Hvorfor 3D-printing plutselig er så spennende

Jeg liker å forbedre ting. Forbedre arbeidsflyter og prosesser. Helt ærlig så bruker jeg ofte mer tid på å tilrettelegge et system for å gjøre en oppgave lettere å utføre, enn å gjøre selve oppgava.

Sånn sett er det lett å tenke at det er bortkasta tid, men samtidig koser jeg meg med prosessen. Jeg liker utfordringa av å finne svaret på spørsmålet, “Hvordan hadde dette sett ut hvis det var enkelt?”, som Tim Ferriss ofte nevner.

Kall det prokrastinering, om du vil, men for min del er det i så fall produktiv prokrastinering.

La meg forklare hvorfor

3D-printing lar deg ta med den innstillinga inn i den fysiske verden. Hvor hver lille frustrasjon i det daglige bare venter på en løsning som kan printes.

Sånn har det riktignok vært med 3D-printing i lange tider. Teoretisk sett, i det minste. For fra den innledende hypen rundt ..2014, vil jeg si? Det burde jeg nok sjekke. Helt til nærmere 2024 ca, så har 3D-printing vært forbeholdt til en spesifikk type menneske. En som liker å fikle, og forstå hvordan ting henger sammen. Og som ikke ser på som timevis med feilsøking som sakte torturering, men heller en del av moroa.

Bambulab får mye av æren, virker det som, med å ha endra det. Men printerne er bare én del av regnestykket. For fellesskapet rundt er i grunn desto viktigere. For det er lite som senker terskelen så mye som å se at noen har gjort nøyaktig det samme som du vil gjøre, bare bedre enn du kunne tenke deg. Fordi de faktisk kan lage 3D-modeller, og som er tilpassa til standard-størrelser på bordplater, hyller, rør, stenger og mye annet. Som betyr at du bare kan finne den modellen du liker, og trykke på Print. En time eller fem seinere så ligger plutselig den tingen foran deg, på printeren. Klar til å brukes.

Det er nok ==det vi kan kalle demokratisering av 3D-printing TK==. Når det ikke er forbeholdt noen utvalgte få, men tilgjengelig for alle og envher. For du trenger heller ikke å eie en 3D-printer. Det er nemlig noe som er tilgjengelig på overraskende mange biblioteker rundt om i landet. Eller kanskje du er så heldig og har et såkalt “makerspace” i nærheten? Alternativt er det også mange på Finn som tilbyr seg å printe det meste, iallefall hvis du har fila klar. For det er selve 3D-modellen som er tidkrevende å lage. Det er definitivt der det er mest feil. At den ikke passer helt. Mens selve printinga krever at du følger med de første 5 minuttene, og hvis alt har gått bra når det første laget er printa går det sannsynligvis greit.

Det gjør 3D-printing spennende, syns nå jeg.

Sååå.. hva har jeg gjort med det?

La meg bare nevne først som sist at den innledende forelskelsen med en ny hobby har gått over for min del. Det er ikke like spennende nå som det var for et år siden. Det er derimot en hobby som er morsom å komme tilbake til.

For hver gang jeg kan lage noe ut av tilsynelatende ingenting blir jeg fascinert altså. Det er noe magisk ved det, selv om det jeg kaller “ingenting” i realiteten er en rull med plast-hyssing på sida av printeren (også kjent som PLA).

• ==skriv om det bærekraftige aspektet av PLA-bruken TK==

Hva har jeg printa?

• En krok til boden, som gjør at jeg kan organisere tinga der i høyden
  • En av de få tinga jeg har lagd sjøl, og mitt stolteste verk til dags dato
    • TK Link til youtube om det prosjektet
• Holder til barberhøvelen til kona mi i dusjen
• Holder til påfyll av søppelposer i skapet under vasken