buggy, så fungerer det overraskende bra. Og det hender titt og ofte at jeg benytter meg av den muligheten. Det beste med det egentlig er at jeg kjapt kan komme tilbake til den konteksten og utforske sammenhengen som sitatet kom fra. Det leder ofte til andre relevante sitater.

Nye tanker

David Allen, som er kjent for Getting Things Done-metoden (GTD), har sagt,

Your mind is for having ideas, not holding them.

Og det ligger noe sannhet i det. I dette steget lager du altså nye ideer. Eller. Jeg ser heller på det som nye sammensetninger av eksisterende ideer.

Det er her du trekker koblinger mellom ulike konsepter og tanker du har tenkt på før. Som jeg gjorde i starten ved å bruke en metode jeg møter på i jobbsammenheng (double diamond) med det jeg leser om på fritida (zettelkasten, digitalt hagearbeid, notatsystemer og ulike måter å lære på).

Kort fortalt så er det sånn alle artiklene mine har blitt til. Ved å trekke litt i én tråd, se hvor det leder hen, og trekke videre i en annen. Etterhvert blir det faktisk noe nytt, som henger mer eller mindre på greip.

En tanke i utvikling

Simen Strøm Braaten — Sun, 05 Mar 2023 00:00:00 GMT

Da jeg snakka om digitalt hagearbeid nevnte jeg hvordan Maggie Appleton definerer progresjonen av et notat gjennom kategoriene budding, seedling, og evergreen.

Det er fordi hu deler tankene sine mens de fremdeles er uferdige. Ikke perfekte. Ikke gjennomførte. Og derfor setter hu en merkelapp på hvor langt i prosessen hvert notat har kommet. Spør du meg, så er det noe fundamentalt ubehagelig ved den prosessen. Noe avslørende på en måte? Samtidig syns jeg det er utrolig spennende.

Ut på dypet

Derfor tenkte jeg å prøve noe alternativt her nå. Og jeg er ærlig talt usikker på hvordan dette oppleves, spesielt for dere som er med i nyhetsbrevgjengen.

For hele tanken ved å utfordre meg sjøl til en slags skrivekalender var nettopp å komme inn i skriveflyten. Å kjenne hvordan det er å skrive jevnlig. Samtidig som jeg fyller bloggen med noe innhold, så jeg lærer mer om hva jeg vil skrive om, og hvordan jeg liker å gjøre det.

Å dele noe offentlig holder meg også beregnelig i form av at det er noen som "venter" i andre enden. Eller så kunne jeg nok fint skrivi alt lokalt, og ikke delt det videre. For det er plenty med notater (i obsidian) som burde reinskrives, og bearbeides på et eller annet vis.

Samtidig er det ikke alle dager jeg har en fullkommen tanke å dele. Og det er lettere for meg å skrive litt på flere notater, enn det er å fullføre ett enkelt. Så da gir vi det et forsøk.

Forpliktelse

De neste dagene prøver jeg å dele noe som ikke er ferdig. Så ubehagelig som det høres ut. Noen dager vil det nok virke forholdsvis sammenhengende. Andre dager vil det sannsynligvis være vanskelig å skjønne tanken bak det jeg deler. Samtidig vil det gi deg en mulighet til å se hvordan artiklene utvikler seg over tid.

For at det skal komme tydelig fram kommer jeg til å avslutte hvert innlegg med en spalte jeg kaller Kladdeboka**™**. Der ramser jeg opp hvilke artikler jeg har bearbeida siden sist, noen som er publisert, og andre som er utkast.

Kladdeboka

I dag skreiv jeg videre på disse artikkel-ideene:

De ulike stegene av et notat
Nevroplastisitet, og hvordan øvelse gjør mester
Hvordan former verktøyet tankene?
Hvorfor jeg blir så gira av Obsidian

Det er noe feil med blogging som konsept

Simen Strøm Braaten — Sat, 04 Mar 2023 00:00:00 GMT

På den forrige versjonen av hjemmesida mi så ville den artikkelen her vært øverst, bare fordi det var det siste jeg skreiv i det øyeblikket. Og rett under kunne du finne den artikkelen jeg skreiv før det igjen (illustrert av skjermbildet under, selv om det er feil titler og artikler).

Blogger er tradisjonelt bygd for å bevege vårs tilbake i tid, med de nyeste innleggene først og de eldste sist. Det er det som kalles en reversert kronologisk rekkefølge. Sånn har det vært siden slutten av 1990-tallet og begynnelsen på 2000-tallet.

Det du publiserte sist ligger øverst, og får da mest oppmerksomhet. Betyr det at det innlegget er.. det viktigste? Det beste av det beste? Det som er mest relevant for deg akkurat her og nå? Overhodet ikke.

Eldre tanker er ikke nødvendigvis dårlige tanker

På den gamle versjonen av hjemmesida mi, i sin mer tradisjonelle bloggform, kunne du bla deg tilbake for å lese de eldre artiklene mine. Om du tok deg bryet med å gå fire sider tilbake i tid ville du snuble over det jeg skreiv om ditt-fremmede-jeg. Tankene der er nøyaktige like relevante som det jeg skreiv om syntaks eller hadde jeg hatt mer tid skulle jeg skrivi en kortere artikkel.

På én måte kan det være fint med rekkefølge, en reversert kronologisk rekkefølge, for tankene kan sees på som et avtrykk i tid, at du fanga hva du tenkte i det øyeblikket. Samtidig blir tankene nedprioritert desto eldre de er. For hver side som blir lagt til minsker også sjansen for å finne noe gammelt gull.

Amy Hoy sier det i grunn fint, i "How the blog broke the web", hvor hu tar et historisk blikk på hvordan innhold på internett var før:

Sitat, Amy Hoy: Dates didn’t matter all that much. Content lasted longer; there was less of it. Older content remained in view, too, because the dominant metaphor was table of contents rather than diary entry.

I desember skreiv jeg sikkert sju artikler eller mer som hadde med notatsystemer og skriving å gjøre. Dersom jeg skal behandle hver artikkel som enkeltstående blir jeg da nødt til å gjenta noe jeg har sagt fra før, til en viss grad. Nettopp for at det skal være forståelig for deg som leser.

Nå har jeg lyst til å prøve meg på noe nytt.

Så hva er egentlig alternativet?

Dersom jeg heller bearbeider tekstene over tid, og fletter dem sammen i form av linker, behandler jeg det mer som prosessen av å skrive en bok. Hvor jeg forbedrer og forenkler litt etter litt. Kanskje jeg klarer å kutte ned på lengden i en artikkel fordi tankene har blitt tydeligere for meg, så jeg trenger færre ord for å komme til det samme poenget.

Riktignok blir det en opplevelse hvor du selv kan velge hva du vil lese mer om. På samme måte som du er vant med fra wikipedia blant annet, hvor det er helt† linkebonanza, som kan sende deg i mange ulike retninger.

Om du har følgt med på sida her en stund nå begynner det kanskje å ringe en bjelle. Jeg snakker såklart om en digital hage. Nøyaktig hva jeg syns om det begrepet der på norsk er jeg ikke sikker på, men det er det jeg har kalt det tidligere så da er det vel fornuftig å fortsette.

En digital hage lar meg velge rekkefølgen til en viss grad, og velge hva jeg vil vise fram, men hovedsakelig er det opp til deg, og hva du er nysgjerrig på.

Hva kan du forvente deg framover?

Jeg har begynt å utforske mulighetene, som jeg kan få til uten å måtte lære meg så altfor mye kodegreier. For jeg må holde terskelen noenlunde lav for å faktisk klare å gjennomføre. Mer om det kommer etterhvert.

Det er godt mulig jeg endrer på det etterhvert, men er det en ting jeg har lært de siste årene så er det å følge nysgjerrigheten min. Livet er som regel mer moro da.

_Om du vil lese mer om tankene som inspirerte det her så anbefaler jeg Joel Hooks sitt innlegg om "My blog is a digital garden, not a blog".

Ditt framtidige, fremmede jeg

Simen Strøm Braaten — Sat, 04 Mar 2023 00:00:00 GMT

Einstein sa en gang noe om at det er først når du kan lære bort noe til andre at du virkelig har forstått det du prøver å lære selv. Føles litt flåsete å sitere Einstein i første setning riktignok, men gi meg en sjanse nå.

Den intensjonen er nemlig veldig relevant når du skal lære deg noe nytt. Når jeg skriver notater om noe jeg vil huske til seinere, så prøver jeg personlig å skrive som om jeg skulle forklart det til en person jeg ikke kjenner.

Hvorfor det? Fordi om noen år kommer jeg høyst sannsynlig ikke til å huske hva jeg tenkte i det øyeblikket jeg leste en spesifikk setning, dersom jeg kun kopierer den ord-for-ord. Og sånn sett blir jeg den personen jeg ikke kjenner.

Hukommelse og refleksjon er to forskjellige ting

Om du skal forklare en ting til noen andre så vil du nok også forenkle måten du sier det på. Noe som også gjør det lettere å forstå. Det blir i grunn ganske likt som å prøve å huske et sitat. Sjansen er heller liten for at du husker ordrett hva som blei sagt, men du husker kanskje tanken bak det. Denne artikkelen f. eks starta med at jeg såvidt huska et sitat fra Albert Einstein.

Eeegentlig så sa han:

If you can’t explain it simply you don’t understand it well enough.

Men nøyaktig hva han sa er ikke så viktig for min del. Fordi det handler ikke bare om å huske hva noen sa, eller forstå noe godt nok. Det handler også om de tankene jeg får av det jeg leser.

Resonnementet er viktigere

Derfor, når jeg leser en bok og "guler ut" setninger underveis, så prøver jeg å skrive ned hvorfor akkurat de orda traff meg. Hva er det som resonnerer med meg her? Hvorfor liker jeg akkurat denne setningen, eller denne tanken? Hva får det meg til å tenke på?

Et kjapt eksempel kan være denne setningen fra boka Don't make me think, av Steve Krug:

There’s a good usability principle right there: If something requires a large investment of time—or looks like it will—it’s less likely to be used.

Det som traff meg, og som jeg endte opp med å skrive ned, var måten han brukte ordet "usability"

På norsk ville vi vel kalt dette for brukervennlighet, eller brukbarhet. Samtidig, når jeg eller andre designere introduserer vårs til andre, eller om vi snakker om yrkene våre, så er det ofte begrepet "UX Designer" som brukes.

Å si "Jeg jobber med brukervennlighet, hovedsakelig på nettsider, apper, og andre digitale greier" er nok langt mer forståelig for hvermansen, sammenligna med User Experience Design. Sjøl om folk klarer jo som regel å legge to og to sammen.

Mer glede av å lese

Om vi zoomer litt ut igjen, og går tilbake til måten vi dokumenterer setninger vi leser, eller hører. Det som gjør det så spennende er at personlig husker jeg det jeg har lest så mye bedre. Nettopp fordi jeg har interagert med orda og tankene. Jeg har reflektert rundt hva det betyr, og hva det kanskje betyr for mitt eget liv. I tillegg til at jeg får mer glede ut av det å lese. Som Sönke Ahrens skriver i boka How to Take Smart Notes:

You will read in a more engaged way, because you cannot rephrase anything in your own words if you don’t understand what it is about.

Er det ikke veldig tungvint?

Joda, det kan virke tidkrevende å skrive notater på denne måten. Og for all del, i blant er det jo digg å bare lese noe utenom å "jobbe for det", om du skjønner? Men personlig er jeg definitivt gira på å se hvor lenge jeg klarer å holde det her gående. I tillegg til hvilke koblinger det kan skape over tid, men det skal jeg fortelle mer om en annen gang.

Da jeg skreiv det her så mente jeg å huske at Richard Feynman også hadde et veldig bra sitat om samme tema. Det handla om at hvis du ikke klarte å forklare noe på en enkel måte så var det sannsynligvis fordi du ikke forstod det godt nok.

Akkurat det sitatet fant jeg ikke, men i stedet snubla jeg over The Feynman Technique på veien. Det viste seg å være mye mer spennende enn det jeg leita etter til å starte med, men Fadeke Adegbuyi har forklart det langt bedre enn jeg klarer å gjøre for øyeblikket.

Hvordan jeg har lagd denne sida

Simen Strøm Braaten — Sat, 04 Mar 2023 00:00:00 GMT

Hvordan henger det sammen?

Kort fortalt: Jeg fulgte en oppskrift: https://quartz.jzhao.xyz/

Det som er litt gøy er at jeg skulle prøve å forklare hva jeg hadde gjort til en utvikler-kompis av meg. Men.. Jeg husker jo omtrent hva jeg har gjort, men jeg er neimen ikke sikker på hvordan det henger sammen, eller hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort. Jeg gjorde bare som det stod i oppskriften.

Det vi fant ut av sammen riktignok er at:

Innholdet hostes gjennom Github
obsidian fungerer som et CMS (content management system)
- Når jeg skriver et nytt notat, eller endrer noe må jeg deretter "pushe" det med git, ved å bruke noen git-kommandoer som jeg har blitt veldig godt kjent med i terminalen nå
Den store fordelen for meg er at jeg kan forholde meg til den appen jeg skriver i fra før av, nemlig Obsidian.

Fordeler

Utover det så er det andre fordeler som f. eks

Kjapt søk (med hurtigtast! Bare trykk på cmd+k)
Et godt utgangspunkt for nybegynnere som meg som vil foretrekker å tilpasse eksisterende kode, framfor å prøve å skrive noe eget
Forhåndsvisning av linker, tilbakekoblinger mellom notater, og en interaktiv graf
Støtte for Markdown og sånne linker som man bruker i Obsidian

Flere eksempler

Her kan du sjekke ut eksempler på hva andre har lagd med samme grunnlag

Filosofien

Jacky Zhao, som har lagd hele sulamitten, har samla noen tanker om hvorfor han lagde Quartz, som det heter. Hvor han blant annet nevner at en digital hage kan sparke i gang åpne samtaler.

Hvordan du gjør det

📚 Steg 1: Setup your own digital garden using Quartz

Verdt å vite

Notes in the private folder are not published to the website but keep in mind that they are still visible in the repository on github

Akkurat nå

Simen Strøm Braaten — Sat, 04 Mar 2023 00:00:00 GMT

Jeg liker tanken av å vise hva som opptar tankene mine nå for tida. Inspirert av folk som Derek Sivers, Maggie Appleton, og Andy Matuschak. Om du vil lese mer om såkalte "Nå"-sider finnes det en utdypende side for sånt.

Hva jeg holder på å lese

Ekko, et essay om algoritmer og begjær, av Lena Lindgren
Wait but why, year one: We finally figured out how to put a blog onto an e-reader, av Tim Urban
The Shallows, av Nicholas Carr

- Hva jeg har lest den siste tida

Four thousand weeks: Time management for mortals, av Oliver Burkeman

Maskiner som tenker: algoritmenes hemmeligheter og veien til kunstig intelligens, av Inga Strümke

A brief History & Ethos of the Digital Garden, av Maggie Appleton

Escape into meaning, av Evan Puschak

Fritidstanker

Jeg liker tanken av å være en designer som også kan kode.
- Trenger ikke kunne alt akkurat, jeg trenger ikke å være god en gang, men bare ha nok forståelse til at jeg kan lage f. eks den sida du ser på nå

- Tidligere fritidstanker

Skal jeg fokusere på enkeltstående blogginnlegg, altså å "ytre meninger", eller bearbeide såkalte_"evergreen notes"_

At selvdisiplinen min er sterkest om morgen så lenge jeg veit nøyaktig hva jeg skal gjøre

Og hvordan skriverutinen kræsjer med treningsrutinen om morgen

Hvordan kart og tid, som konsepter, fundamentalt endra måten vi tenkte på

Skriveprosessen

Hva betyr det for meg å legge om til en digital hage, i stedet for en vanlig blogg?

Jobbtanker

Hva vil det egentlig si å ikke designe for eliten?
1. Er det noe mer enn bare bakoverkompatibilitet?
8pt designsystem
Generelle designprinsipper retta mot brukergrensesnitt, fra Anthony Hobday

- Tidligere jobbtanker

Nådde vi målet om karbonnøytralitet?

Personvern og innsiktsarbeid

Hvordan Atomic UX-metoden (i designverden) kan anvendes gjennom ulike verktøy/plattformer

Hva jeg nerder ut på

Hvordan jeg kan tilrettelegge min egen digitale hage
Hvordan jeg bruker Eagle-appen til å strukturere bilder, og generell visuell inspirasjon

[!example]- Hva jeg har nerda ut på tidligere

CleanshotX-appen

Brødbaking

Hvordan bruke obsidian. Mer spesifikt:

Hvordan "context" i Make.md-pluginen kan brukes for å sortere store mengder med notater

Virker som at query-funksjonen i Roam kan etterlignes gjennom Dataview-pluginen, men prøver jeg å bite over mer enn jeg kan tygge med det der?

Syntaks er nok mer interessant enn du tror

Simen Strøm Braaten — Sat, 04 Mar 2023 00:00:00 GMT

Syntaks er et ord jeg utelukkende forbinder med programmering, med kode. Med andre ord, ting jeg ikke kan.

Som designer derimot er det naturlig at mange av samtalene mine i løpet av en dag, er med de folka som får designet til å funke – nemlig utviklere (som skriver kode). Og de, de forholder seg til syntaks! Jeg derimot, gjør ikke det. Or so I thought.

Alt starta med en Aha-opplevelse på side 56

For da jeg satt i senga her forleden dag, og leste i boka The Shallows på morgenkvisten, fikk jeg en aha-opplevelse på side 56. Forfatteren, Nicholas Carr, har gitt meg mange sånne øyeblikk, men denne gangen handla det altså om syntaks.

Denne gangen derimot i en mer kjent sammenheng, nemlig språk. Ikke programmeringsspråk, som Javascript, C#, HTML, CSS også videre. Neida. I denne sammenhengen var det latin, engelsk, og gjennom mine refleksjoner om det, også norsk.

Men hvordan er det relevant for deg?

Syntaks for hvermansen er alle de reglene som vi tar helt for gitt. Bare tenk deg hvor mye lettere det er å lese denne setningen, sammenligna med "HVORMYELETTEREDETERÅLESEDENNESETNINGEN".

Men hva er egentlig forskjellen der? Mellom de to setningene.

Stor forbokstav (for å indikere starten av setningen)
Bruk av mellomrom (for å skille ordene fra hverandre)

Og om det hadde blitt flere setninger ville også punktsetting utgjort nok en essensiell forskjell. For sånt dreiv man ikke med på den tida.

Dette kalles "scriptio continua", og var sånn det skriftlige språket så ut i sin tidligste form.

Et kjapt blikk på historien til skriftspråk

Tanken bak scriptio continua var tilsynelatende at det skulle etterligne hvordan vi snakker muntlig – som en kontinuerlig flyt av ord som kommer etter hverandre. For når du snakker går lyden av ett ord inn i lyden av et annet ord, uten pauser.

Det er også derfor folk flest, i skriftspråkets spede begynnelse, leste høyt. Nettopp for å høre den kontinuerlige flyten av ord, for å forstå hva det var snakk om.

Du lurer kanskje på når i verdenshistorien det her foregikk, sånn omtrent. Det gav meg riktignok flere spørsmål enn svar, men kort fortalt var det mellom år 750 før Kristus og fram til cirka år 700 etter Kristus.

Da regner vi fra grekerne oppfant det første alfabetet, med bokstaver som gjenskaper lyder, og fram til menneskeheten begynte med det vi anser som helt normal setningsoppbygning den dag i dag.

Lesing var ikke for hvem som helst

Det her førte jo til at det var helsikkes vanskelig å lese noe i det hele tatt. Og dermed var det også få folk i et samfunn som faktisk kunne lese, fordi det var både tidkrevende og vanskelig å forstå hva som stod der. For det var neimen ikke lett å vite hvor ett ord starta, og et annet ord slutta.

Nicholas Carr skriver at å lese på denne tida var mer som å løse et kryssord. Siden du i stor grad måtte forstå hva slags rolle et ord spilte i den større helheten du hadde foran deg. Og det er jo klart at ikke hvermansen har tid til å prioritere sånt, så da blei det et slags "kunnskaps-gap" i befolkninga.

Det er her syntaks kommer inn i bildet.

Hvordan vi lærte å forstå hverandre

For i det vi beveger vårs utover 1000-tallet, blei det vanlig for flere og flere å skrive, og da blei det også gradvis innført noen regler. Og det hele startet med mellomrommet. Innen 1300/1400-tallet er scriptio continua mer eller mindre historie.

Grunnen til at vi forholder vårs til syntaks er for å gjøre det lettere for andre å forstå hva vi skriver. Det fungerer riktignok bare så lenge vi bruker samme språk.

Praktiske eksempler

Nylig skulle jeg skrive noen kommentarer i koden til håndboka vår i Variant, og på mitt primitive vis skreiv jeg /* for å starte kommentaren min, og */ for å avslutte den. Lite visste jeg om hvorfor det ikke fungerte, før jeg fikk beskjed om at det var ikke sånn man "definerte" en kommentar i det tilfellet. Syntaksen i det kodespråket var nemlig annerledes.

Jeg hadde lært meg bittelitt Javascript, og tenkte at "kommentarer er da kommentarer", men reglene som blei brukt i denne sammenhengen var noe annet.

Det blir som når du skal skrive ordet postkasse på norsk, hvor det er sammensatt av to ord, og skrives uten mellomrom, mens det på engelsk deles i to, og skrives som "mail box".

Syntaks i kode

Overskriften du ser over her, eller mellomtittelen som vi også kan se på det som, er skrevet med Markdown-syntaksen.

Markdown kan jeg nok definitivt skrive mer om seinere, men for øyeblikket kan jeg nevne at alle artiklene mine er skrevet på den måten. Det er sånn jeg sørger for at de orda jeg har "definert" som en overskrift også forblir en overskrift når jeg flytter teksten fra notatprogrammet til nettleseren, hvor skriveriet publiseres.

Hva betyr det helt konkret?

Når det kommer til en sånn overskrift, eller mellomtittel som jeg refererte til istad, så skriver jeg tre #-symboler før selve ordene som utgjør overskriften. Det kalles en "Heading level 3", siden det er den tredje største overskriften. Hvordan tror du at du skriver den største overskriften i så fall?

Jo, "Heading level 1" har kun ett #-symbol, og brukes til tittelen på hele artikkelen (eller nettsida/appen). Den nest største overskriften, som jeg gjerne bruker på mellomtitlene her har tre # -symboler. Og sånn kan du fortsette videre nedover i hierarkiet.

Det er syntaks i Markdown. En liten del av den iallefall. Og beleilig nok er det også det samme i blant annet HTML.

Så hva er syntaks, sånn egentlig?

Syntaks er altså et sett med regler. Det er struktur. Det er hvordan vi formaterer tekst for å gjøre det mer forståelig for andre

Det er som å føye seg etter kulturelle regler. De fleste av vårs ville ikke prompa høylydt mens du sitter i en stille kinosal. Når du ser på film hjemme aleine derimot så tenker du ikke over at du gjør det en gang.

Det er tegnet på "regler" som er innarbeida over tid, og sånn sett kan du si at syntaks er noe vi forholder vårs til hele tida. Selv om ordet i seg sjøl er fremmed for mange av vårs, meg sjøl inkludert.

Fram til den aha-opplevelsen på side 56.

Boka "The Shallows" handler forøvrig om hvordan internett påvirker hjernen vår. Det som er utrolig fascinerende, spør du meg, er at forfatteren sammenligner hvordan hjernen vår har blitt påvirka av andre teknologier også. Som f. eks introduksjonen av kart, og ikke minst å se på tid i form av timer, minutter og sekunder, i stedet for bare soloppgang og solnedgang.

Apper jeg liker

Simen Strøm Braaten — Fri, 03 Mar 2023 00:00:00 GMT

Mac

raycast
- For å hovedsakelig åpne opp apper på en veldig kjapp måte, men også for å gjøre et kjapt regnestykke, konvertere valuta, finne en gif, og mye mer
obsidian
- For å ta notater, skrive, bearbeide tanker, og mye mer
readwise
- For å sende det jeg har markert i en podcast (gjennom Snipd), eller markert i en bok på kindle inn til obsidian
- For å lese artikler jeg har spart til seinere
- Les digital klisterhjerne hvis du vil forstå hvordan det fungerer
- For å sende det jeg har markert i en podcast (gjennom Snipd), eller markert i en bok på kindle inn til obsidian
- For å lese artikler jeg har spart til seinere
- Les digital klisterhjerne hvis du vil forstå hvordan det fungerer
cleanshot
- For å ta skjermbilder, lage gifer, eller markere/kommentere på et bilde
Arc
- Nettleseren jeg bruker, hovedsakelig på grunn av:
  - "Split view" hvor du kan vise flere åpne faner ved siden av hverandre
  - At jeg kan være logga inn på to ulike Microsoft Teams-brukere samtidig, i samme nettleseren
Eagle
- For å holde orden i skjermbilder og organisere alt av visuell inspirasjon
rocket
- For å kjapt finne en emoji, uavhengig av hvilken meldings-app jeg er i
1 Password
- For å både lage, men hovedsakelig lagre og organisere alle passord jeg har rundt omkring

- Verdt å nevne

Things

DaisyDisk

CleanMyMac

HazeOver

Day One

Boom 3D

Melodics / SimplyPiano

iPhone

Snipd
- For å markere øyeblikk i en podcast og lagre dem til seinere

Hurtigtaster

Simen Strøm Braaten — Fri, 03 Mar 2023 00:00:00 GMT

Figma

Bør nevnes at jeg har definert norsk som språk under keyboard layout-valget

cmd + . for å skjule grensesnittet, og kun fokusere på oppgava jeg har foran meg
cmd + K for å lage komponenter
shift + A for å lage auto-layouts
cmd + P for å åpne hurtigvelgeren/command palette
cmd + R for å endre navnet på laget du jobber med
shift + i for å søke etter komponenter i fila di
alt/opt + L for å åpne/kollapse lagene
tab og shift + tab for å bevege deg opp og ned blant lagene dine
enter og shift + enter for å gå ned og opp ulike nivåer lagene dine. Om du har valgt en autolayout f. eks, og du trykker på enter åpner du opp den gruppa som autolayouten består av, for så å vise de individuelle delene. Om du trykker på shift + enter beveger du deg opp et nivå igjen, og fokuserer på den spesifikke autolayouten, i stedet for de individuelle delene den består av.

Obsidian

Simen Strøm Braaten — Thu, 02 Mar 2023 00:00:00 GMT

Obsidian er i sin enkleste form en app for å skrive notater. Om vi skal ta det ett steg videre så handler det også om hvordan notater henger sammen. Hvordan de er tilknytta til hverandre.

Hovedsakelig er det gjennom linker, men det kan også være emneknagger, eller den interaktive grafen som du ser i bunnen her.

Om du vil gi det et forsøk kan du laste det ned helt gratis på hjemmesida til Obsidian. Dersom du heller vil lære litt mer før du kaster deg ut i det så kan du lese Hvorfor jeg blir så gira av Obsidian.

Hadde jeg hatt mer tid skulle jeg skrivi en kortere artikkel

Simen Strøm Braaten — Wed, 21 Dec 2022 00:00:00 GMT

Det å skrive kortfatta er noe jeg virkelig beundrer. Som du kanskje har lagt merke til har jeg lettere for å skrive langt enn kort. Så det er et sitat jeg trekker fram jevnt og trutt for å beskrive den følelsen:

If I had more time, I would have written a shorter letter

Opprinnelsen

Første gangen det sitatet blir nevnt er i 1657, fra den franske filosofen og matematikeren, Blaise Pascal, i noe som heter "Lettres Provinciales". Der oversettes setningen fra fransk til å bli:

"I have made this longer than usual because I have not had time to make it shorter."

Nå er jo ikke jeg fremmed fra å ta et dypdykk i hvor ord og i sitater kommer fra, så du kan tro jeg storkoste meg da jeg researcha opprinnelsen til det sitatet! For det viser seg at det er mange som krediteres til å ha sagt nettopp de ordene. Ingen ringere enn Mark Twain i 1871, Henry David Thoreau (som skreiv Walden), Benjamin Franklin, og John Locke, for å nevne noen.

Eksempler på tidligere bruk

Personlig likte jeg veldig godt det Thoreau sa, da han skreiv et brev til en venn:

Not that the story need be long, but it will take a long while to make it short.

Mark Twain derimot krydra det med mer formell swag, i enda et brev til en venn, som virker som det mest vanlige formatet på den tida:

You’ll have to excuse my lengthiness--the reason I dread writing letters is because I am so apt to get to slinging wisdom & forget to let up. Thus much precious time is lost.

"Slinging wisdom" du liksom! Hå! Det er en karslig ting å si.

Uansett. Om du vil dykke enda dypere, og lese flere eksempler og hvordan sitatet utvikler seg over tida, så anbefaler jeg å lese videre hos Knowyourmeme og Quote Investigator.

Hvordan det er relevant for daglig skriving

Skriveprosessen har riktignok flere faser, som krever ganske ulike sinnstilstander. I blant må du tenke veldig åpent, og utforske, og andre ganger må du være mer kritisk, og heller komme til poenget. Det oppsummerer også hvordan man i stor grad jobber med design, gjennom det som kalles Double Diamond-prosessen.

De ulike fasene i skriveprosessen kan jeg utdype mer om en annen gang, men i dag vil jeg heller fokusere på hvordan det å skrive kortfatta er spesielt relevant for Zettelkasten-metoden, og å vedlikeholde et notatsystem.

Notater som miniatyriske byggeklosser

Da jeg introduserte Zettelkasten-metoden tidligere, i en introduksjon til Zettelkasten, nevnte jeg også konseptet om "Atomic notes", som Sönke Ahrens snakker om i boka How to Take Smart Notes.

I motsetning til de lange artiklene mine så burde nemlig notatene våres være så kortfatta som mulig. Derav "atomic", for å symbolisere at det skal brytes ned til de minste byggeklossene som du kan bryte det ned til.

Niklas Luhmann begrensa lengden gjennom størrelsen på papiret han brukte. Som forøvrig var A6, eller 10.5 x 14.8 cm, for de av dere som lurte. Og nå er jo ikke det en begrensing du nødvendigvis har på dataen. Men!

Dersom du ser at et notat begynner å bli for langt, eller du beveger deg ut i et nytt tema, så vil det være en indikator på at det burde deles opp i flere notater. Og flere notater betyr flere linker, som igjen leder til flere muligheter for at de kan linkes sammen med andre notater.

Sånn sett blir du oppfordra til å komme til poenget, og ikke gå rundt grøten. Dessuten, all skriving, min egen inkludert, har som regel godt av å kortes ned.

På den måten er selve lengden på notatet, og hvordan det er formatert, en stor del av hvor lett det er for deg å finne tilbake det samme innholdet, når du vil ta det i bruk seinere.

Målet her er ikke bare å lage så mange notater som mulig, men heller å øke verdien til det din eksisterende kunnskap. At du kobler det du akkurat har lært til det du kunne fra før av.

Avsluttende ord

Det er vanskelig å skrive kortfatta, men dersom du ser de samme notatene i ny og ne, over lengre tid, vil det være enklere å hakke løs på innholdet, litt etter litt for hver gang. Bare fordi du ser det med "ferske øyne", som jeg holdt på å si. Ja. Du skjønner vel hva jeg mener. Og derfor er det så viktig med å knytte tankene sine sammen med hverandre, gjennom linking your thinking.

Skriveprosessen min på 6 minutter

Simen Strøm Braaten — Wed, 21 Dec 2022 00:00:00 GMT

Jeg har tidligere snakka om at Parkinsons lov handler om hvordan arbeidet fyller den tida som er tilgjengelig. Men hvordan så prosessen egentlig ut da jeg halverte tida jeg vanligvis bruker på å skrive en artikkel, før jeg trykker på den store, grønne publiseringsknappen? Det skal du få se med dine egne øyne i dag.

Merknad Ingen vennskap blei skadd under dette eksperimentet

Praktisk eksempel

"Work expands so as to fill the time available for its completion".

..Var vel de eksakte ordene som Cyril Northcote Parkinson skreiv i 1955, i en artikkel til The Economist, men hvordan ser det ut i praksis?

I dag skal du få et konkret innblikk i hvordan skriveprosessen min ser ut. Og for at det ikke skal bli for langdrøyd og kjedelig for deg så har jeg gjort det mest mulig stressende for min egen del.

Hva du har i vente

I denne filmen får du se:

Hva jeg ser etter når jeg utforsker et ukjent tema
Hvilke spørsmål og vurderinger som gjøres underveis
I tillegg til det øyeblikket når jeg innser at det å lese om britisk krigføring til sjøs er særdeles dårlig bruk av tid for å få jobben gjort

Hva som inngår i skriveprosessen

I går ramsa jeg opp hva jeg har lært av å skrive 25 artikler på 23 dager. Ut fra det kan vi se at det er ulike sider ved skriveprosessen. Det er ikke bare å sette seg ned å skrive på et tastatur. Som Sönke Ahrens nevner i boka How to Take Smart Notes:

It also means reading, understanding, reflecting, getting ideas, making connections, distinguishing terms, finding the right words, structuring, organizing, editing, correcting and rewriting.

Og som Ahrens også påpeker, er ikke det bare ulike oppgaver, men også oppgaver som krever ulike sinnstilstander, eller tilnærminger.

Selve skrivinga – det å produsere ord etter ord – krever en mer åpen tilnærming, hvor du utforsker det som er i hodet ditt. Redigeringa derimot – det å kutte ned overflødige ord, omstrukture setninger, og "ommøblere avsnitt" – krever en mer analytisk tilnærming. Hvor du må trekke deg ut fra den kreative bobla, og heller tenke på "Hva er det som gir mening for leseren?".

Ved å halvere tida jeg vanligvis bruker blei det virkelig satt på spissen for min egen del iallefall.

Konklusjon

Personlig er jeg kjempestolt av å ha gjennomført det her – 24 artikler på 24 dager er neimen ikke bare-bare. Og nå som vi er ved veis ende på denne skrivekalenderen er det iallefall én ting som er sikkert – Ikke bare har jeg lært om hva jeg sjøl liker å skrive om, men jeg har også blitt mye bedre kjent med hva som må til for å utdype en tanke, og konkretisere den til noe mer fordøyelig. Til og med på halvparten av tida av det jeg pleier å gjøre.

Hva jeg har lært av å skrive 25 artikler på 23 dager

Simen Strøm Braaten — Tue, 20 Dec 2022 00:00:00 GMT

I desember 2022 skreiv jeg 26 artikler på 24 dager som en del av en skrivekalender, fram mot julaften. Det starta som et eksperiment for å gi meg sjøl mer mestringfølelse, i en periode hvor jeg kjente mindre av det på jobb. Det var forresten starten på Simen skriver-prosjektet. Dagen før jeg var ferdig – altså lille julaften – reflekterte jeg over hva jeg hadde lært av en såpass intens periode med skriverier, og det her er det jeg kom fram til.

Nå skal ikke jeg ta seieren på forskudd her, men dette er den nest siste dagen av skrivekalenderen min – dag 23 av 24 – og jeg føler meg rimelig trygg på at jeg skal ro det her i land.

Morgendagens artikkel er allerede underveis, hvor formatet også blir litt annerledes enn det jeg har delt tidligere.

Men du lurer kanskje på hva jeg mener med 25 artikler på 23 dager, for jeg har jo bare publisert 23 av dem her. Vel, i tillegg til skrivekalenderen har jeg delt en del tanker i jobbsammenheng. Desember er tydeligvis måneden for å samle tankene rundt året som har vært, arbeid som er gjort, og metoder som er lært.

Om du er interessert i å ta en kikk på det så linker jeg til alt nederst i artikkelen her.

Refleksjoner

Så hva har jeg egentlig lært av å skrive 25 av artikler på 23 dager. Jo, det er flere ting, men for enkelhets skyld deler jeg det opp i det som er relatert til skriving, og det som relateres til vaner.

Hva jeg har lært om skriving

Verdien av å skrive på flere ideer samtidig

I linking your thinking snakka jeg om hvordan jeg ikke legger alle "skrive-eggene" mine i én kurv. At ved å fordele min totale skrivekapasitet en gitt dag utover flere artikkel-ideer, flere notater, så setter jeg meg sjeldnere fast.

For om jeg setter meg fast på en idé så hopper jeg bare videre til den neste. For å sitere meg sjøl fra en tanke i utvikling:

Samtidig er det ikke alle dager jeg har en fullkommen tanke å dele. Og det er lettere for meg å skrive litt på flere notater, enn det er å fullføre ett enkelt.

Alt blir nemlig så mye lettere når du har flere ideer du kan skrive på. Og det kommer jeg tilbake til under seksjonen om organisering litt seinere.

Bare fortsett å skriv

Det er lettere å redigere en setning når den er ute av hodet ditt. Derfor må du bare fortsette å skrive. Da kan du reflektere over hva som burde komme før, hva som burde komme etter. Kanskje du kan se på den fra ulike vinkler. Så lenge tanken kun er i hodet ditt blir den jobben mye vanskeligere.

En god indikator er når du arresterer deg sjøl i å begynne på samme setning tre-fire ganger, uten å fullføre mer enn fem ord. Det er et tegn på at du prøver å redigere den i hodet ditt. Få tanken ut av hodet ditt først og se over i etterkant. Når setningen er en del av en større sammenheng. Du kan ikke redigere noe før du har produsert det.

Punktlister

Å skrive ned tankene mine i punktlister har vist seg å være veldig hjelpsomt, bare for å få flest mulig ord "ned på arket". Da kan jeg fokusere mer på hvilke nøkkelpunkter jeg vil inkludere, og mindre på oppbygninga av det. Ved å lage et innrykk i punktene vil jeg da kunne lage et slags hieararki, og vise til meg sjøl hvilke tanker som hører til et overordna nøkkelpunkt. Det legger ofte grunnlaget for en seksjon i artikkelen, hvor det øverste punktet definerer hva det handler om.

<figcaption>Punktliste over innholdet til denne artikkelen</figcaption>

Når seksjonene begynner å åpenbare seg lager jeg dermed en overskrift for den seksjonen. Da kan jeg flytte alle punktene som er relatert til den seksjonen der, også skriver jeg nye setninger basert på punktene, hvor jeg utdyper tanken i større grad.

Organisering

Tett tilknytta til det siste punktet, men organisering burde alltid komme til slutt. For det er vanskelig å se for seg hvilke avsnitt eller seksjoner du skal ende opp med. Du kan stokke om alt seinere, og på sett og vis "ommøblere" hele teksten din. Først må du bare få ord på arket.

I denne teksten skreiv jeg f. eks introduksjonen midt i dokumentet. Den hører jo ikke hjemme der, men tanken oppstod akkurat der og da, og hvem er jeg til å nekte en tanke å se dagens lys? 🧐

Eksempel på at ideer må utdypes der de oppstår, uavhengig av struktur

Ofte skriver jeg to-tre avsnitt som viste seg å passe bedre inn i en helt annen artikkel, men da er orda allerede til stedet, så det eneste jeg trenger å gjøre da er å flytte det dit det hører hjemme. Det blir en helt annen greie dersom du skal først tenke over "hvor hører disse tankene hjemme?".

Lærdommen er altså å fokusere på skriving først, og ikke hvor de ulike avsnittene skal stå osv. Det kan du fikse seinere.

Tør å prøve nye konsepter

I løpet av de siste 23 dagene har jeg prøvd meg på nye tilnærminger til skriving som jeg aldri hadde tenkt på før.

Jeg delte tanker som ikke jeg anså som "ferdig", som heller var under utvikling. For å oppdatere om hvilke endringer som var gjort begynte jeg å lage en versjonslogg, inspirert av hvordan endringer i apper kommuniseres i app store.

For å motivere meg til å finne flere ideer jeg kunne skrive så delte jeg lista jeg kom fram til. Og for å lære meg "the ins and outs" av en ny app jeg blei tipsa om så lagde jeg en steg-for-steg-forklaring om hvordan den fungerte.

Og ikke minst, så lagde jeg en introduksjon til en måte å jobbe med tankearbeid på, for å forstå det bedre sjøl.

Godt nok

Når du nærmer deg en slags slutt, og bitene faller på plass, så er det viktig å si til seg sjøl at "Nå er det sannsynligvis godt nok". Om du plukker opp noen småfeil i etterkant kan du alltids redigere det, men det må ikke hindre deg i å publisere det til å starte med.

Hva jeg har lært om vaner

For at det her skal gi mening vil det hjelpe med litt bakgrunnsinfo. I 21 av 23 tilfeller har jeg fått unnagjort skrivinga på starten av dagen. Jeg har heldigvis fleksitid på jobb, så om jeg begynner kl 08:30 eller 09:30 er ikke så viktig, så lenge jobben blir gjort.

Tilrettelegging av vaner

Siden jeg la opp til å bli ferdig med skrivinga før jobb så måtte jeg også begrense meg. For desto lengre tid jeg brukte på skrivinga desto seinere kom jeg i gang med jobbinga. Og jeg har kanskje fleksitid på jobben, men det får da være grenser på hvor seint jeg skal komme i gang. Sånn sett blei jeg også nødt til å si meg fornøyd med godt nok, og kanskje hoppe over den ekstra gjennomlesinga jeg ellers ville gjort på slutten, for å luke ut alle skrivefeil.

Lærdommen her er altså at det lønner seg å knytte en vane opp mot noe annet, sånn at man både husker å gjøre det, men også at tida begrenses naturlig av seg sjøl.

Forpliktelsen av å gjøre noe hver dag

Jeg har tidligere snakka om det her med å gjøre noe hver dag, da jeg snakka om eksperimenter. Hvordan du gjør det vanskeligere for deg sjøl å lykkes når du lager et sånt ultimatum. For hva skjer om du bare ikke klarer det, og du må hoppe over en dag? Gir du deg da? Eller fortsetter du dagen etter? Hvor lenge skal du holde det gående hver eneste dag?

Det var nettopp derfor jeg avgrensa tida ved å si meg ferdig på julaften. For da har jeg noe konkret å jobbe meg mot, og selv om det definitivt føltes som et hårete mål da jeg starta, så visste jeg at det også hadde en slutt.

Det positive ved å skrive hver dag

På en måte blir det lettere når du sier at du skal gjøre noe hver dag, for da er det aldri åpent for diskusjon å si "Nei, veit du hva, i dag gidder jeg bare ikke." Da kommer nok skammen av å ikke få det til inn i bildet. Ikke at du som leser skulle "påført meg skam" foråsirresånn, det kommer nok helt og holdent fra meg sjøl, og mine forventninger til at jeg vil fullføre det jeg har starta på. Men i blant kan motivasjonen av selvpåført skam også være en positiv ting, viste det seg.

Rutine

Når du gjør noe gjentatte ganger, og gjerne til omtrent samme tid, og på samme sted, med samme omgivelser, så blir det en rutine. Og fordelen med rutiner er at hjernen blir vant til gjentatte handlinger. Så hver gang du gjennomfører så blir det litt lettere å overtale seg til å bare få jobben gjort.

Nå er det jo ikke alle som har fleksibiliteten til å lage sånne rutiner, basert på livssituasjonen man er i, men bare det å sitte på samme sted hver gang tror jeg kan hjelpe. Det er sikkert flere måter å lure hjernen til å tro at noe er en rutine – tid, sted, type musikk, hva du har på deg osv.

Det negative ved å skrive hver dag

På den andre sida så har rutinen min av å skrive de siste ukene påvirka andre rutiner, som gjerne skjer i samme tidsrom, som trening og meditasjon. De områdene har dermed fått seg en støyt nå i desember. Samtidig kan jeg ikke gjøre alt, alltid, så da er det viktig å være snill med seg sjøl, og reflektere over hva som er viktigst å gjennomføre akkurat i denne avgrensa tidsperioden. Og for meg var det skrivinga.

Jeg har nemlig utvilsomt mest selvdisiplin på morgen, når det gjelder å gjøre ting jeg ikke alltid har lyst til å gjøre. Tror det bare kommer av at jeg ikke er våken nok til å ville gjøre så mye annet. Etter jobb derimot, i fem-tida, da er det mange andre ting som både må gjøres, men som jeg også vil gjøre. På morgenen derimot har ikke hjernen fått tenke så mye, så da er den lettere å overtale.

Hva gjør du når du ikke vil gjøre det du har sagt du skal gjøre?

Det er ikke alltid du har lyst til å gjøre den tingen du har sagt du skal gjøre. La vårs være ærlige her. Kanskje du ikke har noe konkret du vil skrive om. Kanskje du bare har en dårlig dag fra starten av. Det som fascinerte meg var hvordan ideene dukka opp så lenge jeg satt meg ned for å gjøre jobben. Jeg så en kar på youtube i går, som heter Sam Matla, som oppsummerte den følelsen på en god måte.

Han snakka om at det er noen ting du bare kan lære av å gjøre tingen. Av å gjøre selve aktiviteten. Når du skriver en artikkel f. Eks så oppdager du innsikt og ideer mens du skriver. Og det traff meg. For det er sjeldent jeg har knallgode ideer i forkant av skrivinga. Det oppstår heller underveis i prosessen.

Derfor er det så viktig å bare gjøre arbeidet. Selv om du ikke alltid har lyst.

Avslutning

Som jeg nevnte innledningsvis blir morgendagens artikkel litt annerledes, og av den grunn kommer den ikke på starten av dagen, men heller utpå kvelden en gang.

Artikler i jobbsammenheng

Om du vil lese artiklene jeg har skrivi i jobbsammenheng, for Variant, så finner du dem her:

I tillegg holder jeg på med et beist av en artikkelserie, i totalt fem-seks deler, hvor jeg snakker om det å jobbe med innsiktsarbeid. Den oppsummerer noe jeg har tenkt på i nærmere ti måneder nå, så du kan trooo det var godt å få samla tankene.

Oppdatering Den artikkelserien om å jobbe med innsiktsarbeid er nå publisert, og du finner dem alle på bloggen til Variant.

Den neste nye tingen

Simen Strøm Braaten — Mon, 19 Dec 2022 00:00:00 GMT

I dag oppdaga jeg noe som heter Tana. Såvidt jeg forstår overlapper det med Notion, obsidian, og Things-appen, som jeg bruker fra før av, så jeg trenger den nok ikke. Men.. Det hadde vært spennende å prøve det da 🤔 Og det er akkurat den følelsen vi skal se på i dag.

Hva som er så moro

Personlig har jeg sikkert bytta "to do"-apper, og ulike tilnærminger til behandling av oppgaver, oftere enn jeg har bytta sengetøy det siste året. Og det betyr på ingen måte at jeg ikke er reinslig av meg, bare så det er sagt.

Jeg syns bare det er genuint gøy å leike meg rundt med nye apper. Finne ut hvordan de funker. Hvilke hurtigtaster jeg kan bruke for de mer repeterende oppgavene, alt det snadderet der.

I tillegg til at samboeren min tar som regel skifting av sengetøy og vanning av planter, mens jeg tar søpla. Jeg er i grunn ganske fornøyd med den avtalen der. But I digress!

Spørsmålet som oppstår riktignok, i møte med enda en ny app som egentlig gjør det samme som en du allerede bruker er: Hvordan veit du egentlig når du bare burde bli på stedet hvil? Å forholde deg til den samme "gamle"? Når er det du ikke burde kaste deg ut i den neste nye tingen?

Noe annerledes enn du er vant til

Det at noe føles "nytt" i seg sjøl gjør det fristende å utforske. På engelsk snakker man gjerne om "novelty". Og da defineres det ved at noe er slående, forbausende, originalt, eller uvanlig. Og det ligger noe i det der. Jeg tror det handler om at noe er annerledes enn det du er vant til.

Og bare de siste månedene er det noe jeg har kjent på både med Tana, men også Arc (som er nettleseren jeg bruker for øyeblikket), Roam (som jeg vil tro har lagt mye av grunnlaget til det Tana er i dag), og sist, men ikke minst Freeform-appen som Apple rulla ut her om dagen. Som er et såkalt "infinite canvas" hvor du kan tegne, slenge opp noen post-its, skrive, og samle alt mulig rart.

Men la vårs bruke Tana, som jeg nevnte i starten, som et eksempel. De hauser opp stemninga med å si at du bør forberede deg på å kansellere mange av de månedlige abonnementene du har fra før av, for denne appen kan brukes til det aller meste. Eksemplifisert av slagordet til Tana her:

Det var forsåvidt den fleksibiliteten som frista meg med Notion til å starte med. Nå derimot er det tre ting jeg er spesielt interessert i.

1. Supertags

Som du kan se i eksempelet under, fra videoen til Keep Productive, så fungerer det nesten som en slags mal. Så denne "todo"-tæggen vil alltid ha inkludere noen nøkkelfelt som 1) hvem det gjelder, 2) når det skal være ferdig, og 3) statusen på oppgava:

2. Linjebasert linking

At du kan sømløst linke én setning til én annen, på samme måte som jeg gjør med Obsidian i dag, men der er det mest fokus på å linke sider sammen. Selv om du kan linke enkelte setninger, og bygge det inn i et notat, så ser det imponerende sømløst ut allerede i Tana, selv om de bare har holdt på i litt over et år, om jeg har forstått riktig.

Fra CortexFutura sin video om å bruke Zettelkasten i Tana.

3. Kraftig "query"-funksjon

En query-funksjon betyr at du kan på sett og vis "spørre" systemet ditt om å finne ting. Som f. eks "Hvilke notater har jeg om Zettelkasten?", også hentes alt det ut, siden du har tægga det tidligere.

I tillegg er jeg fascinert av tilnærminga til et daglig notat som utgangspunktet for alt av organisering. Det er forsåvidt noe jeg fint kan gjøre i obsidian og, men som jeg bare ikke har gjort i like stor grad.

Det blir aldri godt nok

Det kommer alltid en ny app. Nettopp fordi ingen apper er perfekte. Det vil alltid være ønskelig å ta en funksjon herfra og en funksjon derfra. For jeg tenker alltid "Å! Hvis baaare den appen hadde hatt den funksjonen så hadde det vært helt perfekt!" Men det blir det aldri. Det vil alltid være noe som trekker det ned.

Etterhvert vil du vel komme til en "sunk cost"-situasjon, hvor du har brukt så mye tid på å sette deg inn i et system, og etablere arbeidsflyten din på nytt, at det ikke er verdt å bytte. Uansett hvor snappy features og animasjoner det måtte være.

Verdier og kriterier

I stedet for å se på smørbrødlista over hva en app kan gjøre, så foreslår jeg heller at vi zoomer ut litt, og ser på verdiene og nøkkelkriteriene vi setter pris på.

For min del er det på en generell basis:

Hurtighet. At noe er "snappy", eller responsivt, og at det ikke sinker meg når jeg jobber
Plenty med hurtigtaster, og helst muligheten til å tilpasse det sjøl. Jeg foretrekker å gjøre så mye som mulig fra tastaturet, uten å måtte bruke musa, og da er hurtigtaster essensielt.
Åpenhet rundt hva som videreutvikles, både i form av en liste med endringer som har blitt adressert i nye lanseringer, men også i form av "roadmaps", som viser hvilke funksjoner som fokuseres på i tida framover
Muligheten til å skifte mellom mørk og lys modus, er noe jeg har blitt veldig vant til i ulike apper. Til det punktet at det nå oppleves som en nedtur hvis det ikke er tilgjengelig
Helst tilgjengelig på tvers av enheter (mac, ipad, iphone), siden jeg bruker alle tre i ulike situasjoner

Ved å heller vurdere appene vi bruker ut fra kriteriene som er viktig for vårs, på en generell basis, vil det (forhåpentligvis) bli lettere å roe ned den evige jakten etter noe nytt og blankt.

Disse verdiene i praksis er nettopp hvorfor jeg blir så gira av Obsidian.

Jeg må være ærlig. Jeg meldte meg på ventelista for å bli med på betaen til Tana. Ja, det er sant. Og jeg kan nesten kjenne det dømmende blikket ditt helt hit, men hva skal jeg si? Jeg er en nysgjerrig type!

Linking your thinking

Simen Strøm Braaten — Fri, 16 Dec 2022 00:00:00 GMT

Du skulle kanskje tro at det å skrive om å skrive, eller mer presist skrive om notater, hadde en slags begrensning, men tydeligvis ikke!

Nick Milo, snakker nemlig mye om "linking your thinking", som er selve nøkkelhandlingen i zettelkasten. Nettopp å knytte koblinger mellom det du tenker over tid, sånn at det dannes grupperinger av det du tenker og skriver om.

Investering og skriving

Men hva betyr det egentlig? Jo, for eksempel da jeg slukte til meg alt av kunnskap jeg kunne finne rundt privat økonomi.

Jeg satte meg inn i alle slags temaer – fra indeksfond, pengeprofiler, bruk av kredittkort framfor "vanlig bankkort" (debet), til pensjon, og esg-rating. Alt det handler jo om privat økonomi, det veit jeg jo. Men ved å behandle hvert område som sitt eget notat, og bryte det ned på den måten, så åpner jeg også opp for at det kan knyttes til andre, mindre åpenbare koblinger – helt automagisk. Her kan du se det illustrert gjennom obsidian sin interaktive graf:

Ahoi! Her er det bilder som har blitt borte vekk Skal se om jeg får fiksa opp i det en dag

Det jeg gjør med skrivinga mi nå f. eks, hvor jeg bruker min totale mengde med "writing juice", eller energi, kan sammenlignes med å "diversifisere porteføljen", som det kalles. At du ikke har alle eggene dine i en kurv. Du har ikke alle aksjene dine i ett selskap, heller ikke i én sektor (som f. eks teknologi), og heller ikke i én del av verden (som Nord-Amerika). Du sprer det heller utover. For hvis du samler alle aksjene i ett teknologiselskap f. eks, så ville det truffet deg mye hardere da det plutselig blei mangel på mikrochiper.

Det er akkurat det jeg gjør med skrivinga mi nå. Jeg fordeler min totale skrivekapasitet utover flere artikkel-ideer, flere notater, for å ikke "sette meg fast" mentalt sett. For om jeg setter meg fast på en idé så hopper jeg bare videre til den neste.

Som jeg har nevnt tidligere i en tanke i utvikling: Samtidig er det ikke alle dager jeg har en fullkommen tanke å dele. Og det er lettere for meg å skrive litt på flere notater, enn det er å fullføre ett enkelt. Så da gir vi det et forsøk.

Om jeg hadde brukt ordet investering, i den artikkelen, mens jeg skreiv det i obsidian, så ville jeg sett at det dukka opp som en link.

Bildet viser to av linkene som er tilknyttet dette notatet mens jeg skriver i obsidian.

Hvordan dette er stikk motsatt fra de fleste notat-apper

Fordelene med å linke tankene sammen altså er at over tid vil det dannes grupperinger, eller områder, som viser hva du tenker eller skriver mye om.

Da jeg tok dypdykket mitt i privatøkonomi, om jeg hadde jeg linka tankene mine sammen da ville jeg også hatt en måte å komme tilbake til de samme tankene på. De samme lærdommene, og bearbeida forståelsen min gjentatte ganger, ettersom jeg forstod konseptene bedre og bedre. Det er sånn du bearbeider et notat til å bli såkalt "evergreen", eller "permanent", som er ordet som brukes i zettelkasten.

I mange notat-apper, som Notion, Evernote, og Notat-appen til Apple, så vil de eldste notatene dyttes lenger ned, siden det kommer nye notater inn på toppen. På den måten blir de eldste notatene gradvis vanskeligere og vanskeligere å finne. Eller iallefall "snuble over" tilfeldigvis, for du kan alltids søke dem opp, dersom du husker hva de handla om og hvor du eventuelt finner dem.

Ved å linke notatene dine sammen derimot, i apper som obsidian, LogSeq, eller RoamResearch, så mister de ikke verdien sin desto eldre de blir. Tvert i mot, de øker i verdi ved at du har dannet koblinger videre til andre tanker. Du beriker altså den opprinnelige tanken, og alle de den er kobla til.

Din egen wikipedia

Når jeg har nevnt det her til andre har de sammenligna det med å lage sin egen, personlige Wikipedia. Men hva er egentlig vitsen med det når man har wikipedia?

For det er en Wikipedia som kun er basert på ting du har likt!

På sitater, ideer, formuleringer, konsepter, og tanker som har resonnert med deg på en eller annen måte. Gitt at du bearbeider tankene videre, og skriver det om til dine egne ord, så kan du også remixe det til nye sammensetninger. Nye artikler (som det her), eller bare nye tanker som har din egen, personlige vinkling på det.

Selv om noe kanskje har blitt sagt før så har det ikke blitt sagt av deg. Og du skal virkelig ikke undervurdere hvor mye personlig preg har å si for personen i andre enden. Det er jo hele grunnen til at vi har ordet influenser, selv om jeg virkelig ikke liker det.

En introduksjon til Zettelkasten

Simen Strøm Braaten — Fri, 16 Dec 2022 00:00:00 GMT

Det jeg skal fortelle deg om nå, hvis du har lest noen av de tidligere artiklene her, kommer ikke til å være noe nytt for deg. Og det er kjempebra!

For da jeg leste meg opp på Zettelkasten-metoden til å starte med syns jeg det var vanskelig å "wrappe" hodet mitt rundt det. Og forstå meg på de ulike stegene, og tilnærmingen til det.

Men. Som med mye annet så blir det tydeligere, og enklere å forstå når tanken har fått modne over tid. Og det håper jeg den har fått gjort hos deg nå, gjennom andre lignende skriverier.

Bakgrunn

Som jeg nevnte tidligere virker det som Zettelkasten dukka opp til overflaten igjen gjennom boka How to Take Smart Notes, av Sönke Ahrens.

Der forteller han om Niklas Luhmann, den tyske sosiologen, som hadde utallige trebokser med nøye organiserte papirlapper. Sammen utgjør alle de lappene et nettverk av tanker og kunnskap. Ikke bare oppfordrer det til mer aktiv lesing, men resultatet er også at det forenkler skriveprosessen betraktelig, siden du alltid kan spille videre på det du har lært fra før.

Bildet er lånt fra Journal of the History of Ideas.

..Men det starta ikke der

Selv om Luhmann ofte krediteres som personen bak denne metoden så kan du spore denne måten å organisere kunnskap på tilbake til 1500-tallet, og forbi.

Før i tida var det nemlig vanlig for "de lærde" å ha noe som blei kalt en commonplace book. Der samla de tanker, sitater, og andre ting de syns var interessant, så de kunne ta det i bruk seinere. Den dag i dag er faktisk commonplace-bøker bevart på museer rundt omkring, som dokumenterer hvordan forfattere blant annet har konkretisert tankene sine rundt ulike områder.

Commonplace-bøker er noe jeg definitivt vil skrive mer om seinere, men for øyeblikket får vi heller fokusere på Zettelkasten-temaet.

Hvor ideene kommer fra

Sönke Ahrens har et veldig godt poeng når han sier at,

The things you are supposed to find in your head by brainstorming usually don't have their origins in there.

They don't usually have their origins in there. Det likte jeg. For tankene våres er jo som oftest et sammensurium av andre ting vi har hørt, lest, eller snakka med andre om. Og i Zettelkasten-systemet organiseres det utover fire ulike typer notater:

Fleeting notes
Permanent notes
Literature notes
Index- or structure notes

Og det er det vi skal se på nå.

Fleeting notes

"Fleeting notes" er løse tanker som dukker opp i løpet av dagen, f. eks mens du leser, eller bare en tanke som dukka opp mens du gjorde noe annet.

Det jeg skriver ned i notatboka jeg har i lomma til enhver tid, det kan du se på som "fleeting notes". Flyktige tanker jeg vil fange før de forsvinner.

Når du skriver løse tanker burde du riktignok legge opp til at skal gå gjennom notatene dine i blant. Det du ser etter da er nyttige, relevante, eller bare fascinerende tanker, som du kan gjøre om til noe mer varig, noe mer permanent.

Du kan såklart hoppe rett til Permanent notes-steget, dersom du vil "kna tanken" med en gang, men det her kommer bare an på hvordan du lagrer notatene dine. Om du, som meg, rabler dem ned i en liten notatbok, vil du kanskje vente til du kan prosessere det i større grad på dataen.

Å ha et eget sted for de løse tankene, som i en notatbok, eller en egen app som Bear, eller Apple Notes, som mange bruker, så kan det faktisk ha sine fordeler. Når jeg har lest rundt på det store internettet så er det nemlig flere som sier at det kan bli lettere å bearbeide tankene når de løse tankene skilles ut fra de mer gjennomtenkte, i en separat "tanke-innboks".

Én ting jeg syns er vanskelig sjøl, men som oppfordres av mange andre, er å slette de flyktige notatene som du ikke lenger har bruk for. Som ikke lenger "gir deg noe mer". For målet ditt burde være å prosessere de tankene videre til permanente notater, sånn at de kan knyttes til andre notater og konsepter. Da trenger du ikke lenger kladdene.

Nettopp for at de "mindre verdifulle tankene" (utkastene/fleeting notes) ikke skal være til distraksjon for de mer verdifulle tankene som du har bearbeida.

Fleeting notes overlapper forøvrig med C'en i Capture, fra CODE-metoden jeg nevnte tidligere.

Permanent notes

Permanent notes vil være det samme som evergreen notes som jeg har snakka om tidligere. Dette er steget hvor du utdyper og konkretiserer tanken. De burde skrives i fullstendige setninger (ikke nøkkelord altså), og gjerne formulert som om du skulle forklart det til en person du ikke kjenner. Også kjent som ditt-fremmede-jeg.

Dette er spesielt relevant når du skriver ned noe som andre har sagt, og hvor du prøver å fange noe som resonnerer med deg. For å sitere meg sjøl:

Hvorfor det? Fordi om noen år kommer jeg høyst sannsynlig ikke til å huske hva jeg tenkte i det øyeblikket jeg leste en spesifikk setning, dersom jeg kun kopierer den ord-for-ord. Og sånn sett blir jeg den personen jeg ikke kjenner.

Dette sees på som én "zettel", i Zettelkasten-metoden.

Når du skriver ned tankene får du virkelig se om du har forstått det eller ikke. Du skal altså kunne forstå tanken bak et permanent notat selv om du har glemt sammenhengen, eller hva som var konteksten bak det hele.

Og uavhengig om du har forstått intensjonen til forfatteren eller ei, det kan du egentlig ikke vite. Det eneste du har kontroll over er hva du fikk ut av det du leste. Hvordan du tolka budskapet.

Oppfordringer for organisering

Å finne koblinger mellom tanker og notater er en av hovedgrunnene til å lage et zettelkasten-system. Derfor er det viktig å tilrettelegge for at du skal finne ting.

Den mer tradisjonelle måten å organisere notater på ville vært å tenkt hvilken mappe det hører hjemme i. Eller hva slags kategori det er relatert til. Når det kommer til zettelkasten, og det du kan se på som linking-your-thinking, så blir spørsmålet heller "Hvordan kan jeg finne tilbake til denne ideen seinere?".

Og gitt at du gjør det digitalt så vil det innebære å relatere det til andre notater, altså skrive ned hvilke linker som er relevant. For å finne ut hva det kan relateres til kan det hjelpe med noen oppfordrende spørsmål:

Er dette relevant for noe jeg har tenkt på tidligere?
Andre interesser, tanker eller prosjekter?
Bygger det oppunder, eller motbeviser tanker jeg har hatt fra før?
For å forstå tanken godt nok, er det da noen spørsmål jeg må finne svar på Noe jeg ikke helt forstår?
Var det noe annet som dukka opp som jeg vil utforske videre, eller lese mer om?

Forbedring over tid

Ved at du itererer videre på egne notater over tid, når du tilfeldigvis snubler over dem, blir du også tvingt til å revurdere om det fremdeles gir mening. Om det overlapper med noe annet du har skrivd, og om det i så fall er noe du kan slette, som i gjengjeld vil rydde opp og tydeliggjøre de nedskrevne tankene dine

Permanent notes er overlapper med D'en for Distill, i CODE-metoden. Hvor man fokuserer på å fange essensen av notatet, samtidig som du oppsummerer hva som er viktig for deg å huske framover.

Literature notes

Jeg veit ikke med deg, men om jeg leser en bok så blar jeg jo videre til neste side fordi jeg tenker at jeg har forstått det jeg har lest. Og den tanken vil jeg nok fortsette å ha helt fram til noen spør meg hva boka handler om. Da blir det verre.

Derfor oppfordres man heller skrive ned det som treffer deg, som resonnerer, i stedet for å f. eks markere med en tusj, for så å bla videre. I dine literature notes, eller referansenotater, så skriver du kort og konkret det du vil huske. I tillegg til å inkludere detaljene til hvordan du kan finne tilbake til det du har lest/lært.

Skal sies at Literatur notes er nok det steget jeg er mest usikker på per dags dato. For her er det ulike tilnærminger til om man skal beholde den opprinnelige kilden, altså sitatet eller setningen, sånn som den blei sagt eller nedskrevet opprinnelig. Eller om man skal utelukkende forholde seg til sine egne omformuleringer den samme setningen.

Såvidt jeg har forstått så gjorde Luhmann det siste, og omformulerte alltid kildene til sine egne ord, sånn at han alltids kunne bruke det igjen seinere uten å måtte tenke på plagiat. Bare at han refererte til hvem som sa det opprinnelig.

Ett enkelt triks her kan være å oversette det du leser. Om du leser noe på engelsk så kan du oversette det til norsk. Om du leser det på norsk kan du oversette det til engelsk. Da tvinger du deg sjøl til å ordlegge deg på en annen måte enn originalkilden.

Index or structure notes

Dette skal jeg komme tilbake til seinere.

Atomic notes

I motsetning til de lange artiklene jeg skriver så burde notatene du skriver være så kortfatta som mulig. Derav "atomic", for å symbolisere at det skal brytes ned til de minste byggeklossene som du kan bryte det ned til.

Sånn sett blir du oppfordra til å komme til poenget, og ikke gå rundt grøten. Dessuten, all skriving, min egen inkludert, har som regel godt av å kortes ned.

På den måten er selve lengden på notatet, og hvordan det er formatert, en stor del av hvor lett det er for deg å finne tilbake det samme innholdet, når du vil ta det i bruk seinere.

Målet her er ikke bare å lage så mange notater som mulig, men heller å øke verdien til det din eksisterende kunnskap. At du kobler det du akkurat har lært til det du kunne fra før av.

Å skape løsningen i fellesskap

Simen Strøm Braaten — Thu, 15 Dec 2022 00:00:00 GMT

Hvordan pølsa lages

Å få et innblikk i hvordan en ting lages er noe jeg setter veldig pris på. At produktet skapes åpent, i felleskap, og at jeg kan stå på sidelinja og se på. Og hvis jeg har lyst til å bidra, eller diskutere, så kan jeg gjøre det og. Enten om det er apper som Raycast, Obsidian, Dovetail, eller tjenestene jeg bruker for å lage det nyhetsbrevet her (Buttondown), og hjemmesida (Quartz).

Nå har jeg egentlig kommet til et punkt hvor jeg faktisk forventer det. Dersom jeg tester en ny app f. eks, så forventer jeg at det er et åpent "samfunn" av noe slag, hvor jeg kan gi tilbakemelding, drømme sammen med andre om framtidig funksjonalitet, og bare diskutere bruksområder. I tillegg til å bli bedre kjent med de som lager produktene jeg bruker. Så hvorfor skal det være noe annerledes med det jeg lager?

Det var i alle fall det jeg tenkte, der jeg lå og fløyt i en gigantisk boks, også kjent som en sensory deprivation tank. Nå vil jeg ikke si at det der var en guddommelig åpenbaring akkurat, på ingen måte. Jeg er derimot glad for at jeg klarte å se på det jeg lager fra et annet perspektiv. Gjennom filteret av "Hva setter jeg pris på sjøl?".

Så hva nå?

Et lite eksperiment

Det skader jo ikke å prøve, så nå har jeg lagd et område (på Discord) hvor du og jeg kan skravle, samtidig som andre også kan slenge seg med på samtalen. Eller så kan du bare observere fra sidelinja i første omgang, og bidra etterhvert når du føler for det.

Bli med i gjengen Om du vil være blant de første til å gi det et forsøk så er det bare å trykke på den linken her: https://discord.gg/f2ZrnPVbYC

Jeg skal straks vise deg hva du har i vente ved å trykke på linken, men først vil jeg bare forklare hvorfor jeg tilrettelegger for det.

Eksempler på hva jeg ser for meg

At flere kan være med å diskutere temaene som løftes fram i nyhetsbrevene eller på hjemmesida
Mer lavterskel-deling på en fortløpende basis – små drypp her og der, i stedet for et mer omfattende nyhetsbrev
En enkel måte å gi tilbakemelding på noe som er feil, eller som kan forbedres

De eksemplene har jeg prøvd å gjenspeile i kanalen som er lagd:

Skravling blir hovedkanalen, hvor det er bare fyre løs med tanker og innspill
Behind the scenes er kanalen hvor jeg tenker å dele mer av prosessen, som jeg også gjør i nyhetsbrevet i blant, men at jeg kan gjøre det mer fortløpende der
Versjonslogg ser jeg for meg blir en mer "passiv" kanal det deles link til nyhetsbrevene så fort det publiseres, i tillegg til nye notater på hjemmesida eller oppdateringer på eksisterende notater
Tilbakemelding skal være en enkel måte for deg å si i fra om noe ikke fungerer, samtidig som jeg kan dokumentere det jeg veit er feil, så du også ser hva jeg tenker å endre på

Hvorfor jeg gjør det

Noe av det aller beste som har kommet ut av nyhetsbrevet for min del er svarene jeg har fått fra deg og dere. Det at andre plukker opp samtalen om et superspesifikt tema som jeg har skikkelig lyst til å snakke om, det er helt fantastisk. Og jeg opplever at begge parter lærer mer av den oppfølginga i etterkant, nettopp fordi man kan sprette noen ideer mot hverandre.

Det er riktignok to ulemper med et tradisjonelt nyhetsbrev:

Det er bare to personer som får gleden av de gode samtalene, selv om det kan være mye læreglede å dele der
Samtalene stopper som regel etter én kommentar

De to argumentene der kan også være positive egentlig. For det er jo det som gjør det så lavterskel å svare på nyhetsbrevet til å starte med – at man kan sende avgårde en kjapp tanke, uten at noen andre kommer til å se det.

Derimot så hender det jevnt og trutt at det kommer et svar som hadde vært lettere å svart på som en fram-og-tilbake-diskusjon i et "enklere format" enn e-post. For hvis jeg sender et langt og utdypende svar så øker jeg også terskelen for å svare på det, for det blir så mye å ta stilling til. Samtidig som at jeg har veldig lyst til å holde praten gående enda lengre. Og der kommer Discord inn i bildet.

I tillegg så er det noen nøkkelpunkter som jeg har satt veldig pris på med alle de Discord/Slack-samfunnene jeg har vært med i det siste:

Jeg blir bedre kjent med de som lager produktet jeg bruker (så jeg får en større eierskap til det), og jeg får også snakke med andre som er interessert i det samme.
Mulighet til å gi tilbakemelding enkelt og greit
Søke opp og se om andre har hatt lignende problemer som meg tidligere
Se hva andre har gjort med samme grunnlag
Bli inspirert av andre, og lære sammen

Suksess eller ikke?

Ordet suksess er jeg egentlig ikke så glad i, fordi jeg syns det blir for svart-hvitt. I og med at du kan sitte igjen med et positivt inntrykk av en opplevelse selv om sluttresultatet ikke blei sånn som du så for deg. Anywho! Jeg tenker vi kan prøve det her i noen måneder nå, kanskje fram til oktober-desember, noe rundt der. Etter det kan vi revurdere det sammen, men hvordan vurderer vi da om det var en suksess eller ikke?

For å være realistisk så forventer jeg lite aktivitet, for jeg veit at det er en høy terskel spesielt for de av dere som ikke har brukt Discord fra før av. Om dere vil likevel vil bli med, og gi det et forsøk så er det kjempestas, hvis ikke så er det helt forståelig. Det er ikke alle som er like gira på det her, og det er jeg innstilt på.

Lite aktivitet trenger faktisk ikke være en dum ting, for da blir det også lettere for andre å plukke opp tråden på noe som har blitt snakka om tidligere.

Når alt kommer til alt, så er det sånn ca 4 punkter jeg kommer til å ha i bakhodet for å vurdere om Discord-praten er verdt å fortsette med:

Skaper det diskusjoner som flere blir med på?
Er det som regel jeg som starter diskusjonene, eller er det også andre?
Brukes det for å gi tilbakemelding på hjemmesida eller nyhetsbrevet? Enten om ting som ikke fungerte, eller som kunne fungert bedre?
Er det noe jeg faktisk koser meg med?

Det her er jo bare mine tanker, så jeg vil veldig gjerne høre fra deg og, om hva du tenker vil være en "suksess" i dette tilfellet.

Hva er egentlig Discord?

Om du ikke veit hva Discord er, så kan du se på det som en hybrid mellom Messenger og kvinneguiden. En chattetjeneste og et forum, det er omtrent det det er – småprat fordelt utover kanaler for å holde det litt ryddig.

Discord brukes mye av gamere blant annet, men de bruker vel lydkanalene i stor grad, at man enten spiller med hverandre, eller at du streamer spillinga di ut til andre. Personlig bruker jeg det utelukkende til tekst, for å holde meg oppdatert og skrive til andre.

Hva skjer når du trykker på linken?

Uavhengig av om du bruker Discord fra før av eller ikke så blir du bare møtt med skjermbildet under, hvor du blir spørt om å godta invitasjonen. Eneste forskjellen er at den enten åpnes i Discord-appen eller i nettleseren din.

Hvis det er første gangen din på Discord vil du deretter bli bedt om å laste ned appen, og lage deg en bruker. Her må du hoste opp et navn av noe slag, som enten kan være ditt eget, eller så har du også en gyllen mulighet til å kalle deg nøyaktig det du vil – som SirFrancisMcFuubleton. med to u'er, bare fordi du kan.

Etter du har beseira den store IQ-testen for å nok en gang bevise at du er menneskelig så vil du endelig komme inn i varmen – til skravlehjørnet:

Om du er typen som liker å lese bruksanvisninga før så kan du lese denne nybegynner-guiden til Discord – eller bare spør meg.

Total digresjon, men det er sjukt digg å bare flyte, være så og si vektløst, og oppleve ingenting. De to siste orda der – opplev ingenting – er vel selve slagordet til BareFlyt, men det er også spot on, og en stor kontrast til hverdagen.

Hvorfor jeg blir så gira av Obsidian

Simen Strøm Braaten — Wed, 14 Dec 2022 00:00:00 GMT

Hva om du enkelt kunne finne ut av hva som helst? For eksempel navnet på den boka du leste for sju år siden, som handla om lykke eller glede. Eller kanskje det var et sitat fra en eller annen gammel greker?

Det høres ut som en reklame for de tidlige dagene av Google, men det er like relevant for såkalte "Personal Knowledge Management"-systemer (også kjent som PKMs) den dag i dag.

Glemmeboka

Jeg snakka om det her med foreldra mine nylig, støttende som de er, der jeg entusiastisk forteller om enda en app, eller intrikat system. Og da nevnte fattern:

Å, det skulle jeg ønske at jeg hadde tenkt på for 30 år siden.

Han gikk videre med å utdype hva det var, ved å ramse opp ulike ting som har gått i glemmeboka. Som artikler, eller bøker han har lest, samtaler han har vært i, eller meninger han har skrivi sjøl. Ting som det ikke er så lett å finne tilbake til den dag i dag.

Og det er der obsidian kommer inn i bildet, for min del.

Nytt og spennende, eller kjent og kjært?

Om 7 dager er det nøyaktig ett år siden jeg betalte for mitt første år med Obsidian. Eller. Appen er utrolig nok gratis, og du kan klare deg helt fint med det, men du må betale for tilleggstjenesten av å synkronisere notatene dine gjennom deres servere. Som er forståelig nok. Om du har dropbox eller icloud-lagring fra før av riktignok så kan du bruke Obsidian helt gratis, uten å måtte betale ei krone.

Da jeg snubla over en ny og fristende app, som heter Tana, begynte jeg å tenke over spørsmålet:

Når er det du ikke burde kaste deg ut i den neste nye tingen?

For det er i grunn først nå nylig at jeg har blitt mer og mer flytende i Obsidian. At det ligger mer i fingra enn det har gjort tidligere.

Og svaret på mitt på det spørsmålet endte opp med at jeg donerte 250 kr ekstra for å få tidlig tilgang til nye funksjoner (som canvas), i tillegg til å bare støtte utviklinga. For de er tross alt bare 6 personer, og 2 katter. Og jeg er neimen ikke sikker på hvor mange av dem som er ansatt på fulltid engang.

Grunnen til at jeg sier det er fordi det er ganske sjukt å tenke på hva de har klart å lage.

Kriterier

Som jeg nevnte i Den neste nye tingen:

Ved å heller vurdere appene vi bruker ut fra kriteriene som er viktig for vårs, på en generell basis, vil det (forhåpentligvis) bli lettere å roe ned den evige jakten etter noe nytt og blankt.

Og det var ganske så fint sagt det der, om jeg skal si det sjøl.

Det som imponerer meg er at når jeg vurderer obsidian ut fra de kriteriene jeg nevnte, som er viktig for meg så huker den av absolutt alle boksene, og vel så det!

Hurtighet = ✅

Å! Det er så kjapt atte hjelp. Sannsynligvis i stor grad av at det er basert på lokale tekstfiler, så det er særdeles lite som må lastes inn, sammenligna med mer krevende, tyngre programmer.

Plenty med hurtigtaster = ✅

Hurtigtaster så langt øye kan se! Og alt kan tilpasses etter dine egne, sære behov.

Åpenhet rundt hva som videreutvikles = ✅

Yes, sir! For hver gang de oppdaterer appen får du en liste over endringene som er gjort, rett i appen.

Light/dark Mode = ✅

Å jada! Riktignok litt avhengig av hvilket "theme" du velger, men om jeg tolker det riktig, så er det ca 115 stykker som tilbyr på lys og mørk modus. Om du syns det blei for mye å velge mellom så er jeg veldig enig i denne oversikten over 5 minimale themes.

Personlig har jeg brukt Minimal over en lengre periode, som er laget av Stephan Ango, men jeg bytter nok utseendet på Obsidian annenhver måned, bare for moro skyld. Noen av favorittene mine så langt er AnuPpuccin, Border, Typewriter, Things.

Tilgjengelig på tvers av enheter = ✅

Jepp! På iPaden er det overraskende smud for fokusert skriving, og på telefonen fungerer det utmerket for å "fange en flyktig tanke", som jeg har snakka om tidligere. Personlig bruker jeg hovedsakelig den lille notatboka mi til det, men det er godt å ha muligheten.

Men det er mer.. Og her må vi dele det opp i de mer opplagte grunnene, og de mer overraskende grunnene til hvorfor jeg virkelig har begynt å like obsidian.

De mer opplagte grunnene

Som jeg har nevnt tidligere i linking your thinking,

Ved å linke notatene dine sammen derimot, så mister de ikke verdien sin desto eldre de blir. Tvert i mot, de øker i verdi ved at du har dannet koblinger videre til andre tanker. Du beriker altså den opprinnelige tanken, og alle de den er kobla til.

Det gjør det ikke bare uendelig mye lettere å skrive nye artikler, men det gjør det morsommere å lese, siden jeg har et system for å kunne anvende det seinere. For selve måten obsidian er satt sammen på så oppfordrer hele systemet til at du skal tenke tydeligere. Trekke unike koblinger mellom det du har tenkt på tidligere, og skrive egne tanker basert på det.

Og det! Det gjør meg skikkelig gira.

De mer overraskende grunnene

Community

Det er så utrolig mange folk nå som lærer bort tips og triks, tilnærminger, og tankesett, at du vil alltid kunne lære av andre. Og sånn sett tilpasse programmet til å den flyten du selv ønsker.

Både gjennom youtube-kanaler, som FromSergio, Nicole van der Hoeven, Linking your thinking, Aidan Helfant, Bryan Jenks, for å nevne noen.

I tillegg til Discorden til obsidian, som er vanvittig aktiv, med hele 81 000 medlemmer! I tillegg til at du har egne "sub-communities" som f. eks en plugin som heter Make.md, som igjen har nærmere 1000 folk på Discorden sin.

Plugins

Ikke bare kommer det jevnlige oppdateringer fra obsidian jevnt og trutt, men det er også haugevis av plugins som andre folk har lagd. Faktisk så er det 753 av dem for øyeblikket, og det blir flere for hver dag. 754 faktisk, for det dukka opp enda en i løpet av tida jeg brukte på å skrive det her.

Grunnen til at det er så bra er at det lar deg tilpasse programmet akkurat sånn du vil. For det er alltid noen som har hatt ønske om å gjøre det samme som deg. Eller så finnes det en måte å jobbe seg rundt det på. Så det vil si at enhver liten "shortcoming" fra obsidian sin side, vil som regel kunne løses av det som lages av folka som bruker det 🤯

Om du er nysgjerrig på det anbefaler jeg å se denne videoen fra FromSergio:

Lett å forlate

Sist, men ikke minst, om jeg plutselig bestemmer meg for at dette ikke er for meg likevel, så er det utrolig lett å "pakke sakene mine og dra" foråsirresånn.

Siden alt er basert på tekstfiler som ligger lokalt på dataen min. Og siden det er basert på markdown så vil alt av overskrifter, kursiv tekst, og den type formatering, kunne åpnes i alle slags skriveprogrammer.

Så hvis jeg ville bytta til Craft f. eks kunne jeg importert den samma mappa med tekstfiler, som jeg bruker til obsidian uten noe mer trøbbel enn som så.

<figcaption>Samme notat i Craft</figcaption>

<figcaption>Samme notat i iA Writer</figcaption>

Nå tenker du kanskje "Men Simen, hvorfor velger du å bruke en app som du allerede planlegger å droppe?" Jo, det er ganske så enkelt. For en eller annen dag så kommer jeg til å gjøre det. Og da vil jeg helst ikke at filene mine, altså tankearbeidet jeg har gjort over mange år, skal låses inn i et eller annet system som jeg ikke lenger vil benytte meg av.

Definisjonen på kvalitet

Obsidian er nok ikke for alle. Det skal jeg være ærlig om.

Men om vi går tilbake til det jeg starta med – om å enkelt finne den boka jeg leste for sju år siden, eller det sitatet jeg hørte i forbifarten en eller annen gang. Obsidian lar meg gjøre alt det.

Og dessuten. Det er noe utrolig fint med apper eller produkter som treffer innertier på alle nøkkelkriteriene vi setter pris på i hverdagen.

Om vi tenker på måten kvalitet defineres i sammenheng med masseproduksjon på 40- og 50-tallet, hvor det handla om å "imøtekomme spesifikasjoner", så er det akkurat det det er snakk om.

Obsidian treffer nøyaktig på hva det skal være. Det imøtekommer spesifikasjonene, og overgår forventningene, og vel så det.

Digitalt hagearbeid

Simen Strøm Braaten — Mon, 12 Dec 2022 00:00:00 GMT

Nå skal jeg være ærlig. Jeg har ikke lest hele artikkelen jeg har tenkt til å referere til nå. Kanskje bare en fjerdedel. Uansett, jeg er bare så gira at jeg må komme gang. Så la meg forklare hva som er spennende med digitalt hagearbeid.

Hva er det egentlig?

Når man snakker om en digital hage er det altså en samling med ideer som utvikler seg over tid. Om vi bruker den bloggen her et eksempel så var jeg nok litt kjapp i vendinga Da jeg skreiv om kvalitet tidligere, og publiserte før jeg hadde tenkt meg godt om. Dagen etterpå hadde jeg en del tanker om hvorfor det var delvis feil, og at jeg ikke var enig med Simen fra i går.

I stedet for å publisere artikkel nummer to i det tilfellet kunne jeg bare redigert den første, for å tydeligere beskrive hva jeg mente. Det er digitalt hagearbeid. Når du luker vekk ugrasset, og bearbeider omgivelsene for tankefrøet du har planta. Notatene er også ment til å være mer utforskende, ved at de knyttes sammen gjennom konteksten de deler. Altså kontekstuell assosiasjon for å si det på en fin måte.

Som Maggie selv sier:

They aren't refined or complete - notes are published as half-finished thoughts that will grow and evolve over time. They're less rigid, less performative, and less perfect than the personal websites we're used to seeing.

Bruksområde

Det her må jo ikke være offentlig så alle kan se. Det trenger ikke å være slottsparken foråsirresånn. Metaforisk sett er det ingen som stopper deg fra å ha en pallekasse for deg sjøl, hvor du pitler på. Med andre ord, du kan lage ditt eget digitale system, kun for deg, og ingen andre. Enten gjennom apper som obsidian og Notion, hvor du enkelt kan linke mellom notatene, eller i mer almennelige apper som Apple sin egen notat-app, og bare vedlikeholde notatene du har der.

Tankefrø

For å dykke dypere i hagekonseptet kan du se hvordan Maggie gjør det på hjemmesida si. Her finner du notater som blant annet er kategorisert som Evergreen, som i hennes egen definisjon er

Evergreens are ideas I've invested significant time into. They are refined, edited, and won't significantly change – aside from the occassional trimming.

I tillegg til Evergreen notater skiller hu også mellom "budding" og "seedling notes" for å spore progresjonen over tid. Er ikke det nydelig?

Det er jo bare fine måter å definere hashtags på, og det her er nok premiere på setning for min del, men jeg blei genuint overraska over hvor vakker metadataen var i sin helhet. Bare se hvordan hu formulerer vanlige faktorerer som "Date created" og "Date modified":

For det er virkelig noe fint med tanken av at du planter et frø til noe du lærer deg, og som du vedlikeholder over tid.

Neologisme

Et eksempel på det er notatet, eller samlesida hennes, hvor hu skriver om neologismer, som er en fjong måte å si nyord på (altså "nye ord" sammensatt). Dette var nytt for meg, men neologismer dukker altså opp når det er behov for et nytt ord for eksempel i forbindelse med endringer i samfunnet, nye oppfinnelser, eller innenfor teknologi.

"Glamour toil", eller "hustle porn" som kanskje er mer beskrivende, var et eksempel som ressonerte med meg. For som et samfunn så har vi i løpet av de siste 10-15 årene romantisert tanken av å jobbe så hardt at du nedprioriterer alt annet. Og det kan oppsummeres som glamour toil. At du legger ut noe på sosiale medier for å vise, og for å få anerkjennelse, for at du sliter ræva av deg.

Gary Vaynerchuk var jo selve ansiktet for ordet "hustle", selv om det kan virke som han også har myka opp, og blitt mer nyansert i seinere tider.

Hva nå?

For øyeblikket liker jeg funksjonen som denne nettsida har, som en slags tidslinje på tanker og erfaringer, hvor både du og jeg kan observere læring som skjer over tid. Rekkefølgen har altså noe å si for min del, men datoen er egentlig uviktig så lenge jeg veit hva som kom før og etter en gitt artikkel.

Utover det så er jeg veldig interessert i å utforske det her videre, og jeg skal iallefall starte med å lese resten av artikkelen jeg begynte på! 😅

Jeg anbefaler virkelig å lese artikkelen som det her er basert på. Maggie Appleton har kanskje en av de vakreste bloggene jeg noensinne har sett.

Fyller arbeidet tida du har tilgjengelig?

Simen Strøm Braaten — Sun, 11 Dec 2022 00:00:00 GMT

Du kjenner kanskje til utrykket "If you wait until the last minute, it only takes a minute to do"? Eller kanskje du kjenner til originalen, "Work expands so as to fill the time available for its completion".

Det siste der var det Cyril Northcote Parkinson som formulerte så fint i en artikkel til den engelske avisa, The Economist, i 1955. Om det stemmer eller ei, det skal vi ta en nærmere kikk på nå.

Se skriveprosessen min på 6 minutter

Og se hvordan hele denne artikkelen blei skrevet, inkludert presset av å skulle gjøre det på halve tida av det jeg pleier.

Et nært eksempel

I dag har jeg nemlig en avtale jeg må rekke, og den er om én time. Og jeg har ikke skrivi dagens artikkel ennå, så det her er et ypperlig eksempel for å se om Parkinsons lov faktisk har noe for seg.

Hva er det egentlig som må gjøres?

Selve prosessen for min del innebærer å:

Finne ut hva jeg vil skrive om
- Akkurat der har jeg tjuvstarta i dag, siden jeg allerede hadde noe jeg ville skrive om
Samle sammen et slags grunnlag basert på sitater og kilder
- Skrive rundt de tankene jeg har samla sammen
Pynte på formateringa, gjøre det mer leselig, og publisere det på nettsida

Det er iallefall sånn jeg pleier å jobbe, men jeg kunne sikkert skalert det ned, om jeg ville.

Evig dra-kamp

For jeg tror de fleste av vårs har kjent på at man bruker langt mer tid på enn oppgave enn nødvendig, bare fordi det ikke er noen som venter på at det skal bli ferdig f. eks.

Samtidig så er det en evig dra-kamp mellom hva som er "godt nok", og det som må til for å nå den standarden du har satt for deg sjøl.

Om du setter deg en frist, og sier at du skal få jobben gjort innen den tida, så vil du nok bli overraska over hva du får til. Det blir nok ikke perfekt, men det trenger det heller ikke være.

Hvem var egentlig Parkinson?

Parkinson var forøvrig en ivrig skribent selv, og skreiv mange bøker i løpet av karrieren. Deriblant en i 1957, som han ydmykt oppkalte etter seg sjøl – Parkinson's Law, hvor han utdyper konseptet fra artikkelen han skreiv to år tidligere.

Forøvrig syns jeg det var artig å lese hvordan han hauser opp denne banebrytende tanken:

Before the discovery of a new scientific law—herewith presented to the public for the first time, and to be called Parkinson's Law

Konklusjon

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke rakk å bli ferdig på 45 minutter, og måtte sende avgårde en melding i all hui og hast (beklager, Arnt!).

Men! Gode, gamle Cyril var nok inne på noe altså. Jeg blei ferdig på 55 minutter, og det er ganske mye mindre enn jeg pleier å bruke. Selv om jeg blei litt seint ute, og føler meg nå som en dårlig venn.

Om du vil kan du faktisk lese artikkelen i sin helhet, takket være noe som heter "The Wayback machine", som er et digitalt bibliotek over internettet.

Personlig syns jeg det var spesielt moro å lese historien han dikta opp for å illustrere hvordan sju mennesker skaper mer jobb for hverandre, når de skal samarbeide om en oppgave.

Å lære gjennom osmose

Simen Strøm Braaten — Sat, 10 Dec 2022 00:00:00 GMT

«Learning by osmosis» er et utrykk som har festa seg hos meg. For det første er det jo bare gøy å si ordet «osmoooose». For det andre så handler det om en måte å tilegne seg kunnskap på som jeg ikke gjør helt bevisst. Og jeg tipper det gjelder deg og.

Hva betyr "Learning by osmosis"

Når det snakkes om "learning by osmosis", eller å lære gjennom osmose, om man kan si det, så handler det om måten du sluker til deg kunnskap bare ved å se andre gjøre det du sjøl vil oppnå. Ved å være rundt likesinnede så plukker du opp kunnskap bare av å være i det miljøet. Å se at andre får det til, eller at de prøver. At man lærer av hverandre selv utenom å aktivt stille spørsmål for å lære.

Når jeg tenker meg om så er det vel nettopp det skolesystemet er basert på. At man samler mange folk i et rom, som skal forsøke å lære seg det samme, i et håp om at hvis du ikke forstod hva læreren prøvde å fortelle deg så kanskje du forstår det ved å snakke med de andre elevene rundt deg. Det samme gjelder vel også for organisert idrett, når jeg tenker meg om.

Problemet er vel heller at ettersom vi blir eldre så blir vi etterlatt til vårs sjøl i større grad. Så hvordan kan vi finne de situasjonene hvor vi kan lære av å bare være rundt andre? Eller hvordan kan vi skape dem fra bunnen av?

Det skal jeg komme tilbake til. Først vil jeg dykke litt dypere i osmose-ordet, ved å fortelle deg om Fridtjof og Julius.

For hva er osmose sånn egentlig?

Noen av dere har kanskje hørt om osmose før, i verden av biologi og kjemi, for det er der begrepet kommer fra. Og nå er det bare å «sæla på», og prøve å henge med, for nå skal jeg snakke om ting jeg kan fint lite om.

Kort forklart så er osmose en prosess hvor vannmolekyler flytter seg fra et område med høy konsentrasjon av vann, til et område med lav konsentrasjon av vann. Det er egentlig alt. De flytter seg fra A til B.

Men la meg prøve å forklare det på en morsommere måte. For hvis du ser for deg at ett enkelt vannmolekyl er én liten type, litt som de to gutta under her. Som vi kan kalle Fridtjof (til venstre) og Julius (til høyre).

Hvis du ser for deg at Fridtjof har sin gjeng, hvor alle har samme høye konsentrasjon av vann, så kan vi kalle dem for A-gjengen. På samme måte har Julius sin egen gjeng – B-gjengen, som alle har en lav konsentrasjon av vann. Og hvis det er en mindre konsentrasjon av vann, så er det mer av noe annet, som salt f. eks, men det kan også være sukker eller andre "løsninger" av noe slag.

La vårs si at de gjengene befinner seg på hver sin side av en vanntank, som er delt i to av en vegg som ikke er heeelt tett (noen vil driste seg til å kalle det en «halvgjennomtrengelig membran»).

Når Fridtjof og A-gjengen ser at Julius og alle sammen i B-gjengen har en lavere konsentrasjon av vann (altså mer salt f. eks) så tenker de "Å shit! Vi må hjelpe gutta på andre sida!", også svømmer de som noen gærninger over til den andre sida av vanntanken. Hvorfor det, spør du? Jo, fordi de vil jevne ut balansen. De vil at det skal være like høy konsentrasjon av vann totalt sett på tvers av sidene.

Den forflytninga der, den beskrives som en «passiv transport av vann som sørger for at cellene kan regulere vannbalansen uten at det kreves bruk av energi» (kilde: Nasjonal Digital Læringsarena)

Og det er nettopp den passive overføringa (som ikke krever bruk av energi) som brukes som en metafor for å lære av folka rundt seg.

Men hva var poenget igjen?

Poenget er å tenke mer over omstendighetene du legger opp til når du skal lære deg noe nytt. Hvordan kan du tilrettelegge for å lære gjennom osmose? Som jeg sa tidligere, hvordan kan vi finne de situasjonene hvor vi kan lære av å bare være rundt andre? Eller hvordan kan vi skape dem fra bunnen av?

Må jeg melde meg på et helt studie hvis jeg vil forbedre forståelsen min om Javascript og CSS? Nei, det blir for mye tiltak for min del. Derfor vil jeg heller utforske andre tilnærminger som er mer lavterskel.

Tiltak for å øke din osmose-dose

Ta kontakt med én enkelt venn, en kollega eller en bekjent av deg, som du veit er interessert i det samme, og bare ta en prat om det dere prøver å forbedre dere innenfor
Start en gruppechat med folk som har lignende interesser. Personlig har jeg en gruppechat med to kompiser som også «famler i mørke» når det kommer til koding, og det lage sin egen nettside (shoutout til gartnergutta)
Ta et kurs sammen med noen andre, det kan godt være digitalt, men bruk hverandre som "accountability buddies" og sparringspartnere, hvor dere kan dele oppturer og nedturer
Se om du finner et Discord-samfunn, gjerne med nisje-kanaler hvor du kan diskutere med andre som prøver å oppnå det samme som deg, eller bare les hva andre sier
Se om du finner noen som driver med det samme i nærområdet ditt, bare google byen du bor i og det du vil lære mer om. Overraskende ofte så finnes det mikrosamfunn man ikke veit om.
Dra på en konferanse! Der vil du garantert finne folk som er interessert i samme overordna tema, som gjerne har mange underliggende nisjer
- Foredragene og workshopene er jo en ting, men det kan jo være vel så lærerikt, om ikke mer, å snakke med deltagerne som er der, selv om det krever mer av deg sosialt sett. Men de er jo der av samme grunn som deg så hva har du å tape på å slå av en prat?
Hold et foredrag! Om det er en anledning hvor du kan holde en presentasjon om noe du har lært, eller holder på å lære deg, så vil det alltid dukke opp noen som også er engasjert i det du har satt deg inn i
Finn noen "rollemodeller" på youtube, instagram, twitter, mastodon, andre deler av internett, eller i lokalsamfunnet ditt, som holder på med det du vil bli bedre på.
- Send en melding til noen du ser opp til innenfor, og beskriv hvordan de har påvirka eller inspirert deg. Hvem veit, kanskje det leder til en samtale?
Bli med i en bok-klubb, eller lag en sjøl! Om du vil lese på en mer jevnlig basis, eller sette deg inn i en spesifikk bok så kan det være en kjempegod måte for å faktisk gjennomføre. Bare snakk aktivt med folk rundt deg om at du vurderer å starte en bokklubb for å se om noen biter på agnet ditt 🤓
Det samme gjelder også når folk spør deg hva du driver med om dagen. Om du løfter fram den tingen du prøver å bli bedre på til nok folk så vil det alltid være noen som enten er nysgjerrige på det sjøl, eller som har venner som driver med det samme, og det kan være en gyllen mulighet å finne folka dine

Nå vil jeg gjerne høre fra deg. Hva tenker du? Hvordan kan du og jeg tilrettelegge situasjoner hvor vi kan lære av hverandre?

Disclaimer

Bare så du veit det, det er en solid sjanse for at jeg bommer litt med metaforen min med A-gjengen og B-gjengen, og at det egentlig er Julius og gutta med den lave vannkonsentrasjon som beveger seg over til Fridtjof og de høykonsentrerte folka i A-gjengen, men men. Du skjønner forhåpentligvis hva jeg prøver å få fram.

Om å bruke det du lærer

Simen Strøm Braaten — Fri, 09 Dec 2022 00:00:00 GMT

I blant føler jeg meg litt flåsete når jeg siterer folk i øst og vest, og refererer til bøker, artikler og podcaster. Som om jeg prøver å virke mer intellektuell og belest, med nesa til værs, enn det jeg egentlig er.

For all del, i løpet av et halvår leser jeg kanskje to-tre bøker, så det er da noe, men det som slo meg er at det her er hvordan jeg faktisk bruker det jeg lærer. Og det kjenner jeg er verdifullt.

Hva det betyr for ditt eget liv

For det samme gjelder for skriving som jeg nevnte om å ta notater fra det jeg leser. Som jeg sa i ditt framtidige, fremmede fremmede "jeg":

..personlig husker jeg det jeg har lest så mye bedre. Nettopp fordi jeg har interagert med orda og tankene. Jeg har reflektert rundt hva det betyr, og hva det kanskje betyr for mitt eget liv.

Og som Sönke Ahrens skriver i boka "How to Take Smart Notes", så kan du ikke omformulere noe du har lært med mindre du har tatt deg tida til å prøve og forstå hva det handler om.

Det som kommer inn kommer ikke alltid ut

Om du skulle tatt i bruk det du leser og hører, hvordan hadde det sett ut?

For det er jo ingen tvil om at vi konsumerer mye kunnskap, vi tar inn mye informasjon, men hva kommer ut på andre sida? Snakker du om det med venner, kollegaer, eller familie?

Det er jo mye som kan trigge en "transformativ" tanke – fra bøker, artikler, eller ting som bare fascinerer deg fra sosiale medier og tv, til det du hører på podcaster, lydbøker, og engasjerende samtaler du har med andre.

Du veit, de øyeblikkene som får deg til å tenke, "Å, det var jeg ikke klar over!", eller "Hmm, det var en fin måte å si det på."

Skriver du det da i et notat på telefonen, eller en notatbok, og lagrer de for deg sjøl? Eller lar du tanken bare fly avgårde, som en fugl som flyr forbi?

Å bruke det man lærer vil sannsyligvis se annerledes ut fra person til person. Samtidig tror jeg vi alle har levd mange år uten å nødvendigvis ta i bruk den kunnskapen vi tilegner vårs.

Noe av det former jo tankene våre til seinere, men hvordan hadde det sett ut for din del, dersom du hadde bearbeida, og interagert mer med det du lærte?

Hva tror du at du hadde fått ut av det?

Hva jeg får ut av å bruke det jeg lærer

For min del så får det meg til å tenke dypere, og reflektere på hva som resonnerte med meg. Hva var det med akkurat den tanken, eller den måten å si noe på, som traff meg?

Alfred North Whitehead sa en gang, at alt som er viktig har blitt sagt før. Og jeg tror det ligger noe sannhet i det. Utfordringa er at vi alle må lære det hver for vårs. Å leve burde sånn sett være et samarbeid i større grad. For når det kommer til å håndtere følelsene våre, altså hvordan vi har det i et gitt øyeblikk, er vi ofte overlatt til vårs sjøl.

Et vokabular for livet sjæl

Derfor syns jeg det er så verdifullt å lære av andre. For det gir meg også et vokabular for å forklare livet mitt mens jeg lever det, både for min egen del, men også med andre. Og det vil alltid være relevant, uansett om det er med noen du bor sammen med, de du jobber med, eller også venner og familie.

Dersom du klarer å forbedre evnen til å forklare hvordan du sjøl har det så er det jo uendelig mye lettere å vite hvor man har deg. Hva som er forventa oppførsel, og ikke. Hvilke behov du har.

Læring i sammenheng med glede

Det var en irsk dikter en gang, som het William Butler Yeats, som sa det så fint,

Happiness is neither virtue, nor pleasure, nor this thing nor that, but simply growth. We are happy when we are growing.”

Jeg tror det er grunnen til at jeg skriver. Uavhengig av om det er til deg, og alle andre, eller om det kun er for min egen skyld.

Når jeg vokser vedlikeholder jeg også et slags nivå av glede. Mens det motsatte føles mer som resignasjon. At jeg slipper tøylene. Eller sagt på en mer moderne måte:

Altså en slags "rolig underkastelse under skjebnen", som Store Norske Leksikon ville sagt det. At man tar det mer som det kommer.

Men hei! Det er lov å være uenig.

Jeg er genuint interessert i å høre hva du tenker om det her. Hvordan du allerede bruker det du lærer, eller hvordan det hadde sett ut for deg, dersom du skulle tatt i bruk det du leser og hører.

Send meg en mail til strombraaten@gmail.com om du er åpen for dele noen tanker ✌️

Hvor ord egentlig kommer fra

Simen Strøm Braaten — Fri, 09 Dec 2022 00:00:00 GMT

Jeg pleier å se på etymologi som ords opprinnelse. At det er samlebegrepet for å se på et ord eller utrykk, og tenke "Hvor kommer egentlig det fra?", og komme til bunns i det spørsmålet. Å forstå seg på historien til ett enkelt ord.

Jeg husker ikke hvordan jeg snubla over det fremmedordet til å starte med, men jeg har fått mye glede av det siden. Det er jo spennende å lære noe nytt, og med etymologi virker det som det er en slags løk av kunnskap, hvor du skreller tilbake lag for lag, ettersom du forstår historien bedre og bedre.

Eksempel

Ta dette sitatet fra Theodore Roosevelt som et eksempel:

“Do what you can, with what you’ve got, where you are”.

Altså, hvor fint er ikke det? Men er det Theodore Roosevelt sjæl som sa det? Nei, egentlig ikke.

I 1913 publiserte den tidligere presidenten boka "An Autobiography by Theodore Roosevelt", som du faktisk kan lese ord for ord ved å trykke på linken, takket være the Gutenberg Project, som er en samling med gratis e-bøker.

Der skriver han:

There is a bit of homely philosophy, quoted by Squire Bill Widener, of Widener's Valley, Virginia, which sums up one's duty in life: "Do what you can, with what you've got, where you are."

Sunn skepsis

Om jeg skal sitere folk som Einstein, Lincoln osv., som jeg ikke gjør så ofte, bare så det er sagt (for jeg er ikke han karen), blir jeg ofte skeptisk til om det faktisk er dem som har sagt det.

For når vi gjenforteller et godt sitat igjen og igjen, og årene går, så blir det vanskeligere å finne ut hva som egentlig blei sagt til å starte med.

En bilprodusent og en interiørdesigner for cruiseskip

Du har sikkert hørt dette sitatet fra Henry Ford:

"If I had asked people what they wanted, they would have said faster horses".

Ford er jo mannen, bak bilmerket Ford, som lagde "the first affordable automobile, which made car travel available to middle-class Americans" (kilde). I tillegg til at han var blant de første som brukte samlebånd-tilnærminga i masseproduksjon, som da gjorde produksjonen av biler utrolig mye mer effektivt. Og som førte til at de kunne produsere dem mye billigere enn andre.

Grunnen til at jeg sier det er for at du skal ha litt bakgrunn for sitatet vi skal dykke ned i nå. For sa han egentlig det om at folk ville bedt han om kjappere hester? Njaaa.

En nærmere kikk på et kjent sitat

Den tidligste bruken av det sitatet er faktisk i 1999, i "The Cruise Industry News Quarterly". Selv om Henry ford døde i 1947.

Her er sitatet fra 1999, fra skotske John McNeece, som er kjent for å ha lagd interiørdesignet på mang et luksuriøst cruiseskip:

“There is a problem trying to figure out what people want by canvassing them. I mean, if Henry Ford canvassed people on whether or not he should build a motor car, they’d probably tell him what they really wanted was a faster horse.

Nå veit jeg ikke hvor mye vi skal stole på Quote Investigator-sida, men det blir spesielt interessant når han refererer til andre sitater fra Henry Ford. For da får du også lese lignende uttalelser, hvor holdninga hans definitivt er i samme bane som sitatet han har blitt så kjent for. Altså holdninga hans til å bruke hester som arbeidskraft i møte med teknologisk utvikling i den første halvdelen av 1900-tallet.

Faktisk så blei sitatet også brukt av oldebarnet til Henry Ford – William Clay "Bill" Ford jr. – i 2006, og mente at det stemte, men snakka han noen gang med oldefaren sin? Levde Henry Ford fremdeles da oldebarnet blei født? Det kan vi lett finne ut av, men det velger jeg å la være. For poenget er at det dukker alltid opp nye spørsmål for å komme til bunns av hvor ordene opprinnelig kom fra, og hvor troverdige kildene er.

Konklusjon

Men for å konkludere litt, så kan det virke som at Henry Ford aldri har sagt de nøyaktige ordene, men ut fra andre ting han har sagt så virker det ikke usannsynlig. Det er bare ikke dokumentert i så fall, såvidt jeg kan se.

Kan man bli for kildekritisk?

Ja, det kan man nok. Så derfor må vi finne ut en mellomting. Og for å finne ut hva som er godt nok vil det være best å gå tilbake til sitatet fra Theodore Roosevelt, nei, jeg mener Bill Widener, og se på de enkelte delene:

Gjør det du kan, med det du har, der du er.

Gjør det du kan

Det jeg kan gjøre er å bruke usaklig mye tid, kontakte historikere osv. Jeg kan gjøre så mangt.

Med det du har

Det jeg har er internett. Og med det har jeg også uendelig med muligheter.

Der du er

Kanskje vi kan se på situasjonen jeg er i, i stedet hvor jeg befinner meg geografisk. For situasjonen er at jeg ønsker å skrive en artikkel i løpet av halvannen time ca. Fra start til slutt. Og at det jeg publiserer skal være godt nok.

Det kan du sikkert si om all slags nyheter og, bare at du har 5 minutter i stedet for halvannen time, men uansett.

Konklusjon

For min del er det godt nok så lenge jeg sier noe sånt som at "dette kan være noe upresist, men ut fra det jeg kunne finne så er det her tilfellet..". At jeg er forsiktig med å omtale ting som om det var fakta, for i tilfelle med definisjonen av kvalitet f. eks, så kan det være flere måter å se det på, som jeg ikke tenker på i øyeblikket.

Det Roosevelt faktisk sa

Jeg tenkte jeg skulle avslutte med noe Roosevelt nevner i den samme biografien som nevnt tidligere, like før setningen han har blitt så mye mer kjent for:

And as for a life deliberately devoted to pleasure as an end—why, ==the greatest happiness is the happiness that comes as a by-product of striving to do what must be done, even though sorrow is met in the doing==.

Det blir nok litt voldsomt å kalle gleden jeg får av å leite opp riktige kilder som "the greatest happiness", men jeg koser meg iallefall da. Selv om jeg blir fortvila over at det er så mange ting å vurdere underveis, men vi får vel se på det som "the sorrow" som jeg møter på "in the doing", og det er greit nok for meg.

Takk til de av dere som sendte inn ønsker rundt hva vil du at jeg skal skrive mer om. Denne artikkelen har vært et resultat av nettopp det.

Hva vil du at jeg skal skrive mer om?

Simen Strøm Braaten — Thu, 08 Dec 2022 00:00:00 GMT

Det her blir nok ganske så meta, for nå skal jeg skrive om en prosess jeg også skal gjennomføre.

Som jeg nevnte i eksperimenter i hverdagen så ser jeg på denne skrivinga som et eksperiment. Og som med alle eksperimenter er det noen dager som er vanskeligere enn andre. De siste to dagene nå kjenner jeg at det har vært vanskeligere å velge hva jeg skal skrive om.

En ting jeg har begynt med, som jeg kjenner er en veldig stor fordel, er å ha flere ideer gående samtidig. Som oftest, når jeg skriver "Det kommer jeg tilbake til en annen gang", eller "Det kunne jeg tenke meg å skrive mer om", så lager jeg et nytt notat med en beskrivende tittel. I tillegg til å skrive noen kjappe setninger for å huske ideen. Det hjelper. Da må jeg ikke lenger komme på noe å skrive om, jeg kan heller velge og vrake.

Samtidig føles det ut som jeg at har skrivd de innleggene jeg brant inne med da jeg starta. Og selv om det har dukka opp flere ideer underveis ville jeg se om jeg klarte å lage en større mengde med ideer. Så jeg har mer å velge fra.

Hvordan jeg prøver å snu det

Med en video fra Nat Eliason ferskt i minne, var jeg skikkelig gira på å få ned så mange ideer som mulig. I videoen snakker han om å lage en endeløs liste med ideer man kan skrive rundt. Han foreslår å starte med å skrive ned 5-10 temaer som du kunne tenke deg å skrive om, som utgjør kategoriene som interesser deg.

For min del foregikk det her i den lille notatboka jeg snakka om tidligere, hvor jeg dumpa ned den ene tanken etter den andre, uten å bedømme formuleringa eller hvor sterkt jeg ønsker å skrive om den spesifikke ideen.

Til min store forbauselse endte jeg opp med hele 60 (!) ideer, og da var det på høy tid å sove.

Den lista tenkte jeg å dele med deg, og da er spørsmålet:

Er det noe på den lista du kunne tenke deg å lese mer om?

Eller noe som trigger nysgjerrigheten din? Såklart blir det vanskelig å vite hva som ligger bak hver idé, men det er også det som gjør det interessant, sånn jeg ser det.

Noen av ideene er små nisjegreier, hvor noen også overlapper hverandre. Andre er vel strengt talt overordna kategorier framfor enkeltstående ideer å skrive om.

Uansett så har jeg bevisst latt være å rydde opp i formuleringene, sånn at du får se den upolerte prosessen, med litt mer kjøtt på beina noen steder.

Om du vil hjelpe meg med å finne ut hva jeg skal skrive om så kan du skrive ned nummeret, på de ideene du liker (f. eks B3, E1 osv.), og sende de til strombraaten@gmail.com. Tusen takk for hjelpa 🙌

Okei. Da kjører vi i gang, i alfabetisk rekkefølge:

Hva jeg har lyst til å skrive om:

A) Bærekraft

Hva jeg gjerne skulle visst om bærekraft
Anbefalinger om togreiser i Europa
Om klimabevisst webutvikling

B) Bøker

2-minutter regelen fra Getting Things Done
Hva jeg lærte av bøker jeg har lest
- Boknotater generelt
Hvilke bøker som virkelig har påvirka måten jeg tenker på

C) Data / Apper

5-10 apper som øker livskvaliteten
- Eventuelt spesifikke features i de appene
Notion, obsidian, Pika, CleanshotX, Miro, Figma (spesielt relevant å lære bort Figma)
Hvordan jeg setter opp systemet mitt i obsidian for å optimere mot å skrive mer
Hva jeg tenker på når jeg skriver notater jeg vil spare til seinere
Hvilke apper jeg ville installert på macen om jeg "starta på nytt"
- Hvilke apper som virkelig er verdt å betale for
Hvilke konkrete funksjoner jeg liker best i ulike apper
- Som å kunne ha to Notion-vinduer åpne ved siden av hverandre
Hurtigtaster for å redigere tekst fortere
Hvorfor Markdown er overraskende kjekt å lære seg
- Helst i Notion eller obsidian
Hvilke Notion-templates jeg er mest stolt av

D) Design

Hvordan jeg tar finere skjermbilder enn alle andre
Hvordan skjermbilder har blitt en del av leveransene mine

E) Dypdykk

Etymologi
Vår visuelle oppfattelse av tid, og hvordan det varierer
Bakgrunnen til ulike konsepter og metoder (som f. eks hvordan kart har påvirka måten vi tenker på)

F) Life hacks

Kortfatta oppskrift av hvordan du lagrer "bokmerker" i podcaster (klisterhjerne ✅)
1. Readwise Pro + pris
2. Obsidian Sync + Pris
3. Airpods triple-tap
4. Om jeg hadde filma da, klarer jeg å klippe det ned til 60 sekunder?
Triks for å være mindre groggy om morgen hvis du ikke kan sove så lenge du vil (REM-sykluser)
Hvorfor jeg sover med en 9 kilo tung dyne

G) Læring

Hva jeg gjerne skulle forstått om musikkteori tidligere
Om lodding, og det å lære seg en ny ferdighet
Hva som må til for å spille piano sånn som når du søker opp en sang, når at du kan er "rene" akkorder
Hva jeg gjerne skulle visst om det å lære å spille piano, før jeg lærte meg det
Hva jeg lærte av å øve meg på "Sketchnoting" i 30 dager
Hvordan jeg gjorde det morsommere å fikse ting som begynner å bli ødelagt
Hvordan jeg lurer meg sjøl til å lære nye ting
1. Ved å blogge om prosessen

H) Om å snakke med andre

Hva jeg har lært om å intervjue folk
Presentasjonsteknikk
Om småprat
Om gode oppfølgingsspørsmål
Om jeg skulle intervjua noen nå, hvilke spørsmål ville jeg stilt?

I) Produktivitet

Arbeidsflyt og produktivitetet
Bakgrunnen til Pomodoro-teknikken

J) Refleksjoner

Om å gå
Hvorfor jeg holder sosiale medier på armlengdes avstand
Refleksjoner rundt et effektivt, men "overkill" hjemmekontor som gjør det lettere å dyrke hobbyer og lage ting
Om imposter-syndrome, og hva du kan gjøre for å bekjempe det ✅
Om komplimenter, og å si det du tenker
Om det å oppleve ingenting (i en såkalt "sensory deprivation tank")
Øyeblikk jeg sannsynligvis hadde glemt hvis jeg ikke hadde brukt Day One, eller 5 minute journal
Hva jeg ville gjort hvis jeg skulle begynt å freelance i dag
- Du trenger ikke være god engang så lenge du er hyggelig, og folk veit hvem du er, og ser deg i ny og ne
Verdien av biblioteker, og rollen de kan spille i samfunnet
Hva er det verste som kan skje?
Om å kontakte folk du ser opp til
1. Trond Viggo, Wenche Foss, Daniel Pidcock, Tor Åge Bringsverd

K) Skriveprosessen

Om det å skrive
1. Mer spesifikt om min og andres prosess
Hvordan jeg skriver en artikkel
Om hva skriving har gitt meg på veldig kort tid
1. Og hva jeg håper å få ut av det på lengre sikt
Om det å få "affiliate links" i Norge
Hva kunne jeg hatt bak en betalingsmur?
Dedikert innlegg til Space Bullet-pennen
Hva jeg liker med å ha en liten bit av internett hvor jeg deler nøyaktig det jeg vil (også kjent som en blogg)

L) Tastatur

Ergonomisk tastatur
1. Hvorfor jeg dykka ned i det hullet der
Hva du trenger å vite om ergonomiske tastatur om du aldri har tenkt på det før
Om "homerow modifiers", og hvorfor det gir mening
Om å bytte fra QWERTY til Colemak

M) Økonomi

Hva er et rikt liv for din del?
1. Hva står på din meny?
De ulike sparemålene jeg har (økonomi)

Det var alt. Nå veit jeg ikke med deg, men jeg er ganske spent på å se hva jeg ender opp med å skrive om framover foråsirresånn.

Eksperimenter i hverdagen

Simen Strøm Braaten — Tue, 06 Dec 2022 00:00:00 GMT

Er det ett poeng jeg vil få fram i dag er det at du trenger ikke gjøre alt hver dag.

Med et sånt "ultimatum" gir du deg sjøl et veldig dårlig utgangspunkt for å klare det du vil. For da er du i grunn dømt til å feile. Er det hver dag.. i all evighet? Eller er det hver dag denne uka? Om du bare sier at du skal gjøre noe hver dag så skaper du ikke rammene for å bli fornøyd med innsatsen din.

Bakgrunn

Vi har alle ulike utgangspunkt, så siden jeg ikke kan snakke på dine vegne gjør jeg det heller for min egen del. Jeg liker nemlig å tenke på det jeg gjør som eksperimenter. Det er noe jeg har fokus på nå, men så kommer jeg til å gå videre med noe annet når jeg føler meg ferdig.

Jeg husker jeg hørte Tim Ferriss snakke om det her i podcasten hans. I stedet for å planlegge livet sitt i 5- eller 10 år framover fokuserte han heller på året han hadde foran seg, og delte det deretter opp i mindre eksperimenter, som varte opp mot tre måneder om gangen, om jeg husker rett.

Ikke alt, alltid

For på utsida, når jeg snakker om ulike ting jeg gjør, eller prosjekter, eller eksperimenter jeg har gående, så kan det nok virke som at jeg enten gjør veldig mye, eller at jeg må ha en veldig travel dag, men det motsatte er jo egentlig tilfelle. For all del, jeg er nok en forholdsvis systematisk type, men jeg gjør jo ikke ALT, alltid.

Der tror jeg riktignok mange kan gå i en felle. For ofte blir jeg møtt med spørsmålet "Hvor ofte gjør du det a? Hver dag eller?", men det er egentlig veldig få ting jeg gjør hver eneste dag.

Eksempel

Ta meditasjon som et eksempel. Det er noe jeg har holdt på med lenge. Kort digresjon, men fordelen med å bruke apper til det meste er jo at jeg kan se nøyaktig hvor lenge jeg har gjort det:

939 minutter med Waking up, fordelt på 98 "økter"
4217 minutter med Headspace, fordelt på 398 "økter"
Totalt er det 5156 minutter, eller 86 timer
Gjennomsnittslengde på hver økt er 11 minutter

I perioder har jeg meditert hver dag. Kanskje det varte en uke, eller så mye som én til to måneder. Som regel har det da vært en reaksjon på at jeg har vært stressa på jobb, og at jeg har sett behovet for å roe meg ned. Som oftest derimot så har jeg hatt en 5-av-7-tilnærming. Et godt eksempel på hva som er godt nok.

En mer bærekraftig tilnærming til vaner

Ved å gi meg sjøl en pause i helga, en pause fra all slags gode rutiner og vaner, så blei det så mye lettere å vedlikeholde mediteringa over tid. Og dessuten, det var sjeldent i helga at jeg var på mitt mest stressa, så det var ikke da jeg trengte mest ro og klarhet i sinnet akkurat.

Hvordan tilrettelegger du for et "bra" eksperiment?

Etter å ha eksperimentert med alt fra kalddusjing, takknemlighets-dagbok, skriving, kosthold og trening, så er det to faktorer som har vist seg å være viktig for min egen del:

1. Varighet

Sørg for å avgrense det i tid, eller antall ganger du skal gjøre det. Ofte vil det være en fordel å gjøre begge deler.

Skrivinga mi f. eks er et eksperiment. Og for å komme godt i gang med det vil jeg skrive hver dag, men siden vi er i desember føles det naturlig å stoppe på julaften. Altså 24 innlegg.

Om du vil fokusere på å drikke mindre alkohol i løpet av en uke så burde ikke formuleringa di være "Drikk mindre alkohol", men heller "Den neste uka skal jeg kun drikke to øl/enheter". Da har du både begrensa tida, du har definert hva som er greit nok (et slags akseptansekriterie, om du vil), og du øker sannsynlighet for å klare det.

2. Gjør eksperimentet synlig i hverdagen

Her er et seks år gammelt eksempel fra da jeg prioriterte yoga for å bli mer fleksibel:

Med trening f. eks, det som har holdt meg gående over lengst tid, er å tenke at jeg skal trene tre ganger på én uke. Også fokuserer jeg på én uke om gangen. Og nå har jeg holdt det gående i 21 uker i strekk. Ikke at jeg sier det for å skryte nødvendigvis, selv om jeg er jo stolt av det, men det er heller et eksempel på at en uke om gangen kan bli mange over tid.

Videre lesing

Om du vil lære mer om hvordan vaner fungerer, og hva du kan gjøre for å "make habits stick", så har jeg hørt mye bra om boka "Atomic Habits", av James Clear, hvor han går langt mer i dybden enn det jeg har gjort her.

Hva betyr egentlig kvalitet?

Simen Strøm Braaten — Sun, 04 Dec 2022 00:00:00 GMT

Om jeg hadde bedt deg om å beskrive hva kvalitet er, hva ville du sagt da? Personlig ville jeg nok tenkt på lang holdbarhet eller varighet, sterke materialer, presisjon i alle ledd, og generelt så lite slurv som mulig. At noe er stødig, eller robust, og at det gjør den jobben det skal gjøre. Men av de "kriteriene" er det egentlig bare den siste som stemmer overens med hvor ordet kommer fra.

Kommentar fra framtids-Simen Denne artikkelen burde sees i sammenheng med oppfølgeren, vent nå litt, ettersom jeg leste mer om kvalitet i ulike sammenhenger.

Kvalitet, sånn vi kjenner det i sammenheng med produkter, betyr tilsynelatende "å imøtekomme spesifikasjonene". At det treffer på hva det skal være. At det oppfyller de behovene, eller forventningene som er angitt.

Toyota vs. Rolls Royce

Det blei nevnt i en podcast jeg hørte på her om dagen, hvor Seth Godin, snakka om definisjonen av ordet kvalitet. At det stammer fra 1940- og 50-tallet, fra en type som heter Edward Demmings, som er mest kjent gjennom innflytelsen han hadde på det japanske bilmerket Toyota, og deres kvalitetskontroll. I tillegg til innflytelsen han hadde på Japan i sin større helhet, i form av hvordan han hjalp landet med å komme seg tilbake på beina, økonomisk sett, etter andre verdenskrig.

I podcasten sammenligner Seth Godin en Toyota med en Rolls Royce. Hvor en Toyota gjør akkurat det den skal gjøre, når den skal gjøre det, mer forutsigbart enn en bil fra Rolls Royce. Sistnevnte anses mer som luksus enn kvalitet. Toyotaen gjør det du forventer at den skal gjøre. Den imøtekommer spesifikasjonene.

Kvalitet som unnskyldning

Personlig så har jeg lenge sett på meg selv om en "detaljorientert" type, om jeg skal si det pent, men perfeksjonist er nok mer riktig. For det omfatter mer av det negative som også følger med det karaktertrekket. Det traff meg altså ekstra hardt da Godin nevnte at perfeksjonister ofte kan gjemme seg bak kvalitet, når det er snakk om å fullføre et arbeid, fordi ingen vil stå i veien for kvalitet.

Han fortsetter med å snakke om at perfeksjonisme ikke har noe å gjøre med kvalitet. For kvalitet går tilbake til det å "imøtekomme spesifikasjonene".

Sånn jeg tenker på det da så kan man alltids forbedre noe, men vi må gå tilbake til spørsmålet "Gjør denne tingen det den skal gjøre?".

Ettersom jeg leste mer om ordet kvalitet, og hvor ordet kommer fra ramla jeg såklart ned i et hull som var dypere enn jeg trodde. Som jeg gjør. Kvalitet kan nemlig sees på i flere ulike sammenhenger, som sanseinntrykk, språk, men også filosofi. Som mye annet kan det nemlig spores tilbake til noen gamle grekere, hvor ordet kvalitet betydde "Hvordan, hva slags", hvor det da brukes for å definere egenskaper.

Vent nå litt

Simen Strøm Braaten — Sun, 04 Dec 2022 00:00:00 GMT

Sjeldent har det gått såpass kort tid fra jeg har sagt en ting til jeg har blitt uenig med meg sjøl, og tenkt noe annet, som da jeg skreiv om kvalitet. For i det innlegget skreiv jeg at kvalitet handler om et produkt eller en tjeneste leverer på det den skal gjøre.

Imøtekommer det spesifikasjonene, eller ikke? "Gjør denne tingen det den skal gjøre?"

Det vi ikke har tatt høyde for da er hvem er det som bestemmer spesifikasjonene? Hvem bestemmer hva den skal gjøre? Er det leverandøren/produsenten, eller er det kundene og sluttbrukerne?

Da jeg leste litt videre i etterkant fant jeg en setning som jeg kunne stille meg mer bak. For i boka Innovation and entrepreneurship skriver Peter Drucker om at kvalitet i et produkt, eller i en tjeneste, ikke er basert på hva leverandøren legger i det. Det handler heller om hva kunden, eller sluttbrukeren, får ut av det, og er villig til å betale for det.

Lær av de som skal bruke tjenesten

Om vi ser på kvalitet på den måten, at det handler om hva brukeren får ut av det, da er det opp til vårs som lager tingene, å finne ut hva folk forventer av tjenestene og produktene vi lager. Hva skal den være? Hva skal den gjøre? Hvordan forventer du å bruke den? Hva må til for å møte forventningene dine?

Som designer jobber jeg mye med såkalt "innsiktsarbeid", og det er akkurat denne type ting det handler om. Å lære om tjenesten eller produktet vi lager, både fra folka som skal bruke den, men også andre roller som burde ha en mening i utformingen av den. Det kan være fageksperter eller ulike roller i organisasjonen.

For å kunne si om vi leverer kvalitet burde vi da ha et slags "spec sheet", altså en liste over spesifikasjonene tjenesten skal ha?

Kvalitet i en brukeropplevelse

Nå skal det sies at jeg trekker kvalitetsdiskusjonen inn i den digitale verden av apper, nettsider, og internsystemer. I det tilfellet vil den overordnede brukeropplevelsen være det jeg strever mot å forbedre så mye som mulig.

Brukeropplevelse er jo nettopp det, en opplevelse. Altså hva du føler om det du har gjort, eller prøvd å gjøre. Og det er fullt mulig å være konkret på det feltet og. Du kan fint spesifisere essensielle kriterier for å måle om tjenesten din leverer etter spesifikasjonene. Det gjelder ikke bare fysiske produkter.

Funksjonelle og opplevelsesbaserte kriterier

Om vi tar kollektivtransporten som et eksempel, og ser på en hvilken som helst app det måtte medføre (Ruter, Entur, AtB, Vy, Skyss osv).

Hovedsakelig skal jeg komme meg fra et punkt til et annet. For å gjøre det må jeg kunne kjøpe billett, vite når og hvor bussen går, og vurdere avstanden til holdeplasser med tanke på gåavstand.

Dette kan sees på som funksjonelle kriterier.

Samtidig vil jeg komme meg fra det ene punktet til et annet uten å stresse. Det betyr blant annet at tidene i appen må være til å stole på, og helst forutsigbare, så jeg veit at bussen min går hvert 20. minutt f. eks. Det skaper en ro rundt opplevelsen. Siden jeg ofte kjøper billett når jeg er seint ute, at jeg småløper til bussen, og prøver å kjøpe billett i farta, vil jeg også at selve billettkjøpet skal være lett-tilgjengelig og kjapt, uten flere unødvendige steg. Spesielt siden jeg alltid kjøper den samme typen billett.

Det her kan vi se på som opplevelseskriterier.

I tillegg har du grunnleggende opplevelseskriterer som er et resultat av å bruke mange apper på daglig basis, som de fleste av vårs gjør. Den skal altså være kjapp, ikke "lægge", eller hakke mens den laster inn, og det skal bare føles smud fra ende til annen. I tillegg til at jeg forventer klarspråk som tydelig beskriver mulighetene underveis.

Når jeg beskriver det på den måten begynner det å minne en del om Kano-modellen forøvrig. Den kan være verdt å sjekke ut om du vil gå dypere i de tankebanene her.

Magefølelsen, og de små "ekstra-tingene"

I boka "The Brand Gap" skriver Marty Neumeier at en merkevare handler om en persons magefølelse om det du lager, og når mange nok folk har den samme magefølelsen så kan du si at et selskap har en merkevare.

Det samme kan sies for brukeropplevelser også, både for å definere hva som forventes, men også for å vurdere om opplevelsen er blant de bedre eller dårligere.

Ved å definere funksjonelle- og opplevelsesbaserte kriterier på denne måten vil du få en bedre peiling på hva kvalitet er i deres tilfelle. Du har en oversikt over spesifikasjonen dere skal levere etter. Som såklart må forankres internt. Og deretter kan du vurdere hva som må gjøres for å overgå de forventningene. De små "ekstra-tingene", som skiller deg ut fra alle andre.

Få mer ut av tida du allerede bruker

Simen Strøm Braaten — Thu, 01 Dec 2022 00:00:00 GMT

Mye av det jeg liker å skrive om ville nok naturlig havna under kategorien Produktivitet. Samtidig så er det ikke nødvendigvis produktivitet jeg bryr meg. I form av å gjøre mer og mer, på mindre og mindre tid. For tilrettelegger du egentlig for kvalitet på den måten? Tilrettelegger du for å løse et problem som både er riktig, i tillegg til å være viktig?

Sakte og rolig

En av podcastene jeg hører på heter "Hurry Slowly", av Jocelyn K. Glei, (som tidligere jobba i Behance). Tittelen aleine er jo kjempefin, og det minner meg i grunn om utrykket:

"Slow is smooth, and smooth is fast."

Og la vårs ta en kjapp kikk på det der. For ved å gjøre noe sakte så gjør du det kanskje med mer ømfintlighet, med mer presisjon. Mer ro. Ut i fra hva jeg kunne finne ut virker det som det er et utrykk fra spesialstyrkene i den amerikanske marinen, og at tanken bak utrykket er:

(When) performing a critical task correctly and completely and exactly (i.e. taking the amount of time required to do all those things) would always overall, have better results in a shorter time, than hurrying to perform the same task, concentrating on speed alone.

Napoleon sa forøvrig noe tilsvarende, bare mer gentleman-aktig:

Dress me slowly, I'm in a hurry.

But I digress!

Senke tempoet

I hver episode av den podcasten jeg nevnte, så sier hun "It's a podcast about pacing yourself". Og det er noe veldig fint med det. På norsk ville vi vel oversatt det til å roe ned, eller senke tempoet. Samtidig er ikke det helt dekkende, kjenner jeg.

For meg så handler "pacing yourself" mer om å senke tempoet der du er nå, sånn at du skal klare å holde samme farten seinere.

Å gi alt du har fra start er en stor fordel om du skal løpe 100-meteren i OL, men om du skal løpe 42 km i et maraton vil det nok være en dårligere taktikk. Derfor er du nødt til å senke tempoet fra starten av for å kunne klare å holde like høy hastighet når du allerede har løpt 38 km. For meg er det det utrykket "pacing yourself" handler om.

For i en verden hvor ting skal gå fortere og fortere så mister man nok litt av intensjonen med selve arbeidet. Grunnen til at du gjør det i det hele tatt.

Press fra utsida eller innsida

Personlig er jeg nok også av typen som kan bruke mer tid på å lage systemet rundt oppgaven jeg skal gjøre – altså skape noen rammer – enn jeg faktisk bruker på å gjøre selve tingen. Og det kan føre med seg litt stress, for da virker det som jeg prokrastinerer, men i det tilfellet er jo det press jeg har lagt på meg sjøl.

Og det er et av poengene jeg vil få fram. At presset av å konstant jobbe fortere tror jeg kommer mer innenfra enn utenfra. For all del, det hender man møter på forventninger på arbeidsplassen om å jobbe fortere enn det man gjør, men først bør du nok sjekke om forventningene kommer fra deg sjøl. At det er du som kjenner på at du må jobbe fortere basert på en følelse, eller måten du tolka noe som blei sagt.

"By pacing yourself", og minne deg på hvorfor du gjør jobben, eller oppgaven, til å starte med så tror jeg også man får mer glede ut av å gjøre tingen.

Hva jeg egentlig bryr meg om

Og det går også tilbake til det jeg starta med. For det er ikke produktivitet jeg bryr meg om. Det som er viktig for meg er å få mer ut av den tida jeg allerede bruker. Å finne måter å gjøre ting på som kan skape mer glede mens jeg faktisk gjør tingen. Måter som enten tilrettelegger for mer nysgjerrighet, eller som fjerner friksjon fra arbeidsflyten. Sånn at jeg kan fokusere lettere på tingen jeg bestemte meg for å gjøre.

Hvorfor jeg går rundt med en notatbok i lomma

Simen Strøm Braaten — Thu, 01 Dec 2022 00:00:00 GMT

Grunnen er veldig enkel. En notatbok distraherer deg ikke i å skrive ned en tanke. Det gjør derimot telefonen din.

En notatbok derimot føles som om den oppfordrer deg til uavbrutt tankegang. Det er overraskende likt som en venn som er veldig god til å lytte. Du veit, den personen som bare følger konsentrert med på hva du sier, og gir deg en anerkjennende lyd underveis, bare for å si "Å ja, jeg skjønner akkurat hva du mener". Å skrive i en notatbok er akkurat som den følelsen der.

Om jeg drar fram telefonen derimot så er det en annen sak.

Den digitale ulempa

Jeg rørte vel innom det her i ett formål om gangen, men til og med når jeg bare skal fokusere på å skrive ned et enkelt notat så må jeg altså vurdere mellom tre ulike apper – hvor hører denne tanken hjemme? Og dersom jeg velger Notion må jeg også vurdere om det er relatert til jobb eller fritid. Og det var grunnen til at jeg begynte å bruke Bear mer og mer, som er en lynkjapp app som jeg kun brukte for å skrive noe ned, og ikke bearbeide tanken noe videre.

Ulike faser

Det jeg ikke hadde tenkt over da var at den appen dekka behovet mitt for å fange en tanke. For å dokumentere en kjapp tanke. "Quick capture" som det blir kalt på engelsk. Jeg hadde ikke tenkt over at et notat har ulike faser. Det har jeg lyst til å skrive mer om, men den tanken må nok marinere mer før jeg kan si noe konkret.

Problemet med Bear-appen riktignok er nettopp det at det er en app. Den omringer seg av et hav av potensielle avsporinger og olivengreiner som kan distrahere meg fra det jeg opprinnelige skulle gjøre – nemlig å kjapt rable ned en tanke.

Hva slags tanker, spør du?

Her er noen eksempler:

"Skriving: Om eksperimenter i livet -> Trenger ikke gjøre alt hver dag"
1. Hvor: I garderoben på treningssenteret
"Hedonia/Eudaimonia"
1. Hvor: Under et foredrag om ulike kommunikasjonsstiler
"Lag et storyboard av noe som skal kodes, som en måte å si til deg selv "Nå skal jeg gjøre det her", for å lettere definere hva man vil oppnå, eller hva som må gjøres i ulike steg."
1. Hvor: På en kafé med en kompis

Det som er felles for de tre eksemplene er at det er noe som skal bearbeides på en eller annen måte, en eller annen gang, men jeg vil bare ikke glemme det. Det er flyktige tanker, som en kollega av meg sa det så fint.

Format og følelse

For de spesielt interesserte er notatboka altså av typen Moleskine, med blanke sider, og den er 9x14 cm stor. Det kunne vært hva som helst, men det var den jeg hadde liggende rundt. Den er altså omtrent samme størrelse som en mobiltelefon, bare like bred som en lukka hånd. Det som overraska meg er at formatet av akkurat den notatboka passer så perfekt i en bukselomme.

Nå har jeg en følelse om at lommene på damebukser ikke er like romslige, så det kan nok by på en utfordring.

Nå har det vel gått ca en måneds tid, med notatboka i lomma, og til min store overraskelse kjenner jeg aldri at den er der. Til og med om jeg ligger i en rar vinkel på sofaen, eller om jeg sitter lange timer på en kontorstol, så kjenner jeg aldri behovet for å ta den ut av lomma.

Pennen

Hva er vel en notatbok uten en penn? Og det her er langt mindre tilfeldig. For du kjenner når du har en penn i lomma. Den er lenger, og "stikker" litt i hofta når du setter deg ned. Heldigvis hadde jeg en bitteliten penn liggende fra før av, for nøyaktig en sånn situasjon. Det er en Fisher Space Bullet penn, og kan kjøpes på Lush Dive, om du har lyst på en sjøl.

Avsluttende tanker

Alle slags type systemer eller vaner som vi har i hverdagen vil aldri være nyttige med mindre vi tar dem i bruk, og faktisk utfører handlingen. Sånn sett er tillit til systemet en overraskende viktig del. Det er derfor jeg alltid har vært litt misunnelig på de av dere som drar rundt på en sånn tjukk almanakk, eller en sjuende sans som de også kalles. For det virker som dere har så stålkontroll på alt. For du veit at alt er der.

Den stålkontroll derimot er jo nettopp den tilliten til systemet som jeg snakker om. Når du først har anerkjent for din egen del at "Det her er sånn jeg gjør ting", så er det utrolig befriende. For da bruker du ikke noe mental kapasitet på å vurdere hva du skal gjøre. Du bare veit.

Og for øyeblikket føles det ut som det er der jeg er med notatboka. Om jeg trenger å huske noe til seinere så rabler jeg ned noen kjappe stikkord. Da stoler jeg på at hvis jeg trenger å ta i bruk den tanken seinere, eller om jeg tenker "Å, hva var den tanken jeg hadde tidligere i dag igjen?" så veit jeg hvor jeg finner den.

Inspirert av "This pocket notebook is slowly replacing my phone", av Austin Schrock.

Ett formål om gangen

Simen Strøm Braaten — Tue, 29 Nov 2022 00:00:00 GMT

I det siste har jeg lent meg mer og mer mot å bruke "single purpose apps". Altså apper som fokuserer på å gjøre én ting skikkelig bra, i stedet for å kunne brukes til alt. For når du kan gjøre alt blir det også vanskeligere å gjøre noe i det hele tatt.

Notion er et godt eksempel på det siste, hvor du kan bygge hva enn du trenger, så lenge du gidder å vri hodet ditt som en svamp for å finne ut hvordan det kan gjøres.

Et selvskapt problem?

Personlig syns jeg også det er veldig gøy å teste ulike apper til å starte med, så det "problemet" her intensifiseres nok av det. For dersom jeg skal kjapt skrive ned en tanke som dukka opp så vurderer jeg alltid om den hører hjemme i Notion, Obsidian, eller Bear.

Tre ulike apper som overraskende nok har tjent tre ulike formål, selv om alle er notatbaserte.

Notion er stedet hvor jeg har lagra, og bearbeida, alt av tekst, oppgaver, planlegging og tanker i løpet av de siste 5-6 årene.
Obsidian begynte jeg å bruke i fjor, men utelukkende som en måte å få mer ut av det jeg leser og lærer.
Bear har jeg brukt i kanskje 3 år, hovedsakelig fordi det går så mye fortere å skrive ned en tanke der enn det ville vært i Notion. Fra jeg trykker på app-ikonet, får opp et nytt notat, skriver det ned, og lukker appen igjen.

Selv om jeg har lagd en dedikert "Hurtignotat"-funksjon i Notion med snarvei fra hjemskjermen på telefonen, som da samler alle notatene i en slags innboks, men da må jeg fremdeles vurdere om det er jobbrelatert eller personlig. For det er to separate områder. I tillegg så blir systemet bare mer komplekst, når du plutselig må legge opp til større gjennomganger for å sørge for at ting havner på riktig plass.

Ja, du skjønner greia. Noen vil kanskje påpeke at jeg har skapt den kompleksiteten for meg sjøl. Samtidig syns jeg det heller setter fingeren på at det er ulike steg av å bearbeide en tanke. Hmm. Det har jeg ikke tenkt på før. Skal komme tilbake til det der når jeg har fått knadd det litt mer.

Kort vei fra tanke til dokumentasjon

Det å da heller fokusere på apper som har én funksjon åpner da opp for litt mental klarhet, foråsirresånn. Det er ikke like mye å ta stilling til, og det går da mye fortere å komme seg videre med hverdagen.

Og det er her Obsidian og Things kommer inn.

Obsidian

Obsidian kan nok også brukes til så mangt, om du vil gå den veien. For min del derimot elsker jeg at den appen tydeliggjør koblinger mellom det jeg leser, og det jeg vil skrive mer om.

Hvordan da, lurer du? Jo, for det første så har du tags, eller nøkkelord, som vil koble dem sammen, men det som er spennende er linkinga mellom ulike notater. Det blir "d_in egen, personlige Wikipedia på en måte_", som en venn av meg oppsummerte det med, da jeg snakka entusiastisk om det tidligere.

Nick Milo illustrerer linkinga mellom notater på en veldig god måte i denne videoen:

Når det begynner å bli magisk

Når jeg har lagt meg så pleier jeg å lese en bok på senga, i vente på å bli så trøtt at jeg ikke klarer å holde øya åpne lenger. Underveis markerer jeg noen setninger som jeg liker spesielt godt, eller kanskje det var noe jeg var interessert i å lese mer om. På magisk vis fraktes da de markerte setningene da inn i obsidian, så det ligger klart når jeg vil bearbeide det seinere. Og det er takket være et slags "bindeledd", som heter readwise (enda en app).

Når jeg da setter meg ned for å skrive på morgen, dagen etter, kan jeg hente ut de setningene jeg markerte kvelden før, og bruke det som grunnlag for det jeg vil skrive om.

Og det er her det virkelig begynner å bli magisk. For når det er såpass kort vei fra informasjonen jeg tar inn – fra bøker, bloggposter, podcaster, foredrag osv. – at det også blir mye lettere å få tanker ut.

De siste to skriveriene mine er egentlig gode eksempler på det, hvor jeg har basert tankene mine på flere ulike sitater. Og det er spesielt i de tilfellene hvor flere tanker og notater overlapper, og linker til hverandre, at det blir utrolig spennende, og ikke minst, fantastisk nerdete.

Things

Things bruker jeg for å ta hånd om alle slags oppgaver som må gjøres (også kjent som To Do-lister), uavhengig om det er relatert til jobb, fritid, eller ulike prosjekter. Erlend, fra Havn.blog fortjener forresten en takk for det app-tipset der.

Det er kjapt, det er enkelt, og det bare funker. Akkurat sånn du vil at det skal gjøre. Det er ikke billig riktignok, for de selger appen separat på hver plattform, så om du skal bruke den på mac, iphone (+apple watch), i tillegg til iPad, må du hoste opp nærmere 850 kr totalt.

Samtidig så ser på det på samme måte som å kjøpe en t-skjorte i ull, fra f. eks Northern Playground, sammenligna med en i bomull fra H&M. Den ene koster 800 kr, og kan brukes i evigheter, i tillegg til at de tilbyr reparasjon når det blir nødvendig. Mens den andre koster 80 kr, varer ikke i nærheten like lenge, og det legges opp til at du bare skal kjøpe en ny når den gamle får et lite hull eller to.

Personlig liker jeg å betale for de tjenestene jeg virkelig liker, og som jeg kommer til å bruke mye.

Men det er altså noe utrolig tilfredsstillende med å trykke på en snarvei, få opp feltet for å skrive ned oppgaven, og være ferdig med det i løpet av 3-5 sekunder totalt. Og da veit du at oppgaven ligger i "Innboksen" som det kalles, så du kan bearbeide det seinere. Som du kan se i gifen under:

Hadde jeg gjort det samme med Notion ville det ikke bare tatt lengre tid (og du skal ikke undervurdere fart når det kommer til apper), men det ville plutselig vært en del av et langt større, sammensatt system.

Eller. Det er litt som å rydde på loftet i et stort familiehus. Du føler kanskje at du har kontroll på ting siden du har alt i esker med navnelapper som beskriver innholdet, men loftet er fremdeles fylt til randen av alt for mange kofferter, skolebøker fra flere barn, og den sakkosekken du skulle ha kasta for 15 år siden.

Ja, det er kanskje orden på loftet, men du kunne sannsynligvis kasta 60-70% av det som er der, uten å savne det. Det er i grunn samme tilstanden jeg opplever i Notion nå om dagen.

Forutsigbarhet er viktig for et godt system

For å oppsummere: det er mange grunner her som gjør meg gira, men én eller to av dem er enkelheten, og forutsigbarheten i at kunnskap hører hjemme i obsidian, og oppgaver hører hjemme i Things. Enn så lenge fortsetter jeg å gjøre mye av "tankearbeidet" mitt, i mangel på bedre ord, i Notion. For det er det faktisk utrolig godt egna for. Men det er utrolig befriende å ikke løse alle problemer med ett program, men heller fordele eggene mine utover noen flere kurver.

Fortløpende brukertesting, og verdien av det

Simen Strøm Braaten — Sun, 17 Jan 2021 00:00:00 GMT

Denne artikkelserien ble først publisert på variantbloggen

Brukertesting er en av de tingene som du gjerne vil gjøre, men som er lett å nedprioritere fordi du kaaan jo fortsette uten. Spesielt om det er lite tid tilgjengelig i budsjettet, da er brukertestene ofte noe av det første som kuttes. For sånn teknisk sett er du ikke helt avhengig av inputen fra de som skal bruke tjenesten, for å kunne lage den. Men bare å skrive den setningen føles jo feil. For hvordan skal du kunne lage en tjeneste uten å forstå utgangspunktet til de som skal bruke den?

Del 1: Fortløpende brukertesting, og verdien av det

Med det som grunnlag vil jeg invitere deg til et aldri så lite dypdykk i brukertesting som verktøy. Her er det mange godbiter å ta tak i, og derfor blir dette en serie med innlegg hvor vi ser på ulike deler av brukertesting. I tillegg til hvordan fortløpende, eller kontinuerlig brukertesting, passer inn i prosessen av å utvikle et produkt eller tjeneste.

I Variant har vi nemlig en hypotese om at du kan skape mer verdi ved å ha fortløpende brukertester gjennom utviklingen av et produkt. Enkelt og greit.

Bakgrunn

For å gi deg litt kjøtt på beinet vil jeg trekke fram noe som Kristin skriver om i “Vår variant av produktutvikling”:

Vi har funnet inspirasjon og læring fra Lean UX, som kombinerer Lean Startup, Design thinking og smidig utvikling. Lean Startup bruker prinsipper fra Lean ved å rette fokus på å redusere overflødige elementer, redusere barrierer og overleveringer, samt kontinuerlig forbedring ved hjelp av eksperimentering, måling og læring. Design thinking støtter seg på empati, samarbeid, utprøving og iterasjoner som kjernen i problemløsing. Smidig utvikling sørger for å korte ned utviklingssyklusene, levere verdi og lære i en kontinuerlig prosess.

Hvorfor trekker jeg fram akkurat de orda? Jo, fordi ved å lage noe, teste det, gjøre endringer basert på tilbakemeldingen, for så å teste på nytt og iterere videre, så rører vi ved mange av de verdiene.

De ordene eksemplifiserer rett og slett rollen som fortløpende brukertesting har i moderne produktutvikling. Fancy ord det der — “eksemplifisere”, men det gjør virkelig det.

For om du tester det du har, uferdig og rått som det enn måtte være, så får du eksperimentert og samarbeida med potensielle brukere. Det du sitter igjen med er erfaringsbasert læring som staker ut veien videre. Fram til du tester på nytt igjen. På den måten korter du ned utviklingssyklusene, og tjenesten dere lager vil henge mer på greip med det som brukeren faktisk trenger. Ergo du skaper mer verdi.

Tiltakene som kommer ut av hver brukertest vil også være målbare i form av “i hvor stor grad har vi tatt hensyn til tilbakemeldingene fra brukertestene?”.

Empatien kommer ved at du får innblikk i en annen persons situasjon, og en større forståelse for hvilke utfordringer, og ønsker de kan ha. I tillegg blir produktutviklinga mer personlig, siden brukeren din plutselig har et navn og et ansikt, i stedet for å være en slags oppsummert persona. Det tror jeg også vil være en effekt som vi ikke skal ta for gitt, siden det kan lede til økt indre motivasjon hos hver enkelt som observerer brukertestene.

Del 2: Fortløpende brukertesting fra brukerens ståsted

I denne delen skal vi ta en kikk på noe av det viktigste, nemlig fortløpende brukertesting fra ståstedet til brukeren sjæl.

Spør du meg så hadde denne serien mangla noe dersom det ikke var en faktisk bruker involvert. Noen som har deltatt på flere brukertester tidligere. Derfor tok jeg kontakt med Blindeforbundet, som jeg har testa med før. Og videre førte kontakten til Arild Øyan. En supertrivelig type som jobber på Trondheim Voksenopplæring-senter, hvor han lærer blinde elever hvordan de kan bruke teknologi til å komme seg i gang igjen ved synstap.

Arild er selv blind, og har vært med på en rekke brukertester. Blant annet i utviklingen av den nye AtB-appen, som Variant gjør sammen med Kantega og med støtte fra KnowIt.

Ta tilbakemeldingene på alvor

Først, la oss se på det her fra brukerens perspektiv:

Du kommer inn på et sted du sannsynligvis ikke har vært før, i det som for mange vil være en fremmed situasjon. Sannsynligvis blir du også bedt om å skrive under på et samtykkeskjema i forkant. Hittil er selve formatet i grunnen ganske så formelt, uavhengig av hvor joviale designeren eller utvikleren er.

Deretter får du beskjed om at det er tjenesten som testes, ikke deg personlig. Og det er flott det, det er absolutt noe som bør nevnes, men sjansen er overhengende stor for at du blir frustrert når det er noe du ikke får til. Det er jo bare menneskelig å ville prestere, og mestre noe. Du har lyst til å kunne løse oppgava du har fått tildelt, helst uten hjelp. Spesielt når det er folk som ser på.

Etter en times tid får du en takk for at du stilte opp, og kanskje et gavekort om du er heldig, men etter det så er det stille. Da er jobben din gjort, og sjansen er stor for at du ikke hører noe mer om tjenesten du har testa etter det.

Som fasilitatorer er det viktig at vi anerkjenner at disse menneskene gjør oss en skikkelig tjeneste ved å stille opp. Derfor er det også viktig at forbedringspotensialet som oppdages under testene er noe som prioriteres i arbeidet framover.

Det er altfor lett å la brukertester bli noe som kun prioriteres helt mot slutten av et prosjekt, og at funnene dermed ender opp i en liste over forbedringer, som igjen havner i en back-log som blir liggende til du “får ledig tid”. Ikke bare hindrer det produktet i oppnå sitt potensiale, men er det ikke også litt respektløst ovenfor de som har tatt seg tid til å delta på testene og komme med feedback?

Da jeg spørte Arild om hva han selv forventer fra en brukertest, svarte han enkelt og greit,

“At de som inviterer meg tar tilbakemeldingene mine på alvor. For du kan teste (en tjeneste eller løsning) og si at det her er ikke bra, og her kan man finne en bedre løsning, men så skjer det ingenting. Da er min rolle bortkasta.”

To ulike verdener

Men hva er det vi egentlig vil oppnå med en brukertest? Jo, vi vil få en bedre forståelse av brukerens verden, og hvordan tjenesten vi utvikler passer inn der. Rett og slett danne oss et bilde av hvordan de opplever tjenesten. Når det kommer til universell utforming blir det satt ekstra på spissen. Da kan den faktiske brukeropplevelsen være veldig annerledes enn det som var den opprinnelige tanken.

Sammen med designere fra Brønnøysundregistrene har jeg vært med på brukertester med Blindeforbundet tidligere, og da var det mange kommentarer som virkelig satte seg, som gav meg en aha-opplevelsen. Én kommentar jeg husker spesielt godt kom fra en kar som selv beskriver øyesykdommen han har “..som om du skulle sett gjennom et sugerør”, siden synsfeltet gradvis svekkes, og du får mer og mer tunnelsyn.

Utvikleren som sitter og programmerer har ikke en sjanse i havet til å skjønne hvordan jeg opplever å bruke en pc, uten å ha møtt meg eller møtt en person med min øyesykdom. Eller møtt en blind en som bruker voiceover. Så ved å se hvordan jeg bruker musa og slike ting, så vil dem få en helt annen opplevelse av hvordan vi opplever det, og hvordan vi bruker PCen. I stedet for at dem skal sitte og gjette. Der dem sitter på kontoret sitt, og lager noe nytt. Så brukertesting er kjempebra, jeg håper flere firmaer tar seg råd til det, for det er jo ikke gratis.

Det her blei også bekrefta av Christian Thon, som jobber med kommunikasjon hos Blindeforbundet.

Jeg tenker at brukertesting er viktig for å prøve løsningen på ulike måter av mennesker med ulike bruksmønstre. Jeg har til gode å delta på en brukertest der utviklerne ikke sitter igjen med noen aha-opplevelser. Man ser litt annerledes på sin egen løsning etter å ha sett noen prøve å finne fram i den med 800 % zoom, ved hjelp av tale eller uten å bruke mus.

For hvis du ser på hjelpeteknologi, som skjermlesere f. eks, så vil de male et helt annet bilde enn det du og jeg ser på skjermen. Den må tolke det på et eller annet vis, så spørsmålet da er om folk som Arild vil klare å tolke det på samme måte som vi som designere har tenkt. Og ikke bare det som ligger på skjermen, men også det som skjer “bak skjermen”. Som han nevnte selv,

“Om noen har programmert sida dårlig så kommer jeg til å gå meg vill. Min verden er noe helt annet enn den som er slengt opp på skjermen.”

Så med mindre det er definert i koden så veit ikke han hva han går glipp av. Om du har et bilde av et kart uten alternativ bildetekst f. eks, så vil ikke det lede Arild dit han skal.

Langsiktig effekt

Nå kan det virke som fokuset på brukertestene blei mer retta mot universell utforming, men kommentarene ovenfor treffer bredere enn som så. For uten å ha førstehåndserfaringer med hvordan folk bruker dataen eller telefonen så er det vi som produktutviklere som famler i blinde.

Det som er viktig å ta med seg fra det her er den langsiktige effekten av brukertester. Og det er at vi forhåpentligvis unngår å gjøre samme feil to ganger. At vi, som designere og utviklere, tar med oss de aha-opplevelsene og deler dem med kollegaer og alle andre som vil høre. På den måten gjør vi det lettere for alle å bruke tjenestene vi lager, ikke bare de som har spesielle behov.

Vi er jo alle brukere av det ene og det andre, og forventningene våres er det samme når vi skal ta i bruk en nettbank-app, eller en nettside. Vi forventer bare at vi skal kunne gjennomføre de tinga vi kommer for å gjøre.

To ting helt på tampen

Helt til slutt, hvilke konkrete erfaringer kan du ta med deg videre?

Under en brukertest er det i de mest frustrerende øyeblikkene vi kan lære mest.

Husker du det øyeblikket jeg nevnte tidligere, hvor brukeren blir frustrert fordi det er noe de ikke får til, men vil så veldig gjerne prestere? Det er i nettopp de situasjonene du kan lære mest, men da må du tørre å sitte i den pinlige stillheten. Selv om det er fristende å kaste en metaforisk livbøye til person som prøver sitt beste.

I stedet for å gi svaret må vi heller kunne stille spørsmål som “Hva er det du forventer å finne der? Hva tror du at du skal gjøre? Hvor ville du vanligvis gått for å finne den informasjonen? Hvordan oppfatter du hva du skal gjøre i dette tilfellet?”.

Hvordan får brukeren vite at vi har endret tjenesten basert på tilbakemeldingene han eller hun har gitt?

Som Arild nevnte tidligere, opplever han at rollen hans er bortkastet dersom det ikke gjøres endringer basert på tilbakemeldingene han kommer med. Når får han vite at det har skjedd noen endringer? Jeg spurte om han hadde fått noen oppfølginger tidligere, fra andre brukertester, og svaret var enkelt: “Nei”.

Når du står ved en milepæl i prosessen, la oss si dere har lansert en ny versjon, eller kanskje lansert noe for første gang, så er det lett å glemme å følge opp dem som har bidratt underveis i prosjektet. Den forglemmelsen har jeg vært skyldig i mang en gang, men samtidig så vil jeg oppfordre folk til å ta det mer på alvor. Til å sette det i system så du husker det, og gjennomfører. Optimalt sett burde vi sikkert gitt beskjed når vi har adressert en spesifikk endring som hver spesifikke bruker poengterte, men det tror jeg ærlig talt koker bort i kålen.

Derimot er det ikke utenkelig å sende en samla e-post til alle som har deltatt på brukertester, når det lanseres en ny versjon hvor det er tatt stilling til små og store tilbakemeldinger. Det kan være så enkelt som å si:

“Heisann! Simen fra Variant her. Du var jo med på brukertesting for oss for en stund tilbake angående det prosjektet, og nå ville jeg bare si i fra at vi har lansert en ny versjon hvor vi har gjort forbedringer basert på tilbakemeldingene vi fikk fra deg og de andre vi gjorde tester med. Her har du en link til den siste versjonen av tjenesten. Ville bare takke deg nok en gang for at du stilte opp, og ønske deg en god dag videre.”

Trenger ikke å være noe mer enn som så.

Del 3: Fortløpende brukertesting som forankring i både team og organisasjon

I del 1 så vi på hvilken verdi brukertesting egentlig har i moderne produktutvikling. Hva du får ut av det, og hvordan det kan passe inn i den større helheten av å utvikle et produkt eller tjeneste. I del 2 så vi på fortløpende brukertesting fra ståstedet til brukeren. I del 3 tar vi en kikk på hvordan du kan bruke fortløpende brukertesting for å oppnå mer engasjement rundt arbeidet som gjøres, både i teamet, men også organisasjonen som en helhet.

Inspirasjon for teamet

Når brukertester gjennomføres av noen få utvalgte vil det også være deres ansvar å formidle følelsene til de som testa tjenesten. Hva var det som var spesielt viktig, og hvorfor var det så viktig for dem? I sånne tilfeller kan det være enkelte interaksjoner eller kommentarer som virkelig skiller seg ut, og det kan føles som et “Du måtte nesten vært der for å virkelig forstå det”-øyeblikk. Derfor er det viktig å inkludere flere enn bare de som jobber med frontend. For deg som sitter på backend, og er uttøvende koder, så får du en slags intern prioritering av hva som er viktig. I tillegg til en personlig tilknytning til at det blir gjennomført.

Personlig er jeg jo designer, så for å få et bedre innblikk i hvordan brukertesting oppleves som utvikler så tok jeg en prat med Christian Brevik.

Han er en del av AtB-teamet, og bare noen få minutter før vi plukka opp tråden på Slack så hadde han vært med i en digital brukertesting av appen de jobber med. Det her var altså rykende ferskt i minnet hans.

Han fortalte meg om hvor uinspirerende det kan være å bare lage noe ut av en use case, at du utvikler i vakuum rett og slett. For som han påpeker selv:

“Du bygger et eller annet som skal være et verktøy, eller brukbart for noen, så om du ikke ser noen som faktisk tar det i bruk så blir det veldig kjedelig. Det artigste da er å se det bli tatt i bruk. Superinspirerende.”

Christian er en ganske så engasjert type, så punktsettingen her får ikke helt fram hvor smittsom den entusiasmen var, men du får bare ta meg på ordet.

Innsiktsarbeid gjør det lettere å prioritere

Den inspirerende følelsen trenger du heller ikke vente så lenge med å kjenne på. For ved å starte med brukertester tidlig vil det avklare ting mye fortere, på en nærmest vitenskapelig måte. Om du starter med brukertester tidlig handler det ikke bare om å skaffe innsikt, men det blir også fort tydelig hvor skoen egentlig trykker. Innsikten vil også føre til oppgaver, som igjen fører til et større roadmap. På en jevnlig basis vil det også hjelpe teamet med å prioritere arbeidsoppgavene, basert på innsikten fra brukertestene, siden du har et tydeligere bilde av hva som kan gi verdi på kort og lang sikt.

I AtB-teamet har åpenhet og brukerinvolvering vært en viktig faktor, og derfor har de også åpen tilgang til et sånt roadmap for alle og enhver som vil se. Det er nok mest for de spesielt interesserte, men på den måten kan du som privatperson se når nye funksjoner kommer i appen din.

Resultatet fra en brukertest er som regel en rapport, med en oversikt over funnene som er gjort, og hvilke oppgaver eller tiltak som må gjøres med det som grunnlag. Det er en enkel måte å forankre arbeidet som er gjort hos andre interessenter. Nå nevner jeg AtB mye, men det er et veldig spennende tilfelle, blant annet fordi kollektivtrafikken er relevant for de aller fleste. I deres tilfelle har de også offentliggjort rapportene fra brukertestene på bloggen til AtBeta. Ikke bare vil det være betryggende ovenfor brukerne som har vært med på testene, og se at tilbakemeldinga deres har blitt mottatt, men det åpner også opp prosessen for alle andre som bruker appen. Så de kan se hvilke funksjoner som jobbes med, og hvordan vi jobber med det.

Men tilbake til der vi var — Om du kun opererer etter antagelser så kan det nærmest føre til krangler innad i teamet, siden noe vil være mer intuitivt for én, mens noe helt annet er intuitivt for noen andre. Her vil en brukertest kunne avklare det langt fortere. Og derfor vil det være en fordel å snakke med folk fra dag én.

Ikke vent til siste liten

Som vi har skrevet om på bloggen før så er det mye læreglede ute og går, og jeg merker fort at det her med tidlig brukertesting har vært en “eye-opener” for flere. En annen designer som har hatt gode erfaringer, er Stine Bechmann, som har jobbet hos Unit i det siste.

Hun fortalte meg om hvor lett det er å glemme bort brukernes forventninger rundt uferdige ting. For i noen tilfeller holder det faktisk å vise kun noen tomme firkanter, og bare spørre “Hva forventer du egentlig å finne her?”. Så må du bare være tålmodig, tørre å sitte litt i den pinlige stillheten, og vente på at brukeren skal begynne å anta, gjette, og synse — “Ja, jeg vil jeg jo tro at det skal være sånn og sånn. Ville kanskje forventa å finne informasjon om det og det..”

Ofte vil man gjerne gjennomføre brukertester så for-seg-gjort som mulig, men i hennes erfaring kan det også være veldig effektivt å ha mer hyppige “feedback loops”. Noe som kan gi veldig mye til prosessen, men som ikke trenger å være like strukturert som en brukertest. Spesielt hvis du kommer inn i en pågående prosess, og det ikke ligger masse innsikt til grunn for avgjørelsene.

For hva om du ikke har all verdens med tid eller budsjett, hva kan du gjøre da?

Det er et spørsmål som vi utforsker støtt og stadig, og som jeg tenker å skrive mer om ved en seinere anledning. Her har vi nemlig noen gode erfaringer å by på. For å kunne utdype hvordan du kan gjennomføre det derimot — hvordan det kan se ut, hva du tester på osv — så vil jeg sanke inn noen flere erfaringer først, for å kunne nyansere situasjonen i større grad. Enda en grunn til å følge med videre!

Forankring utover arbeidsgruppa

Da jeg snakka med Stine fortalte hun meg også om et annet tilfelle, hvor hun hadde brukt brukertester som en måte å forankre arbeidet utover i bedriften. I stedet for å forklare hver nye versjon til ulike stakeholders, gav hun heller en test av den nye demoen. På den måten fikk hun ikke bare forankra arbeidet som var gjort, men gikk også derfra med mer feedback som kunne jobbes med videre.

Og nettopp det her med forankring utover i bedriften, utover det enkelte teamet som jobber med produktet, det er også en av de store fordelene med distribuerte brukertester. Enten om du åpner opp for flere deltakere når du gjør digitale brukertester over Zoom (med samtykke fra brukeren så klart). Eller om du slår på stortromma med en såkalt “unlisted youtube stream”.

Da kan du enkelt og greit dele en link med alle som kan ha interesse, og nevne at “I dag kjører vi brukertester av produktet vi jobber med, og dere kan hoppe inn her og se, om dere har tid”. Christian, og de andre fra AtB-teamet, har gjort det her tidligere. Da spesifiserer de til alle mottakerne at de tar notater i Miro, og at andre gjerne må gjøre det samme, men det er ingen nødvendighet. Ved å ha en kontinuerlig stream på den måten så kan folk hoppe inn og ut, når det passer for dem. De fleste har ikke mulighet til å sette av en hel dag, men kanskje du kan hoppe innom i noen minutter?

Spesielt når det er snakk om universell utforming, hvor empati er en stor del av helhetsbildet. Da kan dette være en stor fordel. Når brukere blir mer enn bare “brukere”, og du plutselig innser at du gjør det arbeidet her for at Arild, Elisabeth, og Heidi f. eks, og at de skal få nøyaktig like mye nytte ut av tjenesten som resten av befolkninga. Da er det ikke bare snakk om å tilfredstille et krav. Da bygger du kultur, og du gjør empati til en sentral del av den.

Å se noen ta i bruk tjenesten du jobber med, det er nemlig utrolig inspirerende. Både å se hva som fungerer bra, eller hva som ikke fungerer i det hele tatt. Som Christian så fint poengterte i praten vår,

“Vi lager ting som folk skal bruke. Det er det hele jobben vår går ut på.”

Tusen takk til Stine Bechmann, Christian Brevik, Hilde Osmo Reindal, Vikas Gupta og resten av Variant-gjengen for faglig og språklig sparring. Og en ekstra takk til Olav Ellingsen, Ann Junita Kinge, og Øyvind Botnan Kvam, fra Brønnøysundregistrene for at de setter et godt eksempel for hvordan man kan gjøre brukertesting til en integrert del av arbeidskulturen.

Write blind, edit later

Simen Strøm Braaten — Sun, 10 Jan 2016 00:00:00 GMT

You might’ve heard the saying “Write drunk, edit sober” (a quote that seems to be misattributed to good ol’ Hemingway). Which hypothetically could be helpful every once in a while, because it’s implying something about your intentions and thresholds. When you’re drunk you‘re likely to lack the patience to think things all the way through. And you can’t really bother to find the perfect words that’ll result in the most descriptive, precise, and beautiful sentence humanity has ever read. Basically you don’t really give a fuck.

Nevertheless, you have a thought, and clumsily you make letters appear on the screen, hoping that you’ll be able to get the gist of it at a later point.

With that thought in mind I recently started to write blind. What I mean by that is that I turn down the brightness of my screen to zero. My screen is completely black. Which relates to the whole “writing drunk”-thing. Granted this technique does require a certain familiarity with the keyboard in order to be some-what efficient. Nonetheless, when you can’t see the actual characters you’re typing out you don’t end up obsessing over typos. Instead you’re getting your thoughts out there so you can look back on them later.

You can’t edit what you can’t see. I’ll admit I find myself hitting backspace quite frequently when I can feel that I’ve spelled a word wrong, but that’s ok. There’s just no way you can possibly go back any further than 5–10 characters without completely losing track of where you are in the paragraph.

As a sidenote this opens up for some really interesting, and slightly innovative technologies. Being able to type on a keyboard without having a screen to disturb you, but at the same time, knowing that it’ll all end up in Google Docs, Evernote, or Dropbox would be super helpful. It allows you to focus on the writing, and nothing but the writing.

That’s where apps like OmmWriter have gotten so close. They’ve done a fantastic job optimizing the writing process for you, but they’ve left the one thing that will constantly disturb you — the letters in front of you. If you’re writing you need to write, and nothing else. You don’t need to edit straight away. Save that for later. Focus on the thoughts you need to get out.