Hvem lager du det for?

Når vi lager noe med kunstig intellligens er vi da ute etter produktet, eller prosessen av å lage det?

For nå som det er så lett å lage noe, som virker ferdig, mister vi også gleden av å faktisk lage tingen? Eller ligger gleden i det å kose seg med sluttresultatet?

En kollega av meg fortalte i lunsjen at hu hadde hatt det så gøy med musikktjenesten Suno. Hvor hu lasta opp en skisse på en sang, og lot AI-tjenesten gjøre resten, basert på hennes innspill. Og resultatene blei så forbausende gode. Den siste delen av setningen der derimot — “med hennes innspill” — er vel i så fall en avgjørende del av spørsmålet mitt. Er det produktet eller prosessen vi er ute etter?

Ja, du kan få et “ferdig produkt” med liten egen-innsats. Samtidig kan du også komme til et ferdig produkt hvor du har vært langt mer involvert selv.

It depends

Det er ikke alt man ser på som en hobby. Noen ting vil du bare bli ferdig med, og helst ikke bruke så mye tid på. Da skjønner jeg at det er ønskelig å hoppe over prosessen, og lande rett på sluttresultatet. Men i de prosessene hvor vi gjør noe kun for moro skyld, er det ikke da selve prosessen som er gleden av å gjøre det? At du møter på utfordringer som du må jobbe deg rundt? Er det ikke selve jakten på flyt, hvor din kreative evne sammenfaller med utfordringen du har foran deg, som gjør en hobby morsom å drive med?

Hvem lager vi det for

Når det er så lett å lage noe som virker ferdig vil det jo også bli flere av dem. Tror du ikke det?

For det gir jo en mestringsfølelse, eller en belønning i det minste, å kunne ta en løs idé til ferdig produkt. Selv om du egentlig ikke har lagt ned så mye innsats for å fortjene den belønninga, men det blir jo noe annet igjen.

Spørsmålet jeg sitter med igjen med er — Hvem er det vi lager det for?

Alternativ 1) Vi lager det for andre

En overflod av “ferdige” prosjekter gjør det jo vanskeligere å nå ut til folk som kan få glede, eller nytte av det. For da er det jo snakk om å skille signal fra støy, klinten fra hveten, og alt det der.

Sånn jeg ser det derimot er ikke problemet oppdagelse. Det er heller at vi som lager selve tingen har så lett for å hoppe videre til den neste nye tingen. Det engasjementet du har i starten om å lage noe bra, den dør ut, før produktet har fått livets rett.

Det går så fort å lage noe nytt at vi rekker ikke bli ordentlig investert i det vi lager.

Du gidder ikke å gå den ekstra distansen for å markedsføre noe, for å gjøre brukertesting, for å løfte det fram, vise hvorfor det er kult. Fordi du var aldri så investert i prosessen til å starte med.

Sånn sett kan man argumentere for at det er kreativt søppel, fordi det er ikke noe som blir tatt i bruk. Det er ikke noe andre folk har glede av. Det bare ligger på en harddisk. Det er litt som å se plast, eller annen søppel flyte i land.

Bare at det er nettsider. Det er tjenester. Det er sanger. Det er bilder. Det er tekster. Det er alle de tingene vi lager med kunstig intelligens, som har blitt så enkle å lage at det ikke er verdt å promotere det. Fordi det er mer verdt for din egen del å gå videre til den neste nye tingen.

Alternativ 2) Vi lager det for vårs sjøl

Dette er alternativet som gir mest mening for meg, desto mer jeg tenker på det. Mikkel Malmberg snakker om hvordan han lagde en epost-app kun for seg sjøl. Da er det du som er brukeren. Det er du som får slite med at noe eventuelt ikke fungerer. Ingen andre. Samtidig er det også du som får gleden av at din digitale verden blir nøyaktig sånn du vil. Uten å irritere deg over at ingen andre tenker som deg.

Den kreative søpla vi snakka om tidligere er ikke lenger støy på samme måte, føler jeg. Da er det mer et eksperiment. Noe du testa for å se hvordan det ville være. Da er lista med prosjekter du har lagt bak deg en historikk over ideer du har hatt. Og er det ikke akkurat den type ting som nettopp hører hjemme på harddiskene våre?